Hvordan klarer foreldre å leve videre hvis barnet deres dør?

[AnonymBruker]

Da tenker jeg på barn fra 0-18 år, ikke voksne barn. Klarer foreldre å fungere i arbeidslivet etter å ha opplevd å miste barnet sitt. Kan de fungere i samfunnet og mestre hverdagen? 

Anonymkode: a2d58...369

[AnonymBruker]

Jeg kan liksom ikke skjønne det. Moren til en venn mistet sønnen sin, hun ble varig psykisk syk og kom seg aldri igjen. Greide ikke å ta vare på resten av barna. 

Anonymkode: 1f125...9bd

[AnonymBruker]

Jeg mistet min lillebror på nesten 12 da jeg var 16 år. Mine foreldre var selvstendig næringsdrivende og kunne ikke leie inn vikarer så veldig lenge, så de måtte bare klare det.

De tenkte nok sikkert på å legge seg ned å dø, men de hadde jo 3 andre barn de måtte leve for. 

Det er sikkert noen foreldre som klapper helt sammen, ikke klarer å verken arbeide, fungere sosialt eller noe. Noen tar sikkert livet sitt også for de ser ikke meningen med livet. 

Men så er det mange som blir gravid kort tid etter dødsfallet og får nye barn, og det hjelper jo på livsgleden og sorgen. 

Anonymkode: 0d3e5...58a

[AnonymBruker]

Min venninne har mista to, en døde i siste trimester i magen, andre i andre trimester.

Hun sier hun ikke har noe valg. Hun vil ikke gi sine egne foreldre den samme smerten. Det er helt hjerteskjærende.

Anonymkode: c6c35...e06

[AnonymBruker]

Noen klarer det, andre ikke. De aller aller fleste må ha hjelp, både med terrapi og medisinsk behandling. Noen takler ikke dette og finner "medisin" på gata.

 

Hadde blitt totalt ødelagt selv, men hadde måttet klare det fordi jeg har mere en 1 barn. Hvis begge hadde dødd, ville jeg nok aldrig ha fått tilbake livet. Tror nok at 95% av foreldre som mister et barn vil bli permanent skarret for livet.

 

De som tåler dette uten mye om og men, vil jeg tro er folk som ligger i psykopat sjiktet. De er komplett blottet for det meste av følelser annet en hat\ sjalusi og sinne.

Anonymkode: afe09...f16

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min venninne har mista to, en døde i siste trimester i magen, andre i andre trimester.

Hun sier hun ikke har noe valg. Hun vil ikke gi sine egne foreldre den samme smerten. Det er helt hjerteskjærende.

Anonymkode: c6c35...e06

Det er virkelig ikke helt sammen som å miste et barn da...

Anonymkode: 47d09...adf

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen klarer det, andre ikke. De aller aller fleste må ha hjelp, både med terrapi og medisinsk behandling. Noen takler ikke dette og finner "medisin" på gata.

 

Hadde blitt totalt ødelagt selv, men hadde måttet klare det fordi jeg har mere en 1 barn. Hvis begge hadde dødd, ville jeg nok aldrig ha fått tilbake livet. Tror nok at 95% av foreldre som mister et barn vil bli permanent skarret for livet.

 

De som tåler dette uten mye om og men, vil jeg tro er folk som ligger i psykopat sjiktet. De er komplett blottet for det meste av følelser annet en hat\ sjalusi og sinne.

Anonymkode: afe09...f16

Det er ikke sant at hvis du mister to barn og du greier å gå videre i livet så har du psykopat tendenser. Noen av oss har sterk tro og den gir oss håp om at vi møter våre kjære igjen. Jeg har mistet barnet mitt, men kampen fortsetter og jeg er glad i livet. Jeg sørger inni meg når jeg er alene. 

Anonymkode: f3f16...300

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er virkelig ikke helt sammen som å miste et barn da...

