"Vanskelig" 4-åring

[AnonymBruker]

Sønnen har nettopp fylt 4 år. Han er en skikkelig god gutt, snill og empatisk. Venner med alle. Men han er også utrolig krevende hver gang vi skal noe. Han er høyt og lavt, springer vekk, hører ikke etter. Det eneste som funker er trusler, som må gjentas hvert 3. minutt. Det er rett og slett utmattende å ta med gutten på ting, og det frister ikke i det hele tatt lenger. Er dette normalt? Når blir det bedre? Hva kan vi gjøre?

Anonymkode: cf09e...ba1

[AnonymBruker]

Har du prøvd å sette deg ned, ansikt til ansikt, med han FØR dere drar ut på turen og snakke om saken? Fortelle i klartekst hva du forventer av han, hvordan han skal oppføre seg, og også legge frem eventuelle "sanksjoner" han kan forvente seg om han bryter avtalen? F.eks ikke lørdagsgodteri eller ikke ipad eller hva som helst han setter pris på.

Siste du gjør før dere går ut døren er å minne han på avtalen dere hadde og samtalen. 

Anonymkode: 73f4d...c43

[Gjest padawan]

Jeg tror du gjør deg en bjørnetjeneste når du kommer med trusler "hele tiden". Jeg støtter det AB skriver over; sett deg ned å snakk med han. På meg virker det som det er noe underliggende som gjør at det er sånn.

[AnonymBruker]

Hva slags trusler kommer du med? Gjennomføres de?

Jeg tror jeg ville sagt at vi drar rett hjem om han ikke skjerper seg og tatt han under armen dersom han ikke hører etter.

Anonymkode: 8710e...1cb

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å sette deg ned, ansikt til ansikt, med han FØR dere drar ut på turen og snakke om saken? Fortelle i klartekst hva du forventer av han, hvordan han skal oppføre seg, og også legge frem eventuelle "sanksjoner" han kan forvente seg om han bryter avtalen? F.eks ikke lørdagsgodteri eller ikke ipad eller hva som helst han setter pris på.

Siste du gjør før dere går ut døren er å minne han på avtalen dere hadde og samtalen. 

Anonymkode: 73f4d...c43

 

23 minutter siden, padawan skrev:

Jeg tror du gjør deg en bjørnetjeneste når du kommer med trusler "hele tiden". Jeg støtter det AB skriver over; sett deg ned å snakk med han. På meg virker det som det er noe underliggende som gjør at det er sånn.

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags trusler kommer du med? Gjennomføres de?

Jeg tror jeg ville sagt at vi drar rett hjem om han ikke skjerper seg og tatt han under armen dersom han ikke hører etter.

Anonymkode: 8710e...1cb

Takker for svar. Jeg skjønner bare ikke hva annet jeg kan gjøre enn å true, for det er det eneste som funker. Alternativet er jo dra hjem, men det er liksom ikke aktuelt føler jeg all den tid det stort sett koster litt å finne på ting. Jeg føler også at han ikke gjør det for å være "slem", men at han oppriktig glemmer seg bort de fleste ganger. Og det gjør det så innmari vanskelig, spesielt det å gjennomføre konsekvens. Skal han straffes for å glemme seg bort? Innimellom så gjør han et poeng av at han hører etter, akkurat som han er stolt eller noe. Trusler kan feks være at han ikke får is eller noe annet godt, men han glemmer seg like fullt. Og blir så utrolig fortvila når han innser at han kanskje ikke får den isen. Og så glemmer han igjen etter 2 min. Leser foreldremagi og Hedvig Montgomery skriver at en klassisk feil foreldre gjør ved 3-5 år er å forvente mer enn ungen kan. Blant annet når det gjelder å høre etter. Dette er så utrolig vanskelig. 

