Hvorfor blir så mange provosert når jeg sier jeg trives alene?

[AnonymBruker]

Jeg ble plutselig singel for 8-9 år siden. Oppdaget at min mann og far til våre to barn hadde ei på si. 17 års samliv ble kassert over natta. 

I starten var jeg svært langt nede og tanken på å date var milevis unna. Etter et par år var jeg kommet meg ovenpå igjen og oppdaget at jeg trives alene. Jeg hadde vært mer eller mindre i forhold siden jeg var midt i tenårene (var 44 da jeg ble skilt). Selv om jeg ikke hadde noe ønske om å bli alene (har alltid likt familielivet) så fant jeg etterhvert singeltilværelsen behagelig.

Jeg er ikke noe festemenneske og liker meg best hjemme eller sammen med familie og venner. Hvis jeg går ut er det sammen med venner og da for å ha det hyggelig, ikke for å sjekke mannfolk. I årenes løp har det vært noen kortvarige forbindelser, ingenting som ble alvorlig. Jeg har ikke aktivt lett etter kjæreste, mer tenkt at om jeg møter noen så er det fint. Hvis ikke er også det greit.

Jeg trives godt i mitt eget selskap, er mye alene men sjeldent ensom. Har dessuten familie, barn, venner og kollegaer som dekker det meste i forhold til det sosiale. Får lite ut av ons, men har en venn (også singel) som jeg treffer med ujevne mellomrom - både fordi vi synes det er hyggelig + for sex. Vi er begge inneforstått med at det blir ikke mer enn det.

Ellers klarer jeg meg godt uten mann, både økonomisk og praktisk. Har hus, hage, bil, hytte osv. Reiser ofte, noen ganger sammen med mine barn eller venner, men også ofte alene. Både i Norge og (før koronaen) til utlandet.

Men noen blir nesten provosert over at jeg liker livet mitt som det er - begge kjønn. Har flere gang opplevd at menn (mest når de har drukket) nesten blir aggressive og spør hva som er i veien med meg, at jeg er kresen, hvem jeg tror jeg er, om jeg ikke «tørker» (!) Dette er ikke menn som sjekker meg opp, men «vanlige» menn som fjerne bekjente, kollegaers ektefelle, noen som vet hvem jeg er etc. I starten forsøkte jeg å svare at jeg har det fint og at det ikke er noe stress med å finne noen. Etterhvert gidder jeg ikke å bruke tid på å «forsvare meg», svarer enten at det har de ikke noe med eller bare forlater samtalen. Litt avhengig av omstendighetene. Får da høre at jeg er bitter, arrogant etc. Et par stykker har faktisk forsøkt å kysse meg, ta meg på rumpa/puppene og omtrent oppført seg om de gjør meg en tjeneste.

Kvinner synes synd på meg, sier «skjønner ikke at du ikke treffer noen, du er jo så grei/pen/flink/hyggelig...». Når jeg sier jeg trives godt alene blir jeg beskyldt for å «holde maska», lyve, være tapper osv. Som oftest er dette kvinner som er ganske avhengig av mannen sin (aldri feriert alene, de kunne ikke tenke seg å gå kafé/restaurant/kino/teater etc alene).

Hvorfor er det så vanskelig å skjønne at jeg faktisk trives alene? At jeg er fornøyd med livet mitt og den friheten det er å ikke være i forhold? Jeg har vært i 3 langvarige forhold i løpet av livet og er fullstendig tilfreds med livet mitt. Skulle jeg treffe noen som jeg liker og som liker meg hadde det vært hyggelig, hvis ikke er det ikke noen krise. 

Flere som opplever det samme?

Anonymkode: f12ea...3c7

[AnonymBruker]

Teit å bli provosert av det.

Anonymkode: 53760...123

[AnonymBruker]

Jøss. Helt utrolig at man kan bli sur og provosert over noe sånt! 

Anonymkode: ef4a7...e1f

[AnonymBruker]

Samme her. Bortsett fra at jeg er helt alene. Ingen barn, venner eller familie og syns det er helt greit. Men selv om jeg har valgt det selv, så syns folk synd på meg som er alene, og så tror de meg ikke når jeg sier jeg har valgt det selv. Merkelig at andre har så sterke meninger om noe så uinteressant som andres liv. 

Anonymkode: 7ff47...fc0

[AnonymBruker]

Men når noen sier sånt, så handler det mest om dem selv. Mennene blir sinte fordi du ikke er tilgjengelig for dem? Og damene er, som du sier, ikke mye selvstendige og klarer eller har prøvd å hygge seg i sitt eget selskap. Det virker kanskje truende for dem at du klarer deg fint alene? 

