Borderline forstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg er 99% sikker at jeg har denne forstyrrelsen. Det er mye følelser i mitt liv og ofte kan de ta helt over og hjernen slår seg av.

Hvordan klarer dere med denne lidelsen å leve best mulig? Hvordan komme ut av en situasjon der følelsene har tatt over og hjernen er slått av? 

Hvordan klare å ha det best mulig med min samboer ?

Den beste hjelpen for meg tror jeg faktisk er å høre med andre som virkelig forstår dette. Dere som vet hvor vanskelig det er å holde styr på følelsene noen ganger.

Jeg har aldri slitt med selvskading ved å kutte meg selv. Jeg er redd for at andre skal se det og gi meg ett kaldt blikk. Jeg har bare lidet meg igjennom den psykiske smerten.

Dette er problem som er størst med samboer. Kun han som vet om dette. Alle andre tenker jeg er normal person. Ingen andre vet den smerten jeg ofte har. 

 

 

Anonymkode: 77336...720

[AnonymBruker]

Hvordan eller hvorfor tror du at du har dette? Har også lurte på om jeg har denne diagnosen men er så vanskelig og vage symptomer når man søker på nett 

Anonymkode: 77c43...ed8

[AnonymBruker]

Det første du bør gjøre er å oppsøke fastlege for videre henvisning til psykiater og evt psykolog. Kanskje er du bipolar, eller at du har andre følelses- og personlighetsmessige problemer som kompetente mennesker kan hjelpe deg med. De aller fleste med bipolar lidelse lever helt fint med medisiner. Har ikke bipolar selv, men min lillebror (og beste venn!!) har bipolar type 1. Etter at han begynte på medisiner samtidig som han gikk til samtaleterapi fikk han et mye bedre og stabilt liv. Håper noen som selv har lidelsen kan gi deg bedre og utfyllende svar. Lykke til ts ❤

Anonymkode: 82ce5...513

[AnonymBruker]

Gå til fastlegen din og be om henvisning for utredning. Har du sykdommen er det viktig å starte i behandling fortest mulig.

Anonymkode: a20eb...89d

[AnonymBruker]

Omg, ser nå at det står borderline 😭 Rådet litt gjelder fortsatt, ta kontakt med lege som har kompetanse på dette! Det er hjelp å få ❤

Anonymkode: 82ce5...513

[AnonymBruker]

Behandling. Først og fremst må du utredes så du får riktig diagnose da. Hvis det viser seg at du har denne så finnes det flere typer behandlinger som er rettet mot akkurat denne diagnosen (f.eks. dbt, mbt og stepps/stairways - hva som tilbys varierer fra sted til sted). Det er ekstremt tøft å gjennomgå, men det er verdt det om du holder ut. Jeg er frisk i dag etter å ha vært veldig veldig syk. 

Anonymkode: fcc21...082

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det første du bør gjøre er å oppsøke fastlege for videre henvisning til psykiater og evt psykolog. Kanskje er du bipolar, eller at du har andre følelses- og personlighetsmessige problemer som kompetente mennesker kan hjelpe deg med. De aller fleste med bipolar lidelse lever helt fint med medisiner. Har ikke bipolar selv, men min lillebror (og beste venn!!) har bipolar type 1. Etter at han begynte på medisiner samtidig som han gikk til samtaleterapi fikk han et mye bedre og stabilt liv. Håper noen som selv har lidelsen kan gi deg bedre og utfyllende svar. Lykke til ts ❤

Anonymkode: 82ce5...513

Skjønner ikke at noen fungerer med bipolar. Er oppvokst med en far som har bipolar type 2, prøvd å ta livet sitt mange ganger og vet aldri hvilket humør han er i når jeg ringer. Hadde aldri fått barn om jeg hadde denne diagnosen eller får den i senere tid. 

Anonymkode: 77c43...ed8

[AnonymBruker]

Ikke diagnostiser deg selv med slike kompliserte sykdommer som dette. Dersom du ha problemer med å fungere i eget liv og har det vondt, oppsøk fastlege og ta det derfra. Ut fra det lille du skriver, kan dette være andre ting også.

