psykisk syk bf og besteforeldre som vil ha kontakt.

[AnonymBruker]

Det eldste barnet mitt har en far som har sliti med psyken i mange år. Pga dette har de hatt begrenset kontakt. For noen år siden bikket det derimot over for han.. Han sa at han ikke ønsket kontakt mer og trengte tid for seg selv og få orden på livet sitt. Samtidig sa han ting som at barnet hadde ødelagt livet hans,  og at det aldri skulle ha blitt født , hevdet plutselig at han hadde bedt meg ta abort men at jeg hadde vært egoistisk og ikke hørt. Til slutt sa han at han ikke ønsket at jeg tok kontakt med info eller annet om barnet og at jeg skulle slette all kontaktinfo om han. 

Jeg fikk meg ny kjæreste etter det ble slutt,  og vi har fått felles barn. Det eldste barnet er som hans barn , og han fungerer som en biologisk far- i praksis. Vi har snakket mye med eldste barnet om psykisk sykdom osv. Og vi har involvert helsesøster som har samtaler med barnet jevnlig . 

Besteforeldrene ( bf sin pappa) ønsker kontakt med eldste barnet.  De har et godt forhold med barnet og ringer jevnlig. Jeg hadde også et godt forhold til de.Jeg har sagt at det er greit,  men under forutsetning av at bf ikke kan komme til å komme. Jeg stoler ikke på hva han kan gjøre/si.  De har derimot den holdningen av at han bare "trenger litt tid " og ikke mener det han sier på ordentlig. De mener også at hvis han møter barnet sitt igjen , så vil alt bli bra igjen.  Jeg har da svart at hvis ikke jeg kan stole på at de ikke "lurer" de sammen,  kan jeg ikke sende barnet til de.

Men jeg har sagt at de er hjertelig velkommen til oss, og at jeg ikke skal være oppå de når de er sammen. Jeg kan også møte de på lekeplasser osv. De synes det er urimelig og har ikke benyttet seg av det tilbudet mer enn en gang på 2 år.

Nå har de derimot sagt at de ønsker besøk på nytt. De mener at pappan er mye bedre nå , men han har ikke tatt kontakt med meg. De sier også at han ikke skal være tilstede , men er usikker på om jeg kan stole på de ?

Hva hadde dere tenkt?

Anonymkode: bc0e0...3d5

[AnonymBruker]

hvor gammelt er barnet? 

jeg tenker besteforeldrene er var nok på sin egen sønns sykdom og vil ta ansvar for barnebarnet sitt. Jeg hadde nok tatt sjansen og kanskje kunne far og barn oppnådd en kontakt i trygge omgivelser. Men jeg ville gjerne sendt med barnet mitt en telefon slik at det kunne kontaktet meg om det ikke klarte å formidle at det er ugreit. 

Anonymkode: cb952...832

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

hvor gammelt er barnet? 

jeg tenker besteforeldrene er var nok på sin egen sønns sykdom og vil ta ansvar for barnebarnet sitt. Jeg hadde nok tatt sjansen og kanskje kunne far og barn oppnådd en kontakt i trygge omgivelser. Men jeg ville gjerne sendt med barnet mitt en telefon slik at det kunne kontaktet meg om det ikke klarte å formidle at det er ugreit. 

Anonymkode: cb952...832

Barnet er 9.

Når han har sine verste perioder,  så skifter han plutselig personlighet og får for seg at ting som aldri har skjedd eller blitt sagt har skjedd. Han blir også manipulativ , sier skikkelig stygge ting osv. Dette har blitt mye verre med årene.. Han vil ikke gå i behandling,  fordi han mener han klarer å få orden på det selv. Foreldrene sier også at de mener han klarer å få kontroll over psyken sin hvis han bare får litt tid uten ansvar og krav. Når jeg opplever at foreldrene har så liten realitetsoppfatning kjenner jeg at jeg blir skeptisk til at de skal være hos de , og f.eks overnatte som de ønsker. 

Ts

Anonymkode: bc0e0...3d5

[AnonymBruker]

Jeg tror nok din magefølelse stemmer her, at du ikke kan stole på besteforeldrene.
Noen er blind for sine egne barns feil og mangler, og de virker som ett eksemplar av disse.
Hadde heller ikke hatt noe dårlig samvittighet all den tid du har tilbudt de å komme på besøk eller treffes på lekeplasser og de ikke ønsker dette.
Når de kun har truffet barnet 1 gang på 2 år så er besteforeldrene ganske fremmed for barnet også og vil ikke kjenne han. Jeg ville ikke latt mitt barn vært alene hos noen de ikke kjenner før man har hatt en innkjøringsfase med personene.

