Synes aldri foreldre at barna sine er uutholdelige?

[AnonymBruker]

Jeg har steforeldreansvar for et barn. Vedkommende var 9 da vi møttes og er nå 12. Som alle andre barn har også dette barnet endret seg med alderen.Iblant må jeg passe på barnet, og jeg merker jeg blir litt tappet for energi.

For det første snakker barnet non stop. Det er ikke en pause, om enn vi ser på film må ALT kommenteres. Hvis jeg prøver ignorere litt blir barnet sur. Dette blir jeg ufattelig sliten av.

Barnet er også svært uselvstendig. Når jeg var 12 tok jeg meg mye ut alene. Dette barnet krever voksenfølge på alle aktiviteter. Siden jeg og partner bor et stykke unna det andre hjemmet til barnet, har ikke barnet etablert noen venner hos oss, da det ikke bor fast her eller går på skole her.Barnet er også svært kresen på mat. Nystekte rundstykker og pålegg er ikke godt nok. Barnet vil ha mat ute, ellers spiser det ikke. Med mindre vi har akkurat de to tingene barnet liker i kjøleskapet. Og det er dyre matvaner som innebærer at hver frokost koster over 50 kr . Jeg synes det er unødvendig dyrt for en 12 årings frokost.

Middagen blir alltid halvspist. Og ofte blir bare de gode delene spist. F.eks skrape av fyllet oppå pizzaen og la bunnene være igjen. Spise bare sausen i spagetti bolognese og etterlate spagettien osv. Jeg må også rydde alt. Min samboer har bedt barnet rydde flere ganger, men det gidder ikke. Jeg må rydde alt, og hente alt. Har prøvd å si du kan hente selv, men da blir det bare 10 spm om hvor og hvordan. Virker nesten som det er med vilje.

Barnet får også penger av oss. Men når vi går og handler nekter barnet å bruke egne penger. Hinter konstant om å få ting av oss, spesielt meg, steforeldren. Og det går liksom ikke ann å si at barnet har jo fått penger av oss for å velge selv hva det vil kjøpe, uten at det blir sure miner.

Jeg synes ikke det er så hyggelig alltid. Ja jeg må innrømme at jeg trodde barn skulle oppføre seg litt mer voksent når de er 12?

Er det behov for litt mer oppdragelse her eller er dette helt kjente takter fra 11-12 åringer? 

 

Anonymkode: ff29e...341

[AnonymBruker]

Det er du som har valgt dette eksemplaret som er en eldre versjon av dette barnet som din livsledsager. Dermed har du valgt barnet. Og faren syns tydeligvis at ungen er til å holde ut, og du må jo ikke bare passe dette mennesket litt i ny og ne, du har valgt å stifte din egen kjernefamilie, hjem og liv med akkurat dette barnet. Er barnet uutholdelig var det feil valg, av mann og familie. Bedre lykke neste gang, til både deg og mannen (og ikke minst barnet!!)

Anonymkode: 06e82...651

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har steforeldreansvar for et barn. Vedkommende var 9 da vi møttes og er nå 12. Som alle andre barn har også dette barnet endret seg med alderen.Iblant må jeg passe på barnet, og jeg merker jeg blir litt tappet for energi.

For det første snakker barnet non stop. Det er ikke en pause, om enn vi ser på film må ALT kommenteres. Hvis jeg prøver ignorere litt blir barnet sur. Dette blir jeg ufattelig sliten av.

Barnet er også svært uselvstendig. Når jeg var 12 tok jeg meg mye ut alene. Dette barnet krever voksenfølge på alle aktiviteter. Siden jeg og partner bor et stykke unna det andre hjemmet til barnet, har ikke barnet etablert noen venner hos oss, da det ikke bor fast her eller går på skole her.Barnet er også svært kresen på mat. Nystekte rundstykker og pålegg er ikke godt nok. Barnet vil ha mat ute, ellers spiser det ikke. Med mindre vi har akkurat de to tingene barnet liker i kjøleskapet. Og det er dyre matvaner som innebærer at hver frokost koster over 50 kr . Jeg synes det er unødvendig dyrt for en 12 årings frokost.

Middagen blir alltid halvspist. Og ofte blir bare de gode delene spist. F.eks skrape av fyllet oppå pizzaen og la bunnene være igjen. Spise bare sausen i spagetti bolognese og etterlate spagettien osv. Jeg må også rydde alt. Min samboer har bedt barnet rydde flere ganger, men det gidder ikke. Jeg må rydde alt, og hente alt. Har prøvd å si du kan hente selv, men da blir det bare 10 spm om hvor og hvordan. Virker nesten som det er med vilje.

