Hjemlengsel?

[AnonymBruker]

Om et år skal jeg flytte et godt stykke hjemmefra for å studere og er ganske nervøs for å få en skikkelig nedtur pga hjemlengsel. Jeg har et veldig godt og nært forhold til foreldrene mine og vi gjør mye hyggelige ting i hverdagen som jeg setter stor pris på - jeg er nok litt hjemmekjær. Jeg sliter med å se for meg en hverdag uten dem og de rutinene jeg har nå. Jeg har slitt litt med angst og depresjon de to siste årene, og her har mine foreldre vært veldig gode støttespillere. Er derfor veldig nervøs for å streve med dette igjen og gå skikkelig i kjelleren ved utflytting. Føler at alle kun gleder seg til å flytte ut, men jeg tør ikke innrømme for noen at jeg faktisk gruer meg litt. Føler meg veldig sær og alene som føler litt på dette, at jeg er for gammel til det og derfor oppleves litt ydmykende. Har noen noe gode tips til å gjøre det beste ut av situasjonen og unngå så langt det er mulig? 

Anonymkode: ea9f7...b76

[Sunnys]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om et år skal jeg flytte et godt stykke hjemmefra for å studere og er ganske nervøs for å få en skikkelig nedtur pga hjemlengsel. Jeg har et veldig godt og nært forhold til foreldrene mine og vi gjør mye hyggelige ting i hverdagen som jeg setter stor pris på - jeg er nok litt hjemmekjær. Jeg sliter med å se for meg en hverdag uten dem og de rutinene jeg har nå. Jeg har slitt litt med angst og depresjon de to siste årene, og her har mine foreldre vært veldig gode støttespillere. Er derfor veldig nervøs for å streve med dette igjen og gå skikkelig i kjelleren ved utflytting. Føler at alle kun gleder seg til å flytte ut, men jeg tør ikke innrømme for noen at jeg faktisk gruer meg litt. Føler meg veldig sær og alene som føler litt på dette, at jeg er for gammel til det og derfor oppleves litt ydmykende. Har noen noe gode tips til å gjøre det beste ut av situasjonen og unngå så langt det er mulig? 

Anonymkode: ea9f7...b76

Føler med deg. du gruer deg fordi du ser for deg verste scenario der du blir lammet av angst og nedturer alene langt fra hjemme. Det i seg selv gjør at du kjenner det i magen og gruer deg. Det er garantert mange andre som også gruer seg, men ikke tør å si noe om det. det er helt normalt å grue seg til å rive opp hjemmefra. Når en har hatt angst og plager føles det ekstra skummelt. 
det er viktig at du tråsser angsten og gjør det. Du vil helt sikkert oppleve nåde uro og usikkerhet i starten, men når du kommer igang med studiene og blir kjent vil det føles som en seier for deg. 
ikke sammenlign deg med andre, de har ikke gått i dine sko og kjent på de vonde følelsene du har. Det er et helt år til, og på det året blir du mer mentalt forberedt på å flytte. Tenk at dette er investering i fremtiden din med utdannelse og en god trening på å prøve deg selv i verden. 
når du er ferdig studert kan du flytte tilbake til hjemstedet ditt og fortsette å ha mamma og pappa i nærheten. Men i løpet av studietiden vil du vokse enormt som menneske og bli tryggere på deg selv 

 

[AnonymBruker]

19 timer siden, Sunnys skrev:

Føler med deg. du gruer deg fordi du ser for deg verste scenario der du blir lammet av angst og nedturer alene langt fra hjemme. Det i seg selv gjør at du kjenner det i magen og gruer deg. Det er garantert mange andre som også gruer seg, men ikke tør å si noe om det. det er helt normalt å grue seg til å rive opp hjemmefra. Når en har hatt angst og plager føles det ekstra skummelt. 
det er viktig at du tråsser angsten og gjør det. Du vil helt sikkert oppleve nåde uro og usikkerhet i starten, men når du kommer igang med studiene og blir kjent vil det føles som en seier for deg. 
ikke sammenlign deg med andre, de har ikke gått i dine sko og kjent på de vonde følelsene du har. Det er et helt år til, og på det året blir du mer mentalt forberedt på å flytte. Tenk at dette er investering i fremtiden din med utdannelse og en god trening på å prøve deg selv i verden. 
når du er ferdig studert kan du flytte tilbake til hjemstedet ditt og fortsette å ha mamma og pappa i nærheten. Men i løpet av studietiden vil du vokse enormt som menneske og bli tryggere på deg selv 

 

Tusen takk. Det bare skremmer meg en del at det er så «permanent», jeg skal aldri flytte hjem igjen på samme måte om det gir mening. Og er bekymret for at jeg kommer til å bli veldig ensom osv. 
 

