Finnes lykkelige familiære relasjoner mellom foreldre og voksne barn? Eller er familie synonymt med krangling og konflikt?

[AnonymBruker]

Tenker mer på familiære relasjoner mellom foreldre og voksne (la oss si 16 + og oppover) barn. Men også mellom voksne søsken. 

Jeg vet at det finnes barn og ungdom som har hatt en grusom oppvekst med både fysisk og psykisk mishandling, så jeg legger ikke listen der. Men ser jeg tilbake på min barndom og de siste 10 årene som voksen så er det alltid mye krangling, irritasjon og generelt dårlilg stemning i familien. Både mellom meg og mine foreldre, men også mellom andre av mine søsken og foreldrene mine og også de søskene seg i mellom.

Det kan kanskje begynne bra, men så blir det en eller annen diskusjon. Forsterkes gjerne i høytider. Vet ikke hvor mange ganger jeg har ønsket å avslutte en ferie fordi det oppstår dårlig stemning. Men man ønsker jo også å være med familien sin og har en tendens til å glemme.

Nå er det nådd et punkt hvor det nesten føles som det er kronisk dårlig stemning. Og for hva det er verdt føler jeg at det stort sett er kvinnene som hisser opp til diskusjon og konflikter.

Nevnte det for en venninne og hun sa også at det var mye slik i hennes familie. Så det er nok lett å tro at alle andre familier er så lykkelige (ser kanskje slik ut utad), men så er det kanskje litt slik i andre familier også.

Eller er det noen som med hånden på hjertet kan si at de har en stor familie hvor alle er lykkelige sammen og går godt overens? 

Anonymkode: bc9ea...01a

[AnonymBruker]

Har foreløpig ikke hatt en eneste krangel med verken foreldrene mine eller søsknene mine i voksen alder. Kan selvsagt være uenige i blant, men har aldri vært dårlig stemning. 

Anonymkode: 6ec08...ef5

[AnonymBruker]

Jeg er 34, går godt overens med begge foreldrene mine og ett av mine to søsken, mitt andre søsken og jeg (og mine to søsken seg i mellom) har derimot hatt en del krangler også i voksenlivet. Ingenting "galt" med noen av oss, vi er bare veldig forskjellige.

Anonymkode: d1d2c...f13

[AnonymBruker]

Godt forhold med både foreldre, svigerforeldre og søsken, svogere og svigerinnen. 
 

Anonymkode: e4063...f24

[AnonymBruker]

Utelukkende godt forhold her også - både med mine foreldre, tre søsken, svigerfamilie og øvrig familie. Kan ikke huske å noen gang ha opplevd kvalme fra noen av sidene - ikke lengre ut i slekta engang.

Anonymkode: cb542...53d

[AnonymBruker]

Er vel ingen som går rundt å er lykkelig heletiden. 

Men familieidyll tror jeg ikke noe på, derfor skal jeg ikke har barn selv. Er så krevende, å være tjener for et barn. Man blir helt låst fysisk og psykisk.

Anonymkode: 0b9ff...2c0

[AnonymBruker]

Er 29 år, har pr dags dato hatt to ordentlige krangler med mamma: en som tenåring og en når jeg var rundt 20. Vi trives godt i hverandres selskap, treffes ca 2-3 ganger i måneden, pluss bursdager og høytider.Pappa har jeg kranglet en gang med. Dessverre var den krangelen såpass stor at den ødela mye av forholdet vårt, så vi er ikke så nære lenger. Treffes til bursdag og jul, men går fint når vi treffes. Har tre brødre, en er jeg veldig nær og krangler aldri (vi er veldig like), en krangler jeg med ca hele tiden (veldig ulike) og en treffer jeg aldri😅 

Min mann derimot, er stort sett i en eller annen konflikt med sin familie (helst sin mor). Der er det dårlig stemning 80% av tiden tipper jeg. 

Anonymkode: e822f...387

[blåtimen]

Jeg er i starten av 20-åra og yngst i søskenflokken. Her er alle gode venner, vi kommer overens, ler masse sammen, er rause med hverandre og støtter hverandre i det som trengs. Hadde en idyllisk og trygg barndom. Søsteren min strevde mye i tenårene og det resulterte i en del krangling med foreldrene våre, men de ordnet jo alltid opp. 

Så det er mulig. Innimellom føler jeg at jeg må nedtone hvor godt forhold jeg har til familien siden de fleste vennene mine har relativt dysfunksjonelle familier. Føler meg heldig og priviligert som har en god og trygg familie.

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! Mulig det var unntakene som svarte her da? :)

Jeg tror det er litt som noen er inne på her at familien vår er er veldig ulike. Både foreldrene mine og også søskene mine. Jeg er ikke spesielt lik noen av søskene mine og vi har lite til felles når alt kommer til alt, men jeg er stort sett diplomatisk og prøver å gå overens med alle. MÅ ikke være uenig om det er noe jeg er uenig med andre i. I hvert fall ikke bagateller. Da overser jeg det.

