Ingen følelser for barna, vanlig eller veldig uvanlig?

[AnonymBruker]

Har ingen følelser for dem (tre barn under 7 årj. Men er veldig pliktoppfyllende så går bra sånn sett. Men om de slår seg f.eks, noe som som regel er selvforskyldt, så merker jeg null og niks empati, er som om jeg ikke bryr meg overhodet, men av plikt later jeg som og trøster, men selvsagt ikke like entusiastisk som kanskje andre foreldre gjør.

Om jeg har «barnefri» en dag eller helg, så kjenner jeg ikke på noe savn. Når ferien er over og barnehagen starter og jobb begynner igjen så tenker jeg «ah, endelig».

Men jeg misliker på ingen måte barna, slett ikke. Misliker ikke å bytte bleie eller annet, men som de fleste foreldre kan man bli lei av skriking og trassing, men de fleste har det nok verre der. Bra barn, flinke til det meste, relativt sett.

Kanskje jeg bare er helt empatiløs? Merker det når det er triste nyheter om alt fælt i verden. Bryr meg liksom ikke. Selv ikke når det er noe i Norge.

Flere som har det sånn?

Anonymkode: 725d1...7f1

[visp]

Nei, det er ikke vanlig. Men så lenge de føler seg ivaretatt så er nok det det viktigste.

[AnonymBruker]

Du høres ut som mangler noe empati ja. De fleste syns vel at det kan være godt med hverdag igjen etter en ferie, men jeg savner barnet mitt når vi ikke er sammen over en helg feks, og bryr meg jo hvis han slår seg. 

Anonymkode: d56b3...9e7

[AnonymBruker]

Kanskje litt mangel på empati ja? Eller kanskje du er veldig selvsentrert og hjernen din har størst fokus på deg og ditt i løpet av en dag? Da kan det være lite igjen å gi til andre. 

Jeg kan ha det litt sånn ovenfor mannen min. Har mye fokus på mitt og glemmer ofte og spørre hvordan han har det og tenker av og til inni meg at jeg ikke alltid bryr meg heller. Vet ikke hvorfor det er sånn av og til for jeg vet jo at jeg elsker han veldig høyt. 

Men å ivareta behovene deres allikevel er jo en form for omsorg. Kanskje du bare viser omsorg på en annen måte?

Anonymkode: eab7d...270

[AnonymBruker]

5 minutter siden, visp skrev:

Nei, det er ikke vanlig. Men så lenge de føler seg ivaretatt så er nok det det viktigste.

Sir meg uenig i den. Joda fysisk omsorg er viktig det, men emosjonell omsorg er absolutt livsnødig det også! Ren bleie er like viktig som kjærlighet. 

Jeg ville ha søkt hjelp. For din egen del og for barna. For det du beskriver er grensen til emosjonell omssorgssvikt. Du sier du trøster utav plikt, bra det..... men hvor flink er du egentlig? Flink nok til å fake slik at de ikke tar skade av det? Er du 100% sikker på det? Hvis ikke så er det emosjonell omssorgssvikt og det er alvorlig og kan ødelegge barn. Skaff deg hjelp, for det kan være depresjon eller noe mer alvorlig. 

Anonymkode: e6288...5dd

[AnonymBruker]

Kan du ha noen autistiske trekk? Jeg hørte et radioprogram om en mor med autisme en gang, og hun ordla seg omtrent som deg.

Anonymkode: 670ce...3ea

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn med alle rundt meg. Bryr meg emosjonelt om bare én person, og det er katten min. Jeg hjelper folk og gir gode råd og liker å være med venner, men føler ikke noe for dem. Når folk skader seg på måter som er selvforskyldt synes jeg ikke synd i dem. Har aldri gjort det. Men har lært meg å ikke le så høyt når sånt skjer, det liker ikke andre. 

Anonymkode: 1e39f...b11

[AnonymBruker]

Er ikke autist eller noe sånt! Har blitt testa for det meste man kan teste får, også innen siste året. 

Anonymkode: 1e39f...b11

[AnonymBruker]

Følte du noe da gutten i Geiranger omkom for 14 dager siden? Jeg gråt som bare det selvom jeg ikke kjente ham. Har tenkt masse på familien.

Anonymkode: d0236...e4e

[visp]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Sir meg uenig i den. Joda fysisk omsorg er viktig det, men emosjonell omsorg er absolutt livsnødig det også! Ren bleie er like viktig som kjærlighet. 

Jeg ville ha søkt hjelp. For din egen del og for barna. For det du beskriver er grensen til emosjonell omssorgssvikt. Du sier du trøster utav plikt, bra det..... men hvor flink er du egentlig? Flink nok til å fake slik at de ikke tar skade av det? Er du 100% sikker på det? Hvis ikke så er det emosjonell omssorgssvikt og det er alvorlig og kan ødelegge barn. Skaff deg hjelp, for det kan være depresjon eller noe mer alvorlig. 

Anonymkode: e6288...5dd

Altså.. nå klarer ikke jeg å sette meg inn i hvordan det er å ikke føle noe for barna, for det motsatte er vel stort sett tilfelle- at det er altfor mye følelser. Men om ts er sånn, så er hun sånn og jeg tenker at barna er jo født og situasjonen er sånn. Tviler på at det kan endres og da må man gjøre det beste ut av det. Barna har en far antageligvis som kanskje kjenner på følelsene.