TS

Anonymkode: ea9f7...b76

[Sunnys]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk. Det bare skremmer meg en del at det er så «permanent», jeg skal aldri flytte hjem igjen på samme måte om det gir mening. Og er bekymret for at jeg kommer til å bli veldig ensom osv. 
 

TS

Anonymkode: ea9f7...b76

Ikke tenk på det på den måten.. tenk at nå flytter du for å studere, så ser du hvordan det blir.. Du kan alltid flytte hjem. Men du vil jo studere og komme deg fremover, og dette er en prosess.. når du har bodd alene noen år blir det normalen og du kunne ikke tenkt deg å bo hjemme igjen. På samme måte. Du blir eldre, og du kommer til å forandre deg. 
tenk på de som blir gravide.. sjokkert, livredd fødsel og alt er kaos.. i løpet av de 9 mnd blir de klar for det som venter, de gleder seg til fødsel og kan ikke vente til å møte babyen.. det jeg mener er at du vil forandre deg i løpet av studietiden, og de tankene du har nå er ikke de tankene du har når du er ferdig som student. 
du vil nok kanskje oppleve å kjenne på ensomheten innimellom, men du vil treffe nye studievenninner, og få et sosialt og bra liv der du skal bo. 

[Jr.Garcon]

På 29.7.2020 den 0.46, AnonymBruker skrev:

Om et år skal jeg flytte et godt stykke hjemmefra for å studere og er ganske nervøs for å få en skikkelig nedtur pga hjemlengsel. Jeg har et veldig godt og nært forhold til foreldrene mine og vi gjør mye hyggelige ting i hverdagen som jeg setter stor pris på - jeg er nok litt hjemmekjær. Jeg sliter med å se for meg en hverdag uten dem og de rutinene jeg har nå. Jeg har slitt litt med angst og depresjon de to siste årene, og her har mine foreldre vært veldig gode støttespillere. Er derfor veldig nervøs for å streve med dette igjen og gå skikkelig i kjelleren ved utflytting. Føler at alle kun gleder seg til å flytte ut, men jeg tør ikke innrømme for noen at jeg faktisk gruer meg litt. Føler meg veldig sær og alene som føler litt på dette, at jeg er for gammel til det og derfor oppleves litt ydmykende. Har noen noe gode tips til å gjøre det beste ut av situasjonen og unngå så langt det er mulig? 

Anonymkode: ea9f7...b76

Det er mange som synes det er skummelt, trist, rart, uvant osv osv første gang de flytter for seg selv - spesielt hvis de flytter et stykke unna og også tar fatt på en helt ny tilværelse som student- som i seg selv for mange er skummelt og nervepirrende i starten 🙂. 

At du føler litt ekstra frykt på dette siden du har  hatt utfordringer med angst/depresjon er helt normalt -  men seff kjipt.

Jeg synes du skal gi deg selv kred og et klapp på skuldra! 👍 Du er jo tøff og sterk som har overvunnet utfordringer og våger å prøve nye ting! 

Jeg hadde prøvd å ufarliggjøre og egentlig tenke minst mulig på hele flyttinga - om det ikke er positive tanker. Vær her og nå, kos deg til det fulle når du er hjemme med foreldrene dine, nyt hver dag! Dagen du flytter så er det viktig å huske på at hjemmet og foreldrene dine ikke går noen vei. De er der for deg, og finner du ut at studiene/ny bosituasjon ikke gikk seg til, så er du ikke den siste og ikke den første som runder av og flytter tilbake.

Prøv å være litt aktiv og få deg et lite nettverk når skolen begynner. Da er jo nesten alle alene og veldig interessert i å få en ny venninne/kompis eller tre 🙂 

Masse lykke til og 🤞🤞fingrene for deg!

Endret 29. juli 2020 av Jr.Garcon