Men de andre skal alltid være uenige med hverandre på de MINSTE ting. Noen er veldig usikker (fører til markeringsbehov og krangling), mens andre er igjen veldig nærtakne og sensitive. En annen dominerende er deprimert og skal til stadighet klage over noe.

Resultatet av dette er i beste fall at det ofte blir dårlig stemning og det kan også bli store krangler. 

Har aldri kranglet med min far eller hatt noen uoverensstemmelser på enmannshånd. 

Blir vel litt som i arbeidslivet dette at noen er heldige og går veldig godt overens med sine kolleger, mens andre er maks uheldige. Man velger ikke sin familie. Når alt kommer til alt vet jeg at familien min er glad i meg og (stort sett) i hverandre, men noen familieidyll er det som regel ikke.

Anonymkode: bc9ea...01a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar! Mulig det var unntakene som svarte her da?

Jeg tror det er litt som noen er inne på her at familien vår er er veldig ulike. Både foreldrene mine og også søskene mine. Jeg er ikke spesielt lik noen av søskene mine og vi har lite til felles når alt kommer til alt, men jeg er stort sett diplomatisk og prøver å gå overens med alle. MÅ ikke være uenig om det er noe jeg er uenig med andre i. I hvert fall ikke bagateller. Da overser jeg det.

Men de andre skal alltid være uenige med hverandre på de MINSTE ting. Noen er veldig usikker (fører til markeringsbehov og krangling), mens andre er igjen veldig nærtakne og sensitive. En annen dominerende er deprimert og skal til stadighet klage over noe.

Resultatet av dette er i beste fall at det ofte blir dårlig stemning og det kan også bli store krangler. 

Har aldri kranglet med min far eller hatt noen uoverensstemmelser på enmannshånd. 

Blir vel litt som i arbeidslivet dette at noen er heldige og går veldig godt overens med sine kolleger, mens andre er maks uheldige. Man velger ikke sin familie. Når alt kommer til alt vet jeg at familien min er glad i meg og (stort sett) i hverandre, men noen familieidyll er det som regel ikke.

Anonymkode: bc9ea...01a

Det er kvinner som ofte tar det emosjonelle ansvaret. På den måten er det ikke uvanlig at vi også kanskje skaper mer emosjonelt «støy»..?

Tenker for eksempel «hvor skal vi feire jula? Hvem skal feire jula hos oss? Hvem skal vi besøke til påske? Hva skal vi ta med? Hvordan står det til med helsa til besta? Osv osv osv. 

Anonymkode: 687dc...8e8

[AnonymBruker]

Jeg er 31. Har to søsken, vi er tette i alder. Vi har det veldig fint i vår familie, og treffes ofte hele gjengen. Drar på besøk til hverandre, snakker i telefonen/FaceTime ofte, feirer jul sammen. Vi har det kjempehyggelig når vi treffes, med gode middager, turer, skravling, ut på restaurant, ut på byen osv. 
Vi «barna» har hver vår nøkkel til barndomshjemmet og hytta, og kan komme når vi vil. Trenger ikke å spørre. 
 

Ingen av oss har kranglet med noen i familien siden jeg og søsknene var fjortiser. 
 

Samboeren min sin familie har også et veldig godt forhold med hverandre. Alltid god stemning når vi kommer på besøk. 
 

Har noen venninner som ikke har så godt forhold til familien sin, og jeg syntes det er trist. De syns det er rart hvor godt forhold jeg har til min familie, og at vi treffes så ofte. Det er nesten så de blir fornærma om de inviterer meg på noe men jeg har en avtale med fks foreldrene mine. Jeg tror de tar det for gitt at min familie er som deres. Hvem er frivillig sammen med familien sin liksom?? 

Anonymkode: 8edea...f8c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg til en viss grad i det du sier. Det er ikke konstant dårlig stemning, men hvis vi forsøker å snakke om noe viktigere enn høflig kaffeprat går det ofte fryktelig galt.

Det betyr selvfølgelig ikke at alle, eller de fleste familier har det sånn.

I min familie skyldes problemene både menn og kvinner.

Anonymkode: d5b40...c21

[AnonymBruker]

Er nær med foreldre, vi er åpne og ærlige, som gjerne fører til uenigheter, og jeg kan bli sint da jeg har noen emosjonelle traumer fra dem rundt en uoppdaget hjernelidelse jeg hadde, og de hørte aldri på meg når jeg fortalte at noe var galt. De er litt "dumme" (vokste opp da det var 9års skolegang før arbeidsliv, og barn ble behandlet som noe som skulle se pent ut når en fikk besøk, sånt vokser man ikke mye på emosjonelt og mentalt sett), og de gjorde jo så godt de kunne, så jeg har tilgitt dem, spesielt nå når jeg har medisiner som hjelper hjernen. Men om de sier noe som virker for meg at de avfeier det jeg sa, så reagerer jeg noen ganger blindt. 

Men neste dag har vi glemt det, og snakker normalt. Hjelper hverandre mye. Ser hverandre ukentlig. Mine voksne søsken er jeg kjempegod venn med og ser like ofte. Krangler aldri med dem. Og de har også god kontakt med foreldrene våre. 

