Inspirert av TegneHannes fødehistorie - Flere?

[AnonymBruker]

Har dårlig erfaring med å ringe føden. De er ikke hyggelige mot førstegangsfødende. Da jeg hadde rier fikk jeg beskjeden å vente med å komme inn. Det var ingen vits å komme inn. Det endte med at jeg sa at jeg kom likevel. Hadde da 8 cm åpning og en halvtime etterpå var jeg klar for å presse.

Anonymkode: a0198...0b5

[Bokdamen]

Har født på Storken på Haukeland to ganger og begge fødslene var gode opplevelser.Det var til og med samme jordmor som tok i mot begge barna mine med 3 års mellomrom og hun var en veldig hyggelig dame! 

Endret 17. juli 2020 av Bokdamen
Skrivefeil

[AnonymBruker]

Noen som er aktive på Twitter og vil sende Erna Solberg link til enten tegnehannegreia, eller aftenpostenartikkelen om hendelsen? Evt få en journalist til å ringe henne og be om en kommentar. Dama ba om flere barn, men ingen har tid til å hjelpe til med å få dem ut av mor på en verdig måte...

Anonymkode: 3e33a...e38

[AnonymBruker]

Fødselen gikk "greit" for seg. Mye smerter, litt lite tilsyn og litt lite informasjon.  En barnepleier gratulerte meg dagen etter med så fin fødsel, til da visste jeg selv ikke at min fødsel hadde vært så "fin". Min subjektive oppfattelse av fødselen sa noe helt annet.

Annet enn følelsen av manglende oppfølging, reagererte jeg også på manglende dokumentasjon, etter det jeg forsto av senere sykepleier ved utskrivelsen, når hun hadde leste seg opp. Det var ikke nevnt misfarget fostervann, og jeg fikk heller ikke informasjon om at jeg hadde mistet en del blod, noe mannen min hadde fått beskjed om muntlig der og da, samt så selv.

Og siden jeg hadde revnet en del under fødsel og hadde vondt, (fikk bare tilbud om lystgass under forløpet og noe "bedøvende" spray før de sydde i 20-30 min) ble ganske satt ut i at jeg måtte vente 3 timer på en paracet som jeg spurte om når ungen var ute, og ringte på to ganger til for å etterspørre. På barsel tok det også svært lang tid før jeg fikk smertestillende når jeg ba om, eller når jeg spurte om ift smertene jeg hadde. 

Jeg syns det er altfor dårlig fokus på smertelindring og oppfølging av mammaen. Først på dag 2 (3?), etter en obligatorisk sjekk nedentil før utskrivelsen kom sykepleieren tilbake, uoppfordret med andre smertestillende, tydeligvis så jeg ikke ut nedentil.. 

Som sykepleier selv er jeg sjokkert over den manglende tid det er til pasientene. Og også at man ikke blir hørt eller lyttet til. Jeg reagerer på at den ferske moren heller ikke er pasient i deres øyne (det føles iallefall ikke slikt ut). Det er kun barnet som er i fokus og knapt nok det. Man kan bli etterlatt mye til seg selv.   

Jeg syns hele føde/barsel burde hatt et løft, og kanskje hatt litt mer fokus på fysisk og psykisk helse til moren. Bedre bemanning er et krav! Og familierom burde absolutt være tilgjengelig for alle, hvor pappaen kan overvåke barnet mens moren kan forsøke å få kommet seg etter en hard økt. 

Det er helt greit at tiden på barsel er kortet ned, men da burde man i det minste blitt ivaretatt når man er der. Fødsel er naturlig og som sykepleier vet jeg at man skal ikke sykeliggjøre en "frisk" person, men en fødsel er virkelig en fysisk og psykisk påkjenning. 

 

Av det Tegnehanne illustrerte seg jeg ikke noe negativt sykehuset kunne reagert på. Alt jeg ser, ser helt "normalt" ut.  Jeg ser det mange, mange mødre har kommet med tidligere. Hva som bekjente har fortalt, hva som andre har skrevet på KG. At mange føler seg for dårlig ivaretatt, får for lite oppfølging og informasjon. Vordene mødre som føler de ikke blir hørt og føler seg utrygge.  

Anonymkode: c849a...491

[AnonymBruker]

Drålig erfaring her også

Anonymkode: 7be1f...933

[AnonymBruker]

Opplever det er veldig avhengig av hvem som er på jobb rett og slett. Fikk veldig god oppfølging og hjelp under første fødsel selv om de som de fleste andre først trodde jeg ikke var så godt på vei inn i fødsel da jeg kom inn. Dette endret seg raskt etter undersøkelsen. Barsel var så som så. 

Andre gang var det sur jordmor som nesten ikke var tilstede. Hun var ikke lydhør for noen av mine erfaringer og jeg fikk student inn selv om jeg under hele svangerskapet hadde gjort det tydelig at jeg ikke ønsket det. Jordmor var mer ute av rommet enn tilstede og var sur og sint da hun sydde etter fødsel. Det oppleves veldig traumatisk for meg pga tidligere overgrep. 

Tredje gang fikk jeg fantastisk oppfølging både før, underveis og etter fødsel. Den jordmoren jeg hadde under fødsel skulle alle ha hatt for hun var helt utrolig flink. Hun var tilstede, tålmodig, lyttende, oppmuntrende og trygg. 

Anonymkode: a0ea5...9ba

[Sportsidioten]

Jeg hadde spontan vannavgang , ringte føden og møtte på jordmora som jeg hadde hatt igjennom hele svangerskapet. Var en time hjemme før jeg hadde såpass smerter at jeg måtte inn, kom inn med 6 cm og 50 minutter senere var ungen ute. Jeg kom inn rett etter vaktskiftet, jordmor som jeg hadde hatt under svangerskapet kom inn og ønsket meg lykke til, men følte meg meget godt ivaretatt av hun som var på vakt også. Hun var hos meg hele tiden siden det gikk så fort og var rolig og behagelig under fødsel☺️ Fødte på Lillehammer.

