Andre i helsevesenet som er lei?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sykepleier i 5år. Før det jobbet jeg i et bofellesskap (ekstravakt) så totalt har jeg jobbet innenfor helse/omsorg i ca 10år. 

Men jeg merker at jeg blir mer og mer lei yrket og det å jobbe med mennesker. Og jeg føler meg så dum som tenker slik. Jeg opplever at flere av mine kollega er ekstremt pliktoppfyllende, ekstremt profesjonell osv. Det er ikke slik jeg ikke er profesjonell, men jeg er mer typen som liker å se an pasienten jeg møter. Alt trenger ikke være så svart/hvitt og etter boken (med unntak prosedyrer, medisinering osv selvsagt). Jeg synes også det er så utrolig krevende å jobbe med disse som er SÅ pliktoppfyllende. De sitter gjerne "frivillig" overtid fordi de synes så synd på neste vakt som kommer og vil ikke de må gjøre noe ferdig som de ikke rakk. Det er jo forsåvidt en fin tanke, men det får bare meg til å føle meg enda mer dum og lat. Men samtidig ønsker jeg ikke å jobbe å gratis. Jeg er også lei av å bare godta alt mulig pasienter sier og gjør som egentlig ikke er så greit (kommentarer osv). Mens mange andre synes det er greit fordi at "der jo i en sårbar situasjon og ville nok ikke oppført seg slik ellers". Jeg forstår jo det, men jeg er så lei av at vi sykepleiere bare skal godta alt som ingen andre yrker ville godtatt. 

Jeg er så lei nå. Det er krevende å jobbe med mennesker. Det er svært sjeldent vi får tatt pause uforstyrret. Vi har betalt pause, men det hadde vært så deilig å hvert fall kunne sitte uforstyrret å spise maten sin i 20 minutter og få litt ro i hodet. Ofte er vi underbemannet og det er krevende med turnus. De fleste vaktene er også veldig travle og det er krevende å komme inn til pasienter som egentlig burde fått mer hjelp, men man har ikke mulighet til å ta seg av de hele tiden fordi andre også trenger hjelp. Det er jo veldig synd, men slitsomt å føle at man må forlate en oppgave omtrent før man er ferdig. Av og til hadde det vært deilig å bare kunne sitte på et kontor. Jeg merker rett og slett ikke til dette "kallet" folk påstår vi sykepleiere har. 

Måtte bare få ut litt frustrasjon. Jeg merker jo at jeg kanskje burde bytte yrke. Har også tidligere byttet jobb uten at det var så stor endring på hva jeg følte. Men det er liksom ikke bare bare å bytte yrke i voksen alder. Jeg har jo ikke helt lyst til å miste "yrket" mitt, men samtidig tror jeg at jeg hadde hatt godt av å jobbe med noe helt annet. Å ta en ny utdanning synes jeg også er slitsomt. 1 år kunne jeg kanskje orket. Jeg har også vurdert å gå ned i stillingsprosent, men det går jo igjen utover lønnen. Ellers er et alternativ å finne en annen type deltidsjobb og ha to stillinger. 

Anonymkode: d2a08...ae3

[AnonymBruker]

Jeg er student og jobber hovedsakelig med sykepleiere på en sykehusavdeling. Jeg synes det er givende å arbeide med pasienter, selv om jeg gleder meg til å få litt andre arbeidsoppgaver etter jeg er ferdigutdannet. Men jeg blir så sliten og utkjørt av mange av sykepleierne jeg jobber med. Spesielt når det blir litt mye å gjøre er det mange av sykepleierne som stresser rundt som galninger, er ufine fordi de er så stresset og generelt skaper et utrivelig miljø. Ja, i slike situasjoner er det ofte for lite bemanning, men noen sykepleiere er mye mer rolige og håndterer det på en bedre måte. Man får ikke gjort noe med bemanningen annet enn å si ifra til nærmeste leder, og man må uansett jobbe med det man har. De spør meg om avlastning i stedet for å rope til meg og kommandere meg rundt. De sier takk og en eventuell tilbakemelding i stedet for å være nesevis og pirke på alt. De viser meg prosedyrer når det er tid til det i stedet for å klage over at jeg bare er student og nye vikarer generelt. De er mer trivelige å arbeide med, men jeg ser at det er få av de dessverre. Har ikke et behov for å ha kollegaer som jeg er venner med, men mange av disse suger energien ut av meg. Gleder meg til jeg kommer meg litt videre. Litt annen sammensetning av kollegaer og andre arbeidsoppgaver. 

