Min far som alltid er sur

[AnonymBruker]

Som overskriften sier så har jeg en far som så og si alltid er sur eller misfornøyd med noe. 
Jeg er selv voksen og har flyttet ut for lenge siden, men jeg har yngre søsken og en mor som jeg elsker å besøke. Samtidig så forpester min far sitt humør alltid besøket. Selv om jeg bare er innom for et par timer. 

Jeg går på eggeskall fordi en aldri vet hva som får han til å tenne på alle pluggene. Det kan være en liten bagatell at jeg har satt vesken min på feil plass eller kjøpt med meg feil type chips etter å ha vært på butikken, selv om han sa han ikke ville ha noe da jeg spurte. Jeg hjelper ikke til nok i huset når jeg er der, og det er kanskje sant nok, men han spør aldri etter hjelp heller. 
Husker det også fra barndommen, hvor utmattende det var at en aldri visste hva slags humør han var i da jeg kom hjem fra skolen osv. Ville egentlig ikke ha venner med meg hjem fra skolen, fordi jeg ikke ville være til noe bry. Og han tar seg nesten alltid sammen når det er andre mennesker rundt, men humøret etter de går sier sitt. 
Ingenting er bra nok. Om jeg hadde tømt oppvaskmaskinen, kunne han bli kjempesint for at jeg hadde oversett ett glass som ikke var rent nok, og satt det på plass i skapet. 

Det er akkurat som han lever med en svart sky over hodet sitt, som skal smittes over på oss andre. Og for all del, han har gode perioder også, det er egentlig det som gjør det så vanskelig. 
Det er så vanskelig å vite hva en skal gjøre, på en måte så kunne jeg tenkt meg å kutte kontakten med dette menneske, men det er så vanskelig når de andre bor med han. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, jeg har faktisk aldri fortalt det til noen. Jeg vil vel egentlig ha råd på en relativt fastlåst situasjon. 

Anonymkode: 15e9a...56b

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp med en far som er sånn, og dess eldre han har blitt dess surere og særere er han. 

Det som er litt skremmende er at han kan være skikkelig sur og sint i det ene øyeblikket, for så å bli i et knakende godt humør halvtimen etter. Da er det vanskelig å forholde seg til han, siden han var sur og sint øyeblikket før. 

Nå har min far hatt et hardt liv med mye motgang. 

Ett barn som har omkommet og et annet barn som er alvorlig syk, men vi andre barna og vår mor har jo også opplevd det samme som han, og vi går ikke rundt og er sur og sint hele tiden. 

Etter at jeg ble voksen har jeg begynt å lurte på om min far har en psykisk sykdom f.eks psykopat. 

 

Anonymkode: 4f301...22f

[AnonymBruker]

Kanskje ikke det samme, men jeg var livredd faren min som barn. Nå som han er i ferd med å bli gammel, og jeg er i min beste alder føler jeg meg STERK når jeg er i nærheten av han. Noe som er meget sjelden. Jeg drar på besøk til foreldrene mine i jula, mer orker jeg bare ikke. Jeg gidder ikke la denne mannen som ødela hele barndommen min få forpeste mer av livet mitt. 

Jeg drar på besøk for min mors skyld. Og jeg ser min far inn i øynene med iskaldt blikk. Han er gammel, krokete og svak nå, mens jeg er stor og sterk. Jeg ser han iskaldt inn i øynene og viser med blikket mitt at han greide ikke å knekke meg. 

Anonymkode: 11517...dc6

[Gjest ti10]

Det du beskriver kan vel være en form for depresjon? Eventuelt er han "bare" grinete.

Men jeg tror at hvis jeg hadde vært deg, så hadde jeg svart tilbake eller kommentert det. Spesielt nå når du har flyttet ut. For eksempel bare noe om at "Har du noe imot at jeg er på besøk her, siden du klager sånn på alt jeg gjør/er så sur?" Eller bare si rett ut at det faktisk ikke er så hyggelig å komme på besøk når han er så sur og negativ.

Du kan kanskje også snakke med moren din om det. Kanskje hun vet noe du ikke vet, kan snakke med ham eller overtale ham til å oppsøke lege eller noe.

[AnonymBruker]

Kan du be din mor og småsøsken på besøk til deg?

Anonymkode: 6da15...7e9

[AnonymBruker]

24 minutter siden, ti10 skrev:

Det du beskriver kan vel være en form for depresjon? Eventuelt er han "bare" grinete.