Anonymkode: cf09e...ba1

[våren14]

Høres litt kjent ut ja 😛 
Har ei på snart 4,5.
Ikke så ille, men tendensene til dette har vært der ja.
Dørstokken har vært HØY tidvis i vår, i starten av 4-årene. Veldig mye greiere nå, uten spesielle tiltak! Unntatt ved regnvær... 
Det eneste jeg har gjort når dørstokken er for høy er å opplyse om konsekvensene, helt tydelig. Først anerkjenne at jeg ser at hun syns det er vanskelig, men ta jeg ikke helt forstår hvorfor. Og så er det som det er, om du ikke gjør deg klar nå, så går vi ut før deg. Det er den reelle konsekvensen av å tulle når vi skal ut. Og hun HATER at vi går ut uten henne. Vet ikke hva jeg hadde gjort om hun sa at hun ville bli hjemme alene. Om ikke det hadde funket så godt ville jeg nok pratet litt om hvordan det blir lite hyggelig av slikt tull og vær ærlig på akkurat det du sa her: det gjør at dere ikke orker å dra ut på noe gøy. Det er også en faktisk konsekvens av oppførselen. Og ville også sourt litt rundt om han kan forklare hvorfor det blir slik og om han har forslag til hvordan det kan bli greiere. Med ord ned på hans nivå. Har så god erfaring med å ta barna med på å løse slike problemer. For ofte ER det en grunn, det bare klarer ikke fortelle om det. Men når de kommer med forslag til løsning, så forstår man plutselig hvor skoen trykket! Det kan være noen øyeåpnere der altså... har hatt endel slike "åååååja! Nå skjønner jeg! Er det xxxx du syns er vanskelig?!" "Jaaaaaa mamma!!" Og da kommer gjerne en forklaring. De vet det men de ser det ikke selv allikevel. Så kan være det er en grunn til at det blir slik, som dere bare ikke forstår enda.

Men ellers har det et par ganger låst seg såpass at jeg har tatt unge under armen og lempet henne ut døra, for så å trøste og rydde opp i følelser utendørs, slik at vi har fortsatt ute når humøret er hentet inn igjen. Noen ganger for sent ut, egentlig bør vi alltid ut døra etter frokost... For lenge inne så blir dørstokken mye høyere tilsynelatende. Men noen ganger er eneste løsning bare å komme seg ut fordi det er det eneste som hjelper... Og da lempes de ut enten de vil eller ikke... Sjelden vi er der da heldigvis

[våren14]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Takker for svar. Jeg skjønner bare ikke hva annet jeg kan gjøre enn å true, for det er det eneste som funker. Alternativet er jo dra hjem, men det er liksom ikke aktuelt føler jeg all den tid det stort sett koster litt å finne på ting. Jeg føler også at han ikke gjør det for å være "slem", men at han oppriktig glemmer seg bort de fleste ganger. Og det gjør det så innmari vanskelig, spesielt det å gjennomføre konsekvens. Skal han straffes for å glemme seg bort? Innimellom så gjør han et poeng av at han hører etter, akkurat som han er stolt eller noe. Trusler kan feks være at han ikke får is eller noe annet godt, men han glemmer seg like fullt. Og blir så utrolig fortvila når han innser at han kanskje ikke får den isen. Og så glemmer han igjen etter 2 min. Leser foreldremagi og Hedvig Montgomery skriver at en klassisk feil foreldre gjør ved 3-5 år er å forvente mer enn ungen kan. Blant annet når det gjelder å høre etter. Dette er så utrolig vanskelig. 

Anonymkode: cf09e...ba1

Ah, trodde du snakket om å komme dere hjemmefra jeg.

Men du... Har du tenkt over hva HAN egentlig vil da? Er det for HAN dere er ute - eller fordi du føler du burde? Typ, jeg ser SÅ mange stresse med ferieaktiviteter for selv de minste barna nå. "Hvilken feriepark for min 2-åring???". Dette er jo foreldrenes ønske - svært sjelden barnas når de er så små. Så, tvinges han til å være med på ting han ikke egentlig vil drive med? Og i tillegg forventer dere en viss oppførsel? Ville tenkt over det. Spør han hva han har lyst til å gjøre den dagen og se om han noen sinne foreslår de tingene dere driver med der det slår feil ut? Spør han også når dere har vært på slik: "hva var det morsomste der?" Svaret kan overraske, og du oppdager at han kan finne samme glede mye mer på hans premisser...