[AnonymBruker]

Ble avvist da jeg ringte inn første gang. «Klarer du å snakke i telefon har du ikke SÅ vondt».

Etter mange timer ringte jeg igjen, og fikk tigget meg til å komme inn. Var utslitt. 

Bor en time unna sykehuset, bilturen var tortur. Kom inn, ble undersøkt. «Ja vi ser at du har sterke tette rier, men du har bare 0,5 cm åpning, så du kan bare dra hjem, dette kommer til å ta tid.»

Kommer til å ta tid? Men skal ikke dere ta vare på meg mens dette tar tid? Tydeligvis ikke. Satt med en pose i fanget og kastet opp av smertene på vei hjem. Etter en fæl natt hjemme kjørte vi inn igjen. Jeg gråt i bilen fordi det var så vondt og jeg var så sliten. 

Kom opp, fortsatt 0,5 cm åpning. «Så du kan bare dra hjem». Men denne gangen nektet jeg. Så ble jeg sendt ned til igangsettelse. Mannen måtte bære meg ned fordi jeg ikke kunne gå (flaks at jeg er liten og han sterk). Men da jeg kom ned dit var det 4 cm åpning, ikke 0,5. Opp igjen, og denne gangen var de overstrømmende hyggelige mens de fant et rom til oss. Med badekar, jeg hadde ønske om å føde i badekar, uten smertestillende. Ble puttet i badekaret, og så forsvant de, og vi var der alene. Jeg ble redd igjen. Jeg hadde lest så mye om jordmødre som masserte, akupunktur, varme kluter på korsryggen, i min naivitet trodde jeg seriøst at jordmor skulle være hos meg og dulle med meg og ta vare på meg hele fødselen 🤣

Etterhvert ble jeg panisk av smertene. Jeg ville bare dø. Lå og slo hodet hardt i badekarkanten. En jordmor stakk hodet innom, og jeg ba tynt om vi kunne prøve litt akupunktur mot smertene. Massasje turte jeg ikke be om, jeg hadde jo skrevet det i fødebrevet de forhåpentligvis hadde giddet å lese. Hun lo, og sa at akupunktur har ingenting for seg på dette stadiet, når smertene er så store. Hva faen? Så hvorfor hadde jeg ikke da fått akupunktur for lenge siden??? Hun foreslo heller epidural, siden jeg bare hadde stormrier uten pause i mellom, og som tydeligvis ikke var særlig produktive. Men jeg skulle jo ha en romantisk vannfødsel uten medikamenter, det var derfor jeg valgte ABC! (Helst ville jeg ha hatt hjemmefødsel, men mannen nektet.)

Etterhvert ble jeg så panisk at jeg ikke enset noe rundt meg. Mulig jordmor var der inne da, hun må i hvert fall ha kommet innom, for til slutt bestemte hun og mannen at jeg skulle overflyttes og få epidural samme hva jeg hadde sagt. 

Ble flyttet over på vanlig fødeavdeling og fikk epidural. Siden jeg fortsatt, mange mange timer senere, bare hadde de 4 cm åpning regnet de med at jeg ville trenge drypp etter epiduralen. Men med en gang jeg fikk epiduralen slappet kroppen av, og det kjentes plutselig ut som babyen holdt på å falle ut. Mannen fikk tak i jordmor igjen, og nå var det plutselig 10 cm åpning.  Men nå var jeg så utslitt etter nesten to døgn med rier at jeg ikke orket å presse ordentlig, selv om smertene var borte. 

Midt uten pressriene gikk jordmor av vakt og (enda) en ny kom på. Hun var den verste så langt, snakket skikkelig nedlatende til meg, visste ingenting om situasjonen. Da ungen endelig var ute, med masse revning, sa hun at studenten skulle sy. Jeg sa at det vil jeg ikke, og det står også i brevet mitt at jeg ikke vil ha studenter til å gjøre noe med meg. Men hun bare ignorerte meg, og sa at «studenten er myyyye flinkere enn meg, jeg syr ikke noe pent, så hvis du ikke vil ha stygge arr tar du henne, ha ha ha!» Jeg orker ikke krangle. Studenten brukte en halvtime på å sy. Jeg spurte hvor mange sting det ble, jordmor svarte at «det er vanskelig å si, på en måte bare ett siden vi ikke klippet tråden i mellom»

Ble flyttet over til barsel. Noe føltes feil med stingene, jeg ba jordmoren der om hun kunne sjekke dem. «har du er så stort behov for å vise frem underlivet ditt?» Nei, absolutt ikke. Så beskjemmet droppet jeg det. Dagen etter føltes fortsatt ting helt feil der nede. Spurte en ny jordmor, som sjekket, og sa at «oi, her har jo stingene gått opp! Men nå har det begynt å gro sånn, så nå er det for sent.» Så der ble kjønnsleppa mi ødelagt, det henger liksom ned en flik på den siden. 

Jeg følte meg overhodet ikke ivaretatt, jeg drar aldri tilbake til Ullevål, og om jeg vet et uhell noen gang skulle bli gravid igjen skal jeg ha hjemmefødsel, der en jordmor faktisk er til stede hele tiden og kan ta se av deg, og ikke må kun prioritere pressfasene. Jeg skjønner at det ikke står om liv og helse med riene før, men jeg trodde man kunne være litt medmenneskelig og at man også skulle lindre og gjøre det til en god opplevelse underveis, ikke bare passe på at ikke mor og barn dør. Det sto ikke om liv da jeg fikk åpent brudd i armen heller, men DA var det veldig hvor de skulle passe på meg. Hadde heller tatt 10 åpne brudd enn en fødsel til...

