Kan man motivere eller hjelpe en sterkt overvektig person til å gå ned i vekt?

[AnonymBruker]

Dette spørsmålet har jeg hatt i mange år uten å få noen gode svar og det har heller ikke skjedd noe med vedkommende jeg er bekymret for. 

Jeg er ikke den som ønsker å blande meg inn i andres liv og har heller ikke gjort det, men et familiemedlem er sterkt overvektig og det ser ut til å bare bli verre. En ting er det synlige aspektet og fysisk attraktivitet, men jeg er faktisk bekymret for livsstilssykdommer og helsetilstanden på sikt. Anslår vekten til å ligge på rundt 110-120 kg. 

Vedkommende var lubben i oppveksten og kanskje alltid hatt en tendens til å være litt fyldig, men det er vel først i voksen alder at det har gått fra å være lubben til det jeg mener er usunn/sykelig overvekt. 

Så lurer man jo på hvorfor det har blitt slik. To ting som kan nevnes er at vedkommende ikke har noen treningsrutiner og er veldig glat i mat, godteri og kaker. Vedkommende har ved noen anledninger hintet om lav forbrenning og venninner som kan spise alt mulig rart uten å legge på seg, men jeg har sett apetitten her og kombinert med lav aktivitet er det ikke noe mysterium hvorfor vekten øker. Svært få kunne hatt en slik livsstil uten vektøkning.

Spørsmålet er jo om det er noe som helst jeg eller andre familiemedlemmer kan gjøre? Jeg ønsker jo ikke blande meg inn og har ikke lyst å snakke om det uten at vedkommende selv tar det opp, men samtidig bryr jeg meg for mye til at jeg bare har lyst til å ignorere det.

Er helt sikker på at enkle små grep kunne gjort underverker, men vedkommende virker som enten å ha kapitulert eller kanskje til og med ikke bry seg nok selv? Eller tenker at en livsstil med masse kalorier er bedre enn å være slank? Har av og til også lurt på om vedkommende kanskje til og med fornekter selv hvor ille det faktisk er.

Takker for eventuell innsikt og innspill.

Anonymkode: 581af...e15

[AnonymBruker]

Uttrykker hun bekymring over vekten selv? I så fall kan det jo være en mulighet for å si at hun bør søke hjelp hos fastlegen. Man kan få både medisiner, kostholdskurs og i verste fall slankeoperasjon. 

Men uansett må hun være motivert til å gjøre endringer selv. Det er en aha-opplevelse hvor mange Skyr man f.eks. kan spise sammenlignet med kcalinnholdet i en bolle. Men det er fort å glemme når det har gått en stund. 

Ta henne med ut på tur om hun vil ev. dra sammen på treningssenteret, gjør det til noe sosialt/koselig. 

Ev. kan du også bare være dønn ærlig når hun snakker om venninner og forbrenning at hun nok er på villspor med tanke på hva hun spiser. 

Uansett hva du ender opp med, hun vet nok selv at hun er overvektig og at det ikke er bra for helsa i lengden. 

Anonymkode: 3add0...603

[AnonymBruker]

Kanskje spørre forsiktig om vedkommende ønsker en treningskompis eller noe slikt. 
 

Vedkommende må ønske endringen selv. Det er nok meget mulig at h*n vet om statusen, men oppgaven kan virke uoverkommelig. 
 

Ernæring og kosthold og varig livsstilsendring må til. 
 

Selv har jeg 20-25 kg for mye, jeg kan alt om teorien. Men praksisen over tid, den er det litt verre med. Jeg har sykdommer, ikke relatert til vekt, som også begrenser meg. Kan vedkommende ha noen begrensinger allerede? 
 

Hvor godt kjenner du egentlig denne personen?? Er du villig til å bli bedre kjent for å komme nærmere og at det er mer naturlig å snakke om dette mer i enn en kommentar her og der? 

Anonymkode: d9d94...df6

[AnonymBruker]

Dersom hun ikke gir utrykk for at hun selv ønsker vektnedgang.. Hold kjeft. 

Den dagen hun selv ønsker deg kjør på. 

Anonymkode: 1514d...23b

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uttrykker hun bekymring over vekten selv? I så fall kan det jo være en mulighet for å si at hun bør søke hjelp hos fastlegen. Man kan få både medisiner, kostholdskurs og i verste fall slankeoperasjon. 

Men uansett må hun være motivert til å gjøre endringer selv. Det er en aha-opplevelse hvor mange Skyr man f.eks. kan spise sammenlignet med kcalinnholdet i en bolle. Men det er fort å glemme når det har gått en stund. 

Ta henne med ut på tur om hun vil ev. dra sammen på treningssenteret, gjør det til noe sosialt/koselig. 

