Jeg får så vondt av mamma. Min bror melder seg ut av familien

[AnonymBruker]

Jeg får så vondt av mamma som er en familiekjær person. Hun er et fantastisk menneske, så snill og god.

Jeg er mye sammen med mamma, men min bror melder seg egentlig litt ut av familien. Det er sikkert normalt for en mann i 30-årene, men jeg synes godt han kan gjøre en innsats for hennes del en gang i blant. 

Vi er begge «hjemme» et par uker i sommer, og hittil har han kun ligget på rommet sitt og spilt, og møter kamerater på kvelden. Så skal han bort med venner i helgen, og reiser så tilbake til sin by igjen i slutten av neste uke. 

Dette skjer jo hvert år, så jeg tror mamma har begynt å ha lave forhåpninger om hvor mye tid hun vil få tilbringe med sin sønn. Men likevel ser jeg at hun blir lei seg. Hun har handlet inn så mye god mat til middager, men han spiser aldri med oss, funnet spill eller filmer vi kan se sammen på regnværsdager, men det gidder han ikke. 

Dere som har voksne barn, blir dere lei dere når de voksne barna melder seg litt ut? Eller er det bare forventet og sånn er det? Har inntrykk av at døtre (inkludert meg selv) ofte tilbringer mer tid med moren/foreldrene sine, men det varierer sikkert mye det også. 

Anonymkode: ba15c...b99

[Gjest DislayName]

Oj, det var litt av et ego-løp. Enten er han oppdratt til å kjøre eget løp hele tida, eller så har han ikke så tett bånd til moren sin som du tror. Eller er han veldig annerledes enn moren din og deg? Depresjon? Det er ikke normal atferd i en normalt tett knyttet familie, ihvertfall. Snakk med han. Kanskje kommer dere nærmere hverandre?

[AnonymBruker]

Slik er det i vår familie også. Det kan være mange grunner til det. Hos oss skjer det hovedsaklig på grunn av at  gullungen og hennes gren blir favorisert. Det stjeler krefter å forholde seg  til  slikt over tid.. Gullungen mener nok selv hun ikke er det. Så ulik virkelighetsoppfatning levner ikke særlig håp om endring nei- Patriarken kan gjerne forskjellsbehandle men tiden vår får hun aldri og det er hun skyld i selv.

Anonymkode: a1509...1d2

[AnonymBruker]

Kan han være litt som min bror, at han ikke ser eller skjønner at det er ønskelig at han bidrar litt? Jeg må hvertfall snakke litt hardt til broren min når vi ferierer samtidig hos moren min. Mor vil ikke kreve eller mase på han for hun er bare glad han kommer på besøk. Så han gidder ikke gjøre noe før han får beskjed eller man må nærmest stå å peke på hva han skal gjøre. 

Jeg er mer sånn at jeg ser min mor begynner å bli gammel og trenger hjelp til vasking og vedlikehold av huset, mens bror er hos mor på ferie og da skal han endelig få slappe av. 

Anonymkode: 19b54...3a6

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan han være litt som min bror, at han ikke ser eller skjønner at det er ønskelig at han bidrar litt? Jeg må hvertfall snakke litt hardt til broren min når vi ferierer samtidig hos moren min. Mor vil ikke kreve eller mase på han for hun er bare glad han kommer på besøk. Så han gidder ikke gjøre noe før han får beskjed eller man må nærmest stå å peke på hva han skal gjøre. 

Jeg er mer sånn at jeg ser min mor begynner å bli gammel og trenger hjelp til vasking og vedlikehold av huset, mens bror er hos mor på ferie og da skal han endelig få slappe av. 

Anonymkode: 19b54...3a6

Han ville aldri funnet på å gjøre noe i huset nei. Men det godtar vi. Jeg rydder og hjelper mamma. Hun er ikke skrøpelig, men hun har jo ferie hun også. Tror ikke min bror tenker på det. 

Ja min bror skal også «slappe av». 

Mamma spurte om vi være med å spise lunsj på et koselig sted i gangavstand fra huset, men det gadd han ikke. Jeg sa at hun ville jo blitt veldig glad om han ble med. Bare en liten tur? Kort lunsj for å glede henne? «Nei gidder ikke». 30 minutter senere dro han til en kompis. Det gidder han tydeligvis. 

