Dere som ikke liker barn, men allikevel vil ha dem. Hvorfor?

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn og har aldri gjort det. Syns de er søte, men klarer ikke snakke med dem og finner dem heller ikke veldig spennende. allikevel har jeg drømt om egne barn hele livet og ser ikke for meg et liv uten. Flere? 

Anonymkode: eaec3...213

[AnonymBruker]

Det blir noe annet når det er dine egne, jeg liker fortsatt ikke barn. Kun mine egne.
 

Vil fortsatt helst ikke dra på besøk til veninner mens barna deres er våkne feks. 

Anonymkode: 2dc9e...886

[AnonymBruker]

Jeg likte ikke andres barn før jeg fikk barn selv. Ønsket meg ikke barn før i slutten av 20 årene heller. Det endret seg, nå er jeg veldig glad i barn.

Anonymkode: c2d8e...90d

[AnonymBruker]

Jeg har aldri likt barn, eller rettere sagt aldri hatt noe interesse for barn. Har liksom aldri blitt dratt mot ønsket om å få barn, da de kun har virket som en stor byrde som ville ført til en mindre lykkelig meg.
 

Risiko ved graviditet og fødsel, konstant passe på noen som er totalt avhengig av deg, lite søvn, lite sex og pleie av parforholdet, nye (og MANGE) bekymringer, sette seg selv i andre (eller 3., kommer an på antall barn) rekke, tenke på hva du gjør/opptrer ovenfor barnet (ikke plutselig få et sammenbrudd), oppdra dem til å bli bra mennesker, må menges med foreldre som lever og ånder kun for og gjennom barna osv. - jeg så altså kun utfordringer. 
 

Men så møtte jeg «the one» (klassisk), og nå har jeg av en aller annen merkelig grunn begynt å se frem til å få barn??? Jeg aner ikke hva som har skjedd, jeg ser jo fremdeles alle utfordringene, men det akkurat som det er en kraft jeg ikke kan styre (tror det kan kalles instinkt). Jeg ser meg selv i rollen som mor, jeg ser kjærligheten vi kan gi som en familie, tradisjonene og det fine vi vil skape sammen. Vet ikke hva som har skjedd, men jeg tror naturen har gjort sitt her. Måtte bli nærmere 27 for å kjenne på disse følelsene da. 

Anonymkode: 631b1...40d

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn, men så også for meg at jeg skulle få barn på et eller annet tidspunkt. 
Men jeg fikk aldri barn, og er veldig fornøyd med det, selv om det ikke var et bevisst valg. Mer at den biologiske klokka aldri begynte å tikke. Jeg hadde sikkert blitt glad i barn jeg eventuelt hadde fått. Men jeg er glad for at et barn jeg ikke fikk skal slippe å vokse opp i en overbefolket verden med klimaendringer, politisk uro og mindre økonomisk trygghet. Ganske sikker på at neste generasjon får det verre enn oss. 

Anonymkode: 99fc5...8b4

[AnonymBruker]

Tja. Jeg har fått barn, påvirket av alle "du angrer aldri på barn du får <3", "tenk å være gammel uten barn", "det er verdt det"... Tiden får vise om jeg angrer. Foreløpig (barnet er lite) har jeg ikke den intense morskjærligheten, og er ikke helt sikker på om jeg synes det er verdt det, men trøster meg med at jeg vet om flere som ikke er så glad i babytiden. 

Anonymkode: 059c1...b30

[AnonymBruker]

Jeg har aldri likt barn, i likhet med mesteparten av familien på min mor sin side. Likevel har altså både mormor, mamma, søsteren min, og jeg, begge fått to barn. 

Det er jo noe annet med ens egne. Andres barn har man null kontroll på. Med egne barn kan man selv styre oppdragelsen, og dermed prøve å unngå de tingene man synes er ufordragelig med andres barn. 

Jeg liker ikke nevøene mine, og tenker når jeg oppdrar mine (som er yngre) at sånn skal nå ihvertfall ikke mine bli. 

Anonymkode: ded0c...ac7

[AnonymBruker]

Jeg har aldri likt andres barn og liker fortsatt ikke andres barn, selv om jeg har mange barn selv.