Ev. kan du også bare være dønn ærlig når hun snakker om venninner og forbrenning at hun nok er på villspor med tanke på hva hun spiser. 

Uansett hva du ender opp med, hun vet nok selv at hun er overvektig og at det ikke er bra for helsa i lengden. 

Anonymkode: 3add0...603

Ved tidligere anledninger, ja. Og da vil jeg si hun var lubben og ikke engang veldig overvektig som nå. 

Ellers helt enig i alt du sier.

 

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje spørre forsiktig om vedkommende ønsker en treningskompis eller noe slikt. 

Vedkommende må ønske endringen selv. Det er nok meget mulig at h*n vet om statusen, men oppgaven kan virke uoverkommelig. 

Ernæring og kosthold og varig livsstilsendring må til. 

Selv har jeg 20-25 kg for mye, jeg kan alt om teorien. Men praksisen over tid, den er det litt verre med. Jeg har sykdommer, ikke relatert til vekt, som også begrenser meg. Kan vedkommende ha noen begrensinger allerede? 

Hvor godt kjenner du egentlig denne personen?? Er du villig til å bli bedre kjent for å komme nærmere og at det er mer naturlig å snakke om dette mer i enn en kommentar her og der? 

Anonymkode: d9d94...df6

Yes. Lurer på om det er som du sier at oppgaven virker uoverkommelig. Men jeg vet og tror av egen erfaring at om hun bare kom seg i gang med et opplegg ville raskt blitt motivert om hun så at hun for eksempel gikk ned 3-4 kg i løpet av bare 2-3 uker. Vet det høres mye ut, men når man er så overvektig med en så usunn livsstil, så kommer de første resultatene raskt. Hun gjorde noe lignende for noen år tilbake og husker hun var litt optimistisk i starten etter gode resultater, men så sklidde det ut igjen.

Jeg kjenner personen veldig godt. Nær slektning. Jeg føler allikevel det er vanskelig å tilnærme seg eller si noe direkte selv. Men det kan være at jeg kan hjelpe andre som er mer nær henne eller som har det mer naturlig å si noe.

Men er liksom ikke bare å si direkte til noen at de bør gå ned i vekt og her er hvordan. 

Med så mange ressurser på internett i dag hadde jeg egentlig trodd at vedkommende fint kunne ordnet opp i dette selv, men vel mulig vedkommende ikke er typen til å gjøre det. 

Vedkommende har ingen sykdommer per dags dato. Det er nok vekten som er det største hinderet og som jeg selv mener i verste fall kan utvikle seg til både diabetes og andre sykdommer. Leser jeg litt mellom linjene føler jeg kanskje vekten er noe som belaster psykisk også...

Anonymkode: 581af...e15

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom hun ikke gir utrykk for at hun selv ønsker vektnedgang.. Hold kjeft. 

Den dagen hun selv ønsker deg kjør på. 

Anonymkode: 1514d...23b

Trust me. Jeg holder kjeft. Men har nådd et punkt hvor jeg føler jeg ikke lenger burde det.

Er redd den dagen du nevner aldri kommer.

Ser kanskje et lite mønster i andre deler av livet hennes også. Trenger gjerne et spark i baken for å komme i gang med ting. Er ikke alle som er like flinke til å ta initiativ selv til endring selv om de gjerne ønsker det. 

Anonymkode: 581af...e15

[LoppeLiten]

Enig i kommentaren over om å holde kjeft, men du kan likevel bidra. Du kan invitere på middag og lage en digg SUNN dessert, server drikke som er godt, men kalori fattig osv. Introdusere for sunne matvarer og vaner UTEN å snakke om at det er sunt. Ikke ha noe som helst fokus på vekt, men legg til rette for at hun kan få bedre vaner. Ta henne med på superkorte turer ut i naturen, sov i telt/hengekøye og skap gode opplevelser som gjør at det frister mer, så kan man øke på litt etter litt.

[AnonymBruker]

Jeg ville vært veldig forsiktig med å kommentere noe. Jeg har selv vært stor hele livet, gikk ned 40kg for noen år siden, jeg måtte finne ut av det selv, kommentarer eller lignende gjorde det bare verre. Jeg kunne gjøre noen halvhjertet forsøk og gå ned litt, men det var ikke før jeg var klar jeg fant den indre motivasjonen som var nødvendig til å fortsette. Kan du evt invitere til turer sammen så hun får begynt å komme mer i aktivitet? Jeg ble veldig glad for å kunne gå tur med noen, i starten trengte jeg det dyttet. Nå går jeg tur hver dag på egen hånd.

