Er dette å se ned på folk?

[AnonymBruker]

Jeg pleier å tenke slik faktisk, at «jeg vil ikke være på nivå med .....» når jeg tenker på de fra fortiden. Da mener jeg de som var med å mobbet meg. Sliter i yrkeslivet litt. Mange venner får det til, de driver jo med forskjellig og møter vanlige problemer som alle. Men jeg har slitt hele livet. Har alltid fått det til å gå rundt og hatt noenlunde trivsel, men har ofte holdt ut jobber jeg hatet fordi jeg ikke er lat og fordi jeg ikke vil dra penger av nav. 
 

Men så var jeg ikke særlig heldig. Tilfeldigheter. Flaksen er ikke på min side så ofte. Og jeg får den her tankegangen «så må jeg være like dårlig som Xxxxx» og «skal ikke Xxxx klare det så skal tydeligvis ikke jeg heller». tenker ikke slik om alle, men om de fra fortiden. Greia er at det er 2 grupper som kommer dårlig ut i voksenlivet ofte, og det er de som ble mest mobbet og de som mobbet mest. Jeg ble mobbet, men har hatt helsen på min side, vært veldig heldig med noen talenter osv. Men jeg føler nesten ikke det er vits for meg å prøve mer, fordi vi fra «der» er tapere. Ser ikke ned på alle som er fra der, men jeg føler bare jeg er ufrivillig lik de jeg ikke vil være som 😕 

Anonymkode: 0f0c2...187

[Gjest theTitanic]

Altså...   Hæ??

[AnonymBruker]

Akkurat nå, theTitanic skrev:

Altså...   Hæ??

Skal prøve det kort og enkelt.

Jeg er fra et sted, ikke akkurat verdens sentrum. Ikke Norges sentrum heller... 

Jeg ble mobbet ut videregående. Mobbingen tok slutt da jeg flyttet langt. 
 

Jeg hadde jobber, mistrivdes skikkelig noen steder men jeg ville ikke på nav. 
Så satset jeg på noe jeg ville. Der møtte jeg mange andre fra storbyområdet. Disse klarer seg, jeg sliter. 
 

Og jeg må kanskje ha samme type jobb som hun som mobbet meg. Da blir jeg irritert på henne for at jeg ikke klarer meg. Føler det er fordi vi er fra samme sted og at slike som oss ikke kan få karriere. Jeg ser ned på hun mobberen min og irriterer meg altså over at jeg også kanskje ender opp helt likt. At jeg siktet for høyt. Jeg oppsøkte et nytt sted og fikk et bedre liv. Men der var det en del folk som gjorde karriere i hele miljøet, mens jeg er fra et sted med mindre karriere. Da føler jeg meg innhentet av fortiden... at slike som oss bare ikke er ment å stige for mye i karrierelivet. 

Anonymkode: 0f0c2...187

[Gjest theTitanic]

Du tenker helt feil, men har rett i at det nok ikke er heldig for deg å jobbe med mobberen din. Kan du ikke flytte eller jobbe med noe annet? Karriere har du like stor mulighet til som enhver annen. Folk fra små bygder er ikke mer evneveike fra naturens side, det er bare noe du tror.

[AnonymBruker]

40 minutter siden, theTitanic skrev:

Du tenker helt feil, men har rett i at det nok ikke er heldig for deg å jobbe med mobberen din. Kan du ikke flytte eller jobbe med noe annet? Karriere har du like stor mulighet til som enhver annen. Folk fra små bygder er ikke mer evneveike fra naturens side, det er bare noe du tror.

Jobber ikke med mobberen, men samme type jobb. Da føler jeg at vi liksom hører til samme gruppe. At jeg må inse at jeg er like dårlig som henne

Anonymkode: 0f0c2...187

[Gjest theTitanic]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobber ikke med mobberen, men samme type jobb. Da føler jeg at vi liksom hører til samme gruppe. At jeg må inse at jeg er like dårlig som henne

Anonymkode: 0f0c2...187

Du må glemme henne.det er da du vinner. At hun mobbet deg kan ha så mange grunner og du trenger ikke kunne måle kognitive ferdigheter med henne. Du er et bedre menneske og det er det som teller.