Vi har aldri tråkket over en grense, eller utestengt, slengt med dører eller nektet å se hverandre ut i fra raseri. 

Jeg syns ikke familien vår er perfekt, og jeg tror ikke jeg har sånn mor og datter-forhold med min mor. Jeg er mer som hennes storesøster... Men det er alt jeg kjenner til så jeg vet ikke hva det ellers skulle være. Svigerinna mi har et mye bedre forhold med sin mor, og jeg ser liksom den dynamikken jeg ser i sunne relasjoner mellom mor og datter. Selv om hennes mor er lite hjelpsom, unngår å bidra, går tidlig fra det meste osvosv. Svigerinne klager aldri og syns hun er et forbilde til når hun blir mor selv... Så jeg ble mer takknemlig nå. Min mor trår virkelig til og gjør mye for sine barn og deres utkårede. 

Anonymkode: 1d417...d14

[AnonymBruker]

Det har nok noe med gener og gjøre også, tror jeg. Familier er jo gjerne litt lik hverandre innad. Noen er lettirriterte og selvstendige, mens andre er rause og elsker å være i flokk. Hos oss er vi en av hver. Mannen min sin familie har det ikke bedre enn når hele storfamilien er samlet, og jo flere jo bedre. De er stort sett enige, hjelper hverandre, syns alt er hyggelig og savner hverandre når de ikke sees. Hos oss er det meste av kontakt av praktisk art, eller litt av plikt. Vi er ikke så uenige og kranglete generelt, selv om det er et par som kan lage litt dårlig stemning. Da forlater de fleste åstedet og avviser de som holder på. Så bruker vi litt tid for oss selv og har stort sett ikke behov for å gjøre ting mer nært enn det er. "Ok, de krangler, men hva angår det meg. Jeg skal reise hjem til mitt eget om to dager." Så går det 6-7 måneder til vi treffes neste gang. Og noen ganger ikke før til neste jul. Og vi har det greit sånn.

Anonymkode: 2bc43...d31

[youcancallmejune]

Vi kommer veldig godt overens både med min og mannens familie, men ingen av oss invaderer hverandre og kommer på besøk mer enn et par dager i slengen. Hvis det blir for tett og for mye omgang kan det sikkert gå over i irritasjon. 

[liljene]

I eksmannens familie krangler de aldri og treffes ofte. Virker som de trives veldig godt sammen. Det samme med min biologiske også. Men omgangsformen er totalt forskjellig i de to familiene. Måten de prater sammen og hva det prates om er totalt forskjellig. 

[AnonymBruker]

I min familie er det ikke slik. Vi kan diskutere så busta fyker, men vi har likevel en grunnleggende respekt for hverandre. Vi diskuterer sak, ikke person.

Anonymkode: 3f81b...917

[AnonymBruker]

De fleste har vel et helt normalt og godt forhold. Det er bare de dårlige/dysfunksjonelle familiene man hører om her. Er totalt forskjellig fra min bror, men vi omgås selvfølgelig på en ordentlig måte likevel. Har aldri pleid å ha konflikter med foreldre. Vi er ikke hissige noen av oss, og liker best fred og ro 🙂

Anonymkode: ad26a...ed1

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av 20-årene og har et veldig godt forhold til mine foreldre og søsken. Jeg har ikke kranglet med noen av dem i voksen alder. Jeg har lett for å bli irritert på min bror, da han vet nøyaktig hvor han skal trykke for å få meg sint, men det er aldri alvorlige krangler og vi ler jo av det etterpå. Jeg og mine søsken er ofte på besøk hos både foreldrene og besteforeldrene våre. Vi kan komme uanmeldt og være på ubestemt tid uten problemer.

Det er litt det samme hos svigerfamilien min. Foreldrene til min samboer er skilt, så det er litt flere ledd å forholde seg til der, men alle går godt overens. Moren og stemoren hans kan fint ta en kaffi sammen og ha det hyggelig liksom. Der også kommer vi gjerne uanmeldt på besøk og det er alltid hyggelig. Han er enebarn, så er ikke mange søsken å forholde seg til da.

Anonymkode: 4610c...a9b

[AnonymBruker]

Har dårlig forhold til mamma, noe som resulterer i dårlig stemning hver gang jeg og samboern er der.  Glad i pappa og søstra mi, men mamma ødelegger. Har helt gitt henne opp. Hun klager, hakker og kommer konstant med "velmente" råd med ovenfra-og ned holdning. Hun eier ike selvsinnsiktog snakker høyt om seg selv ofte, som igjen blir irriterende. Samboern blir jo da også irritert på mamma når hun konstant hakker på meg, eller kommer med "Råd" til tingjeg burde gjøre anneledes + blander seg mye. Så hadde det ikkevært for mamma, hadde jeg vært mer med min side av familien.

Har godt forhold til alle andre, og svigers er fantastiske. Samboern er fantastisk og er heldig som har henne.

Anonymkode: 0f2fe...0e3