Anonymkode: bec8e...8ba

[AnonymBruker]

Det hjelper ingenting å gjøre noe innimellom i hvert fall, det er bedre med en tur i uka enn ingenting selvfølgelig, men det er ikke nok å gå tur en gang i uka for å gå ned i vekt.

Det er kostholdet som må endres. 

Jeg er ca 115 kg nå og jeg hadde satt pris på hjelp, men da må det være skikkelig hjelp og ikke bare formaninger - for jeg vet selv veldig godt hva som skal til for å gå ned i vekt, men jeg er dårlig på å planlegge og jeg er dårlig på å nå mål. Så hvis det var meg det var snakk om hadde jeg blitt glad hvis noen virkelig trår til og hjelper meg i gang og hjelper meg å fortsette. 

Jeg trenger noen som hjelper meg å lage planer og å følge dem. Og gjerne noen å gå turer sammen med i tillegg, men det er kosten først og fremst jeg hadde trengt hjelp til. 

Og jeg vet at det jeg skisserer over her er mye jobb, så derfor ville jeg nok sagt neitakk for ikke å bry noen om det var noen som kom og sa at h*n ville hjelpe meg. Jeg er redd for å ta for mye tid fra en annen person at jeg hadde smilt og sagt ja og ha og så hadde det ikke skjedd noe. 

Hadde jeg hatt råd til det hadde jeg "kjøpt" en egen PT og ernærings-person. 

Anonymkode: c895e...c36

[AnonymBruker]

Kommer litt an på relasjonen deres. Jeg ville ikke sagt noe om vekten. Men kanskje heller spørre hvordan hun har det? Også ta det derfra. Dersom hun selv tar opp matproblemene og vekten bør du anbefale henne å gå til fastlegen for å legge en plan med henne, men at du gjerne stiller opp når det gjelder aktivitet sammen. 

Ellers tenker jeg at de fete vet at de er fete. Det er ikke noe du trenger å påpeke, hun vet at du vet. Og dersom hun er voksen, så er det faktisk opp til henne hva slags liv hun vil leve. Akkurat som noen velger å røyke, drive risikosport eller blir kriminell for den saks skyld. Alle faktorer som gir økt sannsynlighet for sykdom og tidlig død.

Anonymkode: 10136...783

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Trust me. Jeg holder kjeft. Men har nådd et punkt hvor jeg føler jeg ikke lenger burde det.

Er redd den dagen du nevner aldri kommer.

Ser kanskje et lite mønster i andre deler av livet hennes også. Trenger gjerne et spark i baken for å komme i gang med ting. Er ikke alle som er like flinke til å ta initiativ selv til endring selv om de gjerne ønsker det. 

Anonymkode: 581af...e15

Det er litt som å fortelle røykere hvor usunt det er med røyking - de er klar over det, og når du sier det, medfører det bare at de begynner å røyke med begge hender.

Du vil bare gjøre vondt verre.

Anonymkode: 4951d...65b

[AnonymBruker]

Sånn er det. Innimellom kommer en misjonær og skal redde en tjukkas, diagnostisere og omvende. Men sorry, det går ikke. Hun må finne ut av det selv. Hvis du tror at hun ikke vet at hun er overvektig eller hva som må til for å gå ned, er du veldig naiv. 
 

Anonymkode: f868c...bcf

[AnonymBruker]

Kanskje, men du kan nesten garantere at du vil ødelegge ditt forhold til denne personen permanent.

Anonymkode: 4a44e...2cb

[AnonymBruker]

Jeg er tjukk og hadde satt pris på om venner turte å være litt mer direkte med meg. En som brydde seg på denne måten hadde vært bra for meg. Et enkelt spørsmål som "har du det bra?" (trenger ikke nevne at man er bekymret for vekten, det er innforstått) og forslag om å gå tur sammen som en fast greie feks.

 

Anonymkode: dca30...83d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville vært veldig forsiktig med å kommentere noe. Jeg har selv vært stor hele livet, gikk ned 40kg for noen år siden, jeg måtte finne ut av det selv, kommentarer eller lignende gjorde det bare verre. Jeg kunne gjøre noen halvhjertet forsøk og gå ned litt, men det var ikke før jeg var klar jeg fant den indre motivasjonen som var nødvendig til å fortsette. Kan du evt invitere til turer sammen så hun får begynt å komme mer i aktivitet? Jeg ble veldig glad for å kunne gå tur med noen, i starten trengte jeg det dyttet. Nå går jeg tur hver dag på egen hånd.

Anonymkode: bec8e...8ba

Skjønner.

Men hvordan fant du motivasjonen?