Anonymkode: ef4a7...e1f

[AnonymBruker]

Jepp opplevd akkurat det samme, nå er jeg 43 år, har ikke hatt noe seriøst på over 15 år, og med meg var det samme greia, gikk fra å ikke være klar for forhold til å finne ut hvor bra jeg trives alene. Har venninner jeg reiser med, og voksen datter. Jobber mye, og har en fast singel elsker som jeg har hatt i flere år. Ettersom årene går ser nok folk på meg som sær og evig singel, så jeg slipper unna sånn oppførsel som du opplever, men har opplevd det mange ganger i løpet av årene. Dukker det opp en fyr en gang som er aktuell er jeg ikke helt avvisende, men det blir isåfall særbo eller ikke noe. Folk har veldig vanskelig for å forstå hvordan man kan trives alene, spesielt de som ikke har vært det så mye selv, eller de som ønsker sterkt en partner.

Anonymkode: 352fd...f4a

[AnonymBruker]

Ja. Har vært skilt i over 10 år, og har hovedomsorg for våre to tenåringer. Har det veldig fint alene. Både økonomisk og sosialt. Kan med hånda på hjertet si at jeg ikke savner noe med samliv med en mann. 

Men får stadig høre at det liksom er litt synd på meg, medlidene blikk når jeg sier jeg er fortsatt singel og planlegger å fortsette sånn, kommentarer som at jeg kommer til å ende opp veldig sær hvis jeg er alene for lenge, jeg er jo søt og pen nok, jeg har for høye krav osv osv i det uendelige...... 

Jaja.... bare fordi DE ikke evner å trives i sitt eget selskap så gjør faktisk jeg det. Jeg nyter livet, og det at noen synes synd på meg preller rett av. Men irriterende med stadige kommentarer da.

Har samme opplevelsen med fjellturer faktisk! Jeg har NULL interesse av tur i skog og matk og fjell. Finnes ikke ett eneste fiber i kroppen min som higer etter sånne naturopplevelser. Dette finner også folk svært vanskelig å forstå, og skal alltid 'overbevise'meg om hvor flott og avslappende det er. Javel, hyggelig for deg, men jeg foretrekker å traske rundt i nye byer og se på arkitektur og kunst, besøke museum og gallerier og lære om byen. Og jeg går ikke glipp av noe stort i livet fordi jeg foretrekker den ene, mens 90% av befolkningen foretrekker det andre.

Anonymkode: 31c04...46b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp opplevd akkurat det samme, nå er jeg 43 år, har ikke hatt noe seriøst på over 15 år, og med meg var det samme greia, gikk fra å ikke være klar for forhold til å finne ut hvor bra jeg trives alene. Har venninner jeg reiser med, og voksen datter. Jobber mye, og har en fast singel elsker som jeg har hatt i flere år. Ettersom årene går ser nok folk på meg som sær og evig singel, så jeg slipper unna sånn oppførsel som du opplever, men har opplevd det mange ganger i løpet av årene. Dukker det opp en fyr en gang som er aktuell er jeg ikke helt avvisende, men det blir isåfall særbo eller ikke noe. Folk har veldig vanskelig for å forstå hvordan man kan trives alene, spesielt de som ikke har vært det så mye selv, eller de som ønsker sterkt en partner.

Anonymkode: 352fd...f4a

Veldig lik min situasjon. Synes det er rart at man bryr seg så mye om hvordan andre innretter livet sitt. Jeg oppfører meg jo ikke sånn overfor folk som er i forhold. Regner med at de lever slik de vil, kunne ikke falle meg inn å kritisere dem for det. Har vel konkludert med at det enten skyldes dårlig oppdragelse, manglende respekt eller at de er misunnelig 😉

ts

Anonymkode: f12ea...3c7

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jepp opplevd akkurat det samme, nå er jeg 43 år, har ikke hatt noe seriøst på over 15 år, og med meg var det samme greia, gikk fra å ikke være klar for forhold til å finne ut hvor bra jeg trives alene. Har venninner jeg reiser med, og voksen datter. Jobber mye, og har en fast singel elsker som jeg har hatt i flere år. Ettersom årene går ser nok folk på meg som sær og evig singel, så jeg slipper unna sånn oppførsel som du opplever, men har opplevd det mange ganger i løpet av årene. Dukker det opp en fyr en gang som er aktuell er jeg ikke helt avvisende, men det blir isåfall særbo eller ikke noe. Folk har veldig vanskelig for å forstå hvordan man kan trives alene, spesielt de som ikke har vært det så mye selv, eller de som ønsker sterkt en partner.

