Mister meg selv når barnet er hos far

[AnonymBruker]

Er det fler enn meg som blir helt lammet når barna er hos far ? 
Etter at barnefar og jeg flyttet og vi begynte med delt bosted, så har jeg sluttet å trene og finne på ting. En fordi at når jeg er alene med barnet kan jeg ikke. Og når jeg ikke har h*n så klarer jeg ikke gjøre noe. Jeg finner meg selv sittende på sofaen og stirre i brått to timer. 
 

de mest produktive dagene jeg har er den siste dagen før h*n kommer hjem. Da rydder jeg og handler og virkelig gleder meg til h*n kommer Hjem.  Føler at når jeg ble mor fikk livet mitt mening, nå som jeg har barnet mitt på delt tid så forsvinner meningen når h*n ikke er der.  
 

Anonymkode: 82d0d...de7

[AnonymBruker]

tenk på det litt som øvelse når ungen blir 18 og skal flytte hjemmefra for å studere......😝

Anonymkode: 3048f...856

[Smileforjoy]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

tenk på det litt som øvelse når ungen blir 18 og skal flytte hjemmefra for å studere......😝

Anonymkode: 3048f...856

Ouff, har alltid synes litt synd på de som aldri kommer seg når barna flytter hjemme fra. Men nå skjønner jeg de, Haha 🤦🏼‍♀️😅

[AnonymBruker]

Dette bør du søke hjelp for.

Livet skal bestå av mange ting. Familie, venner, helse, hobbyer, lidenskap, kjærlighet osv.

Du må pleie flere områder for å være i balanse. Ingen blir friske sunne mennesker av å bare finne mening i å være mor, bare mening i jobben, partneren osv.

Du MÅ ha en balanse. Du lever livet ditt feil nå. Og klarer du ikke snu det trenger du hjelp for dette er IKKE sunt.

Seff er du mer enn en mamma. Du er mange ting.

Vanskelig å komme igang? Begynn i det små. Ok tren i det minste 5 min, kanskje du klarer mer når du kommer igang. Men først, bare 5 min.

Lese en bok, du skal lese bare to sider , det klarer du. Kanskje du ikke klarer legge den ned når du er igang 

Prøv alt, bare litt. Ikke gi deg. Du lever feil nå. Fokuset ditt er feil. Skjerp deg! 

Anonymkode: 7eeb0...cd1

[AnonymBruker]

Hvis du ikke klarer å ta tak i dette for din egen skyld, så ta tak i det for barnets skyld. Det er ikke sunt for deg å leve sånn, og på sikt er det heller ikke bra for barnet ditt. Det å skulle være meningen med livet for et annet menneske er et alt for stort ansvar å legge på unge skuldre! 

Anonymkode: 1ae8d...ef0

[AnonymBruker]

Tenk så mange bekymringer du lager for barnet etterhvert! Det er ikke barnet ditt som skal holde deg oppe. Når det er sagt, så skjønner jeg deg godt- det er lov å sørge. Men du må finne på ting du kan gjøre når du er alene. Enten det er trening, serier, lese, treffe venner, lære å strikke. Noe som gir deg glede og som du kan se frem til å gjøre når du er alene❤️ Er det helt mørkt må du finne noen å snakke med. 

Anonymkode: c89d7...ef2

[AnonymBruker]

Jeg sliter med det samme selv, så det er nok ikke uvanlig. Jeg unngår ikke det sosiale slik som deg, men mangler ork til huslige oppgaver, matlaging og trening når sønnen min er borte. Ingen gode råd å komme med, men da vet du at du ikke er alene 😊

Anonymkode: be464...937

[Brunello]

Jeg synes slik oppførsel  er et større problem når foreldrene bor sammen. Virker på meg som en del bare lever i barnets verden, og legger all egenaktivitet til side.

For meg virker det som om TS har en sorgreaksjon på ikke å være sammen med barnet sitt. Denne vil antakelig gå over etter hvert, slik at tidligere aktiviteter tas opp.

[Ulrikke]

For barnets del: ikke "mist" deg selv! Virker som om barnet er forholdsvis lite enda, men når barnet blir større kan det fort føle ansvar for mamma mens det er hos pappa. Det kan du hjelpe til å unngå ved å vise barnet at du trives også når barnet er hos far, istedenfor å "vegetere" på sofaen

Mener det ikke vondt, men å hjelpe deg selv til å ha et liv utenom hjelper også barnet. Vinn-vinn for dere begge! Selvfølgelig er det helt ok å trives best når barnet er hos deg! Skulle bare mangle! Men jobb med deg selv og finn ting som er ok når barnet er hos far også! Begynn i det små!