Barnet får også penger av oss. Men når vi går og handler nekter barnet å bruke egne penger. Hinter konstant om å få ting av oss, spesielt meg, steforeldren. Og det går liksom ikke ann å si at barnet har jo fått penger av oss for å velge selv hva det vil kjøpe, uten at det blir sure miner.

Jeg synes ikke det er så hyggelig alltid. Ja jeg må innrømme at jeg trodde barn skulle oppføre seg litt mer voksent når de er 12?

Er det behov for litt mer oppdragelse her eller er dette helt kjente takter fra 11-12 åringer? 

 

Anonymkode: ff29e...341

Min 8åring er jo mer selvstendig enn det. 🙄

 

Men det er i utgangspunktet foreldre som må oppdra. Likevel ville jeg som tante/ venninne kommentert og korrigert på den atferd du beskriver. Er barnet deprimert etter samlivsbruddet? 🤔

Anonymkode: 3f16d...0fb

[AnonymBruker]

Oi, dette er ikke normalt! Her har foreldrene skapt et stort problem. Jeg har møtt ett barn som er ganske lik og på samme alder. Der har uten tvil foreldrene skyld. Livet er ikke en dans på roser, og derfor er det viktig at vi voksne utfordrer og presser barna våre til å gjøre ting de ikke synes er gøy, men som samtidig er en del av livet. De foreldrene jeg tenker på har aldri presset barna sine til å spise eller smake på ulike typer mat. Resultatet der er at de ofte lager tre ulike middager til siden de tre barna ikke spiser det samme. Værst er det med 12-åringen som kun spiser to-tre ulike middagsretter (den ene er grandiosa). Han kan spise brød, men da er det kun en ting han kan ha på brødskiva. Foreldrene fortsetter å tilrettelegge fordi "han må jo få i seg mat". Det værste er at jeg hadde han med på en 5-dagers tur der det ikke ble tilrettelagt med middag. Han smakte på og spiste det meste han fikk servert de dagene, noe som egentlig bare bekrefter at det er foreldrene som har skapt og tilrettelagt for at problemene med mat i det hele tatt eksisterer. 

Denne gutten er også veldig usikker. Han er som din stesønn, tusen spørsmål om hvor og hvordan dersom han skal gjøre noe. Korte og tydelige beskjeder og forklaringer er det beste med han. Igjen, dette er foreldrene sin skyld som hele tiden har gjort alt for han. Tenk, en 12-åring som ikke skjønner hvordan man vasker av et bord en gang! Det er viktig at man ikke gjør alt for slike barn, de må bli selvstendig. Dere må bare forklare hvordan ting skal gjøres til han faktisk gjør dem. Vær tydelig på at dere forventer at han gjør det. Ikke gi penger til han når han ikke rydder opp etter seg selv eller klarer å hente ting selv. Du må jobbe for pengene dine, og det burde han også. 

Når det gjelder prating "non-stop", så må dere bare være konsekvente og ærlige på at det er slitsomt. Han vil få problemer med venner og andre sosiale relasjoner senere hvis dere ikke korrigerer han. "Nå ser vi film. Slutt å kommentere alt, det ødelegger for oss andre" kan du f.eks. si. Det er hundre ganger bedre at han blir sur på dere nå, enn at han skal få store problemer sosialt når han er eldre. Faktisk er det en vesentlig del av oppdragelsen å korrigere oppførsel og handlinger som er uheldig for andre og barnet, både nå og på sikt. 

Jeg foreslår at far kaller inn til møte med mor, f.eks. på FVK. Foreldrene må snakke sammen om disse tingene. Slik situasjonen er nå står de i fare for å ødelegge veldig mye for barnet. Han skal bli et oppegående og selvstendig menneske som fungerer både alene og sammen med andre. Pr. dags dato høres det ikke ut som han er i nærheten av å få den oppdragelsen han trenger. 

Anonymkode: b3493...5a4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er du som har valgt dette eksemplaret som er en eldre versjon av dette barnet som din livsledsager. Dermed har du valgt barnet. Og faren syns tydeligvis at ungen er til å holde ut, og du må jo ikke bare passe dette mennesket litt i ny og ne, du har valgt å stifte din egen kjernefamilie, hjem og liv med akkurat dette barnet. Er barnet uutholdelig var det feil valg, av mann og familie. Bedre lykke neste gang, til både deg og mannen (og ikke minst barnet!!)

