Dere med barn som har flyttet sammen med eksen igjen

[AnonymBruker]

Med eksen mener jeg da barnas far.

Hvordan har det fungert? Og hvordan gikk dere fram? Hvor lenge var dere fra hverandre?

Jeg er så sinnssykt i tvil om hva vi skal gjøre. Jeg og eksen har blitt enige om å prøve igjen. Dette var egentlig ganske lenge siden, men dagene flyr av sted og vi finner ikke helt ut av dette. Vi har truffet hverandre innimellom (uten barna) og prøver å finne tilbake til "oss", men det er vanskelig å finne tid til slike møter, siden en av oss alltid har barna og da må vi ordne barnevakt. 

Jeg har i utgangspunktet tenkt at det er best om vi kan prøve oss fram uten å involvere barna en periode. Jeg ønsker ikke at barna skal oppleve at vi går fra hverandre igjen, men pga praktiske hindringer blir det sjelden vi kan møtes og da står vi på stedet hvil. Jeg ønsker heller ikke at hele verden skal vite at vi er sammen igjen før vi ser at det faktisk kan fungere, men om vi informerer barna om at vi prøver igjen, så kan vi ikke si at de ikke har lov å si det videre.

Jeg vet at mange er kritiske til å bli sammen med en eks i utgangspunktet, men vi hadde ikke et stygt brudd og vi har vært venner og samarbeidet godt om barna hele tiden vi har vært fra hverandre. Så kommer sikkert kommentarer på at vi gav opp for lett, og det er godt mulig vi gjorde det, men på det tidspunktet vi gikk fra hverandre hadde kommunikasjonen vært elendig i flere år (selv med flere runder innom familievernkontoret), vi var begge på vei til å bli deprimerte og såg ingen annen utvei for å bevare helsa og gi barna en god oppvekst. Nå som vi har fått ting på avstand, kommuniserer vi bedre og har fått mer tro på en framtid i lag. Vi har aldri sluttet å være glade i hverandre.

Anonymkode: 03582...84d

[AnonymBruker]

Overskriften ble litt feil, da vi ikke ser for oss å flytte sammen på lenge. Skulle heller skrevet: "Dere med barn som har blitt sammen med eksen igjen".

Vi tenker altså å være særboere en god stund, og heller overnatte hos hverandre innimellom. På sikt kan det bli aktuelt å flytte sammen, men det skjer ikke før vi er trygge på forholdet vårt.

Anonymkode: 03582...84d

[AnonymBruker]

Vi trengte også en «pause». Flyttet fra hverandre. Var gode venner. Snakket om hva som var årsaken til bruddet og hva vi måtte fikse. Etter ca 4-6 mnd flyttet vi sammen igjen og gikk sammen til parterapi/sexolog for å ordne det som ikke var bra. Har aldri hatt det så godt som nå i tiden etter «pausen». Og nå vet vi at vi har kjempet og jobbet for et forhold vi ønsker skal vare livet ut.

Anonymkode: 300ba...320

[AnonymBruker]

Vi separerte oss i fjor, og har nå bestemt oss for å bli sammen igjen. Vi begynte å besøke hverandre, og nå har vi har hatt sommerferie sammen i noen uker og snakket mye sammen. Går til terapeut. Vi har vært sammen med barna hele tiden, men har ikke vært «kjærester» foran barna før nå hvor vi har bestemt oss. 
Vi snakker mye om hvordan ting skal bli framover for å unngå at dette skal skje igjen. 
alt er veldig fint, har størst problemer med at han har hatt sex med en kjæreste på familiehytta vår. Den er litt tung å svelge. Ellers ser framtiden lys ut. Vi har fått en ny start.

Anonymkode: d5109...9a5

[AnonymBruker]

Ser begge dere som har svart går til terapeut. Jeg og eksen hadde ikke så mye utbytte av det før bruddet (prøvde flere ganger), så vi prøver uten nå. Vi er blitt mye flinkere til å kommunisere åpent selv og begge ser den andres perspektiv bedre, så håper det kan gå uten terapeut.