Jeg vil også få ut litt frustrasjon som du sikkert skjønner. Jobben er ålreit for en kort periode, men akkurat i den siste tiden har noen av kollegaene mine vært ufordragelige. 

Har du vurdert videreutdanning? Eventuelt å jobbe poliklinisk eller privat på klinikk? Da slipper du turnus, og pasientene er som regel ikke like krevende. 

Anonymkode: 76d20...3f7

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er student og jobber hovedsakelig med sykepleiere på en sykehusavdeling. Jeg synes det er givende å arbeide med pasienter, selv om jeg gleder meg til å få litt andre arbeidsoppgaver etter jeg er ferdigutdannet. Men jeg blir så sliten og utkjørt av mange av sykepleierne jeg jobber med. Spesielt når det blir litt mye å gjøre er det mange av sykepleierne som stresser rundt som galninger, er ufine fordi de er så stresset og generelt skaper et utrivelig miljø. Ja, i slike situasjoner er det ofte for lite bemanning, men noen sykepleiere er mye mer rolige og håndterer det på en bedre måte. Man får ikke gjort noe med bemanningen annet enn å si ifra til nærmeste leder, og man må uansett jobbe med det man har. De spør meg om avlastning i stedet for å rope til meg og kommandere meg rundt. De sier takk og en eventuell tilbakemelding i stedet for å være nesevis og pirke på alt. De viser meg prosedyrer når det er tid til det i stedet for å klage over at jeg bare er student og nye vikarer generelt. De er mer trivelige å arbeide med, men jeg ser at det er få av de dessverre. Har ikke et behov for å ha kollegaer som jeg er venner med, men mange av disse suger energien ut av meg. Gleder meg til jeg kommer meg litt videre. Litt annen sammensetning av kollegaer og andre arbeidsoppgaver. 

Jeg vil også få ut litt frustrasjon som du sikkert skjønner. Jobben er ålreit for en kort periode, men akkurat i den siste tiden har noen av kollegaene mine vært ufordragelige. 

Har du vurdert videreutdanning? Eventuelt å jobbe poliklinisk eller privat på klinikk? Da slipper du turnus, og pasientene er som regel ikke like krevende. 

Anonymkode: 76d20...3f7

Opplevd mye av det samme som du beskriver. Dessverre blir det slik når det ofte er travelt og underbemannet. Men dette vil aldri bedre seg. For noen vil være sure og kommandere rundt uansett når arbeidssituasjonen er slik. Det hadde nok vært mye mer trivelig både for pleiere og pasienter om bemanningen økte. Kanskje jeg også hadde trivdes bedre da. Da ville pasientene fått den hjelpen de trengte når de ønsket og da hadde kanskje ikke de blitt så tverr heller. 

Jeg har tenkt litt på videreutdanning. Men jeg er litt i stuss da jeg egentlig ikke helt vet om jeg orker å jobbe med direkte pasientkontakt senere. Det hadde vært greit med noe som kan gi meg muligheten til å jobbe som noe helt annet. Det er jo dumt å ta en videreutdanning også angrer jeg. Dessverre er det ikke så lett å få jobb på poliklinikk eller andre steder hvor det kun er arbeid på dagtid. Jeg bor også et stykke unna de sykehusene som er i byen jeg bor i og er egentlig også litt lei lang reisevei. Vil ikke flytte da jeg allerede er etablert og trives godt. Venner og familie har spurt om jeg ikke vil jobbe som avdelingsleder osv, men å være leder passer nok ikke meg. 

Jeg merker også at enkelte blir overrasket hvis jeg er ærlig om hva jeg synes om yrket/jobben min. De forventer jo at vi som jobber med mennesker har dette kallet...

Anonymkode: d2a08...ae3

[AnonymBruker]

Ja, man kan bli lei. Virkelig lei. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men jeg går ut fra at du har en god del år igjen å jobbe. Ny utdanning vil selvsagt bli tøft, men kanskje det er den beste løsningen likevel? Sykepleieryrket vil ikke akkurat bli lettere med årene. 

Anonymkode: e6a82...932

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sykepleier, men jeg har vært i samme situasjon. Drittlei jobben og å jobbe med mennesker. 

 

Så jeg søkte meg bort og fikk jobb som stuepike på hotell. Jeg er tilbake på gamlejobben nå og gjett om jeg er glad jeg har denne. Også fått ny respekt for de som jobber på hotell. Der snakker man underbemanning og elendig lønn. Plutselig har man det ikke så verst i jobben sin likevel. 