Anonymkode: 06e82...651

Urettferdig kommentar. Jeg har jo stilt opp. Men jeg skal vel ikke være tjeneren?

Anonymkode: ff29e...341

[AnonymBruker]

Herregud man må da tørre å si i fra selv om man "bare" er stemor/stefar? 

Hos oss hadde det blitt konsekvenser til månen om vi behandlet stefaren vår på den måten. Nei, si i fra. Man skal ikke akseptere tull bare fordi man ikke fødte ungen.

Anonymkode: 4732f...7a3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Urettferdig kommentar. Jeg har jo stilt opp. Men jeg skal vel ikke være tjeneren?

Anonymkode: ff29e...341

Nei, du skal sette grenser. Tydelig og kjærlig, for å bidra til å skaper en ungdom / voksen som trives og har sjans til å få et bra liv. Hva har du gjort i eget nabolag for å legge til rette for vennskap for 12åringen?

Anonymkode: 3f16d...0fb

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Herregud man må da tørre å si i fra selv om man "bare" er stemor/stefar? 

Hos oss hadde det blitt konsekvenser til månen om vi behandlet stefaren vår på den måten. Nei, si i fra. Man skal ikke akseptere tull bare fordi man ikke fødte ungen.

Anonymkode: 4732f...7a3

Tusen takk for støtte. Det trengte jeg nå. 

Anonymkode: ff29e...341

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Herregud man må da tørre å si i fra selv om man "bare" er stemor/stefar? 

Hos oss hadde det blitt konsekvenser til månen om vi behandlet stefaren vår på den måten. Nei, si i fra. Man skal ikke akseptere tull bare fordi man ikke fødte ungen.

Anonymkode: 4732f...7a3

Glemte:
Det skal kunne gå an å si i sitt eget hjem til barn: "I dette huset gjøres det sånn. Dermed basta."

Anonymkode: 4732f...7a3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Urettferdig kommentar. Jeg har jo stilt opp. Men jeg skal vel ikke være tjeneren?

Anonymkode: ff29e...341

Nei? Du skal være en voksenperson som er glad i og er med å forme dette barnet. Du er hans nærmeste familie. Og du skal absolutt snakke med mannen din om hans manglende foreldre-egenskaper og elendige omsorg, og hjelpe ham å hjelpe gutten. Og du må hjelpe gutten. Ikke med være tjener, med å være et godt forbilde, lære ham ting, vise ham hvordan sosiale koder foregår, oppdra ham (oppdra faren!).  

Anonymkode: 06e82...651

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei? Du skal være en voksenperson som er glad i og er med å forme dette barnet. Du er hans nærmeste familie. Og du skal absolutt snakke med mannen din om hans manglende foreldre-egenskaper og elendige omsorg, og hjelpe ham å hjelpe gutten. Og du må hjelpe gutten. Ikke med være tjener, med å være et godt forbilde, lære ham ting, vise ham hvordan sosiale koder foregår, oppdra ham (oppdra faren!).  

Anonymkode: 06e82...651

Jeg spør jo her for å få en feeling på hva som er greit og ikke. Jeg vet jo f.eks at jeg og mine venner som 12 åringer ikke satt gjennom en hel film og kommenterte alt vi så på skjermen og spurte hvert minutt : hva tror dere skjer nå? Blir de uvenner? Blir de to sammen? Hvorfor gjorde han sånn? Hvorfor har han sånne klær? Hva var navnet på han i forrige scene . Osv. Helt totalt meningsløse spm på repeat. Med høy stemme.

Jeg nekter å tro dette er bra for barnet.  Og dette med maten. Steke en hel pizza bare for å se fyllet bli revet av. Synes det er nesten litt ufyselig. Mange i verden har ikke mat. 

Anonymkode: ff29e...341

[AnonymBruker]

I verste fall skal dette barnet flytte for seg selv på hybel for å gå videregående om 3-4 år, prøv å hjelp det til å bli mere selvstendig, tål heller at det blir sure miner, forhåpentlig vil det avta etter hvert. Jeg har og et bonusbarn på 12 år, og her øver vi på mange ting. Skifte på senga, brette klær og legge i skap, dekke og ta av bord, ta søppel, tørke støv, støvsuge og litt matlaging. Barnet vokser med å ha ansvar for disse tingene. Når det kommer til mat så er det noen ting det absolutt ikke liker og da slipper det å spise det. (Jeg har jo og ting jeg ikke liker og som jeg unngår å spise) Prating er det non stop her og, all slags spørsmål og kommentarer, her må man enten bare svare ja og ha når det blir for mye eller man kan fint be barnet om å være stille litt. 