Anonymkode: b587b...f3f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet er 9.

Når han har sine verste perioder,  så skifter han plutselig personlighet og får for seg at ting som aldri har skjedd eller blitt sagt har skjedd. Han blir også manipulativ , sier skikkelig stygge ting osv. Dette har blitt mye verre med årene.. Han vil ikke gå i behandling,  fordi han mener han klarer å få orden på det selv. Foreldrene sier også at de mener han klarer å få kontroll over psyken sin hvis han bare får litt tid uten ansvar og krav. Når jeg opplever at foreldrene har så liten realitetsoppfatning kjenner jeg at jeg blir skeptisk til at de skal være hos de , og f.eks overnatte som de ønsker. 

Ts

Anonymkode: bc0e0...3d5

Men hva feiler det ham? Snakker vi schizofreni eller narsisistisk personlighetsforstyrrelse eller hva, det er et hav av forskjell.. Ja virker som om foreldrene hans ikke er helt realitetsorienterte. Vanskelig situasjon. Tenker det du er redd for er at far skal dukke opp hos besteforeldrene og oppføre seg hinsides, kanskje si noe stygt til barnet om deg eller barnet selv? Og at barnet vil bli preget av dette etterpå. Og det forstår jeg. Nei her ville jeg holdt litt igjen. Viktigste er at barnet ditt er klar over at far er syk. Og at uansett hva far sier så er det ikke sant. Barnet skal ikke ha skyldfølelse eller være redd far. Men en 9 åring er sjelden istand til å takle de følelsene om han møter på en ustabil far. 

Anonymkode: e6c77...c5f

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva feiler det ham? Snakker vi schizofreni eller narsisistisk personlighetsforstyrrelse eller hva, det er et hav av forskjell.. Ja virker som om foreldrene hans ikke er helt realitetsorienterte. Vanskelig situasjon. Tenker det du er redd for er at far skal dukke opp hos besteforeldrene og oppføre seg hinsides, kanskje si noe stygt til barnet om deg eller barnet selv? Og at barnet vil bli preget av dette etterpå. Og det forstår jeg. Nei her ville jeg holdt litt igjen. Viktigste er at barnet ditt er klar over at far er syk. Og at uansett hva far sier så er det ikke sant. Barnet skal ikke ha skyldfølelse eller være redd far. Men en 9 åring er sjelden istand til å takle de følelsene om han møter på en ustabil far. 

Anonymkode: e6c77...c5f

Foreldrene har nektet utredning. Vi har mye kontakt med broren etter at det ble slutt mellom meg og bf og har med det også fått info som jeg ikke har visst før., Han har fortalt meg at skolen ønsket utredning mange ganger,  men foreldrene har alltid nektet. Broren flyttet hjemmefra tidlig, og har nok følt seg veldig i skyggen av sin bror som har krevd mye. Mens foreldrene sier det går bedre med sønnen sier broren at han har blitt verre , og sier det er til vårt beste at ikke han er i livet vårt. 

Han hadde  noen gode år da vi var sammen,  men det bikket over på slutten og det var også derfor det ble slutt. 

Ts

Anonymkode: bc0e0...3d5

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva feiler det ham? Snakker vi schizofreni eller narsisistisk personlighetsforstyrrelse eller hva, det er et hav av forskjell.. Ja virker som om foreldrene hans ikke er helt realitetsorienterte. Vanskelig situasjon. Tenker det du er redd for er at far skal dukke opp hos besteforeldrene og oppføre seg hinsides, kanskje si noe stygt til barnet om deg eller barnet selv? Og at barnet vil bli preget av dette etterpå. Og det forstår jeg. Nei her ville jeg holdt litt igjen. Viktigste er at barnet ditt er klar over at far er syk. Og at uansett hva far sier så er det ikke sant. Barnet skal ikke ha skyldfølelse eller være redd far. Men en 9 åring er sjelden istand til å takle de følelsene om han møter på en ustabil far. 

Anonymkode: e6c77...c5f

Ja, det er det jeg er redd for. Har forklart at sykdommen hans gjør at han sier og gjør ting han egentlig ikke mener og at det er derfor de ikke er sammen. 

Likevel er ikke barnet gammelt nok til å takle det han kan si /gjøre. 