Anonymkode: 5f4ee...869

[Kassiopeia8]

Jeg vil tro noen også liker/får til barn i enkelte aldersgrupper bedre enn andre også og at dette spiller inn. For eksempel er noen veldig usikre rundt veldig små babyer, men kjempeflinke rundt barn på 8 år + og det går an å kommunisere og finne på noe med dem. Andre er motsatte - veldig flinke med de minste, men kjempedårlige til å håndtere litt eldre barn. Som forelder må du jo gjennom alle fasene, men det blir vel noe annet med dine egne 😅

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tja. Jeg har fått barn, påvirket av alle "du angrer aldri på barn du får <3", "tenk å være gammel uten barn", "det er verdt det"... Tiden får vise om jeg angrer. Foreløpig (barnet er lite) har jeg ikke den intense morskjærligheten, og er ikke helt sikker på om jeg synes det er verdt det, men trøster meg med at jeg vet om flere som ikke er så glad i babytiden. 

Anonymkode: 059c1...b30

Dette er akkurat slik jeg har det. 

Anonymkode: 054c2...554

[AnonymBruker]

Aldri likt barn før jeg fikk selv 😅 Nå liker jeg barn som er like gamle som mine egne barn, men ikke andre. Altså jeg likte babyer da mine var baby, likte 4-åringer da mine var 4 osv 😂 Nå er mine 7 og 10 og jeg synes det er en veldig flott alder på alle barn, men nå er jeg fint lite interessert i babyer feks 😛 

Anonymkode: 6f3d9...932

[AnonymBruker]

Kan også legge til at mitt første barn var uplanlagt, jeg hadde time til abort - men da sykepleieren spurte om jeg var sikker så begynte jeg bare å gråte. Hun anbefalte meg da å dra hjem og tenke over det en gang til, og jeg bestemte meg for å beholde (hormoner?). Veldig glad for det i dag da 😍

Anonymkode: 6f3d9...932

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn godt nok til å jeg ville skaffet meg barn alene hvis jeg var singel. Jeg syns tilfeldig barn er irriterende og slitsomme, men har stort sett likt barna til folk jeg har en nær relasjon til da. Allikevel hadde nok ikke behovet for egne barn meldt seg hvis det ikke hadde vært for at jeg møtte den rette. Det skjedde noe (instinkt?) som gjorde at jeg da tenkte det ville vært fint å skape et menneske sammen, som var en blanding av oss. Jeg angrer ikke på det. Jeg sliter fortsatt med å like et par bortskjemte og uhøffelige venner av barnet, men har til gjengjeld blitt veldig glad i de vennenne som oppfører seg "vanlig".

Anonymkode: 4bc35...673

[AnonymBruker]

Fordi det passer inn i a4 livet med volvo, villa og valp? 

Anonymkode: d7882...a70

[AnonymBruker]

Fordi man liker sine egne barn selv om man ikke generelt liker barn.

Anonymkode: 4b921...fdb

[AnonymBruker]

Barn er som fis, du tolererer dine egne, men andres er helt forferdelige! 

Anonymkode: 1918c...28f

[AnonymBruker]

Man blir et bedre menneske av å ha egne barn og å lære seg å sette seg selv i 2.rekke. Man vokser på å ta seg av et annet menneske som er totalt avhengig av deg. Har følelsen av at de som aldri får denne erfaringen heller aldri blir like flotte mennesker. 

Anonymkode: 86b7a...d2b

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke andre barn så godt. Men har alltid elsket tantebarn mine feks. Jeg fikk to barn selv og elsker de også.

Men må si at jeg er ikke så glad i barn enda.. Men det gjelder fortsatt barn jeg ikke har nær relasjon til. 

Anonymkode: 539e0...8ba

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man blir et bedre menneske av å ha egne barn og å lære seg å sette seg selv i 2.rekke. Man vokser på å ta seg av et annet menneske som er totalt avhengig av deg. Har følelsen av at de som aldri får denne erfaringen heller aldri blir like flotte mennesker. 

Anonymkode: 86b7a...d2b

Nei, det tror jeg ikke noe på. Jeg har barn, som jeg setter foran alt. 💕Det betyr ikke at jeg er noe greiere mot folk enn det jeg var før jeg fikk barn. Angrer absolutt ikke på at jeg fikk barn, og kunne ikke sett for meg livet uten, men tror at selvvalgt barnløse kan være minst like flotte mennesker. De fleste har jo (sannsynligvis) mer overskudd i hverdagen. 

Anonymkode: 3fa52...444

[AnonymBruker]

På 28.7.2020 den 1.00, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke barn og har aldri gjort det. Syns de er søte, men klarer ikke snakke med dem og finner dem heller ikke veldig spennende. allikevel har jeg drømt om egne barn hele livet og ser ikke for meg et liv uten. Flere? 

Anonymkode: eaec3...213

Er jo noe helt annet med egne. Trenger ikke nødvendigvis like «den rappkjefta snørrete ungen til naboen» av den grunn.

Anonymkode: 6d99c...fde