Anonymkode: 26e5a...9d1

[AnonymBruker]

Ta PPU og du blir yrkeslærer. Tar ett år. Lange ferier, ingen turnus og du kan videreutvikle deg der. 

Anonymkode: 7f912...abd

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du beskriver. Derfor startet jeg på ny studie i fjor. Ja det er tøft å starte på nytt som godt voksen, men så husker jeg hvor lei jeg er og presser meg videre. Drømmen er å få heltidsjobb innen det jeg utdanner meg i, og jobbe litt som sykepleier ved siden av når jeg føler for det.

Anonymkode: ee2d0...625

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen det du skriver, men samtidig har jeg aldri hatt noe "kall" og heller ikke kjent på et press om at det skal være sånn. Vil beskrive meg selv som pliktoppfyllende og flink, men er strukturert nok til å rekke oppgavene som skal gjøres ila en dag, og har aldri gått overtid fordi det er synd på neste skift. Dvs jeg har gjort det, men da er det fordi det har oppstått noe ekstraordinært og sjefen har spurt. Derimot hadde jeg to kolleger som aldri ble ferdig og drev og gikk over nesten en time for dagen, og det var egentlig bare styrete for oss som kom på vakt etter dem. Leder tok det til slutt opp, og ba de strukturere arbeidet bedre ila dagen, og overlate det som ikke var gjort til neste vakt. Kanskje du skal få din leder til å gjøre det samme?

Etter mange år som vanlig sykepleier ble jeg lei dårlig bemanning og slett ledelse, og tok videreutdanning. Det er absolutt det beste jeg har gjort, og det anbefales virkelig. Har fått et nytt perspektiv på mangt og mye, jobber i et miljø med stort faglig fokus, har bedre turnus, slipper dårlig-bemanning-rotteracet fra sengepost, trenger ikke forholde meg til alt jeg ikke likte med postarbeid (ploms, sure pårørende, voldelige pasienter, stadig endring i medisinlister, korridorpasienter ect), ingen tunge stell og en arbeidshverdag som jeg faktisk kan trives med til pensjonsalderen kommer om 25-30 år. Kan noe lignende være aktuelt for deg? Og uten å fornærme noen så har vi heller ikke vikarer som er studenter der jeg jobber. De få vikarene som kommer innom er spesialsykepleiere med erfaring, så vi slipper å bruke masse tid på opplæring, sjekking av det andre gjør, og å få dobbel arbeidsmengde fordi sykepleiekollegaen som er vekke med sykdom blir erstattet av en 2.års medisinerstudent. Mange studenter gjør en kjempejobb og er flinke, men det er ikke til å komme fra at det fort blir ekstraarbeid på de faste, og jeg syns helt ærlig det er godt å slippe. 

Ser du skriver at et er langt fra sykehusene nærmeste der du bor, vet ikke hva langt vil si i denne sammenheng, men lengre pendlevei for en bedre hverdag kan være noe å vurdere. Hvis du har mer energi når du kommer hjem og irriterer deg mindre er det kanskje verdt det? 

Anonymkode: 79c15...89b

[AnonymBruker]

Du må utvikle / lære deg / bli bedre på det som er helt essensielt i helsevesenet - nemlig profesjonell distanse til pasienter. Være empatisk , sensitiv for og kunne vise for pasienter , uten at det minner om et symmetrisk forhold ; altså likeverdig forhold slik du har i ditt private liv. Du må holde en profesjonell avstand til pasienter. Skremmende mange som jobber i helsevesenet er helt ubevisste her og blir utbrent nettopp grunnet mangel på verktøy på dette

Anonymkode: b1df9...ab7

[AnonymBruker]

Jeg er også lei. Drittlei pasientkontakt. For all del - menneskene er herlig, men jeg blir sliten. Jeg omskolerer meg - og satser på en stilling som saksbehandler/rådgiver. Etter 11 år orker jeg ikke mer. Forøvrig; jeg vet alt om profesjonell distanse - man blir lei likevel. 

Anonymkode: 42fc3...96d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta PPU og du blir yrkeslærer. Tar ett år. Lange ferier, ingen turnus og du kan videreutvikle deg der. 

Anonymkode: 7f912...abd

Problemet med det er at man blir kvalifisert for et lavt antall lærerstillinger. 