[AnonymBruker]

Er du veldig sliten? Jeg har aldri vært sånn før etter jeg fikk sistemann og vi har hatt våre utfordringer med sykdom og søvn. Nå har jeg vært hjemme med han i 1,5 år, og føler meg nærmest fengslet. Satser på at det går seg til når jeg får et liv utenfor hjemmet, men om ikke så er det jo bekymringsverdig, og jeg kommer til å ta det med en psykolog. Men det absolutte bristepunktet for meg var nok korona, hjemme med 2 barn, mens jeg skulle skrive bachelor..

Anonymkode: 46098...16a

[Banankaka04]

Det ligger nok noe mer bak det... Det er ikke vanlig å ikke ha noen følelser for barna sine uten at det ligger noe mer bak...

[AnonymBruker]

2 minutter siden, visp skrev:

Altså.. nå klarer ikke jeg å sette meg inn i hvordan det er å ikke føle noe for barna, for det motsatte er vel stort sett tilfelle- at det er altfor mye følelser. Men om ts er sånn, så er hun sånn og jeg tenker at barna er jo født og situasjonen er sånn. Tviler på at det kan endres og da må man gjøre det beste ut av det. Barna har en far antageligvis som kanskje kjenner på følelsene.

Vennligst les deg opp på senskader på emosjonell omsorgssvikt. Det hjelper svært lite at far er "normal" og at "bare" mor er den skadelige. Det er ikke slik ting fungerer. Det å ikke bli møtt med nok kjærlighet, omsorg og omtanke av en forelder er skadelig for barn, og det uavhengig av om de har 1 forelder som er "normal". 

Anonymkode: e6288...5dd

[Helgeline]

Jeg tror også at Ts er sliten. Tre små barn høres intenst ut. 
Jeg er lik på et punkt, hvis jeg har «barnefri» fex at de er med pappaen på hytta ei helg jeg jobber, tenker jeg svært lite på dem. Sikkert fordi jeg vet de blir ivaretatt?

[AnonymBruker]

Jeg har to barn jeg heller ikke har noen følelser for. Hadde tatt abort om jeg ikke hadde gått over abortgrensa før jeg oppdaget graviditeten (tvillinger). Heldigvis har jeg en mann som elsker og forguder dem, og jeg gjør jo mitt for dem også, men følelsene er ikke der.

Anonymkode: c9969...337

[Helgeline]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følte du noe da gutten i Geiranger omkom for 14 dager siden? Jeg gråt som bare det selvom jeg ikke kjente ham. Har tenkt masse på familien.

Anonymkode: d0236...e4e

Jeg er ikke Ts altså, men jeg gråt ikke. 
Følte meg i stedet fysisk dårlig og urolig i kroppen, og slet med å sovne kvelden etter jeg hørte nyheten. 😨

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følte du noe da gutten i Geiranger omkom for 14 dager siden? Jeg gråt som bare det selvom jeg ikke kjente ham. Har tenkt masse på familien.

Anonymkode: d0236...e4e

Jeg følte ikke noe for dette. Tenkte mer i retning av at de skulle ha passet på han bedre og at dette var et helt unødvendig tap. 

En person jeg følte noe for var den unge gutten som her noe på O som ble drept av den pedofile fosterfaren, eller hvem han var. Da kjente jeg sorg. 

Anonymkode: 1e39f...b11

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg følte ikke noe for dette. Tenkte mer i retning av at de skulle ha passet på han bedre og at dette var et helt unødvendig tap. 

En person jeg følte noe for var den unge gutten som her noe på O som ble drept av den pedofile fosterfaren, eller hvem han var. Da kjente jeg sorg. 

Anonymkode: 1e39f...b11

Het*** også er jeg ikke ts 

Anonymkode: 1e39f...b11

[visp]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vennligst les deg opp på senskader på emosjonell omsorgssvikt. Det hjelper svært lite at far er "normal" og at "bare" mor er den skadelige. Det er ikke slik ting fungerer. Det å ikke bli møtt med nok kjærlighet, omsorg og omtanke av en forelder er skadelig for barn, og det uavhengig av om de har 1 forelder som er "normal". 

Anonymkode: e6288...5dd

Men hvordan mener du dette hjelper ts? Barna er jo ikke på planleggingsstadiet? Dessuten så kjenner jeg svært få mennesker som har følt de har mottatt nok kjærlighet, omsorg og omtanke av begge foreldrene. De fleste har gjerne et komplisert forhold til en av foreldrene.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det sånn med alle rundt meg. Bryr meg emosjonelt om bare én person, og det er katten min. Jeg hjelper folk og gir gode råd og liker å være med venner, men føler ikke noe for dem. Når folk skader seg på måter som er selvforskyldt synes jeg ikke synd i dem. Har aldri gjort det. Men har lært meg å ikke le så høyt når sånt skjer, det liker ikke andre. 

Anonymkode: 1e39f...b11

Du vet at katten din ikke er en person???

Anonymkode: 813ea...3f7