Anonymkode: ba15c...b99

[AnonymBruker]

14 minutter siden, DislayName skrev:

Oj, det var litt av et ego-løp. Enten er han oppdratt til å kjøre eget løp hele tida, eller så har han ikke så tett bånd til moren sin som du tror. Eller er han veldig annerledes enn moren din og deg? Depresjon? Det er ikke normal atferd i en normalt tett knyttet familie, ihvertfall. Snakk med han. Kanskje kommer dere nærmere hverandre?

Ego-løp ja, helt klart. Samvittighet har han heller ikke tydeligvis. Eller at han bare ikke ser situasjonen slik jeg (og mamma) ser den. 

Anonymkode: ba15c...b99

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan han være litt som min bror, at han ikke ser eller skjønner at det er ønskelig at han bidrar litt? Jeg må hvertfall snakke litt hardt til broren min når vi ferierer samtidig hos moren min. Mor vil ikke kreve eller mase på han for hun er bare glad han kommer på besøk. Så han gidder ikke gjøre noe før han får beskjed eller man må nærmest stå å peke på hva han skal gjøre. 

Jeg er mer sånn at jeg ser min mor begynner å bli gammel og trenger hjelp til vasking og vedlikehold av huset, mens bror er hos mor på ferie og da skal han endelig få slappe av. 

Anonymkode: 19b54...3a6

Men da er jo moren din med på å opprettholde denne adferden. Hadde hun satt likere krav til deg og din bror så hadde han igså bidratt mer.

Men han får det som han vil fordi moren din tror/vet at han ikke kommer dersom han får oppgaver å gjøre.

Hva er det med måten bi kvinner oppdrar menn på? Mannfolk har så mye makt iver oss fordi vi tar til takke med det vi får av dem. Det blir en ond sirkel.

Anonymkode: 8f683...c73

[AnonymBruker]

Jeg gjør det litt selv, men det er mye fordi mamma er så rigid. Soverommene her har blitt lagerrom fulle av kasser med garn, VHS-kassetter og gamle KK, og i stua står radioen på med koseprat og drittmusikk dagen lang. Eneste hun vil se på er reality og romantiske komedier, og all maten hun lager er kjøtt og poteter. Hun og stefar roper til hverandre fra hver sin ende av huset (merkelig med den generasjonen, de foretrekker "NÅ ER DET MAT!" møtt med "HÆ!?" fremfor å bare gå inn i rommet er den andre sitter), og jeg får vondt i hue.

Grenser for hvor mye man orker den typen familietid. Hun mener det ikke vondt, men jeg blir sprø.

Anonymkode: 51b6e...8b9

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får så vondt av mamma som er en familiekjær person. Hun er et fantastisk menneske, så snill og god.

Jeg er mye sammen med mamma, men min bror melder seg egentlig litt ut av familien. Det er sikkert normalt for en mann i 30-årene, men jeg synes godt han kan gjøre en innsats for hennes del en gang i blant. 

Vi er begge «hjemme» et par uker i sommer, og hittil har han kun ligget på rommet sitt og spilt, og møter kamerater på kvelden. Så skal han bort med venner i helgen, og reiser så tilbake til sin by igjen i slutten av neste uke. 

Dette skjer jo hvert år, så jeg tror mamma har begynt å ha lave forhåpninger om hvor mye tid hun vil få tilbringe med sin sønn. Men likevel ser jeg at hun blir lei seg. Hun har handlet inn så mye god mat til middager, men han spiser aldri med oss, funnet spill eller filmer vi kan se sammen på regnværsdager, men det gidder han ikke. 

Dere som har voksne barn, blir dere lei dere når de voksne barna melder seg litt ut? Eller er det bare forventet og sånn er det? Har inntrykk av at døtre (inkludert meg selv) ofte tilbringer mer tid med moren/foreldrene sine, men det varierer sikkert mye det også. 

Anonymkode: ba15c...b99

dette er ikke normalt og han er en veldig spesiell mann av type ikke kjæresteemne.

Anonymkode: b7f76...664

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker said:

Men da er jo moren din med på å opprettholde denne adferden. Hadde hun satt likere krav til deg og din bror så hadde han igså bidratt mer.

Men han får det som han vil fordi moren din tror/vet at han ikke kommer dersom han får oppgaver å gjøre.

Hva er det med måten bi kvinner oppdrar menn på? Mannfolk har så mye makt iver oss fordi vi tar til takke med det vi får av dem. Det blir en ond sirkel.

Anonymkode: 8f683...c73

Hun krever ingenting av noen av oss. Kunne godt ha lagt meg i sofaen med Netflix på telefonen jeg også uten at hun hadde reagert på det. Men det har jeg ikke hjerte til. Min mor er pensjonist og jeg vil gjerne hjelpe henne og ikke minst være med henne når jeg er på besøk. 