Jeg forsøker å hjelpe til med turer når jeg kan, men bor et stykke unna, så blir begrenset hva jeg kan gjøre. Får snakke med andre familiemedlemmer eventuelt. 

Tror det kan være som du sier at vedkommende trenger en dytt og å kunne komme seg i gang med å gå turer. Så kanskje det kan bli mer selvstendig etterhvert.

Men jeg vet jo også at det er kostholdet som er avgjørende til syvende og sist.

Anonymkode: 581af...e15

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er kostholdet som må endres. 

Jeg er ca 115 kg nå og jeg hadde satt pris på hjelp, men da må det være skikkelig hjelp og ikke bare formaninger - for jeg vet selv veldig godt hva som skal til for å gå ned i vekt, men jeg er dårlig på å planlegge og jeg er dårlig på å nå mål. Så hvis det var meg det var snakk om hadde jeg blitt glad hvis noen virkelig trår til og hjelper meg i gang og hjelper meg å fortsette. 

Jeg trenger noen som hjelper meg å lage planer og å følge dem. Og gjerne noen å gå turer sammen med i tillegg, men det er kosten først og fremst jeg hadde trengt hjelp til. 

Nettopp. Men så mye jobb er det vel ikke å lage en plan? 

Jeg er overbevist om at nevnte person hadde gått ned mye i hvert fall i starten kun ved å eliminere sukker fra kostholdet og usunne retter.

Men en plan kan jo absolutt være lurt slik at man spiser kun det som står på planen og ikke overspiser.

Anonymkode: 581af...e15

[AnonymBruker]

Da jeg røyka og andre sa jeg måtte slutte, ble jeg kun irritert. Da jeg bestemte meg for å slutte så var  tips og råd fra andre gode å ha. 

Da jeg var 20 kilo tyngre og moren min kommenterte at det var lurt å røre på seg, ble jeg kun irritert, fikk dårlig samvittighet og følte meg dårlig. Da jeg bestemte meg for å gå ned i vekt og moren min lurte på om jeg ville være med å gå en tur ble jeg glad og hun var god å ha. 

 

 

Anonymkode: 1514d...23b

[AnonymBruker]

Jeg er selv overvektig, burde nok ned 25 kanskje 30 kg, jeg vet kjempe godt hvordan det gjøres, jeg vet alt for godt hvordan man gjør det. Jeg vet godt risikoene ved å være overvektig, jeg er sykepleier så pleier folk med disse livsstilssykdommene, og ser godt hvordan det går utover livskvaliteten, men jeg har ikke kommet dit at jeg er klar for å ta steget å virkelig sette i gang. Mye familiemedlemmer snakker om kosthold, trening osv. Og jeg merker jo godt at de gjør det for å prøve å påvirke meg. Jeg skjønner tanken, skjønner de ønsker meg det beste osv. Men det beste man likevel kan gjøre er å la være, det beste er å være en god støttespiller, være en å prate med, en som stiller opp, og ikke legger seg opp i slike ting som er så privat, for til syvende og sist har du ingenting med det. Hun er et voksent menneske, og du har ingen rett til å slanke henne, og jeg syntes å indirekte prøve å gjøre det er å umyndiggjøre henne. Det du viser er at du ikke respekterer henne, og de valgene hun tar. Selvom de valgene er dårlige, og du ikke ville gjort det samme. Å føle seg presset til å slanke seg vil bare gjøre vondt verre, og om hun skulle gå ned noe, så vil hun sannsynligvis gå opp med renter. Jeg skjønner du har en god tanke bak, men det du gjør er å få henne til å føle seg dårlig, ikke bra nok, noe som igjen vil føre til at hun spiser mer. 

Anonymkode: 04a2f...b8e

[AnonymBruker]

Vedkommende vet at hen er overvektig og alt det du nevner, det vil ikke være noe poeng å «ta det opp» som du foreslår. Det vil bare føre til vonde følelser. Sånne ting MÅ komme innenfra hos peronen det gjelder. Hen er faktisk ikke dum selv om hen er overvektig.

Anonymkode: ef150...ddf

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner.

Men hvordan fant du motivasjonen?

Jeg forsøker å hjelpe til med turer når jeg kan, men bor et stykke unna, så blir begrenset hva jeg kan gjøre. Får snakke med andre familiemedlemmer eventuelt. 

Tror det kan være som du sier at vedkommende trenger en dytt og å kunne komme seg i gang med å gå turer. Så kanskje det kan bli mer selvstendig etterhvert.

Men jeg vet jo også at det er kostholdet som er avgjørende til syvende og sist.

Anonymkode: 581af...e15

Du snakker utrolig nedlatende om vedkommende. Det er vel ikke snakk om et barn?

Anonymkode: ef150...ddf