[AnonymBruker]

Nyt friheten! Og skaff deg et liv utenom barnet også

Anonymkode: a3a96...019

[AnonymBruker]

På 27.7.2020 den 22.25, AnonymBruker skrev:

Er det fler enn meg som blir helt lammet når barna er hos far ? 
Etter at barnefar og jeg flyttet og vi begynte med delt bosted, så har jeg sluttet å trene og finne på ting. En fordi at når jeg er alene med barnet kan jeg ikke. Og når jeg ikke har h*n så klarer jeg ikke gjøre noe. Jeg finner meg selv sittende på sofaen og stirre i brått to timer. 
 

de mest produktive dagene jeg har er den siste dagen før h*n kommer hjem. Da rydder jeg og handler og virkelig gleder meg til h*n kommer Hjem.  Føler at når jeg ble mor fikk livet mitt mening, nå som jeg har barnet mitt på delt tid så forsvinner meningen når h*n ikke er der.  
 

Anonymkode: 82d0d...de7

Jeg har blitt så vant med det. Jenta mi er hos far i over 2uker nå. Blir trist og tomt med ei gang, men må ta meg sammen og være sterk. Dra på jobb og tenke på andre ting. Ikke sunt å være for avhengig, selv det alltid vil være livet vårt. 

Lykke til

Anonymkode: bfbbe...363

[kisskissbangbang]

Jeg trur det er ganske vanlig i begynnelsen. Hvor lenge har dere bodd fra hverandre? 

[AnonymBruker]

37 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Jeg trur det er ganske vanlig i begynnelsen. Hvor lenge har dere bodd fra hverandre? 

4 mnd 😅 

Anonymkode: 82d0d...de7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt så vant med det. Jenta mi er hos far i over 2uker nå. Blir trist og tomt med ei gang, men må ta meg sammen og være sterk. Dra på jobb og tenke på andre ting. Ikke sunt å være for avhengig, selv det alltid vil være livet vårt. 

Lykke til

Anonymkode: bfbbe...363

Takk 

Anonymkode: 82d0d...de7

[AnonymBruker]

10 timer siden, Ulrikke skrev:

For barnets del: ikke "mist" deg selv! Virker som om barnet er forholdsvis lite enda, men når barnet blir større kan det fort føle ansvar for mamma mens det er hos pappa. Det kan du hjelpe til å unngå ved å vise barnet at du trives også når barnet er hos far, istedenfor å "vegetere" på sofaen

Mener det ikke vondt, men å hjelpe deg selv til å ha et liv utenom hjelper også barnet. Vinn-vinn for dere begge! Selvfølgelig er det helt ok å trives best når barnet er hos deg! Skulle bare mangle! Men jobb med deg selv og finn ting som er ok når barnet er hos far også! Begynn i det små!

Jeg hadde aldri på noe som helst måte latt barnet mitt se dette. Hverken ved avskjed eller ankomst. Og når h*n er her har vi et stort nettverk og mye å gjøre  

Anonymkode: 82d0d...de7

[AnonymBruker]

10 timer siden, Brunello skrev:

Jeg synes slik oppførsel  er et større problem når foreldrene bor sammen. Virker på meg som en del bare lever i barnets verden, og legger all egenaktivitet til side.

For meg virker det som om TS har en sorgreaksjon på ikke å være sammen med barnet sitt. Denne vil antakelig gå over etter hvert, slik at tidligere aktiviteter tas opp.

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med det samme selv, så det er nok ikke uvanlig. Jeg unngår ikke det sosiale slik som deg, men mangler ork til huslige oppgaver, matlaging og trening når sønnen min er borte. Ingen gode råd å komme med, men da vet du at du ikke er alene 😊

Anonymkode: be464...937

Takk for det 😊

Anonymkode: 82d0d...de7

[AnonymBruker]

På 28.7.2020 den 1.02, AnonymBruker skrev:

Dette bør du søke hjelp for.

Livet skal bestå av mange ting. Familie, venner, helse, hobbyer, lidenskap, kjærlighet osv.

Du må pleie flere områder for å være i balanse. Ingen blir friske sunne mennesker av å bare finne mening i å være mor, bare mening i jobben, partneren osv.