Anonymkode: 19b54...3a6

[AnonymBruker]

Jeg har også en slik bror. "Litleguten" til han var 30, der han typisk brukte vår mor som hotellvertinne, og deretter har kona overtatt morsrollen. Det nytter ikke å spørre min bror om han kommer i familieselskap eller kan hjelpe til med å male huset til mamma, sånt har han ikke svar på, det er kona som holder orden i kalenderen hans. Tror ikke min bror har husket min bursdag noensinne, kona kjøper gaver på vegne av ham. Vi snakker nå om en mann på 36 år. 

Vår mor er så klart oppgitt, og jeg ser hun blir lei seg, men samtidig så vet jeg at hun har mye av skylda selv. Hun har aldri stilt krav til ham i oppveksten, mens jeg hadde plikter og som jente ble lært opp til å se folk rundt meg og hjelpe til, slapp han unna. Ryddet han rommet en gang i skuddåret, fikk han masse skryt, mens jeg gjorde sånt ukentlig. Han måtte aldri ta hensyn og ble ikke gjort oppmerksom på hvordan hans adferd påvirker andre, dermed har han blitt lat og kunnskapsløs hva angår sosialt samvær og husholdning.

Om folk oppdrar barn ulikt etter kjønn, og kvinner alltid skal sy puter under armene til sønner og ektemenn, så får man sånne slappe umodne menn. Som forelder må man stille krav om empati og høflighet også til gutta fra en tidlig alder.

Anonymkode: 7930c...755

[AnonymBruker]

Nei men i svarteste granskauen!!??! Er folk i 30- åra på besøk hos foreldre i 14 dager og tilbringer tiden på gutterommet som i beste tenåringsalder??? 🤯🤯

Har selv tre tenåringer boende, kommer aldri til å tillate dette av disse når de kommer i 30- åra! 

Skaller meg igjennom denne perioden, og er glad for hver dag som er over. Moren din må være en overtålmodig sjel, tenker jeg.

Det er nå hennes valg, kos deg med henne du. Heldigvis har hun fine dager med deg. 

Hun kan gjøre om rommet hans til et rotete kott, eller passe på å dra på ferie de ukene han dukker opp. Jeg er glad i barna mine, men DETTE hadde jeg aldri giddi!

Anonymkode: 056c2...c77

[AnonymBruker]

Min bror er også en bortskjemt latsabb hjemme hos våre foreldre.  Og selv om han er familiemann selv,  så oppfører han seg som en tenåring hjemme og overlater barn og plikter til våre foreldre.

Min løsning- ikke feriere der samtidig. Jeg blir så provosert og sur av unnasluntring og påfølgende merarbeid for meg og mannen at vi aldri er hos foreldrene våre samtidig mer. Fungerer mye bedre for alle.

Anonymkode: 051e3...31c

[AnonymBruker]

6 hours ago, AnonymBruker said:

Han ville aldri funnet på å gjøre noe i huset nei. Men det godtar vi. Jeg rydder og hjelper mamma. Hun er ikke skrøpelig, men hun har jo ferie hun også. Tror ikke min bror tenker på det. 

Ja min bror skal også «slappe av». 

Mamma spurte om vi være med å spise lunsj på et koselig sted i gangavstand fra huset, men det gadd han ikke. Jeg sa at hun ville jo blitt veldig glad om han ble med. Bare en liten tur? Kort lunsj for å glede henne? «Nei gidder ikke». 30 minutter senere dro han til en kompis. Det gidder han tydeligvis. 

Anonymkode: ba15c...b99

Har du nevnt noe for han? Kan du ikke bare si det rett ut at det er dårlig at han kjører fullstendig ego-løp uten tanke for hvordan han påvirker andre og spesielt mor i dette tilfellet. Hva slags mann er det han vil være egentlig. Hvis han ikke har noen interesse av å være på besøk kunne han vel ha holdt seg hjemme hos seg selv og ikke gni det inn i ansiktet på moren deres hvor uniteressert han er. Utakknemlig og egoistisk å holde på sånn.

Anonymkode: 844b6...3f9

[Nymerïa]

Det er overhodet ikke normalt av en mann i 30-årene. Tenåringssønnen min tar mer ansvar enn din bror, men så har vi også hatt forventninger til han.

Hvis moren din vil ha han med på ting så må hun nesten si det rett ut. Såfremt han ikke har noen problemer du har glemt å nevne så kommer han til å takle det helt fint.