Vanlig å "miste" alle vennene etter man får barn?

[AnonymBruker]

Føler venner bare forsvinner mer og mer nå som jeg ikke kan fly alle veier. Har vært aktiv med å ta kontakt, ringe, snappe si ifra når jeg er i traktene. 

Er også nøye på å ikke prate om unger og hjem annet enn når det blir naturlig når en blir spurt 

Følelsen av å være grei å ha når jeg kunne være mer spontan blir sterk. Og jeg kjenner jeg blir så lei meg. Jeg føler jeg ikke er verdt anstrengelse. Ikke at vennskap skal være noe tvang på noe måte, og om disse forsvinner så er det kanskje meningen på et vis. 

Og dette med tidsklemme, og ikke mulighet for å være like fri skjer jo. Det er jo et faktum. Men av og til hadde det vært godt med et spørsmål tilbake når jeg sjekker hvordan det går med dem. 

Samtidig så renner dørene ned av middagsbesøk av kompiser av mannen. Det går aldri mange dagene uten at vi er noen ekstra rundt bordet, og de blir lenge, og det er så koselig. Disse er avslappa,tar seg til rette og det finnes ikke anstrengende å ha de her. Disse har også blitt mine venner, og vi kan sitte å skravle mens mannen plutselig blir borte. Det er helst mine venninner som var veldig nære før som bare forsvinner. 

Dette ble veldig mye sutring og megmegmeg. Ser det. Akkurat nå føles det sånn. Og jeg holder på å bli sprø. Men det gjør likevel vondt at jeg ikke lenger vet hvem som skal være forlover i bryllupet osv. 

Har en fantastisk familie, og føler vi er en god gjeng her hjemme, men det er så viktig med venner,og ikke glemme at det finnes en verden utenfor også. Og det er viktig for meg at barna mine ser hvordan vennskap kan være.

Flere som opplever dette? At venninner bare blir avvisende og litt sånn fremmed? 

Anonymkode: b94c9...0e3

[Ava+,]

Jeg er dessverre en av disse vennene som tar avstand fra venner med barn. Grunnen er rett og slett at det er ubehagelig og kjipt å gå på besøk etter de får barn. 

Jeg var på middag hos et vennepar med et barn på ca ett år. Jeg fikk omtrent ikke snakket med de fordi de styrte sånn på med å fôre en sint og grinete unge. Jeg måtte "overleve" hyling og protester og følte meg bare ukomfortabel og ville bare komme meg bort snarest mulig.

Jeg kan gjerne invitere folk med barn til meg, men UTEN ungen (jeg sier ikke det direkte, men de skjønner på opplegget av de må få den andre til å passe ungen. Feks ved at jeg inviterer på fest).

Helt flott at venner får unger, men jeg gidder ikke bli involvert i barneprat, skriking, hyling og barn som bryter inn i de voksnes samtaler.

[Olaug Olsen]

Til TS. Høres ut som du har hatt litt overflatiske venninner. Kanskje skaffe noen nye relasjoner? Husk at vennskapsrelasjoner kan forandre seg, ettersom man modnes som menneske. Jeg tror nok erfaringene du beskriver kan være vanlig for mange kvinner. Når jeg besøker mine ungdomsvenner, drikker de like heftig som vi gjorde da vi var 20. Jeg savner det IKKE! Du kan få nye venninner som passer inn i ditt nåværende liv. Hva med å knytte til deg noen av damene til din manns kompiser??

Endret 20. juli 2020 av Olaug Olsen

[AnonymBruker]

Babyer og småbarn er veldig lite interessant for meg. Jeg har venninner med baby/småbarn, men treffer de helst uten avkommet. Alle mine venninner har ektemenn, så det bør virkelig ikke være noe problem at far tar seg av poden noen timer. Og de kan gjerne snakke om ungene sine, bare jeg slipper å høre på nevnte unger 😅

Anonymkode: 59981...8d1

[Knirke]

For å svare på spørsmålet ditt: Ja, det er helt vanlig. Du trenger å skaffe deg nye venner, med barn. Da kan dere sludre i vei og prate så mye bleier og oppkast som dere orker😉. Mødre som har barn på samme alder pleier ofte å bli venner for livet, og barna deres blir venner.

Ikke prøv å jag etter det gamle livet ditt. Du får det aldri tilbake. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Ava+, skrev:

Jeg er dessverre en av disse vennene som tar avstand fra venner med barn. Grunnen er rett og slett at det er ubehagelig og kjipt å gå på besøk etter de får barn. 

Jeg var på middag hos et vennepar med et barn på ca ett år. Jeg fikk omtrent ikke snakket med de fordi de styrte sånn på med å fôre en sint og grinete unge. Jeg måtte "overleve" hyling og protester og følte meg bare ukomfortabel og ville bare komme meg bort snarest mulig.