Anonymkode: e7b0f...286

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke at noen fungerer med bipolar. Er oppvokst med en far som har bipolar type 2, prøvd å ta livet sitt mange ganger og vet aldri hvilket humør han er i når jeg ringer. Hadde aldri fått barn om jeg hadde denne diagnosen eller får den i senere tid. 

Anonymkode: 77c43...ed8

Det handler mye om hvordan man takler diagnosen. De som velger å ta medisiner (hvis de kan), ordne seg rutiner og samtidig er innom samtaleterapi for å mestre dårlige dager kan ha et normalt liv med diagnosen. De som holder ting for seg selv, ikke tar ansvar for eget liv eller vil innse at de har en diagnose er ofte vanskeligere å leve med (mer følelsesmessig ustabile også). Har begge eksempler i familien med type 2. 

Anonymkode: 88e5d...d56

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Skjønner ikke at noen fungerer med bipolar. Er oppvokst med en far som har bipolar type 2, prøvd å ta livet sitt mange ganger og vet aldri hvilket humør han er i når jeg ringer. Hadde aldri fått barn om jeg hadde denne diagnosen eller får den i senere tid. 

Anonymkode: 77c43...ed8

Nå er det jo ikke sånn at faren din reflekterer alle som har samme diagnose. Mennesker med diagnosen opplever den forskjellig, har forskjellig symptomtrykk, alvorlighetsgrad og funksjonsevne. I tillegg har alle forskjellige personligheter, forskjellig temperament, forskjellig IQ- og EQ-nivå og forskjellig grad av selvinnsikt og sykdomsinnsikt. Noen er empatiske, andre ikke, noen tenker bare på seg selv og andre tenker mye på andre. Har man god selvinnsikt og sykdomsinnsikt så vil man klare å se faresignaler selv og gjøre noe med problemet, avverge kriser, oppsøke og ta imot hjelp og på den måten unngå at det går for mye utover andre. Her spiller selvsagt også graden av sykdommen inn. Noen mister seg selv helt i sykdomsperiodene fordi de er alvorlig rammet. Når det kommer til bipolar så tror jeg dette gjelder i størst grad de som er alvorlig rammet av type 1. Stort sett alle vil vel oppleve at de mister seg selv litt i sykdomsperiodene, men mange evner likevel å ta de riktige valgene.

Jeg har bipolar type 2 og har lært meg å leve med dette. Jeg vet at jeg kommer til å bli en bedre mamma enn store deler av befolkningen nettopp fordi jeg har gått igjennom mer enn de fleste, og har et lager av kunnskap ingen kan lese seg til. Jeg mener jeg har en bedre forutsetning til å bygge sterke, reflekterte mennesker enn mange andre jeg kjenner/vet om som har barn. Jeg ønsker ikke å bli sammenlignet faren din bare fordi jeg har samme diagnose som ham.

Anonymkode: fcc21...082

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det jo ikke sånn at faren din reflekterer alle som har samme diagnose. Mennesker med diagnosen opplever den forskjellig, har forskjellig symptomtrykk, alvorlighetsgrad og funksjonsevne. I tillegg har alle forskjellige personligheter, forskjellig temperament, forskjellig IQ- og EQ-nivå og forskjellig grad av selvinnsikt og sykdomsinnsikt. Noen er empatiske, andre ikke, noen tenker bare på seg selv og andre tenker mye på andre. Har man god selvinnsikt og sykdomsinnsikt så vil man klare å se faresignaler selv og gjøre noe med problemet, avverge kriser, oppsøke og ta imot hjelp og på den måten unngå at det går for mye utover andre. Her spiller selvsagt også graden av sykdommen inn. Noen mister seg selv helt i sykdomsperiodene fordi de er alvorlig rammet. Når det kommer til bipolar så tror jeg dette gjelder i størst grad de som er alvorlig rammet av type 1. Stort sett alle vil vel oppleve at de mister seg selv litt i sykdomsperiodene, men mange evner likevel å ta de riktige valgene.