Anonymkode: 47d09...adf

Heldigvis så ser både legen og psykologen hennes annerledes på saken enn du gjør. Du tror ikke det er svært traumatisk å miste et barn i det du skulle få babyen din? Og at det skjer igjen? 

Men har ikke tenkt å diskutere videre. Hun får helsigvis hjelp, men det har ødelagt henne.

Anonymkode: c6c35...e06

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke sant at hvis du mister to barn og du greier å gå videre i livet så har du psykopat tendenser. Noen av oss har sterk tro og den gir oss håp om at vi møter våre kjære igjen. Jeg har mistet barnet mitt, men kampen fortsetter og jeg er glad i livet. Jeg sørger inni meg når jeg er alene. 

Anonymkode: f3f16...300

Kan jeg spørre hva som skjedde? Hvor gammelt var barnet når det døde?

Jeg var bare sekunder fra å ha kunnet mistet begge mine barn for noen dager siden. Heldigvis oppdaget jeg den farlige situasjonen før det var for sent.

Jeg har forøvrig ikke noe tro på et liv etter døden. Kanskje det er en måte å takle sorgen på for i det hele tatt å overleve, men jeg er ingen religiøs person.

Anonymkode: 5cfce...7ed

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på det samme. Tenker på foreldrene til 2-åringen som ble påkjørt og drept i Oslo i januar i år foran foreldrene sine og til gutten som nylig døde på tragisk vis i Geiranger. Så traumatisk det må være, jeg har grått mange tårer for disse. 
For noen måneder siden kom jeg over en dansk blogg/prosjekt som heter Jeg lever med døden. Eieren av bloggen, Anne Louise Bachmann, mistet sin 2 år gamle sønn i 2016 under lek på en gammel kirkegård, hvor han ble knust under en gravstein bare et par meter fra foreldrene. Bloggen er dagbøkene hun skrev fra samme kveld ulykken skjedde og årene fremover. Ett innlegg publiseres hver dag, på dagen 3 år forskjøvet frem i tid. 
Det er svært interessant lesing - om å miste et barn, men også om sorg og traumet i sin alminnelighet. Hvordan de bearbeider og forholder seg til å være vitne til at barnet dør på en slik måte har gitt meg en helt ny innsikt. Det er sterk kost, og ikke for sarte sjeler. Anbefales på det sterkeste!

Anonymkode: 7e063...3cc

[Biloba]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg på barn fra 0-18 år, ikke voksne barn. Klarer foreldre å fungere i arbeidslivet etter å ha opplevd å miste barnet sitt. Kan de fungere i samfunnet og mestre hverdagen? 

Anonymkode: a2d58...369

Etterhvert klarer de fleste å fungere, og ha gode tider, men med store sår som med tiden får et tynt dekke på seg som lett kan rippes opp igjen. 

For de fleste er det nok fristende å flykte inn i døden under den mest rå smerten, men man ha jo andre nære og kjære, og kan ikke påføre dem det. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lurt på det samme. Tenker på foreldrene til 2-åringen som ble påkjørt og drept i Oslo i januar i år foran foreldrene sine og til gutten som nylig døde på tragisk vis i Geiranger. Så traumatisk det må være, jeg har grått mange tårer for disse. 
For noen måneder siden kom jeg over en dansk blogg/prosjekt som heter Jeg lever med døden. Eieren av bloggen, Anne Louise Bachmann, mistet sin 2 år gamle sønn i 2016 under lek på en gammel kirkegård, hvor han ble knust under en gravstein bare et par meter fra foreldrene. Bloggen er dagbøkene hun skrev fra samme kveld ulykken skjedde og årene fremover. Ett innlegg publiseres hver dag, på dagen 3 år forskjøvet frem i tid. 
Det er svært interessant lesing - om å miste et barn, men også om sorg og traumet i sin alminnelighet. Hvordan de bearbeider og forholder seg til å være vitne til at barnet dør på en slik måte har gitt meg en helt ny innsikt. Det er sterk kost, og ikke for sarte sjeler. Anbefales på det sterkeste!

