Hvordan stoppe kontakt med mor? eller leve med det?

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som jeg har lev under alvorlig omsorgsvikt hos i mange år, hun tok meg blant annet med til en bygd og det var bare oss 2 i en del år. Går ikke så mye inn på omsorgssvikten utenom at det var rus i bildet. Siden vi var så mye sammen som vi var ble jeg jo ekstremt glad i moren min, dette har jo gjort så hun på en måte er den ene jeg trenger i livet mitt som mamma fortsatt.
 

Problemet nå derimot er jo at jeg har jo kommet til et stadie i livet der jeg selv har et barn, og prøver og leve selv. Og etter hun ble bestemor så har hun blitt betydelig bedre, men jeg blir fortsatt manipulert hele tiden, og hun ruser seg. Si f.eks får og holde seg unna rusen som heroin piller ect. Må hun ha alkohol, jeg og samboer kan kjøre på polet for hun flere ganger i uken. Blir så lei av og bruke tid, og stå i lange køer. Tenker jo også at folk kan se det og det ser ut som vi drikker alkohol veldig ofte. Men om jeg ikke gjør det får jeg jo høre åssen hun må ty til andre ting fordi hun er så dårlig til bens at hun ikke orker gå selv. 

Jeg kan velge og snakke med hun om det her, var blant annet en nylig hendelse der jeg ga hun nøkkelen våres siden vi skulle på ferie, og hun skulle gjøre noe så simpelt som og mate hamstere. Hun spurte om hun kunne ta en natt på sofaen. Jeg sa det var greit. Hun ble mer en enn natt, de i omsorgsboligen ble bekymret og politiet hadde tatt seg inn vinduet. Noe som ødela ferien våres ganske greit. 

Prøver da og si at den tilliten er brutt nå, og du får ikke det igjen. Da får jeg høre gud hvor tøff jeg er da(sarkasme) hvordan hun skal lære av sine feil. Da sier jeg jo at det hjelper ikke hva er neste feilen da? Jeg har ikke råd til sånne feil hver gang. Er forskjell på politi inn vinduet og et glass man ikke skulle rørt tenker jeg. Men da er vi i gang med stakkar meg mekanismen hennes. 

Har gjentatte ganger prøvd og forklare hvor manipulerende hun kan være men og til og med unnskylde henne med at du kanskje ikke skjønner det selv. Jeg har jo dessverre blitt litt sånn selv etter og ha levd med det, og er ikke alltid jeg legger merke til det før noen sier noe. Men da  forteller hun meg JA, DU ER GANSKE MANIPULERENDE. Men hun er det ikke osv. Hun er bare god og snill, og prøver alltid sitt beste sier hun. Ganger hun har sagt ting som at hun skal ruse seg mer osv, har jeg sagt at da får du ikke se barnebarnet, det er jo en selvfølge. Da driver jeg bare med herseteknikker og er slem for og såre henne. Og hun sender meg hele tiden meldinger om at hun skal på avrusning, eller sier det, før hun sier: Oi, det skulle jeg ikke si, eller den ble sendt feil. I starten trodde jeg jo på det, men etter 2år med det går jeg ikke på den lengre. Men hvorfor bare hvorfor må hun det? 

Føler så ofte ting havner på meg, at jeg overreagerer, griner uten grunn, manipulerer og sier slemme ting. Når jeg bare er ærlig. Men uansett hun tar en ganske stor del av hverdagen min. Hun forventer alltid at jeg skal ta tlf, snakke osv. Kom i går på døra klokka 23.30, og jeg sier det er sent. Men hun skal bare, skal bare. Og jeg blir så sliten! så ekstremt sliten! Livet kan føles så endeløst når det blir sånn, siden jeg vet selv jeg aldri klarer og si nei, siden hun absolutt skal alltid fortelle meg "konsekvensene". Jeg klarer heller ikke og si ha det, mamma! Gjør jeg det, vet jeg hun kommer til og dø mange år før. Hun har bare meg, og tar jeg det fra hun og barnebarnet. Så skjer det nok en overdose veldig kjapt. Eller selvmord. Jeg vet selv jeg ikke hadde klart og leve med det. Da hadde jeg nok hatt større problemer enn nå. Men hva skal gjøre? Åssen kan man gjøre det, uten at jeg skal sitte med skyld får at hun dør etterpå? Vet det ikke er min skyld men det betyr ikke at jeg klarer og tenke at det ikke er min skyld. Åssen kan man evt leve med det? Sette grenser? Gud jeg trenger sårt tips. Moren min er jo ikke mer en i starten av 40 årene, så begynner hun ikke og ruse seg ekstremt igjen så har hun mange år til, men det har hun ikke om jeg avslutter det. 

Takk for at du leste hele, mye frustrasjon holdt altfor lenge inne. 

Anonymkode: 4a471...4d9

[AnonymBruker]

Jeg hadde villet snakket med noen innenfor rusomsorgen om dette. De kan hjelpe deg som pårørende. 
 

Få henne på avrusning? Ha det som et krav om hun vil ha noe med deg og barnebarna å gjøre. Slutt å gjør tjenester for henne som å skaffe alkohol. 
 

Du er nødt til å sette ned foten. Nok er nok. Bryr hun seg om dere så gjør hun dette for dere. Men da må du være sterk for de som har levd med rus lenge havner lett på vognen igjen. 
 

Sender deg en god klem. Jeg vokste opp med en bestefar og onkel som var alkoholikere. Det var tøft. 
Onkelen min drakk seg ihjel og pappa var fortvilet. Bestefar ble bare værre etter onkel døde og bestemor fikk kreft og døde. Han fikk et massivt slag og døde pga drikkingen. Det er konsekvensen av rus, de blir ikke gamle. 
 

Husker jeg syntes det var ekkelt å være med onkel og bestefar, spesielt når de hadde drukket. Pappa måtte be de gå flere ganger. Han prøvde å skjerme oss barna så godt han bare kunne, jeg forstod mer jo eldre jeg ble. 

Anonymkode: e905e...c43

[AnonymBruker]

Ville snakket med en psykolog om dette, noen som kan gi deg noen verktøy for å takle situasjonen.

Til syvende og sist så må du gi slipp på ansvaret for moren din. Du er datter, ikke omsorgsperson eller støttekontakt. Hun har valgt sitt liv, og du kan ikke bære henne på dine skuldre. Du kan ikke la hennes destruktive livsførsel få plass i din tilværelse og din familie. Det vil slite dere ut og gjøre deg bitter og deprimert på sikt.

Det er veldig vanskelig når man er glad i noen, jeg vet. Men den strengen må kuttes, du må tørre å la henne gå. Hvordan hun går veien videre alene, enten hun synker til bånn og tar selvmord eller endelig prøver å skjerpe seg, er opp til henne. 

Anonymkode: 7955b...e1e