Besatt

[AnonymBruker]

Helt siden jeg var ung mobbeoffer har mobberne fascinert meg. De har klart å fullføre skolegang og tatt lang utdannelse, fått venner og kjæreste, og virker alle å leve fantastiske liv. Så klart er dette kun utad; fasaden skjuler nok mer enn jeg aner. Nå som jeg er ferdig med min utdannelse, og har flyttet hjem av økonomiske årsaker som arbeidsledig, har fascinasjonen blitt til en besettelse. På bare noen uker har jeg fått meg Instagram, sendt dem følgeforespørsel under falsk navn, søkt dem opp på nettet og funnet deres nåværende bosted. Jeg har til og med langt en av deres numre på telefonlisten for å ringe henne under skjult nummer. I fylla vil det merke; jeg er per nå for edru til å ta en telefon eller sende melding. Jeg gjør det nok ikke, men det er fristende å oppsøke henne for å ødelegge livet hennes slik hun ødela mitt.

Dette er galt, straffbart om jeg gjennomfører, og som svar kommer nok samtlige til å be meg oppsøke psykolog. Jeg kommer dere dog i forkjøpet. Etter seksten år inn og ut av psykiatrien er det ingenting som hjelper lenger. Jeg føler den eneste måten jeg kan få ro i sjelen er om jeg vet hun - primært hun - lider litt av sine og sine venners ugjerninger. Jeg klarer ikke å leve med vissheten om at ingen av de som har ødelagt livet mitt slipper fri, og frydet meg nesten da en av dem sin bestevenn tok sitt eget liv to år tilbake. Det er slemt av meg å si, men jeg orker ikke å se at det ikke får konsekvenser. Andre forventer at jeg skal være så velfungerende i en eventuell jobb, blant eventuelle venner (som jeg ikke har) og i et eventuelt boligmarked, men de bryr seg ikke om at jeg ble utsatt for daglig hets i mer eller mindre 16 år. Ikke kan jeg bevise stort for å få erstatning, og, det lille jeg kan bevise er for sårt for meg å gå gjennom. Dessuten kan ikke økonomisk støtte veie opp for den psykiske lidelsen jeg har blitt påført siden fødsel, og den lidelsen jeg har måttet gå gjennom i mine 24 år tilsammen.

Men,  poenget var besettelsen. Jeg er nok litt hevngjerrig, men mest av alt misunnelig. Det er en blanding mellom et ønske om å lære av henne og psykisk selvskading. Jeg kommer ikke til å skade henne, men jeg vil gjerne møte henne for å snakke, for å lære.

Anonymkode: 14fd0...ba6

[Candiru]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Men,  poenget var besettelsen. Jeg er nok litt hevngjerrig, men mest av alt misunnelig. Det er en blanding mellom et ønske om å lære av henne og psykisk selvskading. Jeg kommer ikke til å skade henne, men jeg vil gjerne møte henne for å snakke, for å lære.

Anonymkode: 14fd0...ba6

Jeg kan på en skrudd måte forstå deg. Men hva vil du lære av henne? Det er ingenting godt hun kan lære deg. Hun er en mobber, ingen vil vel være som en mobber? Du kan vel ta en prat med henne, fortelle henne hva hennes bedretne oppførsel har gjort med deg, og så kan du vise henne at du er bedre enn henne. Det er hun som bør lære av deg og ikke omvendt.

[AnonymBruker]

For et syte og "syns synd på meg selv" innlegg. Oppsøke henne? Du er like ille som henne hvis du prøver å ødelegge livet hennes. Du kjenner ikke henne den dag i dag. Kanskje hun angrer på det og sliter? Tror du skal la Karma ta seg av dette og heller fokusere på ditt eget liv, og komme deg videre. Det var så klart urettferdig og stygt gjort å mobbe deg da dere var yngre, men herregud? Du ble utskrevet fra Dps for fort. Kom deg tilbake og fullfør behandling, skaff deg ordentlig hjelp! Du er syk. 

Anonymkode: 72f4a...f2f

[Bikbokelsker]

Kom deg tilbake til dps og det litt brennkvikt.