Anonymkode: 7e063...3cc

Høres helt sykt ut at en gravstein kan falle over en unge på den måten

Anonymkode: 5cfce...7ed

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Høres helt sykt ut at en gravstein kan falle over en unge på den måten

Anonymkode: 5cfce...7ed

En helt meningsløs freak accident. De gamle kirkegårdene i København brukes primært som turområder og parker, dessverre var de svært dårlig vedlikeholdte - inntil denne ulykken. 

Anonymkode: 7e063...3cc

[Humle Brumle]

Altså jeg skjønner det sikkert er noe annerledes å miste et lite barn som du fortsatt bor med og som er avhengig av deg, men betyr sorgen til foreldre som mister voksne barn mindre? Hvorfor er tråden bare om de som mister barna sine mens de er under 18? Er det sånn at man plutselig sørger mindre hvis barnet dør 19år gammelt eller 32? Jeg vil jo tro at det er like grusomt og vondt uansett hvor gammelt barnet er. 

[tussi84]

En i familien har mistet to av tre barn. Den ene i ulykke og den andre i selvmord. Er noen år siden nå,.så yngste sønnen har nå også blitt voksen. Selv om det er vondt for denne personen og ha mistet to av sine barn, så måtte han bare kjempe seg videre i livet med tapene. Han hadde jo et barn til som trengte han og hans kjærlighet. 

 

[AnonymBruker]

En venninne sin lillesøster døde i en ulykke i barnehage. Foreldrene ble skilt et års tid etter ulykken, men de ser ut til å ha hatt gode liv utad de siste 20 årene. Kanskje det hjelper at de jobber i helsesektoren? De hjelper mennesker hver dag, kanskje det gir en slags mening med livet videre. 
 

Jeg kan ikke forestille meg en gang hvor vondt det er å miste mitt eneste barn. Og leve videre. 

Anonymkode: c9df6...2fe

[Humle Brumle]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er virkelig ikke helt sammen som å miste et barn da...

Anonymkode: 47d09...adf

Syns ikke man trenger å diskutere å argumentere om hennes sorg er like mye vondt eller stort nok. Når man er gravid i siste trimester har du sikkert gjort klart baby seng, baby klær, drømt om dagen den skulle komme, og plutselig går alt dette i tusen biter. Og dette har hun opplevd to ganger. Var denne kommentaren nødvendig? 

[AnonymBruker]

Vet om noen som mistet to barn under 18 år. Hun måtte bare komme seg videre, hun hadde flere barn å ta vare på. Heldigvis fikk hun god hjelp av alt og alle.

Mange her har mistet barna sine. En fikk barn med downs-syndrom med hjertesykdommer. Døde raskt etter fødsel. Hun fikk nytt barn året etterpå. 

En annen mistet barnet sitt mellom 12-20 år. De sliter veldig, spesielt søskenet til den som døde. Det var utrolig tungt, for denne personen døde veldig brått. Helt frisk og sunn person. Men de står samla og får god hjelp. 

Anonymkode: eaf08...cb4

[Helgeline]

Men dette må du ikke si til de som sørger. Ei gammel dame jeg kjente opplevde å miste, ikke et barn, men mannen døde brått 40 år gammel. 
Hun fortalte at de rundt henne sa at de ikke skjønte hvordan hun orket å gå videre. 
«Jeg hadde jo ikke noe valg!»

Hun ga uttrykk for at disse holdningene i omgivelsene la sten til byrden. 

[AnonymBruker]

Min tante døde i ulykke 14 år gammel, hun var minste jenta, med 5 eldre søsken. Mine besteforeldre hadde også blitt besteforeldre på den tiden. De har klart seg greit etterpå, som bestemor sa, vi må leve for alle de som er igjen, og ikke bare for hun som er død, hun kommer ikke tilbake uansett hvor mye vi sørger og graver oss ned. Tror det ligger noe i det, at man må prøve å fokusere på de som fortsatt er her på jorda. Men lett har det ikke vært for de.

Anonymkode: e209b...580