"DAGENS besteforeldre engasjerer seg ikke" - det stemmer ikke helt !

[Cyndaquil]

Mange snakker om at dagens besteforeldre ikke er engasjert i barnebarn, som at alt var anderledes før. Men det stemmer ikke helt.

Jeg er født i 1989 og er attpåklatten i en stor søskenflokk(søsken født fra 1970-1983)  Mine foreldre i 1950 og yngst i sine flokker . Besteforeldrene mine var født mellom 1910- 1915.  Og de  har aldri passet meg eller noen av mine søsken. Aldri overnatting, aldri hatt de alene i noen timer engang. De var kaffebesøk folk.  Mamma og pappa har sagt de ikke fikk avslaatning fra noen og måtte klare seg selv . Besteforeldrene kom og satt i sofaen og snakket mest med de voksne. Man satt innimellom litt på fanget. Jeg har ingen minner om at vi har gjort noe sammen på tomannshånd. 

Her på forumet skrives det ofte at dagens besteforeldre er så opptatte . Men det var altså slik før også.  Mennesker, også besteforeldre, prioriterer forskjellig 

Men en tankevekker til dere opptatte besteforeldre. Det blir som en sår.  Når de døde synes jeg der var leit, men var ikke lei meg lenge. Hva hadde jeg egentlig å savne? Jeg hadde ingen nære minner. Når de var på sykehjemmet stakk jeg innom innimellom mer som plikt. Ikke det at jeg savner dem (brutalt ærlig) 

Det er noe helt annet med den ene av tantene mine (født på 40 tallet) Hun snakket alltid med meg, tok interesse i meg, tok meg med på småting som å kjøpe softis i morsom kopp på kafé. Så alltid meg. Jeg likte å besøke henne i voksne alder og vi snakket ofte på telefon. Når hun døde av kreft i 2014 var jeg knust. Jeg tenker forsatt på henne og besøker graven flere ganger i året. Jeg savner henne. Hun insisterte tiden sin i meg .

Dere er voksne. Gjør som dere vil. Men ikke forvent at barnebarna tar interesse dere når dere aldri inviterer krefter i dem.

Foreldrene mine , som ikke fikk hjelp selv, har vært superengasjerte besteforeldre.  Elsker å være med både barn og barnebarn selvom de har mange av dem. Stiller opp og tar interesse i alle som individ . De sa det vet hvordan det er selv å stå uten hjelp, og at den største gaven man kan gi foreldre er avlastning/hjelp 

 

 

[Sizz-]

Så trist! Men ærlig sagt, for det er jo sånn det blir når man ikke gidder prioritere barnebarna sine. Det er jo ikke hevn fra vår side at vi ikke savner dem når de dør, eller ikke er glade nok i dem til å besøke dem oftere enn den ene bursdagen i året, og det av ren plikt. Det er de voksnes oppgave å skape gode relasjoner til barna, men hvis de ikke gidder det, nei da kan de jammen meg takke seg sjøl for ensomheten de blir sittende i som gammel. 

Det er også mange her ikke som misforstår og tror st vi krever hjelp med barns og at vi ikke greier håndtere dem selv osv men det er virkelig IKKE det det handler om. 
 

Jeg skal ihvertfall bli en engasjert bestemor, akkurat som min mamma og mine mormor er❤️ Jeg skal prioritere barnebarna mine og ønske å bli kjent med dem alene, og ikke bare på små korte kaffebesøk. Barna må prioriteres, sees og anerkjennes om man skal få et godt forhold til dem. Og det er virkelig ikke for mye forlangt av en bestemor. 

[AnonymBruker]

Tror du har mye rett i det du skriver, og så tenker jeg det er endel "familekultur" som spiller inn også. Jeg merker veldig forskjell på måten mine foreldre og min samboers foreldre stiller opp på (ikke at den ene måten er rett og den andre er gal, den er bare forskjellig). Men det hender jeg tenker at dagens generasjon (meg selv inkludert), kanskje krever litt mye... Jeg prøver ihvertfall å være bevisst på det selv, at det er lov å spørre om hjelp, men at det skal gå begge veier og at jeg skal akseptere et nei om det ikke passer uten noen sure miner. Men absolutt enig med deg, hvis man ikke investerer tid i barnebarna, kan man heller ikke forvente et nært forhold til de. 