Jeg kan gjerne invitere folk med barn til meg, men UTEN ungen (jeg sier ikke det direkte, men de skjønner på opplegget av de må få den andre til å passe ungen. Feks ved at jeg inviterer på fest).

Helt flott at venner får unger, men jeg gidder ikke bli involvert i barneprat, skriking, hyling og barn som bryter inn i de voksnes samtaler.

Det skjønner jeg på mange måter, og kan selv bli sliten av venner med ivrige unger. Nå er ikke mine barn sånn i det hele tatt De er rolige, høflige og sosiale barn. Høres sikkert ut som en mor i fornektelse hehe, men barna mine er godt likt:)

Ts 

Anonymkode: b94c9...0e3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Olaug Olsen skrev:

Til TS. Høres ut som du har hatt litt overflatiske venninner. Kanskje skaffe noen nye relasjoner? Husk at vennskapsrelasjoner kan forandre seg, ettersom man modnes som menneske. Jeg tror nok erfaringene du beskriver kan være vanlig for mange kvinner. Når jeg besøker mine ungdomsvenner, drikker de like heftig som vi gjorde da vi var 20. Jeg savner det IKKE! Du kan få nye venninner som passer inn i ditt nåværende liv. Hva med å knytte til deg noen av damene til din manns kompiser??

Det er nok sant.. og ganske vondt å høre.. Det er akkurat dette samboeren sier også... Det verste er at noen av disse har også fått barn, men er mer opptatt av alt som ikke handler om dem..

Hva valgte du selv å gjøre? Har du fått nye vennskap?

Disse kompisene er single hehe Derfor de ofte er på besøk for å få middag hehe:)

Må nok ut på beite igjen ja. 

Ts

Anonymkode: b94c9...0e3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Knirke skrev:

For å svare på spørsmålet ditt: Ja, det er helt vanlig. Du trenger å skaffe deg nye venner, med barn. Da kan dere sludre i vei og prate så mye bleier og oppkast som dere orker😉. Mødre som har barn på samme alder pleier ofte å bli venner for livet, og barna deres blir venner.

Ikke prøv å jag etter det gamle livet ditt. Du får det aldri tilbake. 

Hei den eneste jeg prater om bleier og gulp med er mannen hehe 😅

Ts 

Anonymkode: b94c9...0e3

[AnonymBruker]

Hva mener du med å snappe "når du er i traktene"? har du flyttet vekk? I så fall er det jo naturlig at det blir mindre kontakt. 

Min erfaring er i grunnen at det er de med barn som distanserer seg, men gjerne ikke er så bevisst på det selv. Når de får barn vil de helst snakke om barn, være med andre med barn, gjøre familieting med andre familier, og gradvis så utfases de vennene som ikke har barn. Jeg har en venninne som fikk førstemann for noen år siden, og kan telle på en hånd de gangene hun har sagt ja til å møtes etter dette. Er det middagsbesøk, ut å spise, gå på teater e.l. med en større gjeng så sender hun mannen, men kommer nesten aldri selv. Invitasjoner blir ofte ikke besvart, eller det er sånn "vi får se" svar. Første venninnen min som fikk barn kan fremdeles ikke gjøre noe uten å lage middag til ungene først, ungene er nå 19 og 17.... Og så er det som nevnt over ofte helt greit å gå på besøk, men man føler seg veldig i veien. Unge som hyler, kaster maten i veggen, må bades litt for å bli rolig, skal bare legges (som tar 1 t), foreldre som ikke henger med i samtalen og så ender man med å gå hjem fordi det rett og slett ikke var så kjekt. 

Hvis du fremdeles ammer, hva med å invitere hjem til deg, og så kan mannen ta ungen utenom ammingen? Så får du faktisk tid til å snakke med besøket? Hva med å foreslå tur der du kan ha med barnet, gjerne sånn at ungen sover deler av treffet. Ellers anbefales den gode gamle telefonen, man kan snakke sammen med venninner når ungen er lagt slik vi gjorde i gamle dager. Jeg har en venninne jeg gjør dette med, det er faktisk veldig fint. 

Anonymkode: 5a10c...c8e

[AnonymBruker]

Jeg har også tatt avstand fra veninner med barn. Venner er ikke det viktigste for meg (er introvert og ikke særlig sosialt behov), men dersom jeg skal møte venner, er det utelukkende uten barn, mas og skriking og barneprat. Er en grunntil at jeg og mannen valgte å ikke få barn.

Anonymkode: ff3ca...b1f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med å snappe "når du er i traktene"? har du flyttet vekk? I så fall er det jo naturlig at det blir mindre kontakt. 

