Få nye venner når man har demens?

[AnonymBruker]

Jeg er ganske ung og har begynnende (heldigvis sakteutviklende) demens. Jeg surrer en del i hverdagen, men klarer å bo alene. Er ikke i jobb.

Har mistet kontakten med gamle venner pga. flere forskjellige årsaker som skilsmisse, jobbytte og flytting pluss sykdom. Før jeg ble syk var jeg veldig energisk, jobbet som frivillig i tillegg til vanlig jobb og gikk mye turer og slike ting.
Etter at jeg ble syk er jeg helt annerledes, jeg er veldig mye sliten og må hvile en eller to ganger om dagen. Jeg liker ikke å gå ut av huset for det er vanskelig for meg å finne veien. Jeg er mye engstelig og redd pga. sykdommen. Så de gamle vennene og jeg har ikke så mye til felles lenger. Orker ikke å tvinge dem til kontakt når de ikke har lyst. 

Men jeg er veldig ensom. Savner veldig å bo sammen med noen, men skjønner at det ble for krevende for mannen min at jeg spør fem ganger på rad om det samme. Har ikke barn, og har lite familie som bor spredt rundt i landet. Men vet ikke om jeg kan få gjort noe mtp. ensomheten min. Det er nok ikke så lett å få helt nye venner nå. Jeg orker ikke kurs, vinkveld, og sånne ting. 

Har prøvd støttekontakt. Men synes det var veldig slitsomt å skulle være sosial, må tenke mye og det er krevende. I tillegg ble jeg bare påminnet hvor redusert jeg er. Egentlig ville jeg snakke om nyheter, kultur og slike ting, men hjernen min stopper opp. Jeg husker ikke hva vi snakker om eller hva jeg skulle si. Ble skuffet over at jeg egentlig bare orker å snakke om kjedelige ting som middagsoppskrifter og hva som går på TV. Jeg vil ikke være sånn, jeg vil være meg selv!
Det er jo ikke støttekontakten sin feil, men det ble så åpenbart at jeg ikke lenger er meg selv. Så da ble det på en måte bedre å droppe støttekontakt for da er det litt lettere å late som om jeg fremdeles er meg. Men jeg er så ensom. Så det er vanskelig.
 

Liker ikke å bo alene, savner å ha noen her som jeg kan småprate med innimellom. Noen ord her og der. Det er mindre krevende enn en lang samtale sammen med støttekontakten. 
 

Skjønner at dere her inne sikkert ikke klarer å sette dere inn akkurat hvordan jeg har det. Men jeg tenkte på at det kanskje finnes andre her inne som lever med sykdom og som er mye sliten og ikke orker å være sosial, som kanskje har noen tips. 
 

Nå tror jeg at jeg har brukt opp dagens tenke-kvote, så orker ikke å skrive mer her i dag. 

Anonymkode: 90a96...f6b

[AnonymBruker]

Jeg har omsorg for en person med demens, og det hun foretrekker er en person hun kan være med, uten å måtte snakke.  Gjerne bare 30-45 minutter om gangen, og heller litt oftere enn lengre tid om gangen. 

Er det slik for deg også? 

 

Anonymkode: a7f8f...3e7

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske ung og har begynnende (heldigvis sakteutviklende) demens. Jeg surrer en del i hverdagen, men klarer å bo alene. Er ikke i jobb.

Har mistet kontakten med gamle venner pga. flere forskjellige årsaker som skilsmisse, jobbytte og flytting pluss sykdom. Før jeg ble syk var jeg veldig energisk, jobbet som frivillig i tillegg til vanlig jobb og gikk mye turer og slike ting.
Etter at jeg ble syk er jeg helt annerledes, jeg er veldig mye sliten og må hvile en eller to ganger om dagen. Jeg liker ikke å gå ut av huset for det er vanskelig for meg å finne veien. Jeg er mye engstelig og redd pga. sykdommen. Så de gamle vennene og jeg har ikke så mye til felles lenger. Orker ikke å tvinge dem til kontakt når de ikke har lyst. 