Anonymkode: 03582...84d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært i situasjonen selv, men vet om andre som har det. I det tilfellet ble det vanskelig for barna når de flyttet sammen igjen. Barna hadde tilpasset seg livet med separerte foreldre. Etter de flyttet sammen igjen, gikk barna rundt med en konstant frykt for at de skulle flytte fra hverandre igjen. Enhver minste diskusjon gjorde at barna stivnet helt, og de gjorde hva de kunne for at foreldrene skulle være glad. Barna ville nok hatt det bedre om de forble skilt.

Anonymkode: d563d...d92

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke vært i situasjonen selv, men vet om andre som har det. I det tilfellet ble det vanskelig for barna når de flyttet sammen igjen. Barna hadde tilpasset seg livet med separerte foreldre. Etter de flyttet sammen igjen, gikk barna rundt med en konstant frykt for at de skulle flytte fra hverandre igjen. Enhver minste diskusjon gjorde at barna stivnet helt, og de gjorde hva de kunne for at foreldrene skulle være glad. Barna ville nok hatt det bedre om de forble skilt.

Anonymkode: d563d...d92

Uff ja, jeg er jo redd for at barna skal tenke slik og det er en av grunnene til at jeg vil ta det sakte og helst ikke involvere barna i det hele tatt enda. Eksen er litt mer ivrig på å være oftere sammen, så han pusher mer på i forhold til at vi skal være åpne med barna. Han mener vi f.eks kan si at vi har bestemt oss for å prøve å være kjærester igjen uten å flytte sammen og at vi ikke vet om det vil fungere enda. Da holder vi forventningene deres nede, mener han.

Jeg klarer å se hans perspektiv i dette, da vi ikke har kommet særlig mye videre i løpet av noen måneder der vi har prøvd i "hemmelighet". Han liker dessuten mye dårligere enn meg å være alene, så han vil nok snart gå videre uten meg om ikke jeg og han kommer videre. Jeg trives godt alene, så har det ikke like travelt med å få forholdet 100% på plass, selv om jeg også savner ham og livet i "kjernefamilien".

Anonymkode: 03582...84d

[AnonymBruker]

Så spennende å høre om noen som ønsker å finne tilbake til hverandre også

Hvor lenge har dere vært fra hverandre? er dere skilt, eller var dere ikke gift?
Bor dere på et lite sted, eller storby?
Hvor gamle er barna deres?

 

Anonymkode: fdafb...b3f

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så spennende å høre om noen som ønsker å finne tilbake til hverandre også

Hvor lenge har dere vært fra hverandre? er dere skilt, eller var dere ikke gift?
Bor dere på et lite sted, eller storby?
Hvor gamle er barna deres?

 

Anonymkode: fdafb...b3f

Var sammen 15 år, 8 mnd fra hverandre. Separert. Bor i by med barneskolebarn. 

Anonymkode: d5109...9a5

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Var sammen 15 år, 8 mnd fra hverandre. Separert. Bor i by med barneskolebarn. 

Anonymkode: d5109...9a5

15 år, da kjenner dere hverandre på godt og vondt over tid.. Hvordan er det med tiden fra hverandre? Har dere begge prøvd markedet og innsett at det ikke er spesielt å trakte etter?

Og når dere bor i en by er det mulig å finne på ting uten barna deres, og uten at nabodama følger med på hva dere gjør. 

Det er millionvis av følelser i sving når barn er involvert, og i barneskolealder er det nok mye forvetninger og forhåpninger om at mamma og pappa skal finne sammen igjen. Om dere prøver og det ikke går så kan det bli svært tungt for barna deres, kanskje unødvendig å utsette de for det igjen. 

På den andre siden er det mer praktisk gjennomførbart når barna vet om det. Og det kan være med på å gi mening til barna deres oppfatning av dere og bruddet. Det er mye læring i det selv om situasjonen er eller kan bli vanskelig om dere velger å avslutte permanent. 

Det viktigste er å snakke åpent og ærlig om det som foregår om dere velger å involvere barna i "dateingen" deres... Ikke lyve og late som at vi "bare tilfeldigvis spiser middag sammen i dag igjen". Eller "pappa blir med på kino han, fordi vi er så gode venner". 