Min erfaring er i grunnen at det er de med barn som distanserer seg, men gjerne ikke er så bevisst på det selv. Når de får barn vil de helst snakke om barn, være med andre med barn, gjøre familieting med andre familier, og gradvis så utfases de vennene som ikke har barn. Jeg har en venninne som fikk førstemann for noen år siden, og kan telle på en hånd de gangene hun har sagt ja til å møtes etter dette. Er det middagsbesøk, ut å spise, gå på teater e.l. med en større gjeng så sender hun mannen, men kommer nesten aldri selv. Invitasjoner blir ofte ikke besvart, eller det er sånn "vi får se" svar. Første venninnen min som fikk barn kan fremdeles ikke gjøre noe uten å lage middag til ungene først, ungene er nå 19 og 17.... Og så er det som nevnt over ofte helt greit å gå på besøk, men man føler seg veldig i veien. Unge som hyler, kaster maten i veggen, må bades litt for å bli rolig, skal bare legges (som tar 1 t), foreldre som ikke henger med i samtalen og så ender man med å gå hjem fordi det rett og slett ikke var så kjekt. 

Hvis du fremdeles ammer, hva med å invitere hjem til deg, og så kan mannen ta ungen utenom ammingen? Så får du faktisk tid til å snakke med besøket? Hva med å foreslå tur der du kan ha med barnet, gjerne sånn at ungen sover deler av treffet. Ellers anbefales den gode gamle telefonen, man kan snakke sammen med venninner når ungen er lagt slik vi gjorde i gamle dager. Jeg har en venninne jeg gjør dette med, det er faktisk veldig fint. 

Anonymkode: 5a10c...c8e

Ja, men ikke langt Og har alltid vært avstander før.

Oi, det høres jo helt drøyt ut.. Da har jo hun valgt å fordype seg kun som kone og mor da.. Det er jo noe jeg ikke ønsker. 

Har heldigvis en mann som automatisk tar over når jeg har hatt besøk. Da tar han middag, baby og rydder av osv. Så ikke jeg må fly eller at besøket blir helt stakkato. 

Kjenner så igjen dette med barn som blir helt raketter.. Det orker jeg ikke selv. Blir maks en time med unger som klistrer seg fast, og foreldre som nærmest bruker meg som barnevakt.

En gang presterte ei venninne å plutselig ta seg en tur på butikken mens jeg ble igjen med hennes crazy unger som løp i hver sin retning...Og hun ble lenge.. 

Har selv rolige barn som hilser og kan sitte med oss men går å leker for seg selv når de ikke gidder å se på oss lenger. Babyen tar samboer seg av som jeg nevnte:)

Så noen ganger lurer jeg på om det er meg som person. Ikke tilværelsen 🙊

Ts 

 

Anonymkode: b94c9...0e3

[AnonymBruker]

Merkelig at folk skal ta avstand bare fordi man får barn..Selv fikk jeg et enda nærere forhold til mine venninner da jeg fikk barn.De passet barnet mye, vi spiste ofte middag sammen og dro på hytteturer. Men de er veldig glad i barn da, ikke alle er det. Uansett bør man engasjere seg litt når gode venner får barn synes jeg. 

Anonymkode: 28582...126

[AnonymBruker]

Dette er min erfaring også.

Eldste er fire nå, og jeg har heldigvis fått andre venner. Gjennom barnehage osv. Og akkurat som hos deg så har kompisene til mannen vært veldig på med kontakt, så de har også blitt mine venner.

I tillegg så har et par av de gamle venninnene også fått barn, og kommet krypende tilbake siden de har opplevd det samme som jeg har 😅

Det er skikkelig tøft når det står på, men det blir forhåpentligvis bedre for deg også. Jeg tenker det viktigste er å bare komme seg videre og ikke bli bitter.

Anonymkode: b088b...549

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, og har venninnene dine  barn? Jeg fikk første barn som 20 åring, og da mistet jeg masse venninner. Andre barn fikk jeg som 32 åring og da hadde alle mine venninner også fått barn. Da møttes vi MED barna. Fikk faktisk flere nye venninner også etter barn nr.2, ble kjent med nye folk i permisjonen.

Anonymkode: 0b320...057

[maskinisten]

Det er helt vanlig, og det er derfor man har barselgrupper. Vennene dine kommer tilbake når de også har fått barn, for da har dere noe felles igjen.

Ikke noe å bry seg om, helt naturlig.

[AnonymBruker]

Problemet er vel at man blir lei av å spørre og invitere, men alltid få negativt svar? Mye bedre dersom de med barn tar kontakt når de har tid til overs, siden vi andre faktisk er litt mer fleksible.