Jeg har bipolar type 2 og har lært meg å leve med dette. Jeg vet at jeg kommer til å bli en bedre mamma enn store deler av befolkningen nettopp fordi jeg har gått igjennom mer enn de fleste, og har et lager av kunnskap ingen kan lese seg til. Jeg mener jeg har en bedre forutsetning til å bygge sterke, reflekterte mennesker enn mange andre jeg kjenner/vet om som har barn. Jeg ønsker ikke å bli sammenlignet faren din bare fordi jeg har samme diagnose som ham.

Anonymkode: fcc21...082

venninnen min har bipolar lidelse. hun bruker flere tusen kroner på klær ofte spontant fordi hun plutselig vil det, og skjønner ikke økonomi. hun er heller ikke empatisk dessverre. tøft å leve med en venninne som er sånn, men ja som du sier så er jo alle med den diagnosen forskjellig også. 

Anonymkode: e0e25...e2a

[AnonymBruker]

Hei, 

 

Jeg er 28, diagnostisert med borgerlige. For å si det slik det er, er nære relasjoner et helvete å stri med. Overflatiske forhold fungerer greit, men jeg overtramper og misforstår ofte sosiale koder. Er vel sosialt dum, for å si det slik. Med å være for personlig i en relasjon, forvente for mye eller for lite. Arbeid er vanskelig på grunm av dette, og med følelsesmessige svingninger.  

 

Til tross for diagnose, har jeg hatt kjæreste i over 10 år. Vi har ett barn sammen. Vi har lært hverandre å kjenne, men diagnosen, min personlighetsforstyrrelse bringer med mange utfordringer i hverdagen. Manglende av indre verdier og usikkerhet står sterkt.

Går nå gjennom en grundig kartlegging i er i påvente av å finne riktige medisiner. Starter behandling etter karleggingen er over. 

 

For oss, fungerer det best med litt avstand, det å kunne ta to minutter, stole på hverandre eller rett og slett be om hjelp. Om samboer sier jeg begynner å dissossiasere, bli 'annerledes' eller er irrssjonell, har han som oftest rett i det.

 

Anonymkode: 1c190...27d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei, 

 

Jeg er 28, diagnostisert med borgerlige. For å si det slik det er, er nære relasjoner et helvete å stri med. Overflatiske forhold fungerer greit, men jeg overtramper og misforstår ofte sosiale koder. Er vel sosialt dum, for å si det slik. Med å være for personlig i en relasjon, forvente for mye eller for lite. Arbeid er vanskelig på grunm av dette, og med følelsesmessige svingninger.  

 

Til tross for diagnose, har jeg hatt kjæreste i over 10 år. Vi har ett barn sammen. Vi har lært hverandre å kjenne, men diagnosen, min personlighetsforstyrrelse bringer med mange utfordringer i hverdagen. Manglende av indre verdier og usikkerhet står sterkt.

Går nå gjennom en grundig kartlegging i er i påvente av å finne riktige medisiner. Starter behandling etter karleggingen er over. 

 

For oss, fungerer det best med litt avstand, det å kunne ta to minutter, stole på hverandre eller rett og slett be om hjelp. Om samboer sier jeg begynner å dissossiasere, bli 'annerledes' eller er irrssjonell, har han som oftest rett i det.

 

Anonymkode: 1c190...27d

Borderline, selvfølgelig. Ikke borgerlige. 

Anonymkode: 1c190...27d

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner ikke at noen fungerer med bipolar. Er oppvokst med en far som har bipolar type 2, prøvd å ta livet sitt mange ganger og vet aldri hvilket humør han er i når jeg ringer. Hadde aldri fått barn om jeg hadde denne diagnosen eller får den i senere tid. 

Anonymkode: 77c43...ed8

Alle er ikke like da. Min bror er veldig empatisk og har høy sosial intelligens. Han har også et stort ønske om å leve et så stabilt og godt liv som mulig, ikke bare for seg selv men for oss rundt han. Det var et helvete i mange år før han fikk riktig hjelp, diagnose, medisiner og behandling. Han selvskadet, truet med selvmord, ruset seg, brukte penger i hytt og pine, satte seg i gjeld og tok generelt ekstremt dårlige valg. Han er nå 26, bor for seg selv og skal begynne på universitetet til høsten. Det er ennå dårlige dager, men alt i alt har han et godt og trygt liv, med mange gode relasjoner.