Anonymkode: d5312...a34

[AnonymBruker]

På 13.7.2020 den 22.30, AnonymBruker skrev:

Vi? Det er da hans barn. Du trenger da ikke å reise. 

Anonymkode: dfd32...b88

 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør jo her for å få en feeling på hva som er greit og ikke. Jeg vet jo f.eks at jeg og mine venner som 12 åringer ikke satt gjennom en hel film og kommenterte alt vi så på skjermen og spurte hvert minutt : hva tror dere skjer nå? Blir de uvenner? Blir de to sammen? Hvorfor gjorde han sånn? Hvorfor har han sånne klær? Hva var navnet på han i forrige scene . Osv. Helt totalt meningsløse spm på repeat. Med høy stemme.

Jeg nekter å tro dette er bra for barnet.  Og dette med maten. Steke en hel pizza bare for å se fyllet bli revet av. Synes det er nesten litt ufyselig. Mange i verden har ikke mat. 

Anonymkode: ff29e...341

Dette tåler en 12åring å høre! 😊

Anonymkode: 3f16d...0fb

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg spør jo her for å få en feeling på hva som er greit og ikke. Jeg vet jo f.eks at jeg og mine venner som 12 åringer ikke satt gjennom en hel film og kommenterte alt vi så på skjermen og spurte hvert minutt : hva tror dere skjer nå? Blir de uvenner? Blir de to sammen? Hvorfor gjorde han sånn? Hvorfor har han sånne klær? Hva var navnet på han i forrige scene . Osv. Helt totalt meningsløse spm på repeat. Med høy stemme.

Jeg nekter å tro dette er bra for barnet.  Og dette med maten. Steke en hel pizza bare for å se fyllet bli revet av. Synes det er nesten litt ufyselig. Mange i verden har ikke mat. 

Anonymkode: ff29e...341

Men det spiller jo ingen rolle hva VI syns er greit eller ikke. Det er du som har en relasjon til barnet, det er du som finner h*n uutholdelig, det er du som har (som du selv sier) et ansvar. Og det er du som har valgt faren og barnet og det er du som må gjøre noe og hjelpe ham. Snakk med faren, snakk med barnet, sett grenser. Det er helt OK at du ber ham være litt stille under film, det er helt OK at han ikke får kaste og grise med mat. Han/hun må lære å oppføre seg. Men han/hun må også møte forståelse og omsorg i eget hjem (altså: oppdragelse er omsorg). 
Hvis vi svaret: «ja, alle 12-åringer er uutholdelige», hva så? Forsøker du å holde ut da? Hvis vi sier: «nei, ditt stebarn høres grusom ut», hva så? Dump leve med den familien du har,  du må selvfølgelig veilede barna i familien slik at det blir hyggelig for alle. Nå begynner jo virkelig morroa, tenårene er en blanding av småbarnstrass og voksenproblemer ganger 100.  Ta tak i ting som rydding av rom, måltider og skravling nå mens du kan. 

Anonymkode: 06e82...651

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har steforeldreansvar for et barn. Vedkommende var 9 da vi møttes og er nå 12. Som alle andre barn har også dette barnet endret seg med alderen.Iblant må jeg passe på barnet, og jeg merker jeg blir litt tappet for energi.

For det første snakker barnet non stop. Det er ikke en pause, om enn vi ser på film må ALT kommenteres. Hvis jeg prøver ignorere litt blir barnet sur. Dette blir jeg ufattelig sliten av.

Barnet er også svært uselvstendig. Når jeg var 12 tok jeg meg mye ut alene. Dette barnet krever voksenfølge på alle aktiviteter. Siden jeg og partner bor et stykke unna det andre hjemmet til barnet, har ikke barnet etablert noen venner hos oss, da det ikke bor fast her eller går på skole her.Barnet er også svært kresen på mat. Nystekte rundstykker og pålegg er ikke godt nok. Barnet vil ha mat ute, ellers spiser det ikke. Med mindre vi har akkurat de to tingene barnet liker i kjøleskapet. Og det er dyre matvaner som innebærer at hver frokost koster over 50 kr . Jeg synes det er unødvendig dyrt for en 12 årings frokost.