Men jeg tror at hvis jeg hadde vært deg, så hadde jeg svart tilbake eller kommentert det. Spesielt nå når du har flyttet ut. For eksempel bare noe om at "Har du noe imot at jeg er på besøk her, siden du klager sånn på alt jeg gjør/er så sur?" Eller bare si rett ut at det faktisk ikke er så hyggelig å komme på besøk når han er så sur og negativ.

Du kan kanskje også snakke med moren din om det. Kanskje hun vet noe du ikke vet, kan snakke med ham eller overtale ham til å oppsøke lege eller noe.

Jeg ser ikke bort fra at det kan være en form for depresjon som ligger bak. 
Jeg har selv vært deprimert, noe som nok til dels kan skyldes barndommen min, og kjenner igjen symptomene. 
Samtidig så har han alltid vært sånn, og om han er deprimert føler jeg kanskje det er en forklaring og ikke en unnskyldning. Han har vært destruktiv hele livet mitt, og kjenner jeg begynner å slite med en slags bitterhet rundt det. Han er veldig flink til å påpeke alle andre andre sine feil, samtidig så ser han ikke bjelken i sitt eget øyet. 

Men ja. Tenker kanskje det er på tide at jeg sier i fra. Han slipper jo unna med oppførselen sin fordi ingen tørr å konfrontere han, fordi en ikke vil forverre situasjonen. 

Anonymkode: 15e9a...56b

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du be din mor og småsøsken på besøk til deg?

Anonymkode: 6da15...7e9

Nei dessverre. Bor i en liten leilighet som knapt har plass til meg. 
Har ekstremt dårlig samvittighet ovenfor mine småsøsken som lever med dette mennesket, og må forholde seg til han på daglig basis. Husker selv hvordan det var. 
Om jeg hadde hatt plass til det hadde jeg tilbudt mine søsken å bo hos meg, men har ikke råd til å kjøpe meg noe større akkurat nå. 

Anonymkode: 15e9a...56b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser ikke bort fra at det kan være en form for depresjon som ligger bak. 
Jeg har selv vært deprimert, noe som nok til dels kan skyldes barndommen min, og kjenner igjen symptomene. 
Samtidig så har han alltid vært sånn, og om han er deprimert føler jeg kanskje det er en forklaring og ikke en unnskyldning. Han har vært destruktiv hele livet mitt, og kjenner jeg begynner å slite med en slags bitterhet rundt det. Han er veldig flink til å påpeke alle andre andre sine feil, samtidig så ser han ikke bjelken i sitt eget øyet. 

Men ja. Tenker kanskje det er på tide at jeg sier i fra. Han slipper jo unna med oppførselen sin fordi ingen tørr å konfrontere han, fordi en ikke vil forverre situasjonen. 

Anonymkode: 15e9a...56b

Da jeg var 22- 23 år hadde jeg en kjæreste som mente jeg skulle si han imot, og sette han på plass når jeg fikk urettferdig kritikk. 

Neste gang jeg var hjemme på besøk og min far begynte å kverulere og slenge dritt, sa jeg han imot og satte han på plass.

Han ble så paff at han ble helt stille en stund. Da var det en lang stund han snakket hyggeligere mot meg før han begynte med sine vanlige spydige/sure kommentarer igjen. 

Etter at jeg satt han på plass første gang, var det akkurat som noe av redselen jeg hadde hatt for han forsvant, og jeg var ikke redd lenger for å si akkurat hva jeg mente til han og kjefte tilbake. 

Anonymkode: 4f301...22f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Da jeg var 22- 23 år hadde jeg en kjæreste som mente jeg skulle si han imot, og sette han på plass når jeg fikk urettferdig kritikk. 

Neste gang jeg var hjemme på besøk og min far begynte å kverulere og slenge dritt, sa jeg han imot og satte han på plass.

Han ble så paff at han ble helt stille en stund. Da var det en lang stund han snakket hyggeligere mot meg før han begynte med sine vanlige spydige/sure kommentarer igjen. 

Etter at jeg satt han på plass første gang, var det akkurat som noe av redselen jeg hadde hatt for han forsvant, og jeg var ikke redd lenger for å si akkurat hva jeg mente til han og kjefte tilbake. 

Anonymkode: 4f301...22f

Bra gjort! Da må du bare fortsette med det du gjorde den gangen!  Da vil du også vise for småsøsknene dine at oppførselen hans ikke er noe grei. 