Men jeg er veldig ensom. Savner veldig å bo sammen med noen, men skjønner at det ble for krevende for mannen min at jeg spør fem ganger på rad om det samme. Har ikke barn, og har lite familie som bor spredt rundt i landet. Men vet ikke om jeg kan få gjort noe mtp. ensomheten min. Det er nok ikke så lett å få helt nye venner nå. Jeg orker ikke kurs, vinkveld, og sånne ting. 

Har prøvd støttekontakt. Men synes det var veldig slitsomt å skulle være sosial, må tenke mye og det er krevende. I tillegg ble jeg bare påminnet hvor redusert jeg er. Egentlig ville jeg snakke om nyheter, kultur og slike ting, men hjernen min stopper opp. Jeg husker ikke hva vi snakker om eller hva jeg skulle si. Ble skuffet over at jeg egentlig bare orker å snakke om kjedelige ting som middagsoppskrifter og hva som går på TV. Jeg vil ikke være sånn, jeg vil være meg selv!
Det er jo ikke støttekontakten sin feil, men det ble så åpenbart at jeg ikke lenger er meg selv. Så da ble det på en måte bedre å droppe støttekontakt for da er det litt lettere å late som om jeg fremdeles er meg. Men jeg er så ensom. Så det er vanskelig.
 

Liker ikke å bo alene, savner å ha noen her som jeg kan småprate med innimellom. Noen ord her og der. Det er mindre krevende enn en lang samtale sammen med støttekontakten. 
 

Skjønner at dere her inne sikkert ikke klarer å sette dere inn akkurat hvordan jeg har det. Men jeg tenkte på at det kanskje finnes andre her inne som lever med sykdom og som er mye sliten og ikke orker å være sosial, som kanskje har noen tips. 
 

Nå tror jeg at jeg har brukt opp dagens tenke-kvote, så orker ikke å skrive mer her i dag. 

Anonymkode: 90a96...f6b

Så fint du setter ord på utfordringene dine. trist å høre at du føler deg ensom. Har levd i 15år med en far fikk demens i ung alder. Det vriker som venner trekker seg unna,kanskje de syns dt er vanskelig å vite hvordan de skal være? Skulle ønske flere var som deg og be om hjelp,jeg skulle gjerne kommet og besøkt deg. er der ei besøksteneste eller en frivilligsentral der du bor? merket du sjøl at du fikk begynnende demens eller var det folk rundt deg? Vil sende deg en klem😍💐

Anonymkode: d0335...9a0

[SPOCA]

Så leit at du føler deg ensom.  

Og jeg blir veldig imponert over at du tør å skrive om følelsene dine og tar opp dette teamet. Jeg blir rørt her jeg sitter. 

Jeg vet Røde Kors har besøksvenner. Kanskje det kan være noe? Jeg kan forstå at støttekontakt kan være vanskelig, men hvis du gir beskjed om hva du føler og ønsker på forhånd, kan det hende det er enklere?

Eller kanskje Røde Kors eller lignende kan hjelpe deg med å finne et tilbud for deg (de har mange ulike tilbud)? Frivillighetssentralen vil kanskje også kunne hjelpe.

Selv jobbet jeg med vanskeligstilte barn en periode gjennom Røde Kors, og det var veldig spennende og givende. Jeg vet at de også hadde egne grupper for blant annet unge med demens. Der kunne de treffe hverandre, og aktivitetene var tilpasset dem. 

Endret 20. juli 2020 av SPOCA

[Eneri]

Så tøft av deg å sette ord på følelsene rundt sykdommen din! 

Hva med å gjenoppta støttekontakt , men spre timene litt mer utover? Altså ikke ha tre timers aktivitet på en dag, men kanskje bare en time? Velge aktiviteter som ikke krever at dere prater så mye og intenst. Feks gå tur sammen, ha med niste og kaffe og nyte naturen og en felles opplevelse uten at det trenger innebære lange filosofiske betraktninger. Bake, lage et godt måltid. Kino/ konsert (blir jo mer enn en time, men man er sammen og mottar inntrykk uten å prate så mye)

Forstår det må føles grusomt å liksom miste seg selv, men jeg håper du kan finne på noe ilag med andre som gir deg gledesfylte opplevelser ❤️