Borderline forstyrrelse

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke skjønne at du vil bli en bedre foreldre av denne diagnosen. Faren min også er like trangsynt og mener han er en god far og blir sint om jeg sier det er vanskelig for meg at han er syk. Da sier han «Ja det er deg det er vanskelig for sant?!». Ja, det er faktisk ufattelig vanskelig å se faren din så nede at man ikke får kontakt og venter på neste gang han skal bli så deprimert at han tar livet sitt. Lurer på om det er typisk for denne diagnosen og ikke kunne se seg selv i tillegg, bare at det er så fryktelig synd i den som er syk.

Anonymkode: 77c43...ed8

Finnes mange grader. Man kan være oppegående, selv med diagnosen. Så de som har diagnoser burde ikke få barn? Stakkars barnet mitt, da, som blir overøst med kjærlighet hver dag, som alltid vil ha en mamma som setter han i sentrum. 

 

Stakkars barna på jobb hvor jeg er pedagogisk leder, som får en ansatt som leker, ser dem og virkelig bryr seg genuint om hvert enkelt barn. 

 

Men igjen, det er vondt og leit at du måtte gå igjennom det du gjorde. Ustabile foreldre kan ikke være enkelt. Tror man alltid har behov for kjærlighet, aksept og anerkjennelse fra ens foreldre. Rollen skal ikke snus pga. Psykisk sykdom. 

Anonymkode: 1c190...27d

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke at noen fungerer med bipolar. Er oppvokst med en far som har bipolar type 2, prøvd å ta livet sitt mange ganger og vet aldri hvilket humør han er i når jeg ringer. Hadde aldri fått barn om jeg hadde denne diagnosen eller får den i senere tid. 

Anonymkode: 77c43...ed8

Har bipolar og 2 barn! Det går bra det! Ikke diagnosen det kommer an på, men hvordan den håndteres! Ingen er like!  

Anonymkode: f2ec6...a51

[AnonymBruker]

Jeg har borderline. Jeg vil anbefale deg å få en utredning om du er overbevist om at du har det, men jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver. 

Anonymkode: d3305...e60

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har bipolar og 2 barn! Det går bra det! Ikke diagnosen det kommer an på, men hvordan den håndteres! Ingen er like!  

Anonymkode: f2ec6...a51

Min far har 4 barn, han også sier det går bra. Oss barna syns ikke det, og ofte ser ikke personen som er syk hvordan det går ut over de rundt seg. Min far bruker medisiner og går i gruppeterapi, var selvfølgelig værre før han fikk diagnosen men fortsatt ille 

Anonymkode: 77c43...ed8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har borderline. Jeg vil anbefale deg å få en utredning om du er overbevist om at du har det, men jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver. 

Anonymkode: d3305...e60

Hvordan vil du beskrive borderline? Kansje jeg ikke er god på å forklare. 

Anonymkode: 77336...720

[PokemonGone]

Hvis du tror du har borderline, må du snakke med legen din om dette. Selvdiagnostikk er forvirrende og kan tolkes feil.
Jeg fikk diagnosen for et halvt år siden og får profesjonell hjelp.
Jeg gikk på terapi fordi jeg hadde alvorlige angstanfall på jobben, og så begynte jeg å ha dem i sengen før jeg sov. Jeg har alltid hatt søvnløshet. Etter å ha snakket med min terapeut, forsto jeg at borderline personlighetsforstyrrelse ikke er en så enkel diagnose, men at veldig abstrakte aspekter av livet må tas i betraktning, som forholdet til familien min, forholdet til en partner, behandlingen av seg selv, Når jeg er alene, handler jeg ikke på samme måte som når jeg er omringet av mennesker, dette er en hel struktur som vi bygde i løpet av livene våre.