Anonymkode: bcb3d...059

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bra gjort! Da må du bare fortsette med det du gjorde den gangen!  Da vil du også vise for småsøsknene dine at oppførselen hans ikke er noe grei. 

Anonymkode: bcb3d...059

Jeg som skrev dette er ikke Ts. Jeg svarte Ts. 

Anonymkode: 4f301...22f

[AnonymBruker]

Jeg synes også du skal si ifra, være helt ærlig, både til din far og mor. Fortelle at måten du blir behandlet ikke er bra, og at det ikke er noe du aksepterer lenger. Faren din blir kanskje enda surere av å få en sånn tilbakemelding, men samme det, poenget er at du har stått opp for deg selv. Og så holder du besøkene til det nivået som er best for din mentale trivsel, om det betyr sjeldne besøk så må det være sånn. Du bør ikke ha noen forhåpninger om at faren din skal endre seg etter så mange år, men du kan bestemme hva du utsetter deg selv for, sette deg selv først og ikke fortsette barndomsmønsteret hvor faren din får bruke deg som metaforisk søppelspann. 

Jeg skjønner at det er kjipt å miste tid sammen med moren din, men det er hun som velger å være gift med dette mennesket selv om han ikke behandler barna deres noe snilt. Som mamma selv så må jeg si jeg reagerer sterkt på det. Forstår at du bekymrer deg for småsøsken og helst vil være en aktiv del av deres liv. Men situasjonen er som den er, og du får ikke gjort så mye mer enn å fortelle dem at din dør alltid er åpen om de vil ta seg en tur på helgebesøk (de kan komme én og én, eller krasje på en madrass på stuegulvet, det gjorde jeg som barn da min eldre søster bodde på liten studenthybel). Ringe og snappe ofte, ha en jevnlig dialog. Satse på at når de selv flytter ut så kan dere ha mye kontakt uten at faren din trenger å involveres. 

Anonymkode: 7e24e...026

[Nightcrawler00]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Som overskriften sier så har jeg en far som så og si alltid er sur eller misfornøyd med noe. 
Jeg er selv voksen og har flyttet ut for lenge siden, men jeg har yngre søsken og en mor som jeg elsker å besøke. Samtidig så forpester min far sitt humør alltid besøket. Selv om jeg bare er innom for et par timer. 

Jeg går på eggeskall fordi en aldri vet hva som får han til å tenne på alle pluggene. Det kan være en liten bagatell at jeg har satt vesken min på feil plass eller kjøpt med meg feil type chips etter å ha vært på butikken, selv om han sa han ikke ville ha noe da jeg spurte. Jeg hjelper ikke til nok i huset når jeg er der, og det er kanskje sant nok, men han spør aldri etter hjelp heller. 
Husker det også fra barndommen, hvor utmattende det var at en aldri visste hva slags humør han var i da jeg kom hjem fra skolen osv. Ville egentlig ikke ha venner med meg hjem fra skolen, fordi jeg ikke ville være til noe bry. Og han tar seg nesten alltid sammen når det er andre mennesker rundt, men humøret etter de går sier sitt. 
Ingenting er bra nok. Om jeg hadde tømt oppvaskmaskinen, kunne han bli kjempesint for at jeg hadde oversett ett glass som ikke var rent nok, og satt det på plass i skapet. 

Det er akkurat som han lever med en svart sky over hodet sitt, som skal smittes over på oss andre. Og for all del, han har gode perioder også, det er egentlig det som gjør det så vanskelig. 
Det er så vanskelig å vite hva en skal gjøre, på en måte så kunne jeg tenkt meg å kutte kontakten med dette menneske, men det er så vanskelig når de andre bor med han. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, jeg har faktisk aldri fortalt det til noen. Jeg vil vel egentlig ha råd på en relativt fastlåst situasjon. 

Anonymkode: 15e9a...56b

Vet ikke hva jeg skal råde deg til, da det er så utrolig vanskelig. Særlig mtp søsken og mor som du ønsker å holde kontakt med. Klarer du å heller fokusere på de andre i rommet og prøve å ta ham med en klype salt? Veldig krevende når det er noen så nær som din far, men jeg har erfaring med at det går lettere med trening. I verste fall ville jeg prøvd å snakke med de andre i familien og spurt hvordan de forholder seg til det, og kanskje, kanskje, kan det komme noe godt ut av det?

[AnonymBruker]

Bipolar?

Anonymkode: 1cdab...94f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bipolar?