Anonymkode: 1cddb...403

[AnonymBruker]

Jeg hadde heller ikke noe forhold til mine besteforeldre da jeg vokste opp. De var aldri noe savn. Tenkte aldri over det.

Anonymkode: 1f21b...3ed

[AnonymBruker]

Helt enig i at de må få bestemme selv hvilken grad de vil engasjere seg i barnebarn. Her har mine foreldre vært veldig engasjerte med første, men så har det dabbet av for hvert barn. Vi har tre, og tredjemann har de enda ikke passet eller hatt alene, hun er 1,5 år. Det syns jeg er litt sårt, fordi da er det så skjevt fordelt. Førstemann hadde de ofte på besøk og overnatting, andre litt mindre, og nå er det stopp. Det er litt sårt, da det blir så forskjell. Eldste er veldig glad i de og spør ofte etter dem, mens de to minste ikke kjenner de så godt. Og så er det jo nå som vi har tre vi kunne trengt avlastning. Men, jeg er jo ikke sur, bare litt skuffet over at de plutselig bestemte seg for at de ikke gadd mer. Ville jo helst sett at alle tre hadde et godt forhold til de på lik linje. Nå har de begynt å prioritere reiser, og reiser stort sett med en gang de har noe fri. Jeg får ikke gjort noe med det, men litt sårt er det når eldste også merker at han ser de mindre. Vi har heller aldri lagt opp til at de skal ha alle samtidig, det skjønner jeg kan bli mye, men en og en for å få et godt forhold og alenetid med besteforeldre, slik at det er sagt. 

Anonymkode: e67d1...b33

[AnonymBruker]

Født på sent 60-tall. Begge foreldre i full jobb. Ett sett besteforeldre som vi besøkte en gang i uka. De var gamle, og null interessert i oss. De voksne skulle prate, og vi sitte musestille. 

Veldig god kontakt med det andre settet med besteforeldre, som bodde 100 m unna. Hun hjemmeværende. Sprang inn og ut der hele barndommen. Bestemor ønsket ikke å være dagmamma for babyer/småbarn. Jeg vokste opp med hushjelp som bodde hos oss til jeg var 3 - 4 år. Det var vanlig med hushjelp her når begge foreldre jobbet, ingen barnehage her den gang. 

Da jeg var 3 - 4 år overtok bestemor ansvaret for meg og min eldre bror på dagtid. Bortsett fra om somrene. Da hadde hun fri, og vi ble passet av unge jenter utenom ferien til foreldrene mine. 

Mine foreldre stilte selvfølgelig opp for begge besteforeldreparene når det var behov. 

Så selvfølgelig hadde vi forskjellig forhold til besteforeldre den gangen også. Og foreldrene mine forventet ingenting fra sine foreldre, men ordnet opp selv. På fritiden prioriterte de oss barna. Vi var ofte på turer i helgene. De hadde ikke behov for barnefri etc. 

Anonymkode: 65369...92b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Født på sent 60-tall. Begge foreldre i full jobb. Ett sett besteforeldre som vi besøkte en gang i uka. De var gamle, og null interessert i oss. De voksne skulle prate, og vi sitte musestille. 

Veldig god kontakt med det andre settet med besteforeldre, som bodde 100 m unna. Hun hjemmeværende. Sprang inn og ut der hele barndommen. Bestemor ønsket ikke å være dagmamma for babyer/småbarn. Jeg vokste opp med hushjelp som bodde hos oss til jeg var 3 - 4 år. Det var vanlig med hushjelp her når begge foreldre jobbet, ingen barnehage her den gang. 

Da jeg var 3 - 4 år overtok bestemor ansvaret for meg og min eldre bror på dagtid. Bortsett fra om somrene. Da hadde hun fri, og vi ble passet av unge jenter utenom ferien til foreldrene mine. 

Mine foreldre stilte selvfølgelig opp for begge besteforeldreparene når det var behov. 

Så selvfølgelig hadde vi forskjellig forhold til besteforeldre den gangen også. Og foreldrene mine forventet ingenting fra sine foreldre, men ordnet opp selv. På fritiden prioriterte de oss barna. Vi var ofte på turer i helgene. De hadde ikke behov for barnefri etc. 