¿Selvskadingen startet senere? Nei, når jeg husker barndommen og ungdommen, forstår jeg at det var øyeblikk da jeg så etter en måte å frigjøre sinne, min skyld, til og med mitt behov for kjærlighet. Tanken om skyld vasket over meg. Du må forstå at oppførselen til en grenselinje ikke tillater rasjonell refleksjon rundt handlinger. Du kan tenke at du gjør det riktige når det jeg gjør er veldig langt fra det som er riktig. Impulsivitet, underkastelse til disse ideene. Jeg har tatt pillene psykiateren ga meg i to måneder og jeg er bedre, jeg har oppturer og nedturer og jeg sover for mye. Men angstanfall ble redusert. Jeg leste på nettet at pillene jeg tar kan føre til langvarig depresjon og noen ganger merker jeg at alle tanker treffer meg på samme tid. Dette er ikke hyggelig, men jeg må forberede meg godt og forstå at jeg har den hjelpen jeg trenger og tid til å tilpasse meg til dette nye livet. Snakk med fastlegen din og avklar tvilen.

Lykke til Ts😊

 

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

venninnen min har bipolar lidelse. hun bruker flere tusen kroner på klær ofte spontant fordi hun plutselig vil det, og skjønner ikke økonomi. hun er heller ikke empatisk dessverre. tøft å leve med en venninne som er sånn, men ja som du sier så er jo alle med den diagnosen forskjellig også. 

Anonymkode: e0e25...e2a

Og jeg shopper veldig lite, handler mest på tilbud og er generelt forsiktig med pengebruk. Jeg tenker som regel nøye igjennom hva jeg bruker penger på. Jeg er også empatisk og en person folk kommer til hvis de trenger råd, og får høre ofte at jeg er en person som er lett å føle seg trygg på. Jeg har hatt venninner som har vært vanskelig å forholde seg til både med og uten diagnoser. Det handler om personlighet. Det er klart at en manisk eller hypomanisk person kan miste kontrollen over pengebruken sin, men her kommer selvinnsikten og sykdomsinnsikten inn. En med god innsikt vil se tidlig at de trenger hjelp til å stanse det. Så igjen - at din venninne som har bipolar er som hun er, sier ingenting om hvordan jeg er.

Anonymkode: fcc21...082

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har ikke selv den nevnte diagnosen, eller noen andre for den saks skyld.
Men min ekskone (30 år) fikk for 2 mnd siden diagnosen kompleks PTSD, og er fra tidligere av (8-10 år siden) diagnostisert med bipolar lidelse 2 - samme lidelse som både hennes mor og søster er diagnostisert med.

Hun kommer fra en barndom og oppvekst preget av (grov) omsorgssvikt, samt. at hun i ung voksen/voksen alder har levd et ganske utsvevende liv selv (festing, høy alkoholføring, ukritisk atferd når det gjelder sex/partnere, etc.).
Til tross for dette har hun i store deler av sitt voksne liv vært særdeles velfungerende både i arbeidsliv, sosialt liv, skole/studier, og eget liv generelt - med vanlige, «gode og sunne» ønsker og fremtidsplaner.

Tenkte jeg likevel kunne liste opp noen sentrale ting som jeg i løpet av vårt samliv (2,5 år) har opplevd og sett hos henne - kanskje er det noe du drar kjensel på (uten at du dermed sagt har samme diagnose(r) selv):