Anonymkode: 5d642...894

[AnonymBruker]

På 16.7.2020 den 21.33, AnonymBruker skrev:

https://www.tv2.no/a/11545078/
 

inspirert av artikkelen, mer spesifikt opplevelsen hennes, ønsker jeg å høre andre sin fødselsopplevelse på godt og vondt. 
Følte du at du ble du godt ivaretatt? Er det vanlig å ligge med rier og 7 cm uten å bli hjulpet??

Anonymkode: 69dc0...ce9

Nei, det er ikke vanlig. Jeg kom inn på sykehuset og ble umiddelbart sjekket og hadde fem cm åpning. Var ikke uten jordmor et sekund etter dette fram til baby var født. 
Utrolig trist at Hanne hadde denne opplevelsen, og at hun skal få kritikk for å ha omtalt egen fødsel er helt på jordet. Jordmoren som følte seg uthengt må jo ha kjent på at hun ikke har gjort en god jobb - ellers hadde hun vel ikke reagert noe særlig...

Anonymkode: 941e1...296

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble avvist da jeg ringte inn første gang. «Klarer du å snakke i telefon har du ikke SÅ vondt».

Etter mange timer ringte jeg igjen, og fikk tigget meg til å komme inn. Var utslitt. 

Bor en time unna sykehuset, bilturen var tortur. Kom inn, ble undersøkt. «Ja vi ser at du har sterke tette rier, men du har bare 0,5 cm åpning, så du kan bare dra hjem, dette kommer til å ta tid.»

Kommer til å ta tid? Men skal ikke dere ta vare på meg mens dette tar tid? Tydeligvis ikke. Satt med en pose i fanget og kastet opp av smertene på vei hjem. Etter en fæl natt hjemme kjørte vi inn igjen. Jeg gråt i bilen fordi det var så vondt og jeg var så sliten. 

Kom opp, fortsatt 0,5 cm åpning. «Så du kan bare dra hjem». Men denne gangen nektet jeg. Så ble jeg sendt ned til igangsettelse. Mannen måtte bære meg ned fordi jeg ikke kunne gå (flaks at jeg er liten og han sterk). Men da jeg kom ned dit var det 4 cm åpning, ikke 0,5. Opp igjen, og denne gangen var de overstrømmende hyggelige mens de fant et rom til oss. Med badekar, jeg hadde ønske om å føde i badekar, uten smertestillende. Ble puttet i badekaret, og så forsvant de, og vi var der alene. Jeg ble redd igjen. Jeg hadde lest så mye om jordmødre som masserte, akupunktur, varme kluter på korsryggen, i min naivitet trodde jeg seriøst at jordmor skulle være hos meg og dulle med meg og ta vare på meg hele fødselen 🤣

Etterhvert ble jeg panisk av smertene. Jeg ville bare dø. Lå og slo hodet hardt i badekarkanten. En jordmor stakk hodet innom, og jeg ba tynt om vi kunne prøve litt akupunktur mot smertene. Massasje turte jeg ikke be om, jeg hadde jo skrevet det i fødebrevet de forhåpentligvis hadde giddet å lese. Hun lo, og sa at akupunktur har ingenting for seg på dette stadiet, når smertene er så store. Hva faen? Så hvorfor hadde jeg ikke da fått akupunktur for lenge siden??? Hun foreslo heller epidural, siden jeg bare hadde stormrier uten pause i mellom, og som tydeligvis ikke var særlig produktive. Men jeg skulle jo ha en romantisk vannfødsel uten medikamenter, det var derfor jeg valgte ABC! (Helst ville jeg ha hatt hjemmefødsel, men mannen nektet.)

Etterhvert ble jeg så panisk at jeg ikke enset noe rundt meg. Mulig jordmor var der inne da, hun må i hvert fall ha kommet innom, for til slutt bestemte hun og mannen at jeg skulle overflyttes og få epidural samme hva jeg hadde sagt. 

Ble flyttet over på vanlig fødeavdeling og fikk epidural. Siden jeg fortsatt, mange mange timer senere, bare hadde de 4 cm åpning regnet de med at jeg ville trenge drypp etter epiduralen. Men med en gang jeg fikk epiduralen slappet kroppen av, og det kjentes plutselig ut som babyen holdt på å falle ut. Mannen fikk tak i jordmor igjen, og nå var det plutselig 10 cm åpning.  Men nå var jeg så utslitt etter nesten to døgn med rier at jeg ikke orket å presse ordentlig, selv om smertene var borte. 

Midt uten pressriene gikk jordmor av vakt og (enda) en ny kom på. Hun var den verste så langt, snakket skikkelig nedlatende til meg, visste ingenting om situasjonen. Da ungen endelig var ute, med masse revning, sa hun at studenten skulle sy. Jeg sa at det vil jeg ikke, og det står også i brevet mitt at jeg ikke vil ha studenter til å gjøre noe med meg. Men hun bare ignorerte meg, og sa at «studenten er myyyye flinkere enn meg, jeg syr ikke noe pent, så hvis du ikke vil ha stygge arr tar du henne, ha ha ha!» Jeg orker ikke krangle. Studenten brukte en halvtime på å sy. Jeg spurte hvor mange sting det ble, jordmor svarte at «det er vanskelig å si, på en måte bare ett siden vi ikke klippet tråden i mellom»

Ble flyttet over til barsel. Noe føltes feil med stingene, jeg ba jordmoren der om hun kunne sjekke dem. «har du er så stort behov for å vise frem underlivet ditt?» Nei, absolutt ikke. Så beskjemmet droppet jeg det. Dagen etter føltes fortsatt ting helt feil der nede. Spurte en ny jordmor, som sjekket, og sa at «oi, her har jo stingene gått opp! Men nå har det begynt å gro sånn, så nå er det for sent.» Så der ble kjønnsleppa mi ødelagt, det henger liksom ned en flik på den siden. 