Mi er 4,5 år og vi svinger i ny og ne innom en og annen aktivitet (har også ei på snart 2,5 år), men aldri har hun spurt etter det. Hun elsker vel egentlig en ting: lekeplasser. Og betaler vi penger for å besøke et sted, så henger hun seg opp et sted og er happy med det. Typ en huske, sklie, dumpe, hoppepute, trampoline what ever. Hun klarer ikke en hel stor park enda. Det er for mye for dem. Vi har vært i Aalborg zoo i sommer, hun så vel tre dyr ved tvang omtrent, og hang ellers på lekeplassen i dyreparken - ville ikke annet. Vi kunne egentlig vært på lekeplassen i nabolaget. Men jeg visste det ville bli sånn så det var ikke noe stress for oss, det var helt greit  Noe med hva man selv forventer også antagelig. Nå i etterkant husker hun elefanten, og hun husker de dyrene hun ikke så. "Mamma - vi så ikke krokodiller" Eller zebraene?" "Nei jenta mi, husker du, du ville bare være på lekeplassen du. Men vi så løve og tiger da!". Så nå gikk det i etterkant kanskje såvidt opp for henne at hun gikk glipp av noe. Men er sånn man lærer. Kunne ikke vært annerledes og det var egentlig en fin opplevelse for alle uansett. 

Men, måtte gjennom å skremme henne to runder i ferien ja. Realitetsorientere litt angående å løpe fra oss i slike parker, og å påstå at hun skal stå alene å vente på oss i folkemengden... så sannheten måtte frem. Det som gikk inn hos henne var da jeg sa "Hvis du løper vekk så du ikke finner oss - da kommer du til å blir så redd. Og vi blir redde når vi ikke vet hvor du er." Var det førstnevnte som gikk rett hjem. Gikk pent og rolig med oss resten av dagen, og i neste park en annen dag også. Da prøvde hun seg på at hun skulle vente utenfor mens jeg var på do... Og da måtte jeg frem med "visste du, det finnes slemme mennesker som faktisk stjeler små barn og tar de med seg... DERFOR skal jeg ALLTID vite hvor du er, og du får ikke stå her alene.". Ikke noe mer mas om det nei. Litt dårlig samvittighet... Men på mitt barn funker ikke ulogiske konsekvenser. Hun er for smart. "bli med inn - hvis ikke får du ikke is" har null effekt. Det eneste som alltid har funket er sannheten, best mulig moderert for alderen, men er først da det virker. 

Så, ta vekk de ulogiske konsekvensene og fokuser på de faktiske konsekvensene selv om det kan være ubehagelig. Tenk selv gjennom hvorfor ditt eller datt er viktig for deg og forklar det for barnet. For svært ofte prøver ikke vi å være ugreie heller, vi gjør ting nesten alltid fordi det er til barnets beste. Og det har svært sjelden å gjøre med om vi syns de skal få is/barnetv eller ikke å gjøre. 

Og tilpass aktivitetene til barnet - ikke gjør ting fordi dere føler press fra omverdenen! Drit i andre! Gjør det som deres barn får glede av! Og kanskje er det bare utenfor døra å grave i en jordhaug. Eller klarte i toppen av klatrestativet i nærmeste lekeplass...

[AnonymBruker]

18 minutter siden, våren14 skrev:

Ah, trodde du snakket om å komme dere hjemmefra jeg.