Middagen blir alltid halvspist. Og ofte blir bare de gode delene spist. F.eks skrape av fyllet oppå pizzaen og la bunnene være igjen. Spise bare sausen i spagetti bolognese og etterlate spagettien osv. Jeg må også rydde alt. Min samboer har bedt barnet rydde flere ganger, men det gidder ikke. Jeg må rydde alt, og hente alt. Har prøvd å si du kan hente selv, men da blir det bare 10 spm om hvor og hvordan. Virker nesten som det er med vilje.

Barnet får også penger av oss. Men når vi går og handler nekter barnet å bruke egne penger. Hinter konstant om å få ting av oss, spesielt meg, steforeldren. Og det går liksom ikke ann å si at barnet har jo fått penger av oss for å velge selv hva det vil kjøpe, uten at det blir sure miner.

Jeg synes ikke det er så hyggelig alltid. Ja jeg må innrømme at jeg trodde barn skulle oppføre seg litt mer voksent når de er 12?

Er det behov for litt mer oppdragelse her eller er dette helt kjente takter fra 11-12 åringer? 

 

Anonymkode: ff29e...341

Jeg tenker at her er det litt forskjell på steforeldre og foreldre. Jeg kunne sagt til barnet mitt at nå må du ikke snakke så mye, for jeg vil følge med på filmen. Barnet mitt føler seg ikke avvist av det, hun vet jo at jeg elsker henne over alt i verden og relasjonen vår er veldig robust. Som steforeldre er situasjonen litt anderledes. 

Anonymkode: bc2cc...cb3

[Maleficenta]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er du som har valgt dette eksemplaret som er en eldre versjon av dette barnet som din livsledsager. Dermed har du valgt barnet. Og faren syns tydeligvis at ungen er til å holde ut, og du må jo ikke bare passe dette mennesket litt i ny og ne, du har valgt å stifte din egen kjernefamilie, hjem og liv med akkurat dette barnet. Er barnet uutholdelig var det feil valg, av mann og familie. Bedre lykke neste gang, til både deg og mannen (og ikke minst barnet!!)

Anonymkode: 06e82...651

Tuller du nå? Man må da kunne stille krav til et barn som snart er gammel nok til å begynne på ungdomsskolen. Slik jeg leser det oppfører hun seg som et barn på 6 eller 7 år. Ikke 12

[Maleficenta]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det spiller jo ingen rolle hva VI syns er greit eller ikke. Det er du som har en relasjon til barnet, det er du som finner h*n uutholdelig, det er du som har (som du selv sier) et ansvar. Og det er du som har valgt faren og barnet og det er du som må gjøre noe og hjelpe ham. Snakk med faren, snakk med barnet, sett grenser. Det er helt OK at du ber ham være litt stille under film, det er helt OK at han ikke får kaste og grise med mat. Han/hun må lære å oppføre seg. Men han/hun må også møte forståelse og omsorg i eget hjem (altså: oppdragelse er omsorg). 
Hvis vi svaret: «ja, alle 12-åringer er uutholdelige», hva så? Forsøker du å holde ut da? Hvis vi sier: «nei, ditt stebarn høres grusom ut», hva så? Dump leve med den familien du har,  du må selvfølgelig veilede barna i familien slik at det blir hyggelig for alle. Nå begynner jo virkelig morroa, tenårene er en blanding av småbarnstrass og voksenproblemer ganger 100.  Ta tak i ting som rydding av rom, måltider og skravling nå mens du kan. 

Anonymkode: 06e82...651

Hun er stegorelderen. Er vel farnes hovedoppgave å oppdra sitt barn. Er ikke lett å være steforelder og skal være den som bestemmer. Ikke alltid det faller i god jord hos de biologiske foreldrene. Dette må ts ta opp med mannen og så får mannen ta ansvar og begynne å oppdra sitt barn. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Maleficenta skrev:

Tuller du nå? Man må da kunne stille krav til et barn som snart er gammel nok til å begynne på ungdomsskolen. Slik jeg leser det oppfører hun seg som et barn på 6 eller 7 år. Ikke 12

 

Akkurat nå, Maleficenta skrev:

Hun er stegorelderen. Er vel farnes hovedoppgave å oppdra sitt barn. Er ikke lett å være steforelder og skal være den som bestemmer. Ikke alltid det faller i god jord hos de biologiske foreldrene. Dette må ts ta opp med mannen og så får mannen ta ansvar og begynne å oppdra sitt barn. 