Du MÅ ha en balanse. Du lever livet ditt feil nå. Og klarer du ikke snu det trenger du hjelp for dette er IKKE sunt.

Seff er du mer enn en mamma. Du er mange ting.

Vanskelig å komme igang? Begynn i det små. Ok tren i det minste 5 min, kanskje du klarer mer når du kommer igang. Men først, bare 5 min.

Lese en bok, du skal lese bare to sider , det klarer du. Kanskje du ikke klarer legge den ned når du er igang 

Prøv alt, bare litt. Ikke gi deg. Du lever feil nå. Fokuset ditt er feil. Skjerp deg! 

Anonymkode: 7eeb0...cd1

Takk for at du er så ærlig og rett frem! Jeg vet jeg bare MÅ riste det av meg da jeg ikke bare kan la være å sende barnet til far. Ang hjelp, Helt ærlig så tør jeg ikke, jeg er så redd for at noen skal tro at jeg ikke klarer å ta vare på barnet mitt da jeg har en slik reaksjon på alt dette.  
også vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gå frem, alltid vært den som snakker fritt om følelser og hvordan både jeg og andre har det. Men dette sitter dypere. 
 

når sønnen min er borte eller har gått å lagt seg gråter jeg som regel hver dag. Jeg føler jeg virkelig sviktet på alle områder da bf og jeg gikk fra hverandre. 
jeg er så redd han skal føle at jeg ikke er der nok, fordi jeg ikke er der hver dag. 
Jeg går konstant rundt med litt panikk, jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne. Hvordan jeg skal tenke meg igjennom dette. Det er så ulikt meg 

Anonymkode: 82d0d...de7

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hvordan du har det, har det sånn selv innimellom. Men jeg prøver å fylle tiden uten barn mest mulig. Avtaler venninne middager, drar på lange fjellturer som det hadde vært uaktuelt å fått til med barn, jobber lengre dager, drar innom å gjør ærend på tur hjem etc, etc. Etterhvert har jeg lært meg å glede meg også til disse stundene. Men det tar tid. Du har bare vært alene i 4 måneder. Et brudd tar tid å komme over, og sorgen over å ikke være der for barna går aldri over, men man lærer seg å leve med den. 

Mine barn sier at de ikke tenker så mye på meg når de er hos faren fordi de de vet jeg har der bra. Men de sier ofte at de tenker på far fordi han sitter alene og er lei seg. Barn får med seg hvordan du har det, hva du sier og hva de gjør. De blir påvirket av dette. Så prøv sakte med sikkert. Husk, det blir bedre❤️

Anonymkode: 73cad...95d

[AnonymBruker]

På 27.7.2020 den 22.25, AnonymBruker skrev:

Er det fler enn meg som blir helt lammet når barna er hos far ? 
Etter at barnefar og jeg flyttet og vi begynte med delt bosted, så har jeg sluttet å trene og finne på ting. En fordi at når jeg er alene med barnet kan jeg ikke. Og når jeg ikke har h*n så klarer jeg ikke gjøre noe. Jeg finner meg selv sittende på sofaen og stirre i brått to timer. 
 

de mest produktive dagene jeg har er den siste dagen før h*n kommer hjem. Da rydder jeg og handler og virkelig gleder meg til h*n kommer Hjem.  Føler at når jeg ble mor fikk livet mitt mening, nå som jeg har barnet mitt på delt tid så forsvinner meningen når h*n ikke er der.  
 

Anonymkode: 82d0d...de7

det er likens for meg, og det er fordi jeg ikke har mennesker rundt meg. Jeg er mann. Men når jeg vet jeg skal besøk eller noe viktig skal skje, så blir  jeg enorm produktiv. 

Jeg tror du siterer en livsviktig nerve som vi mennesker har behov for å kunne handle og være sterk. Vi trenger hverandre, og mennesker som vil oss alltid godt. 

Anonymkode: fad20...628

[AnonymBruker]

 

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

når sønnen min er borte eller har gått å lagt seg gråter jeg som regel hver dag. Jeg føler jeg virkelig sviktet på alle områder da bf og jeg gikk fra hverandre. 
jeg er så redd han skal føle at jeg ikke er der nok, fordi jeg ikke er der hver dag

Kanskje barnefaren har det sånn også....og sønnen din vil etterhvert føle dårlig samvittighet for dere begge. Skjerp deg.

Anonymkode: b44da...588