Planlegging blir også et mareritt, siden venninner med barn må bookes en måned i forveien. Lite rom for impulsivitet der altså. 

I tillegg er det enkelte med barn som mister alle sine tidligere interesser, så man ender opp med å ha null tilfelles. De verste mødrene er de som sitter på sin høye hest og fordømmer alle som har valgt et annet liv, eller de som snakker uavbrutt om barn og hvor trøtte de er. 

Anonymkode: f2386...0db

[AnonymBruker]

Jeg har ryddet opp i vennelisten, og har kutta all kontakt med venner som har fått barn. De er blitt så overfladiske og så sære at det går rett og slett ikke ann å snakke med de eller inviterer til en gang kaffekopp. For de oppfører seg slik at det er mer viktigere å fortelle om bleieskift og hvor mange ganger barnet deres har gulpet  og spydd så er ikke akkurat det som er av min interesse. Så nå har jeg to gode venner (som fortsatt ikke har barn) og vi har god kontakt ( i allefall foreløpig)ø.

Oppfordrer flere til å gjøre det samme...

 

Anonymkode: 4a141...625

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er vel at man blir lei av å spørre og invitere, men alltid få negativt svar? Mye bedre dersom de med barn tar kontakt når de har tid til overs, siden vi andre faktisk er litt mer fleksible.

Planlegging blir også et mareritt, siden venninner med barn må bookes en måned i forveien. Lite rom for impulsivitet der altså. 

I tillegg er det enkelte med barn som mister alle sine tidligere interesser, så man ender opp med å ha null tilfelles. De verste mødrene er de som sitter på sin høye hest og fordømmer alle som har valgt et annet liv, eller de som snakker uavbrutt om barn og hvor trøtte de er. 

Anonymkode: f2386...0db

Du har et godt poeng der.

Anonymkode: 4a141...625

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du var sikkert den ungen som satt på en stråstol i et hjørne når dine foreldre hadde besøk? 

Anonymkode: 21f91...14a

I all verden 😅 Hun sa jo ikke at hun synes barn må gjemmes vekk når man får besøk. Hun sa bare at hun orker ikke å dra på besøk til venner med barn, for barn hyler og skriker og søler og er generelt veldig distraherende; og foreldrene må jo håndtere dette, som betyr at man faller ut av samtalen hele tiden. Jeg er helt enig. Jeg orker ikke barnestyret. Men jeg mener jo ikke at foreldre ikke skal ta seg av barna sine. Da bare unngår jeg å gå på besøk hos småbarnsforeldre. 

Anonymkode: e854d...730

[Olaug Olsen]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok sant.. og ganske vondt å høre.. Det er akkurat dette samboeren sier også... Det verste er at noen av disse har også fått barn, men er mer opptatt av alt som ikke handler om dem..

Hva valgte du selv å gjøre? Har du fått nye vennskap?

Disse kompisene er single hehe Derfor de ofte er på besøk for å få middag hehe:)

Må nok ut på beite igjen ja. 

Ts

Anonymkode: b94c9...0e3

Jeg trakk meg unna de drikkende vennene mine da vi var mellom 20 og 30. Holdt kontakten på avstand, og registrerte at det var mye festing. Jeg har vært på fester, men opplevde etterhvert at det ble for tungt for meg å holde tritt. Jeg ønsker ikke å ligge i sengen lørdag og søndag med bakrus, men vil delta i mine egne barns fritid og liv. Vet ikke hvordan barna til mine ungdomsvenner har hatt det, da jeg trakk meg unna for å beskytte meg selv mot for mye slik informasjon. Jeg ser jo i sosiale medier, at de voksne har hatt det gøy  Jeg husker for eksempel at det ble drukket ganske heftig under en av venninnens ammeperioder, hvor hun hadde barnevakt, og satt og pumpet ut brystmelk. Disse menneskene har mange andre positive egenskaper, og jeg har alltid ønsket å bevare relasjonen, selv om jeg har følt at jeg ikke kan delta i drikking. I de senere årene, har jeg fått innrømmelser fra flere hold, om at jeg har gjort rett i å satse på familie og barnas trygghet framfor festing og jenteturer. Disse innrømmelsene har kommet uoppfordret. Jeg setter pris på dette, og jeg legger merke til at disse relasjonene stadig er i endring. Noen av dem har oppdaget det samme som meg, og nå har vi voksne barn. Det ser nesten ut som at vi kan finne sammen igjen, da vi er enige om mye. Det er fremdeles hyggelig med gamle vennskapsrelasjoner. Selv om det var tungt de årene, angrer jeg ikke på at jeg tok standpunkt. Klem til deg TS, og husk at det er fint at du kan stå for noe, og ha dine egne meninger om livet med barn!

Endret 20. juli 2020 av Olaug Olsen