Men du... Har du tenkt over hva HAN egentlig vil da? Er det for HAN dere er ute - eller fordi du føler du burde? Typ, jeg ser SÅ mange stresse med ferieaktiviteter for selv de minste barna nå. "Hvilken feriepark for min 2-åring???". Dette er jo foreldrenes ønske - svært sjelden barnas når de er så små. Så, tvinges han til å være med på ting han ikke egentlig vil drive med? Og i tillegg forventer dere en viss oppførsel? Ville tenkt over det. Spør han hva han har lyst til å gjøre den dagen og se om han noen sinne foreslår de tingene dere driver med der det slår feil ut? Spør han også når dere har vært på slik: "hva var det morsomste der?" Svaret kan overraske, og du oppdager at han kan finne samme glede mye mer på hans premisser...

Mi er 4,5 år og vi svinger i ny og ne innom en og annen aktivitet (har også ei på snart 2,5 år), men aldri har hun spurt etter det. Hun elsker vel egentlig en ting: lekeplasser. Og betaler vi penger for å besøke et sted, så henger hun seg opp et sted og er happy med det. Typ en huske, sklie, dumpe, hoppepute, trampoline what ever. Hun klarer ikke en hel stor park enda. Det er for mye for dem. Vi har vært i Aalborg zoo i sommer, hun så vel tre dyr ved tvang omtrent, og hang ellers på lekeplassen i dyreparken - ville ikke annet. Vi kunne egentlig vært på lekeplassen i nabolaget. Men jeg visste det ville bli sånn så det var ikke noe stress for oss, det var helt greit  Noe med hva man selv forventer også antagelig. Nå i etterkant husker hun elefanten, og hun husker de dyrene hun ikke så. "Mamma - vi så ikke krokodiller" Eller zebraene?" "Nei jenta mi, husker du, du ville bare være på lekeplassen du. Men vi så løve og tiger da!". Så nå gikk det i etterkant kanskje såvidt opp for henne at hun gikk glipp av noe. Men er sånn man lærer. Kunne ikke vært annerledes og det var egentlig en fin opplevelse for alle uansett. 

Men, måtte gjennom å skremme henne to runder i ferien ja. Realitetsorientere litt angående å løpe fra oss i slike parker, og å påstå at hun skal stå alene å vente på oss i folkemengden... så sannheten måtte frem. Det som gikk inn hos henne var da jeg sa "Hvis du løper vekk så du ikke finner oss - da kommer du til å blir så redd. Og vi blir redde når vi ikke vet hvor du er." Var det førstnevnte som gikk rett hjem. Gikk pent og rolig med oss resten av dagen, og i neste park en annen dag også. Da prøvde hun seg på at hun skulle vente utenfor mens jeg var på do... Og da måtte jeg frem med "visste du, det finnes slemme mennesker som faktisk stjeler små barn og tar de med seg... DERFOR skal jeg ALLTID vite hvor du er, og du får ikke stå her alene.". Ikke noe mer mas om det nei. Litt dårlig samvittighet... Men på mitt barn funker ikke ulogiske konsekvenser. Hun er for smart. "bli med inn - hvis ikke får du ikke is" har null effekt. Det eneste som alltid har funket er sannheten, best mulig moderert for alderen, men er først da det virker. 

Så, ta vekk de ulogiske konsekvensene og fokuser på de faktiske konsekvensene selv om det kan være ubehagelig. Tenk selv gjennom hvorfor ditt eller datt er viktig for deg og forklar det for barnet. For svært ofte prøver ikke vi å være ugreie heller, vi gjør ting nesten alltid fordi det er til barnets beste. Og det har svært sjelden å gjøre med om vi syns de skal få is/barnetv eller ikke å gjøre. 

Og tilpass aktivitetene til barnet - ikke gjør ting fordi dere føler press fra omverdenen! Drit i andre! Gjør det som deres barn får glede av! Og kanskje er det bare utenfor døra å grave i en jordhaug. Eller klarte i toppen av klatrestativet i nærmeste lekeplass...