Anonymkode: fd3cb...14b

[herzeleid]

Jeg tror nok det er veldig mange yrker der en opplever stor arbeidsbelastning, elementer en mistrives med osv. men det har nok blitt belyst betraktelig mer innen helsevesenet enn på en del andre arbeidsplasser. Om en tenker seg å skifte yrke bør en være bevisst på dette, og på forhånd tenke nøye gjennom hva det er en er lei av, og hvilke arbeidsplasser en kan slippe dette. Det er nok fort gjort å tenke at gresset er grønnere på den andre siden, uten at det nødvendigvis er tilfelle. 

[AnonymBruker]

På min avdeling på sykehus er det ikke vanlig å sitte overtid for å være grei med neste vakt. En tar overtid for å gjøre seg ferdig feks med en rapport, men aldri for å gjøre ting masse ting en ikke har rukket. Og sitter jeg overtid skriver jeg alltid timer for det. Enig med deg, jeg jobber ikke gratis. 
 

Eller så reagerer jeg på at du nevner kall. Det er vel en tanke fra svunnen tid, sånn er det ikke lenger for noen av oss. Men at det kanskje ikke er rett for deg å være sykepleier, det er isåfall en ærlig sak det. Det er jo dessverre en del som forsvinner fra yrket.

Anonymkode: c0d04...738

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner igjen det du skriver, men samtidig har jeg aldri hatt noe "kall" og heller ikke kjent på et press om at det skal være sånn. Vil beskrive meg selv som pliktoppfyllende og flink, men er strukturert nok til å rekke oppgavene som skal gjøres ila en dag, og har aldri gått overtid fordi det er synd på neste skift. Dvs jeg har gjort det, men da er det fordi det har oppstått noe ekstraordinært og sjefen har spurt. Derimot hadde jeg to kolleger som aldri ble ferdig og drev og gikk over nesten en time for dagen, og det var egentlig bare styrete for oss som kom på vakt etter dem. Leder tok det til slutt opp, og ba de strukturere arbeidet bedre ila dagen, og overlate det som ikke var gjort til neste vakt. Kanskje du skal få din leder til å gjøre det samme?

Etter mange år som vanlig sykepleier ble jeg lei dårlig bemanning og slett ledelse, og tok videreutdanning. Det er absolutt det beste jeg har gjort, og det anbefales virkelig. Har fått et nytt perspektiv på mangt og mye, jobber i et miljø med stort faglig fokus, har bedre turnus, slipper dårlig-bemanning-rotteracet fra sengepost, trenger ikke forholde meg til alt jeg ikke likte med postarbeid (ploms, sure pårørende, voldelige pasienter, stadig endring i medisinlister, korridorpasienter ect), ingen tunge stell og en arbeidshverdag som jeg faktisk kan trives med til pensjonsalderen kommer om 25-30 år. Kan noe lignende være aktuelt for deg? Og uten å fornærme noen så har vi heller ikke vikarer som er studenter der jeg jobber. De få vikarene som kommer innom er spesialsykepleiere med erfaring, så vi slipper å bruke masse tid på opplæring, sjekking av det andre gjør, og å få dobbel arbeidsmengde fordi sykepleiekollegaen som er vekke med sykdom blir erstattet av en 2.års medisinerstudent. Mange studenter gjør en kjempejobb og er flinke, men det er ikke til å komme fra at det fort blir ekstraarbeid på de faste, og jeg syns helt ærlig det er godt å slippe. 

Ser du skriver at et er langt fra sykehusene nærmeste der du bor, vet ikke hva langt vil si i denne sammenheng, men lengre pendlevei for en bedre hverdag kan være noe å vurdere. Hvis du har mer energi når du kommer hjem og irriterer deg mindre er det kanskje verdt det? 

Anonymkode: 79c15...89b

Hvilken videreutdanning tok du og hvor jobber du nå? 

Anonymkode: e6982...0ea

[Aristokat]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2020 den 1.00):

Jeg har vært sykepleier i 5år. Før det jobbet jeg i et bofellesskap (ekstravakt) så totalt har jeg jobbet innenfor helse/omsorg i ca 10år. 