Jeg følte meg overhodet ikke ivaretatt, jeg drar aldri tilbake til Ullevål, og om jeg vet et uhell noen gang skulle bli gravid igjen skal jeg ha hjemmefødsel, der en jordmor faktisk er til stede hele tiden og kan ta se av deg, og ikke må kun prioritere pressfasene. Jeg skjønner at det ikke står om liv og helse med riene før, men jeg trodde man kunne være litt medmenneskelig og at man også skulle lindre og gjøre det til en god opplevelse underveis, ikke bare passe på at ikke mor og barn dør. Det sto ikke om liv da jeg fikk åpent brudd i armen heller, men DA var det veldig hvor de skulle passe på meg. Hadde heller tatt 10 åpne brudd enn en fødsel til...

Anonymkode: 5d642...894

Jeg får så vondt av deg som hadde en slik opplevelse. Sender deg en stor klem ❤️❤️❤️

Anonymkode: 941e1...296

[AnonymBruker]

Det er mye som er ikkeoptimalt i helsevesenet, og noe er direkte galt og farlig også. En fødsel kan i verste fall gå veldig galt, og selv om det vanligvis går bra, kan det føles svært dramatisk for den fødende.

Men til den som foreslo å ringe Erna, dette er helsevesenet overalt, dette er ikke noe spesielt for fødende (som ofte er en frisk og ressurssterk gruppe). Det er ingen fest å være kroniker, og jeg orker ikke å tenke på opplevelsen til den jevne sykehjemspasient. 

Anonymkode: f8b1b...3ef

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble avvist da jeg ringte inn første gang. «Klarer du å snakke i telefon har du ikke SÅ vondt».

Etter mange timer ringte jeg igjen, og fikk tigget meg til å komme inn. Var utslitt. 

Bor en time unna sykehuset, bilturen var tortur. Kom inn, ble undersøkt. «Ja vi ser at du har sterke tette rier, men du har bare 0,5 cm åpning, så du kan bare dra hjem, dette kommer til å ta tid.»

Kommer til å ta tid? Men skal ikke dere ta vare på meg mens dette tar tid? Tydeligvis ikke. Satt med en pose i fanget og kastet opp av smertene på vei hjem. Etter en fæl natt hjemme kjørte vi inn igjen. Jeg gråt i bilen fordi det var så vondt og jeg var så sliten. 

Kom opp, fortsatt 0,5 cm åpning. «Så du kan bare dra hjem». Men denne gangen nektet jeg. Så ble jeg sendt ned til igangsettelse. Mannen måtte bære meg ned fordi jeg ikke kunne gå (flaks at jeg er liten og han sterk). Men da jeg kom ned dit var det 4 cm åpning, ikke 0,5. Opp igjen, og denne gangen var de overstrømmende hyggelige mens de fant et rom til oss. Med badekar, jeg hadde ønske om å føde i badekar, uten smertestillende. Ble puttet i badekaret, og så forsvant de, og vi var der alene. Jeg ble redd igjen. Jeg hadde lest så mye om jordmødre som masserte, akupunktur, varme kluter på korsryggen, i min naivitet trodde jeg seriøst at jordmor skulle være hos meg og dulle med meg og ta vare på meg hele fødselen 🤣

Etterhvert ble jeg panisk av smertene. Jeg ville bare dø. Lå og slo hodet hardt i badekarkanten. En jordmor stakk hodet innom, og jeg ba tynt om vi kunne prøve litt akupunktur mot smertene. Massasje turte jeg ikke be om, jeg hadde jo skrevet det i fødebrevet de forhåpentligvis hadde giddet å lese. Hun lo, og sa at akupunktur har ingenting for seg på dette stadiet, når smertene er så store. Hva faen? Så hvorfor hadde jeg ikke da fått akupunktur for lenge siden??? Hun foreslo heller epidural, siden jeg bare hadde stormrier uten pause i mellom, og som tydeligvis ikke var særlig produktive. Men jeg skulle jo ha en romantisk vannfødsel uten medikamenter, det var derfor jeg valgte ABC! (Helst ville jeg ha hatt hjemmefødsel, men mannen nektet.)

Etterhvert ble jeg så panisk at jeg ikke enset noe rundt meg. Mulig jordmor var der inne da, hun må i hvert fall ha kommet innom, for til slutt bestemte hun og mannen at jeg skulle overflyttes og få epidural samme hva jeg hadde sagt. 

Ble flyttet over på vanlig fødeavdeling og fikk epidural. Siden jeg fortsatt, mange mange timer senere, bare hadde de 4 cm åpning regnet de med at jeg ville trenge drypp etter epiduralen. Men med en gang jeg fikk epiduralen slappet kroppen av, og det kjentes plutselig ut som babyen holdt på å falle ut. Mannen fikk tak i jordmor igjen, og nå var det plutselig 10 cm åpning.  Men nå var jeg så utslitt etter nesten to døgn med rier at jeg ikke orket å presse ordentlig, selv om smertene var borte. 