Takk for godt innlegg! Her fikk jeg noe å tenke på. Jeg føler vel at det meste vi gjør er på guttens premisser, feks. badeland og lekeland. Han elsker det og storkoser seg. Andre ting er vel mer i grenseland, ting vi tror han liker men som kanskje ikke er fullt så artig likevel. Og han er vel litt vanskeligere i de situasjonene, ja. Gutten her liker også å gå ut å leke på lekeplasser, så det gjør vi mye. Sykle også. Sånne ting. Men også i disse tilfellene har han tungt for å høre etter. Det er så gøy å sykle fort - så han vil ikke stoppe. Eksempelvis. Men å tilpasse aktivitetene er absolutt et godt tips. 

Dette med ulogiske konsekvenser har du helt rett i. Han her er også smart, tenker mye og har mange spørsmål. Vi burde jo bare si det som sant er, det er jo en grunn for at vi sier som vi gjør. Det tror jeg kanskje kan funke bedre. Takk!

Anonymkode: cf09e...ba1

[Gjest WhisperingWind]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sønnen har nettopp fylt 4 år. Han er en skikkelig god gutt, snill og empatisk. Venner med alle. Men han er også utrolig krevende hver gang vi skal noe. Han er høyt og lavt, springer vekk, hører ikke etter. Det eneste som funker er trusler, som må gjentas hvert 3. minutt. Det er rett og slett utmattende å ta med gutten på ting, og det frister ikke i det hele tatt lenger. Er dette normalt? Når blir det bedre? Hva kan vi gjøre?

Anonymkode: cf09e...ba1

Slutte å true. 

Gi advarsel og vær konsekvent. 

[Gjest padawan]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så gøy å sykle fort - så han vil ikke stoppe.

men er det noe galt i å la han "rase fra seg" på sykkelen så lenge det er på et område hvor han ikke kan bli påkjørt, krasje med andre eller lignende?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, padawan skrev:

men er det noe galt i å la han "rase fra seg" på sykkelen så lenge det er på et område hvor han ikke kan bli påkjørt, krasje med andre eller lignende?

Nei selvsagt ikke, men for å komme dit må vi gjennom bilveien i nabolaget feks. 

Anonymkode: cf09e...ba1

[AnonymBruker]

10 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Slutte å true. 

Gi advarsel og vær konsekvent. 

Det høres så enkelt ut, men om han faktisk glemmer seg, og barnepsykologer sier at 3-5 åringer er for umodne til å skjønne konsekvenser i de fleste tilfeller, så syns jeg ikke det er så enkelt. 

Anonymkode: cf09e...ba1

[Gjest WhisperingWind]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det høres så enkelt ut, men om han faktisk glemmer seg, og barnepsykologer sier at 3-5 åringer er for umodne til å skjønne konsekvenser i de fleste tilfeller, så syns jeg ikke det er så enkelt. 

Anonymkode: cf09e...ba1

Hæ? 

Det finnes ikke én barnepsykolog som påstår at barn ikke forstår konsekvenser. 

At det må gjentas, joda, men det er jo derfor man fortsetter å være konsekvent til det sitter. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, WhisperingWind skrev:

Hæ? 

Det finnes ikke én barnepsykolog som påstår at barn ikke forstår konsekvenser. 

At det må gjentas, joda, men det er jo derfor man fortsetter å være konsekvent til det sitter. 

Har du lest Hedvig Montgomery? For jo, det er akkurat det hun sier. Sitat: "barnet bruker lang tid på å forstå konsekvenser, på å kontrollere følelser og å gjøre gode vurderinger. Det krever en hel barndom, så ikke gi barnet kjeft for noe det ikke har forutsetninger for å klare."

Anonymkode: cf09e...ba1

[Gjest WhisperingWind]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du lest Hedvig Montgomery? For jo, det er akkurat det hun sier. Sitat: "barnet bruker lang tid på å forstå konsekvenser, på å kontrollere følelser og å gjøre gode vurderinger. Det krever en hel barndom, så ikke gi barnet kjeft for noe det ikke har forutsetninger for å klare."

