Sosial angst, introvert og barn

[AnonymBruker]

Flere som sliter med dette selv om dere ar barn? Jeg er førstegangs gravid. Men sliter med sosial angst. Er ikke veldig frampå og tar ikke så mye plass. er heller ikke så flink til å prate med barn. Er redd dette ikke går over selv om det er mine barn.. Hva om jeg ikke tørr snakke til de foran andre mennesker? Eller syns det er utfordrende og snakke med barnets venner og foreldre? 

 

Anonymkode: e0e20...572

[AnonymBruker]

Sliter med det selv, og har delvis derfor valgt å ikke få barn. Erfaringsmessig vil jeg av og til ta selvdestruktive valg, og vil ikke utsette mitt eget barn for det.

Anonymkode: 87150...82a

[AnonymBruker]

Sliter med det samme selv, vil helst ta minst mulig plass og er så redd for at min angst og begrensninger skal læres videre til mine barn, samt at min manglende kontakt med andre foreldre skal skape vanskligheter sosialt for de. Men de har sine egne personligheter og mer selvstendige vennskap når de vokser til. Dessuten er folk forskjellig, og jeg jobber med meg selv i slike situasjoner og å aksptere at slik er jeg. Mine to barn har det veldig bra iallfall og er seg selv. Stoler på det ordner seg. Si fra om du trenger noen å diskutere/ ventilere til 🙂

Anonymkode: c6e6d...d26

[AnonymBruker]

Forstår deg godt! Jeg var/er sånn selv. Jeg likte ikke engang barn, men så ble jeg gravid da. Den kontakten du får med barnet ditt er ubeskrivelig, og alt av kommunikasjon kommer naturlig. Og du er nok ikke den eneste introverte foreldren.. Du blir så "trygg" på barnet ditt at man enser nesten ingen andre. Skal innrømme at jeg er litt ukomfortabel på steder med mye folk, men det blir faktisk bedre og bedre! Men nå har jeg aldri sett på min personlighet som et problem heller.. 

Anonymkode: 3d191...13e

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sosial angst, men jeg er introvert og ganske sjenert. Jeg syns det er vanskelig å ta plass, og å ta initiativ til prat med andre.

Jeg har måttet jobbe litt ekstra med det nå etter at jeg ble mor. Jeg blir aldri den som småprater med alle og en hver i garderoben i barnehagen, og det er greit. Men jeg har jobbet med min egen selvfølelse, med å være mindre redd for hva andre tenker om meg og det jeg sier eller ikke sier. 

Den eldste datteren min er ikke lik meg, hun er veldig sosial og prater som en foss. Det kan til tider være litt utfordrende, hun trenger jo at jeg er med henne i sosiale sammenhenger. Samtidig trenger ikke jeg å sette i gang prat og hjelpe henne inn i ting, det har hun full kontroll på selv. Den yngste er mer sjenert og introvert. Det skal hun få lov å være. Men jeg skal gjøre mitt for at hun får bedre selvfølelse enn jeg har hatt hatt opp i gjennom. At hun tør å si det hun vil si, og har det bra med å være stille når det er det hun vil. Og da må jeg først gjøre det jeg kan for å ha det slik selv også. 

Anonymkode: 6b720...726

[AnonymBruker]

Og angående det med å prate med barn. Jeg har ikke vært noe god til det, har ikke visst helt hvordan. Det opplever jeg som noe helt annet med egne barn, noe jeg ikke tenker over. Men det å ha barn, har gjort meg bedre til å prate med andre barn også. Jeg har oppdaget at jeg syns det er lett og koselig å prate med barn som er like gammel som eller yngre enn min eldste, men med barn som er eldre enn henne, vet jeg liksom fortsatt ikke hvordan.

Anonymkode: 6b720...726

[AnonymBruker]

Du kommer jo til å måtte ha masse kontakt med andre barn og voksne etterhvert som barnet ditt vokser til, så jeg håper du går til behandling og får hjelp 💕. Barnehage, venner, foreldrene til venner, skole, fritidsaktiviteter, foreldremøter, foreldresamtaler osv. Ønsker deg lykke til, og håper alt går fint. 

Anonymkode: 2eac3...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.7.2020 den 18.59):

Sliter med det samme selv, vil helst ta minst mulig plass og er så redd for at min angst og begrensninger skal læres videre til mine barn, samt at min manglende kontakt med andre foreldre skal skape vanskligheter sosialt for de. Men de har sine egne personligheter og mer selvstendige vennskap når de vokser til. Dessuten er folk forskjellig, og jeg jobber med meg selv i slike situasjoner og å aksptere at slik er jeg. Mine to barn har det veldig bra iallfall og er seg selv. Stoler på det ordner seg. Si fra om du trenger noen å diskutere/ ventilere til 🙂

Anonymkode: c6e6d...d26

Vet det er en gammel tråd, men akkurat slik føler jeg det også, dette med at mine dårlige sosiale egenskaper skal ødelegge barnas muligheter sosialt. Så fint at det går bra med dine likevel, det er jo betryggende å lese.

Jeg sliter mye med dårlig selvfølelse, synes det er så vanskelig å bli inkludert og skjønner liksom ikke helt hvordan andre familier connecter så lett og plutselig henger sammen, mens mine invitasjoner heller blir avvist. 

Anonymkode: a875e...147

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vet det er en gammel tråd, men akkurat slik føler jeg det også, dette med at mine dårlige sosiale egenskaper skal ødelegge barnas muligheter sosialt. Så fint at det går bra med dine likevel, det er jo betryggende å lese.

Jeg sliter mye med dårlig selvfølelse, synes det er så vanskelig å bli inkludert og skjønner liksom ikke helt hvordan andre familier connecter så lett og plutselig henger sammen, mens mine invitasjoner heller blir avvist. 

Anonymkode: a875e...147

Hvis man vil at barnet skal bli annerledes enn seg selv, er det nok viktig å oppmuntre barnet til å være sosial med venner, ha en hobby man bedriver på fritiden osv.. 

Livets harde realiteter er at man har så mange flere muligheter når man er sosial og utadvendt, enn motsatt. Sosialt nettverk er viktig for å trives i livet, og gir videre muligheter for kjærester og jobbtilbud.

Skulle ønske jeg visste dette da jeg var ungdom, da ville jeg presset meg mer mens jeg fremdeles kunne utvikle meg. Ikke at det er noe galt i å være introvert, men det gir dessverre ofte en rekke uheldige ringvirkninger. I alle fall hvis man i bunn og grunn har glede av å være sosial, ønsker kjæreste osv. Det er blytungt å være ulykkelig introvert.