Anonymkode: 82ce5...513

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Alle er ikke like da. Min bror er veldig empatisk og har høy sosial intelligens. Han har også et stort ønske om å leve et så stabilt og godt liv som mulig, ikke bare for seg selv men for oss rundt han. Det var et helvete i mange år før han fikk riktig hjelp, diagnose, medisiner og behandling. Han selvskadet, truet med selvmord, ruset seg, brukte penger i hytt og pine, satte seg i gjeld og tok generelt ekstremt dårlige valg. Han er nå 26, bor for seg selv og skal begynne på universitetet til høsten. Det er ennå dårlige dager, men alt i alt har han et godt og trygt liv, med mange gode relasjoner.

Anonymkode: 82ce5...513

Vet du hva slags type medisiner? 

Anonymkode: 1c190...27d

[AnonymBruker]

TS her

Det er noe som vokser og vokser og til slutt mister jeg meg selv. Dette skjer i situasjoner der jeg er utrygg og redd.  Samboer som får det til å vokse. Men det er jeg som først får en tanke om noe, en følelse, og det kan være noe som kommer av fantasi. Men det er ekte for meg. En følelse av å bli forlatt, avvist, latterliggjort, lurt, å ikke bety noe. Ett blikk fra samboer er nokk til å gi meg en følelse. Venter bare på at han skal snu ryggen til meg, den følelsen.

Når jeg først får denne følelsen trenger jeg å bli sett, snakket rolig til, bli trøstet som ett barn nesten... Da kan det gå over. Men da må samboer være tålmodig og forstå at jeg ikke vil være slem. Ofte tar han nær av dette og føler han ikke fortjener min reaksjon.  Men for meg er det ekte følelser og veldig vondt. "Du bryr deg ikke om meg" kan komme, og da kan han reagere negativt fordi det ikke stemmer. Når han har gjort mye for meg. Men for meg stemmer dette. Derfor kan han gå imot meg og jeg blir bare verre og verre. Til slutt skriker jeg av smerte.

Jeg er hovedsakelig en veldig empatisk og kjærlig person, behandler alle rundt meg godt, til og med dem som er slem mot meg. Jeg gjør alt for dem som står meg nær. Det er veldig mye godhet i meg. 

Utenom samboer kan jeg slite med andre mennesker også. Å stole på dem, eller å få en følelse at de snart vil snu ryggen til meg. At de ikke liker meg og vil avvise meg.

Jeg jobber mye med mine følelser og er redd for å bli kjent med nye mennesker. Det er mange som ønsker å bli bedre kjent med meg og ser opp til meg, men jeg er redd for å binde meg med nye relasjoner. Jeg liker å bli kjent med nye, men når jeg merker det blir for nærmt så trekker jeg meg stille unna.

Noen ganger er jeg sint på samboer uten grunn, da blir jeg stille og trekker meg bort fra han. Fordi jeg ikke ønsker å være det. Har ikke noen grunn, så da holder jeg meg unna han. Hvis han spør om jeg er sint eller klager fordi jeg er stille, da har han laget en grunn. Da ødelegger han for meg, slik at jeg ikke klarer å få det bort. 

Jeg trenger mye alenetid for å fungere, den tiden alene hjelper meg å sortere alle mine tanker og følelser og jeg kan bli meg selv igjen etterpå. Men da må jeg vite hvor jeg har samboer, at alt er OK. 

Jeg elsker når jeg er glad, for da er jeg veldig glad og kan klare alt. Da skal det mye til for å få meg sint. Jeg blir evig tålmodig og takknemelig. Det er da jeg er verdens beste kjæreste. Det er fantastisk når det er sånn.

Disse vanskelige situasjonene vet jeg aldri når dem kommer. Det kan være at det kommer litt også går det bort igjen. Eller det kan være sånn i noen dager. Da børr han være veldig forsiktig med meg. 

Men typisk kommer det i situasjoner som gir dårlige minner, eller situasjoner som jeg føler meg utrygg.