[Knirke]

Seriøst...  Slutt å plassere ansvaret for din lykke hos andre enn deg selv. Det er hverken hjemstedet eller mobberens feil at du ikke har lyktes. Den eneste som kan gjøre noe med det er du. Glem mobberen og finn deg noen andre som du kan sammenligne deg med (hvis du absolutt må sammenligne deg med noen)

[AnonymBruker]

4 timer siden, Knirke skrev:

Seriøst...  Slutt å plassere ansvaret for din lykke hos andre enn deg selv. Det er hverken hjemstedet eller mobberens feil at du ikke har lyktes. Den eneste som kan gjøre noe med det er du. Glem mobberen og finn deg noen andre som du kan sammenligne deg med (hvis du absolutt må sammenligne deg med noen)

Er vel ikke bare å glemme mobberen?

Anonymkode: 7b981...8fb

[Knirke]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Er vel ikke bare å glemme mobberen?

Anonymkode: 7b981...8fb

Nei, ikke glemme bokstavelig, men hun kan slutte å holde mobberen ansvarlig for sin egen lykke/ulykke. Jeg anbefaler forresten boken "Den edle kunsten å gi faen" av Mark Manson, han forklarer det veldig bra!

[AnonymBruker]

På 17.7.2020 den 18.10, AnonymBruker skrev:

Skal prøve det kort og enkelt.

Jeg er fra et sted, ikke akkurat verdens sentrum. Ikke Norges sentrum heller... 

Jeg ble mobbet ut videregående. Mobbingen tok slutt da jeg flyttet langt. 
 

Jeg hadde jobber, mistrivdes skikkelig noen steder men jeg ville ikke på nav. 
Så satset jeg på noe jeg ville. Der møtte jeg mange andre fra storbyområdet. Disse klarer seg, jeg sliter. 
 

Og jeg må kanskje ha samme type jobb som hun som mobbet meg. Da blir jeg irritert på henne for at jeg ikke klarer meg. Føler det er fordi vi er fra samme sted og at slike som oss ikke kan få karriere. Jeg ser ned på hun mobberen min og irriterer meg altså over at jeg også kanskje ender opp helt likt. At jeg siktet for høyt. Jeg oppsøkte et nytt sted og fikk et bedre liv. Men der var det en del folk som gjorde karriere i hele miljøet, mens jeg er fra et sted med mindre karriere. Da føler jeg meg innhentet av fortiden... at slike som oss bare ikke er ment å stige for mye i karrierelivet. 

Anonymkode: 0f0c2...187

Du har litt rett og litt feil. Mobbing kan drepe et menneske og få deg til å tenke negativt og vondt om deg selv. Men så har du ikke stolt nok på deg selv og dine talenter. Det at andre fra andre sosiale lag får til ting du ikke gjør, kan ha med at de er vokst inn i en annen kultur enn deg. Jeg ser dette ofte på universitetet. De som har foreldre i akademia, eller f.eks har høystatusforeldre (yrker) er vant til noe annet enn meg når det gjelder å omgås slike. De har troen på at de kan gjøre det samme, de har fått tilbakemelding på at de er en del av dette. Jeg er en del av arbeiderklassebakgrunn, men kunne fint hatt en høystatusjobb, bare at jeg ikke føler at jeg "når opp dit". Jeg har vokst opp med folk som syns råning på stripa er det kuleste i verden, og alle har fabrikkarbeiderforeldre. Ingen ting galt med det, men jeg har ikke den sosiale kompetansen som mine medstudenter fra "bedre stelte kår". Hadde en av de blitt med meg hjem, er det nok de som ville følt seg utenfor.

Stol på deg selv og det du kan. Du er like god. Du har de samme mulighetene. Men du må tro på at du kan få det til. 

Anonymkode: 10033...183