Er det tristere å bli i slutten av 30-åra når man er skilt/ singel enn når man har fast forhold?

[AnonymBruker]

Føler man seg mer gammel og mislykket som kvinne i slutten av 30-årene enn som lykkelig gift/ kvinne i forhold? Føler oss fraskilte/ single oss generelt mer gamle og mislykkede og at vi har «brukt opp» livet? Tenker generelt. 

Anonymkode: 5b086...ab1

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva en skilt/singel kvinne vil føle kan bare snakke for meg selv. Blir selv 30 i år, men har ingenting imot å bli 30 år. Har mann, hus, barn og jobb så gjør meg ingenting å bli eldre

Anonymkode: 53ed0...394

[AnonymBruker]

Kommer vel litt an på. Hvis man har fått barna man vil ha, og så blir skilt så vil nok mange kunne føle på en "ny start" hvis de var i et ulykkelig ekteskap.

Har man ikke fått barna man vil ha så vil det nok være vanskelig.

Anonymkode: 150d5...3c1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hva en skilt/singel kvinne vil føle kan bare snakke for meg selv. Blir selv 30 i år, men har ingenting imot å bli 30 år. Har mann, hus, barn og jobb så gjør meg ingenting å bli eldre

Anonymkode: 53ed0...394

Ja, da er du ikke i målgruppen for denne tråden. Jeg er snart 36 og fraskilt. Kommer aldri til å få flere barn, har to fra før. Kommer kanskje ikke til å få nytt forhold heller. 

Anonymkode: 5b086...ab1

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt i slutten av 20-årene, og følte ingenting på at det var trist eller ensomt. Flere venninner var gift, og noen var single eller i faste forhold. For meg var det viktigst å komme ut av et dårlig forhold, og bygge opp meg selv. Det hadde vært likt om jeg var i slutten av 30-årene.

Jeg tenker ikke at en skilt person er mislykket, jeg tenker de er sterke som har brutt opp i noe som ikke fungerte. Og man er ikke gammel og oppbrukt når man nærmer seg 40, for noe tull  

Anonymkode: eb34a...4e8

[AnonymBruker]

Jeg er 37 år, ingen barn, og nylig singel. Har ikke noe stort ønske om egne barn. Har en god jobb, og har et greit antall nære og ikke så nære venner. Føler meg absolutt ikke mislykket, men jeg håper jo å treffe en ny mann etterhvert. 

Anonymkode: 5c400...3ae

[AnonymBruker]

Jeg ønsker også å få et nytt forhold etterhvert. Blir 36 om noen måneder. Har to barn fra tidligere ekteskap og ønsker ikke flere. 
 

Ts

Anonymkode: 5b086...ab1

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble skilt i slutten av 20-årene, og følte ingenting på at det var trist eller ensomt. Flere venninner var gift, og noen var single eller i faste forhold. For meg var det viktigst å komme ut av et dårlig forhold, og bygge opp meg selv. Det hadde vært likt om jeg var i slutten av 30-årene.

Jeg tenker ikke at en skilt person er mislykket, jeg tenker de er sterke som har brutt opp i noe som ikke fungerte. Og man er ikke gammel og oppbrukt når man nærmer seg 40, for noe tull  

Anonymkode: eb34a...4e8

Jeg tror kanskje du hadde opplevd det annerledes om du ble skilt i slutten av 30-årene enn du gjorde da du ble skilt i 20-årene. 

Det er jo ytterst få som blir skilt i tyveårene, og hvis du blir singel igjen som 29-åring så står du jo på samme sted som mange som ennå ikke har etablert seg. Du er fortsatt ung, og det er mange på markedet. 

Misforstå meg rett - jeg er enig i mye av det du skriver, men mange som skilles i slutten av tredveårene tenker nok at det er litt tregere å komme i gang. Man er eldre, har kanskje et lengre ekteskap bak seg, og utvalget menn der ute er jo litt mindre dersom man skal møte en ny. De som er aktuelle er selv skilt og ofte med barn og så blir det mine-dine-våre. Det skjer mye på de ti årene.

Anonymkode: 150d5...3c1

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Føler man seg mer gammel og mislykket som kvinne i slutten av 30-årene enn som lykkelig gift/ kvinne i forhold? Føler oss fraskilte/ single oss generelt mer gamle og mislykkede og at vi har «brukt opp» livet? Tenker generelt. 

Anonymkode: 5b086...ab1

Jeg føler nok mer at jeg mangler noen å være på bølgelengde med i hverdagen, ikke nødvendigvis en kjæreste. Men føler de jeg kjenner som har mann, barn og jobb er så opptatte at det blir vanskelig å pleie relasjonen, at vi er på litt ulike stadier i livet uavhengig av alder. Og på jobben min der det meste av det sosiale skal inkludere partner og barn/barnebarn blir det litt det samme når alle andre har partnere, jeg føler meg litt utenfor. Ikke mislykket eller for gammel, jeg vet hvorfor ting har blitt som de er og jeg har det bra i hverdagen. 

Det er ikke det at jeg ikke ønsker en kjæreste, men jeg vil heller være singel enn å ta til takke med hva som helst. 

Og ikke minst er jeg lei av å skulle spleises med andre single til en hver tid. F.eks. til høsten begynner det en ny på jobben som også er barnløs/singel og med en gang han var ute av døra fikk jeg høre at han er perfekt, han er også singel osv.

Anonymkode: 71895...f52