Anonymkode: 65369...92b

Bare en liten tilføyning. Det var noe helt annet å passe barn den gangen. For vi var ute og lekte med venner mye av dagen, og sysselsatte oss selv inne også. Så min generasjons besteforeldre måtte ikke engasjere barn på samme måte som nå 🙂. Kanskje derfor det har blitt litt for slitsomt for besteforeldre å passe barn nå? Pluss at de fleste bestemødre er i full jobb. 

Anonymkode: 65369...92b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bare en liten tilføyning. Det var noe helt annet å passe barn den gangen. For vi var ute og lekte med venner mye av dagen, og sysselsatte oss selv inne også. Så min generasjons besteforeldre måtte ikke engasjere barn på samme måte som nå 🙂. Kanskje derfor det har blitt litt for slitsomt for besteforeldre å passe barn nå? Pluss at de fleste bestemødre er i full jobb. 

Anonymkode: 65369...92b

Kan ikke skylde på jobben. Jeg kjenner flere besteforeldre i jobb som også er i stand til å skaffe seg et nært forhold til sine barnebarn. For ærlig talt, er besteforeldrene og barna friske så greier man å engasjere seg litt. Trenger ikke snu verden på hodet for å få et godt forhold til barna, så kravstore er de stort sett ikke. 

Man kan virkelig ikke sitte på rævva og forlange å få ting servert, man må jobbe for det. Selv etter man man har bikket 50. 
Og hvis ikke, neivel, men da er det ikke synd i dem som blir ensomme som gamle. 

Anonymkode: a9e19...4e6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke skylde på jobben. Jeg kjenner flere besteforeldre i jobb som også er i stand til å skaffe seg et nært forhold til sine barnebarn. For ærlig talt, er besteforeldrene og barna friske så greier man å engasjere seg litt. Trenger ikke snu verden på hodet for å få et godt forhold til barna, så kravstore er de stort sett ikke. 

Man kan virkelig ikke sitte på rævva og forlange å få ting servert, man må jobbe for det. Selv etter man man har bikket 50. 
Og hvis ikke, neivel, men da er det ikke synd i dem som blir ensomme som gamle. 

Anonymkode: a9e19...4e6

Man kan få et kjempegodt forhold til barnebarn uten å være masse barnevakt. Det er mange måter flere generasjoner kan være sammen på. Vi var på hytteturer i helgene med min mor, hun var med oss for å f.eks se fotballkampene til barnebarn osv. Det hendte barnet sov ovet hos henne en natt også (ikke mange netter på rad). Og det var fordi begge ville det, ikke pga at vi trengte barnefri. 

Anonymkode: 65369...92b

[Gjest Vinglepetra]

Jeg er født på tidlig på nittitallet og jeg hadde en super engasjert bestemor, hun jobbet ikke og kunne være der for meg døgnet rundt. Hun passet meg fra 1 år til jeg ble 3 år. Vi ventet med barnehageplass. 
 

Min mor og svigermor er like engasjerte nå, moren min i full jobb, mens svigermor er pensjonist. Begge ringer, snapper og besøker barnebarnet minst en gang i uka. 
 

Men essensen her er at vi er like engasjerte i våre foreldres liv. Jeg ringer ikke svigermor eller min mor bare for å spørre om barnepass, her ringes det uansett for å prate. Vi tilbringer mye tid sammen med foreldrene våre, mesteparten av tiden er vi der alle sammen både oss voksne og barnebarnet. Da tilbringer vi kvalitetstid sammen, da er det ikke barnepass og avlastning som er poenget. Jeg synes det er viktig. Jeg har en venninne som anser svigermor og sin mor som potensielle barnepassere, ringer dem bare for å få barnefri. Da har man mistet poenget litt. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bare en liten tilføyning. Det var noe helt annet å passe barn den gangen. For vi var ute og lekte med venner mye av dagen, og sysselsatte oss selv inne også. Så min generasjons besteforeldre måtte ikke engasjere barn på samme måte som nå 🙂. Kanskje derfor det har blitt litt for slitsomt for besteforeldre å passe barn nå? Pluss at de fleste bestemødre er i full jobb. 

Anonymkode: 65369...92b

Helt enig med deg der! Her er vi også mye sammen med besteforeldre på begge sider, men det er ikke for å få barnepass, men for å tilbringe tid sammen som familie. 

Anonymkode: 2c484...fb6