Anonymkode: cf09e...ba1

Ingen nevner et ord om kjeft. 

Konsekvens er å fjerne barnet fra situasjoner om de ikke oppfører seg. 

Konsekvens er å fjerne en leke om barnet ikke rydder den bort. 

Konsekvens er å fjerne maten om ungen kaster den. 

 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Ingen nevner et ord om kjeft. 

Konsekvens er å fjerne barnet fra situasjoner om de ikke oppfører seg. 

Konsekvens er å fjerne en leke om barnet ikke rydder den bort. 

Konsekvens er å fjerne maten om ungen kaster den. 

 

For det første henger kjeft og konsekvenser ofte sammen for de fleste. For det andre; syns du det er greit å reise fra badeland fordi barnet ikke forstod alvoret i advarselen? La barnet gå sulten fordi det ikke forstod eller kunne forutse at maten kom til å bli fjernet? Jeg forstår at de kan lære av sånne konsekvenser, samtidig syns jeg faktisk det er uhørt dersom ungen faktisk ikke hadde forutsetninger for å forstå det. Større unger kan man stille større krav til, men en som nettopp har blitt 4....?

Anonymkode: cf09e...ba1

[Gjest WhisperingWind]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For det første henger kjeft og konsekvenser ofte sammen for de fleste. For det andre; syns du det er greit å reise fra badeland fordi barnet ikke forstod alvoret i advarselen? La barnet gå sulten fordi det ikke forstod eller kunne forutse at maten kom til å bli fjernet? Jeg forstår at de kan lære av sånne konsekvenser, samtidig syns jeg faktisk det er uhørt dersom ungen faktisk ikke hadde forutsetninger for å forstå det. Større unger kan man stille større krav til, men en som nettopp har blitt 4....?

Anonymkode: cf09e...ba1

Jeg har aldri kjeftet på ungen min. Men han er fullt klar over hva som er greit og ikke greit. 

Hadde ikke trengt å forlate badeland, nei. Men hadde fjernet han fra situasjonen og så måtte vi hatt en pause inntil ungen regulerte seg ned. 

Så kan vi prøve igjen.

Akkurat som å vente i kø på f. eks sklien. Han kan hyle og skrike fordi han ikke vil vente, men det hjelper ikke. Ikke er det gøy å bli fjernet fra sklien og ikke er det gøy at jeg ikke gir han noe oppmerksomhet for hylingen annet enn "vi må vente på tur" og fjerner han. 

Så fokuserer jeg på positiv forsterking. Går tilbake i køen og roser, applauderer og skryter over hvor flink han er å vente i kø. 

Så nå står han pent og smiler og er superstolt over hvor flink han er å vente i kø. 

Og maten blir selvsagt ikke fjernet for resten av livet. Den fjernes inntil ungen roer seg. Så brukes samme fremgangsmåte med positiv forsterkning om hvor flink han er å spise pent. 

 

[AnonymBruker]

Sønnen vår er helt lik! Han blir 4 om 2 mnd. Det roer seg sikkert:P De er så nysgjerrige på alt mulig, og alt skal testes ut:P Jeg vil heller ha en gutt som er høyt og lavt og interessert i livet, enn en som bare sitter der:P 

Anonymkode: 46ff3...106

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

For det første henger kjeft og konsekvenser ofte sammen for de fleste. For det andre; syns du det er greit å reise fra badeland fordi barnet ikke forstod alvoret i advarselen? La barnet gå sulten fordi det ikke forstod eller kunne forutse at maten kom til å bli fjernet? Jeg forstår at de kan lære av sånne konsekvenser, samtidig syns jeg faktisk det er uhørt dersom ungen faktisk ikke hadde forutsetninger for å forstå det. Større unger kan man stille større krav til, men en som nettopp har blitt 4....?