Jeg prøver og finne en måte å formidle dette til hans foreldre på en slik måte at de forstår hvorfor sønnen deres ikke kan komme under samvær... hitils har jeg ikke lykkes å formidle det på en måte som gjør at de åpner øynene. 

Ts

Anonymkode: bc0e0...3d5

[n_97]

Jeg hadde ikke latt far være i kontakt med barnet før jeg hadde snakket med ham. Foreldre kan ofte være litt naive om hvor sykt barnet deres faktisk er. En niåring er veldig sårbar og psykisk syke kan si mye som oppleves veldig skremmende for et barn. Synes du har gjort ting ganske riktig så langt, tror du gjør rett i å ta den harde linjen fremover også. Særlig når de ikke ville møtes på lekeplasser og slikt. 

[AnonymBruker]

Du gjør rett i å holde barnet unna. Det er veldig bra at broren faktisk tør å innrømme at ting ikke er så rosenrødt og idyllisk som foreldrene forsøker å gi inntrykk av. 

Anonymkode: 3f6a7...16f

[AnonymBruker]

La besteforeldrene komme på besøk til dere om de ønsker kontakt med barnet. Da slipper du å være urolig for om faren dukker opp, og besteforeldrene får mulighet til å vise at de faktisk ønsker å være med/bli kjent med barnet😊

Anonymkode: 5a17f...8a8

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

La besteforeldrene komme på besøk til dere om de ønsker kontakt med barnet. Da slipper du å være urolig for om faren dukker opp, og besteforeldrene får mulighet til å vise at de faktisk ønsker å være med/bli kjent med barnet😊

Anonymkode: 5a17f...8a8

Det er det jeg har sagt til nå , men de mener det er vanskelig for de å dra bort. Jeg har da sagt at  vi kan  møtes andre steder,  men også dette sier de er vanskelig. Bestemoren sitter i rullestol.  Derfor ønsker de det hos seg selv.

Ts

Anonymkode: bc0e0...3d5

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker said:

(...) Men jeg har sagt at de er hjertelig velkommen til oss, og at jeg ikke skal være oppå de når de er sammen. Jeg kan også møte de på lekeplasser osv. De synes det er urimelig og har ikke benyttet seg av det tilbudet mer enn en gang på 2 år.

Nå har de derimot sagt at de ønsker besøk på nytt. De mener at pappan er mye bedre nå , men han har ikke tatt kontakt med meg. De sier også at han ikke skal være tilstede , men er usikker på om jeg kan stole på de ?

Hva hadde dere tenkt?

Anonymkode: bc0e0...3d5

Du skal stå på ditt og insistere på at besøk foregår hos deg. Det er ditt barn, og du alene bestemmer. Men jeg ville seriøst overveie om barnet i det hele tatt skal ha kontakt med besteforeldrene. Hvis de er så hårsåre at de dropper besøk i to år fordi de ikke liker at du bestemmer, så ville jeg være veldig nervøs for om de kunne finne på å droppe kontakten igjen p.g.a en ny bagatell. Det siste du og barnet trenger er flere ustabile personer i livet. Du må kutte ut de som velger å være vanskelige. 

Anonymkode: 54edc...1fe

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg har sagt til nå , men de mener det er vanskelig for de å dra bort. Jeg har da sagt at  vi kan  møtes andre steder,  men også dette sier de er vanskelig. Bestemoren sitter i rullestol.  Derfor ønsker de det hos seg selv.

Ts

Anonymkode: bc0e0...3d5

Å sitte i rullestol trenger jo ikke å bety at det trenger å være så vanskelig å dra på besøk. Hva som er grunnen til rullestol, alder og tilgjengelighet til deres bolig spiller jo inn. Du som kjenner til disse faktorene må jo vurdere det.

Bor de langt unna dere? Kan du evt være med til de for at de skal kunne treffes? 

Uansett hvor eventuelle besøk/samvær skjer, så ville jeg nok gitt de beskjed om at enten får de ha kontakt oftere, eller droppe det helt. Det er kjedelig og ustabilt for et barn at voksne kommer og går akkurat som det passer dem.

 

Anonymkode: 5a17f...8a8

[Mallard]

Når disse foreldrene har blokkert/forhindret at deres egen sønn har fått en utredning som «alle» andre (skole, søsken, kjærester) har sett at er nødvendig, så hadde jeg overhode ikke stolt på deres vurderingsevne. Jeg hadde ikke sendt barnet mitt til dem, uten at jeg selv ble med. 