Jeg har hatt det vanskelig i oppveksten, fikk ikke trøst. Min far reiste mye. Jeg ble ofte avist og ignorert når jeg trengte kjærlighet. Jeg kan gråte i dag av å kjenne følelsen av noen episoder, selv om jeg var veldig liten, så husker jeg følesen av å ha det vondt og bli avvist. Husker at jeg ble latterliggjort ved å bli hermet av mitt gråt. Jeg ble kalt for uglen. "Uuuh" ... I dag kan jeg forsatt kjenne på den smerten jeg følte da. Ignorert og latterliggjort. Noen ganger ble jeg sendt på rommet alene, og kunne få komme inn når jeg var ferdig å gråte. Ble også filmet en gang når jeg gråt for at jeg skulle stoppe. Gikk mot meg med stort filmkamera. Da løp jeg ut og fant en plass alene for å gråte til jeg ble sliten. Fikk ikke trøst etterpå heller. Jeg lærte aldri å trøste meg selv. (Dette er ting jeg aldri vil snakke med noen om, fordi det er veldig sårt)

Jeg sliter med å finne meg selv i dag, vet ikke hvordan jeg skal beskrive meg, fordi jeg ikke er en bein strek, jeg er en svingete strek. Sosial og utadvent noen dager, andre dager innadvent og tilbaketrukket. 

Jeg trenger mye bekreftelse av min samboer, mye trøst, klem og kjærlighet. Kritikk kan være veldig vondt for meg. Jeg kan lett tenke at andre ikke liker meg, men som ikke stemmer.  Forstår ikke hvorfor folk kan like meg noen ganger. 

Det er mye arbeid for meg, men jeg er nå i 32 år og har jobbet mye med meg selv. Har det lettere i dag, men langt ifra bra. Jeg har lært meg noen ting som kan hjelpe og det viktigste er at jeg er nøye med min helse. Riktig mat,søvn, trening,avkobling. Unngå ting som kan utløse vonde følelser.

Jeg har diagnosen adhd. Borderline er noe jeg tror jeg har. Ønsker å høre fra andre med borderline, hvordan dere har det best mulig i livet.

Ønsker bare å leve som normalt...

Kan dere kjenne dere igjen i det jeg har skrevet?

 

 

 

 

 

Anonymkode: 77336...720

[Flyingblanket]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Det er noe som vokser og vokser og til slutt mister jeg meg selv. Dette skjer i situasjoner der jeg er utrygg og redd.  Samboer som får det til å vokse. Men det er jeg som først får en tanke om noe, en følelse, og det kan være noe som kommer av fantasi. Men det er ekte for meg. En følelse av å bli forlatt, avvist, latterliggjort, lurt, å ikke bety noe. Ett blikk fra samboer er nokk til å gi meg en følelse. Venter bare på at han skal snu ryggen til meg, den følelsen.

Når jeg først får denne følelsen trenger jeg å bli sett, snakket rolig til, bli trøstet som ett barn nesten... Da kan det gå over. Men da må samboer være tålmodig og forstå at jeg ikke vil være slem. Ofte tar han nær av dette og føler han ikke fortjener min reaksjon.  Men for meg er det ekte følelser og veldig vondt. "Du bryr deg ikke om meg" kan komme, og da kan han reagere negativt fordi det ikke stemmer. Når han har gjort mye for meg. Men for meg stemmer dette. Derfor kan han gå imot meg og jeg blir bare verre og verre. Til slutt skriker jeg av smerte.

Jeg er hovedsakelig en veldig empatisk og kjærlig person, behandler alle rundt meg godt, til og med dem som er slem mot meg. Jeg gjør alt for dem som står meg nær. Det er veldig mye godhet i meg. 

Utenom samboer kan jeg slite med andre mennesker også. Å stole på dem, eller å få en følelse at de snart vil snu ryggen til meg. At de ikke liker meg og vil avvise meg.

Jeg jobber mye med mine følelser og er redd for å bli kjent med nye mennesker. Det er mange som ønsker å bli bedre kjent med meg og ser opp til meg, men jeg er redd for å binde meg med nye relasjoner. Jeg liker å bli kjent med nye, men når jeg merker det blir for nærmt så trekker jeg meg stille unna.