Anonymkode: cf09e...ba1

De fleste barn spiser maten når de er sultne uten å kaste den. Når de begynner å kaste den er de gjerne ganske mette. Og om en 4-åring sjelden gang må gå sulten noen timer, så er ikke det noe skadelig. 

Man trenger ikke nødvendigvis å reise fra badeland. Men det går an å sette seg ned sammen å ta pause f.eks. så kan man snakke sammen og kanskje forstå hvorfor unge er vrien. 

 

Anonymkode: 48cfa...b7e

[våren14]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for godt innlegg! Her fikk jeg noe å tenke på. Jeg føler vel at det meste vi gjør er på guttens premisser, feks. badeland og lekeland. Han elsker det og storkoser seg. Andre ting er vel mer i grenseland, ting vi tror han liker men som kanskje ikke er fullt så artig likevel. Og han er vel litt vanskeligere i de situasjonene, ja. Gutten her liker også å gå ut å leke på lekeplasser, så det gjør vi mye. Sykle også. Sånne ting. Men også i disse tilfellene har han tungt for å høre etter. Det er så gøy å sykle fort - så han vil ikke stoppe. Eksempelvis. Men å tilpasse aktivitetene er absolutt et godt tips. 

Dette med ulogiske konsekvenser har du helt rett i. Han her er også smart, tenker mye og har mange spørsmål. Vi burde jo bare si det som sant er, det er jo en grunn for at vi sier som vi gjør. Det tror jeg kanskje kan funke bedre. Takk!

Anonymkode: cf09e...ba1

Ja hvordan forklarer du at han ikke skal sykle så fort da? Eller kan du kjøpe kne/albue beskytter og la han finne ut selv hvorfor det er lurt å avpasse farten? Vil tro han finner ut av det før alvorlig skade. For det er jo det det handler om. Ikke at dere vil være kjipe. Bare at dere er oppriktig opptatte av at han ikke skal skade seg. Men de tror ikke alltid det går an før de har prøvd det, så jeg har også god erfaring med å le de ta fall og skader der jeg vet at det høyst sannsynlig ikke medfører store skader. Typ til 2-åringen "ikke stå på stolen! Sitt ned! Den kommer til å velte, du kommer til å få veldig vondt!" også la henne holde på til stolen velter og hun får skikkelig skrekken. Etter noen slike relativt trygge opplevseler så hører de MYE mer etter når jeg påpeker at det kommer skrubbsår på knærne av å løpe nedoverbakken i full fart... Jeg truer aldri med å ta fra de greier. Det hender jeg bruker det motsatt litt som en gulrot derimot, "går du hele bakken hjem så tar vi en is selv om det bare er onsdag" typ   Aldri "når du ikke gjør som jeg sier så får du ingen is". Konsekvensene av å ikke gjøre som jeg sier er alltid noe helt annet. Og i tilfeller der konsekvensene er alvorlige - typ løpe ut i en vei på trass - så holder jeg de fast, for det er farlig. Om 4-åringen ikke hadde hørt på det jeg sier når vi er ute på fortau etc med sykkel, så hadde vi ikke kunnet gå slike turer. En forutsetning for å få slippe ut på sykkel som 4-åring er å gjøre akkurat det jeg sier om jeg sier noe. Tok bare en retur hjem med parkert sykkel før hun innså at jeg mente det. Og da var vi bare rundt svingen, i et trygt nabolag, så det var aldri noen reell fare. Men allikevel, klarer jeg ikke holde henne trygg er hun ikke mentalt klar for å være med på slikt enda. Det handler ikke om å true med barne-tv. Det handler for meg om å forklare og vise at jeg trenger at hun er (passe) trygg. Ellers er økende selvstendighet noe som bare mottas med takk. 