- Svingende og tidvis dårlige relasjoner til nære familiemedlemmer (på tross av at hun i bunn er en familiekjær person) 
- Svingende og tidvis lite/ingen pleie av vennskapsrelasjoner (eller noen relasjoner)
- Perioder med dager der hun er så trøtt/sliten/utmattet til ikke å orke annet enn å gå på jobb/skole og sove (bortsett fra høyst nødvendig næringsinntak og toalettbesøk i løpet av dagen/døgnet)
- Perioder med mye energi og lyst til å være sosial, bli med på ting, gjøre ting, prøve nye ting, komme i gang igjen med eks. trening o.l., for så å trekke seg tilbake og «gå i hi» igjen etter en kortere eller lengre stund (det har variert).
Å «gå i hi» innebærer for hennes del alenetid og noen ganger liten til ingen kontakt med omverden utover det absolutt nødvendige.
- Når alt er (tilsynelatende) fint og «livet smiler», så smiler hun tilbake. Når det blir for mye motstand/belastning/stress i perioder, så tærer det veldig og hun er mer irritabel, trigges enklere og av flere ting, har vansker for å regulere følelser og reaksjoner på disse følelsene, og hun «tømmer seg» oftere i form av irrasjonelle utbrudd fremfor å sette ord på og snakke om det på en rolig og hensiktsmessig måte.
- (Stort) behov for bekreftelse av seg selv, sin egenverd, sin attraktivitet, osv. Av «tidligere mønstre» innebærer det for henne i større grad intimitet i form av sex og rått begjær/lidenskap, fremfor generell fysisk nærhet som klemmer, ligge inntil, anerkjennende ord, berøringer, etc.
- Over gjennomsnittet krenkbar, og tåler dermed kritikk, avvisning, uinfridde forventninger/skuffelser etc. dårlig - jo nærere personen(e) som står bak «krenkelsene» er, desto vondere gjør det henne og desto større/kraftigere blir den følelsesmessige reaksjonen hennes
- Har (tilsynelatende) vansker for å «gå videre» fra negative/vanskelige situasjoner; eks. så blir en uenighet/krangel med som nisser på lasset videre til neste uenighet/krangel, hvilket fører til at ryggsekken av negative/vonde følelser og utfordringer til stadighet blir fullere, og selv om den «blir tømt» i form av utbrudd av og til, så blir det sjeldent/aldri et virkelig tilbakelagt kapittel - det har satt spor og laget noen sår, som det skal ekstremt mye godt/positivt til for å veie opp for
- Store vansker med å gråte. Tårer som kommer fordi man blir rørt og/eller glad, er én ting. Men med (det jeg tror er) manglende evne til å «trøste seg selv», altså å erkjenne og tillate triste følelser som fører til tårer, skjer sjeldent/aldri, da det medfører fysisk smerte og angstsymptomer i kroppen, noe som der og da er verre enn bare å undertrykke tristhetsfølelsen i sin helhet, eller å «slippe den ut» i form av andre følelser, som f.eks sinne/frustrasjon
- Klar og tydelig på egne verdier og prinsipper, og ønsker, drømmer og intensjoner for livet, men virker til å ha utfordringer med å «få det til» i praksis - med hva det innebærer av jobbing (for relasjonen), hverdager, stillstand, uenigheter og forskjeller, begrensninger/rammer, utfordringer og belastninger, etc.
- (U)bevisst legge opp til eller fremprovosere en diskusjon/krangel for å tillate seg selv å fare opp og få utløp for (det jeg tror er) undertrykte følelser av gamle «vondter», opplevelser og traumer, som tidvis titter frem og gnager på henne i hverdagen
- Virker til å ha et slags forhåndslagret «manus» når det kommer til forventninger/forestilling om hvordan gitte ting skal forløpe seg (eks. en planlagt romantisk weekend); Selv om utfallet/resultatet av helgen skulle bli som ønsket, men at ting ikke nødvendigvis skjer i den rekkefølgen eller helt etter «manuset» man hadde laget seg, så vil man sitte igjen med en bismak og en ambivalent følelse knyttet til hvorvidt det faktisk var en vellykket og fin weekend

Det er dette som melder seg som mest fremtredende sånn på stående fot.
Og ikke minst det faktum at vi giftet oss i august i fjor, den fineste og lykkeligste dagen i våre liv, og hun gjorde det slutt, sendte separasjonspapirer og flyttet ut, for 5-6 uker siden. Alt i lynets villeste hastighet, med liten grad av (i praksis) utvist tanke om eller omsorg for den andre part som bare brått ble forlatt - så lenge hun har kommet seg «bort og vekk», så er det ikke så nøye eller viktig akkurat hvordan.
Denne særdeles egosentriske og lite empatiske atferden (som jeg ikke kjenner igjen fra samlivet vårt), tilskriver jeg til en viss grad diagnosen(e) - uten at jeg på noe som helst vis er noen ekspert eller fagperson med rett til å si at det er slik.

Vet at det konkret var borderline du spurte etter innspill rundt, og jeg beklager at jeg ikke har noe å bidra med konkret i forhold til det. Men kanskje er det noe her du likevel kan ha nytte av å lese, enten som bekreftende eller avkreftende i den ene eller andre retning.
Og ellers tenker jeg slik som flere før her har skrevet; at jeg anbefaler å oppsøke lege og be om henvisning til en ordentlig utredning - kun der vil du få et endelig og konsist svar.

Lykke til:)

Anonymkode: 88175...8d3