Midt uten pressriene gikk jordmor av vakt og (enda) en ny kom på. Hun var den verste så langt, snakket skikkelig nedlatende til meg, visste ingenting om situasjonen. Da ungen endelig var ute, med masse revning, sa hun at studenten skulle sy. Jeg sa at det vil jeg ikke, og det står også i brevet mitt at jeg ikke vil ha studenter til å gjøre noe med meg. Men hun bare ignorerte meg, og sa at «studenten er myyyye flinkere enn meg, jeg syr ikke noe pent, så hvis du ikke vil ha stygge arr tar du henne, ha ha ha!» Jeg orker ikke krangle. Studenten brukte en halvtime på å sy. Jeg spurte hvor mange sting det ble, jordmor svarte at «det er vanskelig å si, på en måte bare ett siden vi ikke klippet tråden i mellom»

Ble flyttet over til barsel. Noe føltes feil med stingene, jeg ba jordmoren der om hun kunne sjekke dem. «har du er så stort behov for å vise frem underlivet ditt?» Nei, absolutt ikke. Så beskjemmet droppet jeg det. Dagen etter føltes fortsatt ting helt feil der nede. Spurte en ny jordmor, som sjekket, og sa at «oi, her har jo stingene gått opp! Men nå har det begynt å gro sånn, så nå er det for sent.» Så der ble kjønnsleppa mi ødelagt, det henger liksom ned en flik på den siden. 

Jeg følte meg overhodet ikke ivaretatt, jeg drar aldri tilbake til Ullevål, og om jeg vet et uhell noen gang skulle bli gravid igjen skal jeg ha hjemmefødsel, der en jordmor faktisk er til stede hele tiden og kan ta se av deg, og ikke må kun prioritere pressfasene. Jeg skjønner at det ikke står om liv og helse med riene før, men jeg trodde man kunne være litt medmenneskelig og at man også skulle lindre og gjøre det til en god opplevelse underveis, ikke bare passe på at ikke mor og barn dør. Det sto ikke om liv da jeg fikk åpent brudd i armen heller, men DA var det veldig hvor de skulle passe på meg. Hadde heller tatt 10 åpne brudd enn en fødsel til...

Anonymkode: 5d642...894

Her er jo litt av problemet når det kommer til fødekvinner, mange mangler jo helt realistisk innsikt i hva det vil si å føde. Både smertene det faktisk innebærer (som du jo ble overmannet av), og at jordmor ikke skal være en dullete koseklut. En fødsel er ikke et romantisk yogaøyeblikk av harmoni og lykke, det er hardt arbeid og umulig å planlegge. Hadde du hatt hjemmefødsel ville jordmor lagt deg inn pga manglende fremgang, og med den fødehistorien med bosted 1t fra sykehuset tviler jeg på at du får noen jordmor til å gå med på hjemmefødsel. Det er syns du har opplevd alt i relasjon til fødselen som feil og gale, og mye kunne nok vært gjort annerledes, men du virker ikke å ha et helt realistisk bilde av hva fødsel er heller. 

Anonymkode: 66f12...b4e

[AnonymBruker]

Følte meg godt ivaretatt helt til rett før den aktive delen når det var vaktskifte..

Jordmoren stod bare i et hjørne og observerte meg og jeg sa flere ganger at smertene ble mer og mer pressaktige. Fikk ingen veiledning på noe og husker jeg hang over prekestolen og tenkte at greit, du får søren meg bare stå der og glane på meg helt til ungen ramler ut. 

Fikk heller ikke barnet rett opp på brystet når fødselen var over og ingen sa noen ting. Følte at det var jeg og mannen min som holdt samtalen igang og som forsøkte å komme med en spøk eller to.

Med andre ord; det var ikke noe ille greier egentlig. Var bare en følelse av at jordmoren ville ha meg ut så fort som mulig. Ingen ros, ingen ord om noen ting. Ingen kommunikasjon. Satt igjen med en veldig tom og rar følelse.

Anonymkode: 41f5b...9a4

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er mye som er ikkeoptimalt i helsevesenet, og noe er direkte galt og farlig også. En fødsel kan i verste fall gå veldig galt, og selv om det vanligvis går bra, kan det føles svært dramatisk for den fødende.

Men til den som foreslo å ringe Erna, dette er helsevesenet overalt, dette er ikke noe spesielt for fødende (som ofte er en frisk og ressurssterk gruppe). Det er ingen fest å være kroniker, og jeg orker ikke å tenke på opplevelsen til den jevne sykehjemspasient. 

Anonymkode: f8b1b...3ef

Det tviler jeg ikke på, men damen har bedt om flere fødsler, men fødsel og barseltiden er så traumatiske for enkelte at de kvier seg for flere barn. Det kan hende mye ligger i forventningene til de fødende, som hun som skulle ha en romantisk fødsel med en dullete jordmor, men da må man jobbe med det også da.

Det ligger nok en litt selvsentrert greie i dette for min del, da jeg vurderer et barn til, men barseltiden og egentlig det første året med førstemann var så jævlig at jeg ikke vet om jeg tør. Så et folkeopprør om tilstandene på barsel og føden hadde passet meg bra. 

Anonymkode: 3e33a...e38

[Sirah]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tviler jeg ikke på, men damen har bedt om flere fødsler, men fødsel og barseltiden er så traumatiske for enkelte at de kvier seg for flere barn. Det kan hende mye ligger i forventningene til de fødende, som hun som skulle ha en romantisk fødsel med en dullete jordmor, men da må man jobbe med det også da.

Det ligger nok en litt selvsentrert greie i dette for min del, da jeg vurderer et barn til, men barseltiden og egentlig det første året med førstemann var så jævlig at jeg ikke vet om jeg tør. Så et folkeopprør om tilstandene på barsel og føden hadde passet meg bra. 

