Hormonell og sint 12åring

[AnonymBruker]

Hjelp! Datteren min oppfører seg som et monster. Hun har plutselig store raseriutbrudd, hun hyler og kjefter ekstremt. Morgenene er ille.. hun er sint fra hun slår opp øynene. Jeg vet at dette sikkert skyldes pubertet og hormoner, men jeg kjenner at jeg begynner å  takle det dårlig. 
Disse raseriutbruddene kan komme så plutselig at både hun og jeg blir overrasket av det.. etterpå blir hun lei seg og beklager.. 

men er dette noe vi bare må gjennom? Jeg vet ikke hvordan.. jeg skjønner at det er vanskelig for henne og jeg prøver å være der og støtte henne, men å stadig få dette mot seg er tøft. Dette hadde jeg virkelig ikke forventet av den høflige, blide, modige, snille og omsorgsfulle jenta mi.. 

 

 

Anonymkode: 9d8bb...bb4

[AnonymBruker]

Du kan jo be henne prøve å oppføre seg, alt kan ikke tillates selvom hun er hormonell, da blir hun ikke veldig godt likt rundt omkring etterhvert..

Anonymkode: 4b3a0...7ec

[Ulrikke]

Har du prøvd, når ingen av dere er sure, å avtale hva både du og hun kan gjøre når det koker?

For eksempel: "Når du skriker til meg vil jeg ikke høre på. Da kommer jeg heretter til å si på en rolig måte at jeg går, og at vi kan snakke sammen når du er ferdig med å skrike. Det kan hende du har lyst til å skrike til meg pga det også da, men da må du gå i deg selv og tenke "dette har vi avtalt" og la meg gå uten mer bråk".

Og: "når det koker inni deg - hva føler du at er best for deg da?" Ikke aksepter "jeg vet ikke" som svar. Be henne komme med en løsning. Ikke fordi hun skal styre showet, men for å hjelpe henne med å etter hvert kunne regulere seg selv mer fordi hun kjenner følelsene som kommer.

Det er veldig fint at hun ser sin egen oppførsel i etterkant og beklager, men det beste for alle parter hadde jo vært å klare å begrense disse episodene. Hormoner er no dritt, men man kan ikke helt fritas for ansvar for egen oppførsel allikevel. Og da er man selv ansvarlig for å finne løsninger. For eksempel at hun sier "jeg kan gå for meg selv når jeg kjenner det koker, men da trenger jeg at du ikke følger etter eller prater til meg før jeg kommer ut igjen". Da må du respektere det, og samtidig avtale at dersom det er noe dere skal rekke eller noe som faktisk ikke kan vente så er du nødt til å snakke til henne. Igjen, avklare på forhånd og minne på når det koker.

Litt "prøv og feil" må dere regne med begge to, men da lærer hun å kjenne igjen sitt eget sinne og å kjenne igjen hva som gjør det "mindre ille" når det står på.

Jentungen her fyller snart 15, og vi har hatt våre runder. Hun er egentlig veldig grei og det har ikke vært mange, men jeg har god erfaring med å snakke rolig når vi begge er i godt humør, lage avtaler (og revurdere avtalene etterpå hvis man merket at det ikke funket da det kokte), samt "hyggelige" påminnelser når tonen nærmer seg frekk, for eksempel. "Nå sier jeg fra FØR jeg blir sint om at den tonen du snakker i oppfattes som på grensa til frekk". Det tas bedre i mot og hun justerer seg ofte umiddelbart, enn "slutt å snakk til meg i den frekke tonen!"

Man kommer lengst med å være rolig og "hyggelig" selv, men samtidig ekstremt tydelig på hva man aksepterer av oppførsel/snakk og ikke. Og akseptere unnskyldningene de kommer med, i all hovedsak. De liker ofte ikke seg selv mens det står på, så det hjelper ikke akkurat om vi ikke liker dem heller....