[Gjest WhisperingWind]

Nei. 

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke latt disse besteforeldrene få ha barnet alene. 

Du kan tilby deg at du tar med barnet dit på kaffebesøk i første omgang. 

Anonymkode: 0464c...478

[Noname55]

Hei.
Jeg skjønner problemstillingen din godt og har lignende erfaring her, dog med en psykisk syk far som tilnærmet krevde barnet på delt omsorg - noe han selvfølgelig ikke var kapabel til - og foreldre og øvrig familie som har "skylapper" og ikke forstår hvorfor ikke barnet kunne være hos faren i det omfang han krevde. De, altså hans familie, var mest opptatt av farens ve og vel - at det kunne være bra for han med samvær, uten å hensynta hva som ville være bra for barnet. I mens ble barnet mer og mer utrygg, og hadde samværsvegring. Ikke på noe tidspunkt satt de seg inn i sønnens (faren til barnets) psykiske sykdom, selv om han var inn og ut av div. innleggelser m.v. 
Barnet har dessverre også opplevd uheldige episoder der farens foreldre har vært høylytte og svært oppfarende, riktignok rettet mot meg da - som satt ned foten ikke lot faren holde på slik da jeg mente det var skadelig for barnet. Jeg har for øvrig (hatt) god støtte i barnevernstjenesten og de er enig med mine vurderinger, men de har en vanskelig rolle ettersom deres ansvar er "barnevernloven" mens dette jo på mange måter var snakk om "barneloven" og barns rett til å kjenne foreldrene sine (jfr. barnevernskonvensjonen). Med trusler fra faren rettet mot barnevernstjenesten ble de også veldig utydelig, og vi hadde en årelang "kamp" i rettsapparatet.

Likevel er jeg den "store stygge ulven". Faren lever ikke lenger og besteforeldrene forstår ikke at jeg ikke bare kan "sende barnet ut på gårdsplassen så de kan hente han" og at han "bare kan være der" (hos dem) uten noe kontakt med meg på noe tidspunkt. Barnet er også 9 år og vil ikke være sammen med dem uten meg tilstede. Jeg er, og har vært villig, til å svelge mange kameler for å få opprettet en relasjon mellom barnet og farens familie, men det må skje på barnets premisser. Snart to etter faren døde er de fortsatt standhaftige, de vil ikke ha med barnet å gjøre om jeg følger med i pakka... (som om jeg har interesse for egen del, etter alt som er skjedd, til å tilbringe noe mer enn nødvendig tid med dem...) Likevel dukker de opp uanmeldt på døren både til bursdag og jul for å levere gave. Svært ubehagelig, de skjønner ikke at gutten er engstelig og jeg mener vi ikke har en slik relasjon at det er naturlig at de dukker opp uanmeldt på døren (de vil IKKE komme inn, jeg har forsøkt å invitere dem inn på barnets premisser - men nei). Dette har jeg for øvrig også sagt til dem, og gitt skriftlig beskjed om - at det ikke er ønskelig at de kommer uanmeldt på døren vår, men neida... det skal være deres måte, respekt for meg har de ikke og har aldri hatt.

Men, forskjellen på deres og vår situasjon er at jeg ser du skriver at barnet har en god relasjon med besteforeldrene og at de ringer jevnlig. Opplever barnet også at relasjonen er god? Hvor langt unna hverandre bor dere?
Jeg tror nemlig, at dersom barnet er trygg på dem og relasjonen er god - slik du skriver - og om barnet vil, så tror jeg at jeg hadde prøvd å la han dra dit. Kanskje sånn at du er med første gang, om barnet ønsker/trenger det. Ikke på overnatting til å begynne med, men kanskje etterhvert. I forveien ville jeg fortalt dem at dersom faren dukker opp mens barnet er der så utgår ethvert fremtidig treffpunkt hos dem på deres premisser, det skal skje på dine premisser alene - det er du som vet hva som er det beste for ditt barn.
Og, barnet ditt har vel telefon - så barnet kan vel ringe deg dersom faren mot formodning skulle dukke opp?

Det at du skal "få dem til å forstå" tror jeg er en umulighet, det er noe som heter at en kan ikke endre andre enn seg selv - men det betyr ikke at du ikke kan informere om konsekvensen i forveien, dersom de bryter deres avtale. 