Men jeg merker at jeg blir mer og mer lei yrket og det å jobbe med mennesker. Og jeg føler meg så dum som tenker slik. Jeg opplever at flere av mine kollega er ekstremt pliktoppfyllende, ekstremt profesjonell osv. Det er ikke slik jeg ikke er profesjonell, men jeg er mer typen som liker å se an pasienten jeg møter. Alt trenger ikke være så svart/hvitt og etter boken (med unntak prosedyrer, medisinering osv selvsagt). Jeg synes også det er så utrolig krevende å jobbe med disse som er SÅ pliktoppfyllende. De sitter gjerne "frivillig" overtid fordi de synes så synd på neste vakt som kommer og vil ikke de må gjøre noe ferdig som de ikke rakk. Det er jo forsåvidt en fin tanke, men det får bare meg til å føle meg enda mer dum og lat. Men samtidig ønsker jeg ikke å jobbe å gratis. Jeg er også lei av å bare godta alt mulig pasienter sier og gjør som egentlig ikke er så greit (kommentarer osv). Mens mange andre synes det er greit fordi at "der jo i en sårbar situasjon og ville nok ikke oppført seg slik ellers". Jeg forstår jo det, men jeg er så lei av at vi sykepleiere bare skal godta alt som ingen andre yrker ville godtatt. 

Jeg er så lei nå. Det er krevende å jobbe med mennesker. Det er svært sjeldent vi får tatt pause uforstyrret. Vi har betalt pause, men det hadde vært så deilig å hvert fall kunne sitte uforstyrret å spise maten sin i 20 minutter og få litt ro i hodet. Ofte er vi underbemannet og det er krevende med turnus. De fleste vaktene er også veldig travle og det er krevende å komme inn til pasienter som egentlig burde fått mer hjelp, men man har ikke mulighet til å ta seg av de hele tiden fordi andre også trenger hjelp. Det er jo veldig synd, men slitsomt å føle at man må forlate en oppgave omtrent før man er ferdig. Av og til hadde det vært deilig å bare kunne sitte på et kontor. Jeg merker rett og slett ikke til dette "kallet" folk påstår vi sykepleiere har. 

Måtte bare få ut litt frustrasjon. Jeg merker jo at jeg kanskje burde bytte yrke. Har også tidligere byttet jobb uten at det var så stor endring på hva jeg følte. Men det er liksom ikke bare bare å bytte yrke i voksen alder. Jeg har jo ikke helt lyst til å miste "yrket" mitt, men samtidig tror jeg at jeg hadde hatt godt av å jobbe med noe helt annet. Å ta en ny utdanning synes jeg også er slitsomt. 1 år kunne jeg kanskje orket. Jeg har også vurdert å gå ned i stillingsprosent, men det går jo igjen utover lønnen. Ellers er et alternativ å finne en annen type deltidsjobb og ha to stillinger. 

Anonymkode: d2a08...ae3

 

[AnonymBruker]

Jeg har det også lignende. Forskjellen er at jeg alltid har følt det sånn, men har trodd at det ville endre seg. At jeg etterhvert ville føle mer av dette «kallet», som jeg føler mange av kollegaene mine har. Etter mange år med frustrasjon og mistrivsel har jeg endelig bestemt meg for å slutte i yrket og bli lektor i stedet. Jeg vet inderlig godt at læreryrket ikke er en dans på roser og at det er veldig travelt og krevende der også. Men til syvende og sist handler det om hva man vil trives med å gjøre. Har du stilt deg det spørsmålet skikkelig? 
Jeg tenker sånn: jeg vil heller rette en stil eller hjelpe en elev med grammatikk enn å måle blodsukker og gi insulin til en pasient. Jeg vil heller fylle ut skjemaer enn å hjelpe til i et stell. Jeg vil heller kjenne på arbeidspresset med å ha en stor utrettet bunke liggende, enn å være livredd for at fru Olsen skal få hjertestans og jeg må være den som handler kjapt. Jeg vil heller ha samtale med en forelder/elev om skoleprestasjoner, enn å ha en samtale med pårørende om deres kjære sin helsetilstand. Jeg er ganske sikker på at lærerrollen vil føles mer riktig for meg. (Og ja jeg har jobbet som lærervikar).

Anonymkode: 6fc01...92f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.7.2020 den 14.52):

Hvilken videreutdanning tok du og hvor jobber du nå? 

Anonymkode: e6982...0ea

Ikke meg du spør, men jeg utdannet meg til anestesispl. Hektisk på dagtid, men enkelte vakter er helt rolige. Da sitter vi og strikker, skravler og ser på tv. Er i beredskap. Andre vakter rekker vi knapt å tisse fordi det er traumer, hjertestans, ambulanseutrykning eller akuttoperasjoner. Veldig variert og selvstendig jobb. 

Anonymkode: 57288...6c2

[AnonymBruker]

Vurdert å bli helsesøster? 

Anonymkode: 49558...324