Anonymkode: 3e33a...e38

Jeg har ikke barn og jeg må ærlig innrømme at historier som dette gjør at jeg virkelig kvier meg for om jeg noen gang tør.... Det høres jo forferdelig traumatisk ut 😢

Stor klem til alle dere som har gått igjennom noe slikt!

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følte meg godt ivaretatt helt til rett før den aktive delen når det var vaktskifte..

Jordmoren stod bare i et hjørne og observerte meg og jeg sa flere ganger at smertene ble mer og mer pressaktige. Fikk ingen veiledning på noe og husker jeg hang over prekestolen og tenkte at greit, du får søren meg bare stå der og glane på meg helt til ungen ramler ut. 

Fikk heller ikke barnet rett opp på brystet når fødselen var over og ingen sa noen ting. Følte at det var jeg og mannen min som holdt samtalen igang og som forsøkte å komme med en spøk eller to.

Med andre ord; det var ikke noe ille greier egentlig. Var bare en følelse av at jordmoren ville ha meg ut så fort som mulig. Ingen ros, ingen ord om noen ting. Ingen kommunikasjon. Satt igjen med en veldig tom og rar følelse.

Anonymkode: 41f5b...9a4

Følte at jeg var på et samlebånd. At jeg var en av mange (og det er jeg jo også!) Men tror mange fødende kvinner har behov for ros og følelse av å være ivaretatt. En følelse av å bli tatt på alvor når man ytrer noe. 

Dette var ved St.Olavs i Trondheim.

Husker så godt jordmoren som var inne før vaktskifte. Hun var så omsorgsfull og lyttet til det jeg sa. Kom med oppmuntrende ord og råd. 

Anonymkode: 41f5b...9a4

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen med at de er litt tøffe i trynet til førstegangs fordi dette tar tid, fikk inntrykk av at de oversvømmes av førstegangs som kommer for tidlig og forventer for mye?

Ble iallefall møtt med litt hånlig tone om at jeg nok skal hjem igjen etter undersøkelsen. 

Så undersøkte jordmor meg, fant 5 cm åpning, og da snudde hun helt på flisa og lurte på hvordan jeg hadde klart å være hjemme så lenge. Ble lagt på fødestue og barnet var ute 2,5 timer senere.

Jeg hadde ikke prøvd å være hjemme lengst mulig. Syntes det var betenkelig at de ikke ser at forløp for førstegangs varierer ganske mye? De som står midt oppi det?

Anonymkode: c2fb8...14b

Samme her! Jeg fikk beskjed om jeg måtte komme tilbake i morgen, men fødte 6 timer senere. Fikk beskjed av jordmor på helsestasjon at hvis jeg skulle føde igjen måtte jeg skyndte meg tilsykehuset for da kom det nok til å gå enda raskere. 

Anonymkode: acf76...079

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ble avvist da jeg ringte inn første gang. «Klarer du å snakke i telefon har du ikke SÅ vondt».

Etter mange timer ringte jeg igjen, og fikk tigget meg til å komme inn. Var utslitt. 

Bor en time unna sykehuset, bilturen var tortur. Kom inn, ble undersøkt. «Ja vi ser at du har sterke tette rier, men du har bare 0,5 cm åpning, så du kan bare dra hjem, dette kommer til å ta tid.»

Kommer til å ta tid? Men skal ikke dere ta vare på meg mens dette tar tid? Tydeligvis ikke. Satt med en pose i fanget og kastet opp av smertene på vei hjem. Etter en fæl natt hjemme kjørte vi inn igjen. Jeg gråt i bilen fordi det var så vondt og jeg var så sliten. 

Kom opp, fortsatt 0,5 cm åpning. «Så du kan bare dra hjem». Men denne gangen nektet jeg. Så ble jeg sendt ned til igangsettelse. Mannen måtte bære meg ned fordi jeg ikke kunne gå (flaks at jeg er liten og han sterk). Men da jeg kom ned dit var det 4 cm åpning, ikke 0,5. Opp igjen, og denne gangen var de overstrømmende hyggelige mens de fant et rom til oss. Med badekar, jeg hadde ønske om å føde i badekar, uten smertestillende. Ble puttet i badekaret, og så forsvant de, og vi var der alene. Jeg ble redd igjen. Jeg hadde lest så mye om jordmødre som masserte, akupunktur, varme kluter på korsryggen, i min naivitet trodde jeg seriøst at jordmor skulle være hos meg og dulle med meg og ta vare på meg hele fødselen 🤣

Etterhvert ble jeg panisk av smertene. Jeg ville bare dø. Lå og slo hodet hardt i badekarkanten. En jordmor stakk hodet innom, og jeg ba tynt om vi kunne prøve litt akupunktur mot smertene. Massasje turte jeg ikke be om, jeg hadde jo skrevet det i fødebrevet de forhåpentligvis hadde giddet å lese. Hun lo, og sa at akupunktur har ingenting for seg på dette stadiet, når smertene er så store. Hva faen? Så hvorfor hadde jeg ikke da fått akupunktur for lenge siden??? Hun foreslo heller epidural, siden jeg bare hadde stormrier uten pause i mellom, og som tydeligvis ikke var særlig produktive. Men jeg skulle jo ha en romantisk vannfødsel uten medikamenter, det var derfor jeg valgte ABC! (Helst ville jeg ha hatt hjemmefødsel, men mannen nektet.)

Etterhvert ble jeg så panisk at jeg ikke enset noe rundt meg. Mulig jordmor var der inne da, hun må i hvert fall ha kommet innom, for til slutt bestemte hun og mannen at jeg skulle overflyttes og få epidural samme hva jeg hadde sagt. 