Jeg et helt enig med deg. Ts beskriver situasjonen som om hun er 16 år selv, betalt barnevakt og usikker på om hun har lov til å synes at ungen ikke er så søt. Som voksen i en familie må hun sette grenser, kanskje først og fremst overfor faren. Faren tillater dette. Faren oppdrar ikke. Når man ser på film skal det være hyggelig. Ts har bodd sammen med barnet i tre år, og hun syns det er uutholdelig. Det er noe riv ruskende feil i familiedynamikken. 

Anonymkode: 06e82...651

[AnonymBruker]

Du/Dere må jo gidde å oppdra ungen. Ja det er lettere å la ungen seile sin egen sjø, men da blir det jo sånn. Ingenting på stell. Unger må oppmuntres/presses/settes krav til for å få til endring. Jeg pleier å tenke at det tar ca 4 repetisjoner før noe går greit. F.eks hvis barnet får i oppgave å tørke av bordet etter middag. Første dag er det mye motstand, krever mye press fra meg. Dag 2 litt motstand. Dag 3 gjøres det med litt surmuling. Dag 4 er det akseptert. Selvsagt kan man på noe klare å få inn ting på en mer positiv og pedagogisk måte. Men mine unger er litt stae, så jeg må være mer sta eller listig. 

Sånn har jeg fått de til å rydde rom, støvsuge fellesareal osv. Det hjelper mye at ungen vet at Nei betyr Nei. Og kjenner husreglene. 

Klart jeg blir frustrert over barna mine. Men vi må bare jobbe på for at ting skal bli stadig bedre. Noen ganger sier jeg også, når vi har en prat på tomannshånd, at det er mye å lære før man blir 18, så nå kan vi ikke drive med pensum for 5-åringer lenger når du er 9. Du må være ansvarlig og ta tak i ting, nå må du ta ansvar for å X selv (f.eks dusje annenhver dag) uten at jeg må mase. Det har faktisk vært ganske effektivt. Ungene er ikke noe glad i at jeg maser, jeg trives ikke med å være masekopp. Så vi snakker om hvordan løse ting uten masing.

På middag så sier jeg at vi har 1 middag, alle må sitte til alle er ferdig. De må smake. Og nei, har ikke lykkes med å få altetende unger her heller. Hvis du ikke digger maten vi har idag, kan vi velge noe du liker godt imorgen.

Anonymkode: 31c13...c35

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du/Dere må jo gidde å oppdra ungen. Ja det er lettere å la ungen seile sin egen sjø, men da blir det jo sånn. Ingenting på stell. Unger må oppmuntres/presses/settes krav til for å få til endring. Jeg pleier å tenke at det tar ca 4 repetisjoner før noe går greit. F.eks hvis barnet får i oppgave å tørke av bordet etter middag. Første dag er det mye motstand, krever mye press fra meg. Dag 2 litt motstand. Dag 3 gjøres det med litt surmuling. Dag 4 er det akseptert. Selvsagt kan man på noe klare å få inn ting på en mer positiv og pedagogisk måte. Men mine unger er litt stae, så jeg må være mer sta eller listig. 

Sånn har jeg fått de til å rydde rom, støvsuge fellesareal osv. Det hjelper mye at ungen vet at Nei betyr Nei. Og kjenner husreglene. 

Klart jeg blir frustrert over barna mine. Men vi må bare jobbe på for at ting skal bli stadig bedre. Noen ganger sier jeg også, når vi har en prat på tomannshånd, at det er mye å lære før man blir 18, så nå kan vi ikke drive med pensum for 5-åringer lenger når du er 9. Du må være ansvarlig og ta tak i ting, nå må du ta ansvar for å X selv (f.eks dusje annenhver dag) uten at jeg må mase. Det har faktisk vært ganske effektivt. Ungene er ikke noe glad i at jeg maser, jeg trives ikke med å være masekopp. Så vi snakker om hvordan løse ting uten masing.

På middag så sier jeg at vi har 1 middag, alle må sitte til alle er ferdig. De må smake. Og nei, har ikke lykkes med å få altetende unger her heller. Hvis du ikke digger maten vi har idag, kan vi velge noe du liker godt imorgen.

Anonymkode: 31c13...c35

Jeg har forsøkt. 

Jeg tror bare dette er et spesielt utfordrende barn. 

 

Anonymkode: ff29e...341