Da vil jeg anbefale å være åpen og forklare ståa... det er lov å si til barn at voksne må finne ut av ting, at hva man ØNSKER seg og hva som funker i det virkelige liv ikke alltid er det samme. Dere som mamma og pappa vil prøve å finne ut av det, fordi dere er så glad i hverandre og i barna... kanskje det ikke går, men da skal dere være like gode venner alle sammen, bare at man vet at man ikke passer som kjærester.... og dere kan gå videre og finne nye partnere om dere vil det

lykke til!

Anonymkode: fdafb...b3f

[AnonymBruker]

Det jeg reagerer på her, er at du skriver at han snart bare går videre om du ikke går med på det han ønsker.

Sånt synes jeg vitner om at han ikke går helhjertet inn for at det skal bli dere to. Skal det så lite usikkerhet til før han forsvinner, så er han vel egentlig ikke så motivert? En som virkelig vil, han venter, og gjør det han kan for at alt skal bli godt igjen mellom dere.

Anonymkode: ae34e...0b8

[AnonymBruker]

På 22.7.2020 den 19.27, AnonymBruker skrev:

15 år, da kjenner dere hverandre på godt og vondt over tid.. Hvordan er det med tiden fra hverandre? Har dere begge prøvd markedet og innsett at det ikke er spesielt å trakte etter?

Og når dere bor i en by er det mulig å finne på ting uten barna deres, og uten at nabodama følger med på hva dere gjør. 

Det er millionvis av følelser i sving når barn er involvert, og i barneskolealder er det nok mye forvetninger og forhåpninger om at mamma og pappa skal finne sammen igjen. Om dere prøver og det ikke går så kan det bli svært tungt for barna deres, kanskje unødvendig å utsette de for det igjen. 

På den andre siden er det mer praktisk gjennomførbart når barna vet om det. Og det kan være med på å gi mening til barna deres oppfatning av dere og bruddet. Det er mye læring i det selv om situasjonen er eller kan bli vanskelig om dere velger å avslutte permanent. 

Det viktigste er å snakke åpent og ærlig om det som foregår om dere velger å involvere barna i "dateingen" deres... Ikke lyve og late som at vi "bare tilfeldigvis spiser middag sammen i dag igjen". Eller "pappa blir med på kino han, fordi vi er så gode venner". 

Da vil jeg anbefale å være åpen og forklare ståa... det er lov å si til barn at voksne må finne ut av ting, at hva man ØNSKER seg og hva som funker i det virkelige liv ikke alltid er det samme. Dere som mamma og pappa vil prøve å finne ut av det, fordi dere er så glad i hverandre og i barna... kanskje det ikke går, men da skal dere være like gode venner alle sammen, bare at man vet at man ikke passer som kjærester.... og dere kan gå videre og finne nye partnere om dere vil det

lykke til!

Anonymkode: fdafb...b3f

Min erfaring er at man må ha klare linjer overfor barna. De blir forvirret av slike forklaringer og de lever i usikkerhet. Og er det realistisk å være like gode venner uansett hva som skjer? Jeg tenker man må vise med handling at man kan ha en grei tone seg i mellom istedet for lange forklaringer om at nå prøver vi for så å få vite at nei, dessverre, det gikk ikke, likevel. I msnge tilfeller er det best å gå videre for å ikke havne tilbake i gamle mønstre. Min eksmann vil ha meg tilbake hvis jeg forandrer meg. Det går jo ikke. Så nå skal han gifte seg med ei annen, istedet. Litt sånn elle melle, hvem velger jeg? 

Anonymkode: d35db...703

[AnonymBruker]

Hei! 
Hvordan gikk det med dere? Ble dere sammen igjen?

Anonymkode: 613a3...fa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.1.2021 den 7.39):

Hei! 
Hvordan gikk det med dere? Ble dere sammen igjen?

Anonymkode: 613a3...fa0

Vi fortsatte å prøve en stund til, men fikk det aldri til å fungere dessverre. Mine følelser for ham var ikke helt "på plass", tror det mest var familelivet jeg savnet. Vi er nå single begge to og han er på Tinder etter hva jeg forstår. Jeg velger foreløpig å være singel.

Anonymkode: 03582...84d