Ble flyttet over på vanlig fødeavdeling og fikk epidural. Siden jeg fortsatt, mange mange timer senere, bare hadde de 4 cm åpning regnet de med at jeg ville trenge drypp etter epiduralen. Men med en gang jeg fikk epiduralen slappet kroppen av, og det kjentes plutselig ut som babyen holdt på å falle ut. Mannen fikk tak i jordmor igjen, og nå var det plutselig 10 cm åpning.  Men nå var jeg så utslitt etter nesten to døgn med rier at jeg ikke orket å presse ordentlig, selv om smertene var borte. 

Midt uten pressriene gikk jordmor av vakt og (enda) en ny kom på. Hun var den verste så langt, snakket skikkelig nedlatende til meg, visste ingenting om situasjonen. Da ungen endelig var ute, med masse revning, sa hun at studenten skulle sy. Jeg sa at det vil jeg ikke, og det står også i brevet mitt at jeg ikke vil ha studenter til å gjøre noe med meg. Men hun bare ignorerte meg, og sa at «studenten er myyyye flinkere enn meg, jeg syr ikke noe pent, så hvis du ikke vil ha stygge arr tar du henne, ha ha ha!» Jeg orker ikke krangle. Studenten brukte en halvtime på å sy. Jeg spurte hvor mange sting det ble, jordmor svarte at «det er vanskelig å si, på en måte bare ett siden vi ikke klippet tråden i mellom»

Ble flyttet over til barsel. Noe føltes feil med stingene, jeg ba jordmoren der om hun kunne sjekke dem. «har du er så stort behov for å vise frem underlivet ditt?» Nei, absolutt ikke. Så beskjemmet droppet jeg det. Dagen etter føltes fortsatt ting helt feil der nede. Spurte en ny jordmor, som sjekket, og sa at «oi, her har jo stingene gått opp! Men nå har det begynt å gro sånn, så nå er det for sent.» Så der ble kjønnsleppa mi ødelagt, det henger liksom ned en flik på den siden. 

Jeg følte meg overhodet ikke ivaretatt, jeg drar aldri tilbake til Ullevål, og om jeg vet et uhell noen gang skulle bli gravid igjen skal jeg ha hjemmefødsel, der en jordmor faktisk er til stede hele tiden og kan ta se av deg, og ikke må kun prioritere pressfasene. Jeg skjønner at det ikke står om liv og helse med riene før, men jeg trodde man kunne være litt medmenneskelig og at man også skulle lindre og gjøre det til en god opplevelse underveis, ikke bare passe på at ikke mor og barn dør. Det sto ikke om liv da jeg fikk åpent brudd i armen heller, men DA var det veldig hvor de skulle passe på meg. Hadde heller tatt 10 åpne brudd enn en fødsel til...

Anonymkode: 5d642...894

Du skulle ha en romantisk fødsel?? 

Noe av dette kan du jo takke deg selv for. Nei, du skal ikke bli oppvarta som en prinsesse av jordmødrene. Det kunne din mann gjort. 

Det får være måte på forventninger. 

Derimot er det andre du opplevde, ikke greit!

Anonymkode: 5e159...013

[Ginny]

Jeg hadde en kjempefin fødsel! Jada den tok sykt lang tid og det var dritvondt, men jeg ble godt ivaretatt og hørt på og det var jordmor til stede hvertfall 90% av tiden.  Utrolig synd å høre om så mange som har dårlige opplevelser! 
 

Barsel derimot, der var det mer personavhengig. Jeg mistet veldig mye blod under fødselen, og hadde lavt jern og lav blodprosent fra før (var godt under normalverdiene i svangerskapet), så jeg kunne ikke gå. Deler av morkaka satt igjen etter fødselen, og selv om de hadde gitt cytotec så hadde de ikke fungert. Så blodet rant i strie strømmer, og det ble vondere og vondere for hver dag. Jeg klarte ikke sitte fra dag to etter fødselen, og det ble verre og verre å gå. Vi måtte være på barsel en ukes tid grunnet gulsott og vektnedgang hos babyen, og ammingen kom jo aldri skikkelig i gang siden det satt rester igjen. Men uansett hvor mye jeg sa fra om at det ble vondere og vondere, så nektet de å sjekke. Da de ble sendt hjem klarte jeg å tvinge gjennom at noen måtte sjekke, og da kom en jordmor og kikket på utsiden av underlivet mitt, som hun sa så fint ut, ergo var alt normalt. 
 

Hjemme fortsatte jeg å blø som en stukket gris, og det ble vondere og vondere, jeg kunne hverken gå eller sitte, og selv det å ligge flatt ble grusomt. Etter noen dager skulle vi på kontroll for babyens gulsott, da blødde jeg gjennom bind og alle klærne, og kunne såvidt stavre meg bortetter gangen. Spurte forsiktig om dette fremdeles var normalt, og da ble de litt mer betenkt. Fikk til slutt en innvendig kontroll, og ble innlagt ti minutter senere med operasjon et par timer etter det. 
 

Jeg ba om utskrift av journalen min i etterkant, og det står ikke nevnt med et ord at jeg hadde vondt, ingenting om alt blodet, det står derimot at «mor er frisk og rask og har fått hjelp med bleieskift». Det var da mannen måtte hjem og vi ble alene, og jeg ikke klarte å bære babyen, eller stå oppreist uten å holde meg fast. 
 

Det er trist at så mange har dårlige opplevelser! Og når det er sagt så møtte vi mange flotte mennesker som prøvde så godt de kunne. Og jeg var så omtåket at jeg skjønte ikke der og da hvor dårlig det faktisk sto til 😛

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ble avvist da jeg ringte inn første gang. «Klarer du å snakke i telefon har du ikke SÅ vondt».