Noen ganger er jeg sint på samboer uten grunn, da blir jeg stille og trekker meg bort fra han. Fordi jeg ikke ønsker å være det. Har ikke noen grunn, så da holder jeg meg unna han. Hvis han spør om jeg er sint eller klager fordi jeg er stille, da har han laget en grunn. Da ødelegger han for meg, slik at jeg ikke klarer å få det bort. 

Jeg trenger mye alenetid for å fungere, den tiden alene hjelper meg å sortere alle mine tanker og følelser og jeg kan bli meg selv igjen etterpå. Men da må jeg vite hvor jeg har samboer, at alt er OK. 

Jeg elsker når jeg er glad, for da er jeg veldig glad og kan klare alt. Da skal det mye til for å få meg sint. Jeg blir evig tålmodig og takknemelig. Det er da jeg er verdens beste kjæreste. Det er fantastisk når det er sånn.

Disse vanskelige situasjonene vet jeg aldri når dem kommer. Det kan være at det kommer litt også går det bort igjen. Eller det kan være sånn i noen dager. Da børr han være veldig forsiktig med meg. 

Men typisk kommer det i situasjoner som gir dårlige minner, eller situasjoner som jeg føler meg utrygg.

Jeg har hatt det vanskelig i oppveksten, fikk ikke trøst. Min far reiste mye. Jeg ble ofte avist og ignorert når jeg trengte kjærlighet. Jeg kan gråte i dag av å kjenne følelsen av noen episoder, selv om jeg var veldig liten, så husker jeg følesen av å ha det vondt og bli avvist. Husker at jeg ble latterliggjort ved å bli hermet av mitt gråt. Jeg ble kalt for uglen. "Uuuh" ... I dag kan jeg forsatt kjenne på den smerten jeg følte da. Ignorert og latterliggjort. Noen ganger ble jeg sendt på rommet alene, og kunne få komme inn når jeg var ferdig å gråte. Ble også filmet en gang når jeg gråt for at jeg skulle stoppe. Gikk mot meg med stort filmkamera. Da løp jeg ut og fant en plass alene for å gråte til jeg ble sliten. Fikk ikke trøst etterpå heller. Jeg lærte aldri å trøste meg selv. (Dette er ting jeg aldri vil snakke med noen om, fordi det er veldig sårt)

Jeg sliter med å finne meg selv i dag, vet ikke hvordan jeg skal beskrive meg, fordi jeg ikke er en bein strek, jeg er en svingete strek. Sosial og utadvent noen dager, andre dager innadvent og tilbaketrukket. 

Jeg trenger mye bekreftelse av min samboer, mye trøst, klem og kjærlighet. Kritikk kan være veldig vondt for meg. Jeg kan lett tenke at andre ikke liker meg, men som ikke stemmer.  Forstår ikke hvorfor folk kan like meg noen ganger. 

Det er mye arbeid for meg, men jeg er nå i 32 år og har jobbet mye med meg selv. Har det lettere i dag, men langt ifra bra. Jeg har lært meg noen ting som kan hjelpe og det viktigste er at jeg er nøye med min helse. Riktig mat,søvn, trening,avkobling. Unngå ting som kan utløse vonde følelser.

Jeg har diagnosen adhd. Borderline er noe jeg tror jeg har. Ønsker å høre fra andre med borderline, hvordan dere har det best mulig i livet.

Ønsker bare å leve som normalt...

Kan dere kjenne dere igjen i det jeg har skrevet?

 

 

 

 

 

Anonymkode: 77336...720

Skrev ett innlegg over i denne tråden. Kan kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men stress er desidert den vestre trigger min. Følelser også, frykt og irrasjonelle tanker. Disse tankene kommer av noen skrå ord eller feil blikk. 

Vil på det varmeste anbefale hjelp hos psykolog, kan gi deg nyttige verktøy i å håndtere hverdagen. 

Kontakt meg gjerne på PM om du ønsker en likesinnede. 