Anonymkode: 1cdab...94f

Nei. 

Anonymkode: 15e9a...56b

[AnonymBruker]

5 timer siden, Nightcrawler00 skrev:

Vet ikke hva jeg skal råde deg til, da det er så utrolig vanskelig. Særlig mtp søsken og mor som du ønsker å holde kontakt med. Klarer du å heller fokusere på de andre i rommet og prøve å ta ham med en klype salt? Veldig krevende når det er noen så nær som din far, men jeg har erfaring med at det går lettere med trening. I verste fall ville jeg prøvd å snakke med de andre i familien og spurt hvordan de forholder seg til det, og kanskje, kanskje, kan det komme noe godt ut av det?

Takk for råd. 
Vi er alle i familien klar over situasjonen, og vi finner oss sånn sett i å bli behandlet slik. Vi har rett og slett bare innfunnet oss med situasjonen. Vi snakker jo om det innimellom, men så lenge min mor velger å bli er jo situasjonen veldig fastlåst. Og jeg kan ikke fortelle hun hva skal gjøre. 

 

Anonymkode: 15e9a...56b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes også du skal si ifra, være helt ærlig, både til din far og mor. Fortelle at måten du blir behandlet ikke er bra, og at det ikke er noe du aksepterer lenger. Faren din blir kanskje enda surere av å få en sånn tilbakemelding, men samme det, poenget er at du har stått opp for deg selv. Og så holder du besøkene til det nivået som er best for din mentale trivsel, om det betyr sjeldne besøk så må det være sånn. Du bør ikke ha noen forhåpninger om at faren din skal endre seg etter så mange år, men du kan bestemme hva du utsetter deg selv for, sette deg selv først og ikke fortsette barndomsmønsteret hvor faren din får bruke deg som metaforisk søppelspann. 

Jeg skjønner at det er kjipt å miste tid sammen med moren din, men det er hun som velger å være gift med dette mennesket selv om han ikke behandler barna deres noe snilt. Som mamma selv så må jeg si jeg reagerer sterkt på det. Forstår at du bekymrer deg for småsøsken og helst vil være en aktiv del av deres liv. Men situasjonen er som den er, og du får ikke gjort så mye mer enn å fortelle dem at din dør alltid er åpen om de vil ta seg en tur på helgebesøk (de kan komme én og én, eller krasje på en madrass på stuegulvet, det gjorde jeg som barn da min eldre søster bodde på liten studenthybel). Ringe og snappe ofte, ha en jevnlig dialog. Satse på at når de selv flytter ut så kan dere ha mye kontakt uten at faren din trenger å involveres. 

Anonymkode: 7e24e...026

Tusen takk. Du har selvfølgelig helt rett og jeg vet det er det jeg må gjøre. 
Jeg skal ikke komme med unnskyldninger for noe som helst, for jeg har visst lenge hva som egentlig er løsningen, og det er jo minimal kontakt med dette destruktive menneske.

Hadde bare håpt det fantes en annen løsning, da jeg elsker å være hjemme med mine søsken og mor, men det begynner å gå opp for meg at så lenge hun velger å bli hos han må det bare bli som det blir. 

Anonymkode: 15e9a...56b

[Nightcrawler00]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for råd. 
Vi er alle i familien klar over situasjonen, og vi finner oss sånn sett i å bli behandlet slik. Vi har rett og slett bare innfunnet oss med situasjonen. Vi snakker jo om det innimellom, men så lenge min mor velger å bli er jo situasjonen veldig fastlåst. Og jeg kan ikke fortelle hun hva skal gjøre. 

 

Anonymkode: 15e9a...56b

Ja, ikke sant... For min del har løsningen vært å møte de jeg vil møte utenfor hjemmet. Gå ut og spise, for eksempel, eller gå rundt i byen og finne på noe der. Inviterer bare de som kan oppføre seg. Snakker om familiemedlemmer nå. Utfordringen blir hvis faren din blir fornærmet over ikke å bli invitert, men da kan du fortelle ham at du rett og slett bare vil ha det hyggelig når du er med familien, og at det blir vanskelig når han er i nærheten da oppførselen hans forsurer alt. Så får han takle det som han vil. Tar her utgangspunkt i at han ikke er voldelig. 

Poenget mitt er at du har rett til å bruke tid på dem du ønsker å treffe, og rett til å unngå de som drar deg ned, blod eller vann. 

Endret 27. juli 2020 av Nightcrawler00
Skrivefeil