Og den naturlig ekonsekvensen av at hun/vi ikke kan gjøre ditt eller datt om ikke hun gjør slik jeg sier, den har funket helt fra starten av. Da hun i 2-3 års alder begynte så smått å få se på tv og fant ut av fjernkontrollen, så har det alltid vært en forutsetning for å få se på tv, at hun skrur av når jeg sier. Så har jeg tilrettelagt dette mtp at hun var liten med å bruke en timer med lys på, så hun er forberedt når jeg ber henne skru av - og da gjør hun alltid det, oftest uten å bli særlig sur for det. Og de få gangene hun nekter holder det å minne om at den tv'n, den trenger vi ikke en gang ha. Kanskje noe andre mennesker trenger en tv?  Jeg selger og kjøper så mye brukt at hun ser det som en helt reell trussel at jeg plutselig legger den for salg. Og det verste er, når det gjelder noe så tåpelig som en tv, blir den kilde til mye konflikt, så ryker den virkelig videre til en annen eier. Det er ikke tull en gang 😛 Jeg vet selv ikke helt hvor den grensen min er, men vi får se, om den nås så merker jeg nok det. 

Og det geniale er, når konsekvensene er såpass logiske, så er de også utrolig lette å gjennomføre. En 4-åring på vill fart gjennom et kryss på sykkel er livsfarlig. Det er helt uproblematisk å sette sykkelen i boden inntil barnet er villig til å prøver igjen ig denne gangen gjøre som blir sagt. Fordi det handler om det beste for barnet. Og alle skjønner at det å se barne-tv, det er ikke det beste for barnet. Det er det beste for OSS. For sa sitter de stille og man får litt fred. Hva annet bruker vi tv til?! Så hvor lett er det ikke å true med ingen barne-tv på formiddagen i en lekepark, men når man selv er gåen kl 18 så gir man allikevel rimelig lett etter for at det blir barne-tv. MYE lettere å virkelig overholde de logiske og "ekte" konsekvensene, enn noe annet tull man finner på i farta. 

Tar litt tid å lære seg å faktisk ta tiden til å tenke gjennom før man agerer. Men virker ikke som om det er noe problem egentlig. De er ikke så kjappe selv heller allitd, så de to minuttene har man. I starten brukes uansett ofte til å trøste et sint eller lei seg lite barn der følelsene har tatt overhånd. Så mens man trøster kan man tenke gjennom hvordan det egentlig bør håndteres.  Og med litt øvelse i å lete etter de faktiske konsekvensene, går det kjapt etterhvert.

Og stadig finner jeg også at det ikke ER noen ekte konsekvenser å innføre. Og jeg innser at det muligens er JEG som har et kontrollbehov som noen ganger bare slår ut litt uten grunn. Jeg har til og med tatt tilbake beskjeder. Etter å ha tenkt meg litt om. Noen ganger går selv mine konsekvenser litt langt. Og da modererer jeg dem ned til det riktige nivået i etterkant. Det betyr ikke at barnet "vinner" eller jeg "taper". Jeg er aldri i KAMP med barnet mitt. Jeg skal bare lære henne å bli en god person som kan det hun trenger for å fortsette ut i livet. Det er aldri en kamp. Hun skal være trygg, og lære de viktige tingene i livet, og det kan vi i de aller fleste tilfeller fint samarbeide om, barna mine og jeg, selv om det allikevel skal være helt tydelig at ansvaret for det er mitt (og pappans selvsagt). Derfor er det ikke noe nederlag å moderere seg heller. Man kan FINT komme hjem og si at "du, jeg ble litt for sint i parken i dag, fordi jeg blir redd for deg når du løper vekk. Men du er 4 år og dette må vi øve mer på neste gang vi er ute, det er jeg sikker på at vi får til bedre neste gang! Det er feil av meg å si at du ikke skal få is, for det har liksom ikke noe med den saken å gjøre. Og jammen tror jeg jeg vil ha en selv også! Hva sier du? Skal vi ta en is sammen?". Hadde jeg gjort uten å føle noe som helst slags nederlag, det er lov å tenke seg om