Etter mange timer ringte jeg igjen, og fikk tigget meg til å komme inn. Var utslitt. 

Bor en time unna sykehuset, bilturen var tortur. Kom inn, ble undersøkt. «Ja vi ser at du har sterke tette rier, men du har bare 0,5 cm åpning, så du kan bare dra hjem, dette kommer til å ta tid.»

Kommer til å ta tid? Men skal ikke dere ta vare på meg mens dette tar tid? Tydeligvis ikke. Satt med en pose i fanget og kastet opp av smertene på vei hjem. Etter en fæl natt hjemme kjørte vi inn igjen. Jeg gråt i bilen fordi det var så vondt og jeg var så sliten. 

Kom opp, fortsatt 0,5 cm åpning. «Så du kan bare dra hjem». Men denne gangen nektet jeg. Så ble jeg sendt ned til igangsettelse. Mannen måtte bære meg ned fordi jeg ikke kunne gå (flaks at jeg er liten og han sterk). Men da jeg kom ned dit var det 4 cm åpning, ikke 0,5. Opp igjen, og denne gangen var de overstrømmende hyggelige mens de fant et rom til oss. Med badekar, jeg hadde ønske om å føde i badekar, uten smertestillende. Ble puttet i badekaret, og så forsvant de, og vi var der alene. Jeg ble redd igjen. Jeg hadde lest så mye om jordmødre som masserte, akupunktur, varme kluter på korsryggen, i min naivitet trodde jeg seriøst at jordmor skulle være hos meg og dulle med meg og ta vare på meg hele fødselen 🤣

Etterhvert ble jeg panisk av smertene. Jeg ville bare dø. Lå og slo hodet hardt i badekarkanten. En jordmor stakk hodet innom, og jeg ba tynt om vi kunne prøve litt akupunktur mot smertene. Massasje turte jeg ikke be om, jeg hadde jo skrevet det i fødebrevet de forhåpentligvis hadde giddet å lese. Hun lo, og sa at akupunktur har ingenting for seg på dette stadiet, når smertene er så store. Hva faen? Så hvorfor hadde jeg ikke da fått akupunktur for lenge siden??? Hun foreslo heller epidural, siden jeg bare hadde stormrier uten pause i mellom, og som tydeligvis ikke var særlig produktive. Men jeg skulle jo ha en romantisk vannfødsel uten medikamenter, det var derfor jeg valgte ABC! (Helst ville jeg ha hatt hjemmefødsel, men mannen nektet.)

Etterhvert ble jeg så panisk at jeg ikke enset noe rundt meg. Mulig jordmor var der inne da, hun må i hvert fall ha kommet innom, for til slutt bestemte hun og mannen at jeg skulle overflyttes og få epidural samme hva jeg hadde sagt. 

Ble flyttet over på vanlig fødeavdeling og fikk epidural. Siden jeg fortsatt, mange mange timer senere, bare hadde de 4 cm åpning regnet de med at jeg ville trenge drypp etter epiduralen. Men med en gang jeg fikk epiduralen slappet kroppen av, og det kjentes plutselig ut som babyen holdt på å falle ut. Mannen fikk tak i jordmor igjen, og nå var det plutselig 10 cm åpning.  Men nå var jeg så utslitt etter nesten to døgn med rier at jeg ikke orket å presse ordentlig, selv om smertene var borte. 

Midt uten pressriene gikk jordmor av vakt og (enda) en ny kom på. Hun var den verste så langt, snakket skikkelig nedlatende til meg, visste ingenting om situasjonen. Da ungen endelig var ute, med masse revning, sa hun at studenten skulle sy. Jeg sa at det vil jeg ikke, og det står også i brevet mitt at jeg ikke vil ha studenter til å gjøre noe med meg. Men hun bare ignorerte meg, og sa at «studenten er myyyye flinkere enn meg, jeg syr ikke noe pent, så hvis du ikke vil ha stygge arr tar du henne, ha ha ha!» Jeg orker ikke krangle. Studenten brukte en halvtime på å sy. Jeg spurte hvor mange sting det ble, jordmor svarte at «det er vanskelig å si, på en måte bare ett siden vi ikke klippet tråden i mellom»

Ble flyttet over til barsel. Noe føltes feil med stingene, jeg ba jordmoren der om hun kunne sjekke dem. «har du er så stort behov for å vise frem underlivet ditt?» Nei, absolutt ikke. Så beskjemmet droppet jeg det. Dagen etter føltes fortsatt ting helt feil der nede. Spurte en ny jordmor, som sjekket, og sa at «oi, her har jo stingene gått opp! Men nå har det begynt å gro sånn, så nå er det for sent.» Så der ble kjønnsleppa mi ødelagt, det henger liksom ned en flik på den siden. 

Jeg følte meg overhodet ikke ivaretatt, jeg drar aldri tilbake til Ullevål, og om jeg vet et uhell noen gang skulle bli gravid igjen skal jeg ha hjemmefødsel, der en jordmor faktisk er til stede hele tiden og kan ta se av deg, og ikke må kun prioritere pressfasene. Jeg skjønner at det ikke står om liv og helse med riene før, men jeg trodde man kunne være litt medmenneskelig og at man også skulle lindre og gjøre det til en god opplevelse underveis, ikke bare passe på at ikke mor og barn dør. Det sto ikke om liv da jeg fikk åpent brudd i armen heller, men DA var det veldig hvor de skulle passe på meg. Hadde heller tatt 10 åpne brudd enn en fødsel til...

Anonymkode: 5d642...894

Å spørre om noen har behov for å vise underlivet er horribelt sagt. 

Anonymkode: 6da70...865