Anonymkode: 352fd...f4a

Jeg er også på din alder, elsker friheten min!! Skal aldri ha samboer igjen, men en kjæreste kan jeg godta. Nå har jeg etablert mitt eget liv, noen forstår ikke at man kan ha det fint som enslig. Orker ikke å leve oppå en mann igjen, som jeg skal ta hensyn til. Leve etter.

Nei, løsningen på livet er ikke å ha en mann. Ferdig snakka.

Man er ikke ALENE fordi man er single!! Føler meg aldri alene.

Elsker å kunne bare legge ut på tur i norge/utlandet alene.

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig lik min situasjon. Synes det er rart at man bryr seg så mye om hvordan andre innretter livet sitt. Jeg oppfører meg jo ikke sånn overfor folk som er i forhold. Regner med at de lever slik de vil, kunne ikke falle meg inn å kritisere dem for det. Har vel konkludert med at det enten skyldes dårlig oppdragelse, manglende respekt eller at de er misunnelig 😉

ts

Anonymkode: f12ea...3c7

Typisk norsk å legge seg borti hvordan andre lever. Vi skal leve så likt som mulig, gjøre som andre.

Anonymkode: 99b62...ac8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også på din alder, elsker friheten min!! Skal aldri ha samboer igjen, men en kjæreste kan jeg godta. Nå har jeg etablert mitt eget liv, noen forstår ikke at man kan ha det fint som enslig. Orker ikke å leve oppå en mann igjen, som jeg skal ta hensyn til. Leve etter.

Nei, løsningen på livet er ikke å ha en mann. Ferdig snakka.

Man er ikke ALENE fordi man er single!! Føler meg aldri alene.

Elsker å kunne bare legge ut på tur i norge/utlandet alene.

Typisk norsk å legge seg borti hvordan andre lever. Vi skal leve så likt som mulig, gjøre som andre.

Anonymkode: 99b62...ac8

Rar påstand. Vil påstå at Norge er et av de landene i verden der det er mest akseptert og vanlig å leve alene som voksen kvinne.

Anonymkode: 08f78...120

[AnonymBruker]

Menn blir provosert av deg fordi du er «altfor selvstendig»

kvinner blir provosert av deg fordi de er misunnelige

kos deg alene❤️

Anonymkode: 812a7...939

[AnonymBruker]

Jeg er fortsatt gift og drømmer ofte om å bo alene (ikke uten barna da). 
Men savner den friheten til å gjøre akkurat det jeg vil selv. 
Tror det er litt alderen min. Er passert førti og er drit lei av å bli fortalt hva jeg må gjøre både på jobb og hjemme. 

Han jeg er gift er en god mann men kan til tider være litt intens. 
Alltid han som skal ha det siste ordet, og han blander seg opp i absolutt alt. Har konfrontert han så ofte med dette, og det er dette som er hovedgrunnen visst jeg pakker sakene mine en dag og flytter ut.

Jeg har bare lyst til å ha litt fred, slappe av i min egen stue. Og tror jeg selv hadde trivds å bodd alene (ungdommen er så store nå at dem flytter ut snart etterhvert). 

Anonymkode: 2b031...efa

[AnonymBruker]

Fordi menn vil ha ligg og mener kvinner skal "gjøre seg tilgjengelige", og fordi mange kvinner ikke klarer å trives med seg selv uten evige bekreftelser fra en mann, som de gjerne er i forhold med selv om disse ikke i utgangspunktet er bra nok for dem.

Eller, så kan det være at menneskene du snakker meg trives i par, og ikke klarer å sette seg inn i andre tenkemåter og levesett. 

Anonymkode: 7df2e...9e8

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme viset, er 31 år og singel på 8 året. Jeg stortrives. Har barn, familie, gode venner og er ikke ensom. Har sex et par ganger i året med fast elsker. Jeg har en mistanke om at mine venninner i forhold misunner meg friheten (dette har de sagt på fylla samtidig som de belærer meg om at man MÅ jo ha en mann). 

Kjekt å se vi er flere som trives uten mann  

Anonymkode: 41746...c64

[AnonymBruker]

Det er jo så utrolig deilig å være alene. Jeg var på topp lykkemessig da jeg var singel i tre år mellom to lange forhold.

Vurderer å bli singel igjen og bare nyte livet.

Jeg er usikker på hvorfor noen reagerer. Kanskje av samme grunner som at mange reagerer på at noen velger et liv uten barn, uten at jeg skal utdype det.

Anonymkode: db708...069