[AnonymBruker]

Jeg fikk borderline av en psykolog, unnvikende av en annen og kompleks ptsd av min nåværende. De to første gikk jeg til i et par måneder, hun jeg har nå brukte 4 år på å finne riktig diagnose og hun er ekspert på personlighetsforstyrrelser og ptsd. 

Ikke google deg deg til diagnoser, det er spesialister sin jobb. Du kan passe til mange diagnoser uten at det er rett! 

Anonymkode: 7df4c...2f9

[Fru2020]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk borderline av en psykolog, unnvikende av en annen og kompleks ptsd av min nåværende. De to første gikk jeg til i et par måneder, hun jeg har nå brukte 4 år på å finne riktig diagnose og hun er ekspert på personlighetsforstyrrelser og ptsd. 

Ikke google deg deg til diagnoser, det er spesialister sin jobb. Du kan passe til mange diagnoser uten at det er rett! 

Anonymkode: 7df4c...2f9

Enig med dette.

Borderline er en så pass alvorlig diagnose at du ikke bør sette den på deg selv, men be om at fastlegen henviser deg til ny utredning. Jeg vil tro at det også er en del overlapping i symptomer mellom ADHD og borderline. 

Når det gjelder spørsmålet ditt, så kan jeg svare litt selv om jeg bare har blandet personlighetsforstyrrelse med sterke emosjonelt ustabile (borderline) trekk. Størstedelen av voksenlivet har jeg hatt et veldig høyt funksjonsnivå. Mestret jobb, studier, mann og barn. Så kom det noen store omveltninger og traumatiske hendelser i livet og pga personlighetsforstyrrelsen hadde jeg ikke nok verktøy til å håndtere det og funksjonsnivået er dramatisk redusert. Jeg har et stort team rundt meg som hjelper meg med å komme meg opp. 

Ved borderline er det langvarig psykiatrisk behandling som først og fremst gjelder, det er ikke medisiner som er veien ut.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det jo ikke sånn at faren din reflekterer alle som har samme diagnose. Mennesker med diagnosen opplever den forskjellig, har forskjellig symptomtrykk, alvorlighetsgrad og funksjonsevne. I tillegg har alle forskjellige personligheter, forskjellig temperament, forskjellig IQ- og EQ-nivå og forskjellig grad av selvinnsikt og sykdomsinnsikt. Noen er empatiske, andre ikke, noen tenker bare på seg selv og andre tenker mye på andre. Har man god selvinnsikt og sykdomsinnsikt så vil man klare å se faresignaler selv og gjøre noe med problemet, avverge kriser, oppsøke og ta imot hjelp og på den måten unngå at det går for mye utover andre. Her spiller selvsagt også graden av sykdommen inn. Noen mister seg selv helt i sykdomsperiodene fordi de er alvorlig rammet. Når det kommer til bipolar så tror jeg dette gjelder i størst grad de som er alvorlig rammet av type 1. Stort sett alle vil vel oppleve at de mister seg selv litt i sykdomsperiodene, men mange evner likevel å ta de riktige valgene.

Jeg har bipolar type 2 og har lært meg å leve med dette. Jeg vet at jeg kommer til å bli en bedre mamma enn store deler av befolkningen nettopp fordi jeg har gått igjennom mer enn de fleste, og har et lager av kunnskap ingen kan lese seg til. Jeg mener jeg har en bedre forutsetning til å bygge sterke, reflekterte mennesker enn mange andre jeg kjenner/vet om som har barn. Jeg ønsker ikke å bli sammenlignet faren din bare fordi jeg har samme diagnose som ham.

Anonymkode: fcc21...082

Jeg kan ikke skjønne at du vil bli en bedre foreldre av denne diagnosen. Faren min også er like trangsynt og mener han er en god far og blir sint om jeg sier det er vanskelig for meg at han er syk. Da sier han «Ja det er deg det er vanskelig for sant?!». Ja, det er faktisk ufattelig vanskelig å se faren din så nede at man ikke får kontakt og venter på neste gang han skal bli så deprimert at han tar livet sitt. Lurer på om det er typisk for denne diagnosen og ikke kunne se seg selv i tillegg, bare at det er så fryktelig synd i den som er syk.

Anonymkode: 77c43...ed8