Send meg gjerne PM om du ønsker 🙂

[AnonymBruker]

1 time siden, Noname55 skrev:

Hei.
Jeg skjønner problemstillingen din godt og har lignende erfaring her, dog med en psykisk syk far som tilnærmet krevde barnet på delt omsorg - noe han selvfølgelig ikke var kapabel til - og foreldre og øvrig familie som har "skylapper" og ikke forstår hvorfor ikke barnet kunne være hos faren i det omfang han krevde. De, altså hans familie, var mest opptatt av farens ve og vel - at det kunne være bra for han med samvær, uten å hensynta hva som ville være bra for barnet. I mens ble barnet mer og mer utrygg, og hadde samværsvegring. Ikke på noe tidspunkt satt de seg inn i sønnens (faren til barnets) psykiske sykdom, selv om han var inn og ut av div. innleggelser m.v. 
Barnet har dessverre også opplevd uheldige episoder der farens foreldre har vært høylytte og svært oppfarende, riktignok rettet mot meg da - som satt ned foten ikke lot faren holde på slik da jeg mente det var skadelig for barnet. Jeg har for øvrig (hatt) god støtte i barnevernstjenesten og de er enig med mine vurderinger, men de har en vanskelig rolle ettersom deres ansvar er "barnevernloven" mens dette jo på mange måter var snakk om "barneloven" og barns rett til å kjenne foreldrene sine (jfr. barnevernskonvensjonen). Med trusler fra faren rettet mot barnevernstjenesten ble de også veldig utydelig, og vi hadde en årelang "kamp" i rettsapparatet.

Likevel er jeg den "store stygge ulven". Faren lever ikke lenger og besteforeldrene forstår ikke at jeg ikke bare kan "sende barnet ut på gårdsplassen så de kan hente han" og at han "bare kan være der" (hos dem) uten noe kontakt med meg på noe tidspunkt. Barnet er også 9 år og vil ikke være sammen med dem uten meg tilstede. Jeg er, og har vært villig, til å svelge mange kameler for å få opprettet en relasjon mellom barnet og farens familie, men det må skje på barnets premisser. Snart to etter faren døde er de fortsatt standhaftige, de vil ikke ha med barnet å gjøre om jeg følger med i pakka... (som om jeg har interesse for egen del, etter alt som er skjedd, til å tilbringe noe mer enn nødvendig tid med dem...) Likevel dukker de opp uanmeldt på døren både til bursdag og jul for å levere gave. Svært ubehagelig, de skjønner ikke at gutten er engstelig og jeg mener vi ikke har en slik relasjon at det er naturlig at de dukker opp uanmeldt på døren (de vil IKKE komme inn, jeg har forsøkt å invitere dem inn på barnets premisser - men nei). Dette har jeg for øvrig også sagt til dem, og gitt skriftlig beskjed om - at det ikke er ønskelig at de kommer uanmeldt på døren vår, men neida... det skal være deres måte, respekt for meg har de ikke og har aldri hatt.

Men, forskjellen på deres og vår situasjon er at jeg ser du skriver at barnet har en god relasjon med besteforeldrene og at de ringer jevnlig. Opplever barnet også at relasjonen er god? Hvor langt unna hverandre bor dere?
Jeg tror nemlig, at dersom barnet er trygg på dem og relasjonen er god - slik du skriver - og om barnet vil, så tror jeg at jeg hadde prøvd å la han dra dit. Kanskje sånn at du er med første gang, om barnet ønsker/trenger det. Ikke på overnatting til å begynne med, men kanskje etterhvert. I forveien ville jeg fortalt dem at dersom faren dukker opp mens barnet er der så utgår ethvert fremtidig treffpunkt hos dem på deres premisser, det skal skje på dine premisser alene - det er du som vet hva som er det beste for ditt barn.
Og, barnet ditt har vel telefon - så barnet kan vel ringe deg dersom faren mot formodning skulle dukke opp?

Det at du skal "få dem til å forstå" tror jeg er en umulighet, det er noe som heter at en kan ikke endre andre enn seg selv - men det betyr ikke at du ikke kan informere om konsekvensen i forveien, dersom de bryter deres avtale. 

Send meg gjerne PM om du ønsker 🙂

Tusen takk for et utfyllende , informativt og hjelpende svar:) Du har vært sterk som har stått i det og gjort det beste ut av det. 

Ja, er veldig vanskelig når foreldrene kun fokuserer på hva de mener er best for sønnen , og ikke tenker hvordan et møte mellom psykisk syk far , som nekter behandling/hjelp,  og barn kan påvirke barnet. De har sagt at uansett hva sønnen ev. sier til barnet,  så kan vi snakke med barnet slik at det skjønner det. Men en annen forskjell er at broren hans er på min side,  og faktisk mener jeg burde være ennå hardere på at bf ikke burde møte barnet slik som bf har utviklet seg de siste årene. 

Jeg har også vist de meldinger han har skrevet til meg hvor det står "barnet har ødelagt nok for meg. Jeg ønsker ingen kontakt og betaler bidrag,  og dermed tar mitt ansvar ". De sier at han ikke mener det sånn jeg har tolket det , men at han bare mente at han hadde syntes barnet hadde "vært litt vanskelig " en dag, og da hadde han et lite utbrudd  , som alle må få lov å ha innimellom. 

Men det var en god idé og si hva følgende er hvis far kommer til besteforeldrene. Besteforeldrene har ytret ønske om og treffes også til barnet. Jeg har snakket med  barnet mitt om det,  og sagt at det er noe jeg må tenke på pga at jeg er bekymret for at faren kan komme å si/ gjøre noe dumt. Og at jeg er så glad i barnet mitt og ønsker å beskytte det fra en slik situasjon. Det har barnet mitt vært enig i , og forstått. Jeg får ta en samtale til om hva/hvis faren kommer hvis det blir et besøk alene.

Men barnet mitt har et enormt stort hjerterom for alle , enorm empati og omsorg for andre og tilgir alt urett som blir gjort/sagt.  Det kan jo være  en fin egenskap,  men noen ganger så kan det også slå tilbake... 

Ts

Anonymkode: bc0e0...3d5

[Noname55]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for et utfyllende , informativt og hjelpende svar:) Du har vært sterk som har stått i det og gjort det beste ut av det. 

Ja, er veldig vanskelig når foreldrene kun fokuserer på hva de mener er best for sønnen , og ikke tenker hvordan et møte mellom psykisk syk far , som nekter behandling/hjelp,  og barn kan påvirke barnet. De har sagt at uansett hva sønnen ev. sier til barnet,  så kan vi snakke med barnet slik at det skjønner det. Men en annen forskjell er at broren hans er på min side,  og faktisk mener jeg burde være ennå hardere på at bf ikke burde møte barnet slik som bf har utviklet seg de siste årene. 

Jeg har også vist de meldinger han har skrevet til meg hvor det står "barnet har ødelagt nok for meg. Jeg ønsker ingen kontakt og betaler bidrag,  og dermed tar mitt ansvar ". De sier at han ikke mener det sånn jeg har tolket det , men at han bare mente at han hadde syntes barnet hadde "vært litt vanskelig " en dag, og da hadde han et lite utbrudd  , som alle må få lov å ha innimellom. 

Men det var en god idé og si hva følgende er hvis far kommer til besteforeldrene. Besteforeldrene har ytret ønske om og treffes også til barnet. Jeg har snakket med  barnet mitt om det,  og sagt at det er noe jeg må tenke på pga at jeg er bekymret for at faren kan komme å si/ gjøre noe dumt. Og at jeg er så glad i barnet mitt og ønsker å beskytte det fra en slik situasjon. Det har barnet mitt vært enig i , og forstått. Jeg får ta en samtale til om hva/hvis faren kommer hvis det blir et besøk alene.

Men barnet mitt har et enormt stort hjerterom for alle , enorm empati og omsorg for andre og tilgir alt urett som blir gjort/sagt.  Det kan jo være  en fin egenskap,  men noen ganger så kan det også slå tilbake... 

Ts

Anonymkode: bc0e0...3d5

Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver og forstår at du ønsker det beste for barnet ditt. Heldigvis begynner barnet ditt å bli eldre og det er lettere å snakke sammen - også om ting som er vanskelig.

Noe av den vanskeligste oppgaven som mamma synes jeg er at jeg ikke kan skjerme barnet mitt for alt vondt. Samtidig vet jeg, gjennom det jeg selv har opplevd i livet, at det har formet meg til den personen jeg er - på godt og vondt. Så det er sikkert greit å tenke gjennom - hvor ille vil barnets opplevelse potensielt være om faren skulle dukke opp?

Det er vanskelig alt dette, masse lykke til 😊

[Loff77]

Besteforeldre kan ikke kreve noe som helst, far derimot hvis han fortsatt er det har rettigheter men da må det komme fra han