Tanker om ettergivende barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Er gravid for første gang nå, og tenker derfor naturlig nok endel på barneoppdragelse. Både min egen, men også hvordan folk med små barn nå oppdrar barna sine. 

Jeg føler ofte at alt i dag er på barnas premisser. Sønnen til en venninne tåler ikke å få et nei. Veninnen min mener man ikke skal si nei til barn. Han har ingen regler ved matbordet, spiser så mye/lite han vil av (nesten) hva han vil. Hvis vi snakker i telefonen sammen og sønnen spør om noe, er hun med en gang oppmerksom på sønnen, og jeg må vente. Når jeg var liten fikk jeg kjeft for å avbryte voksne. Og jeg måtte smake på alt, men det var helt ok å ikke like noe

Jeg skjønner at hele livet til en viss grad handler om barna når man får barn. Men har ikke barn godt av å få et nei av og til? Bli vant med å ikke alltid få vilja si. Må ikke barn tåle å krangle med jevnaldrende barn uten at foreldrene skal beskytte som en hauk? Bør ikke barn lære å dele, tåle at ikke alt handler om dem? 

Jeg tenker hvertfall at det er gode verdier å lære barna sine. Være litt streng med kjærlighet. Samtidig bør jo alle barn føle seg sett og få oppmerksomhet. Barn bør jo føle seg som det viktigste i foreldrenes liv. Og jeg vil virkelig ikke være unødig streng. 

Dere med barn, er jeg veldig rar? 

Anonymkode: 07a15...1f1

[AnonymBruker]

Barn trenger grenser, tydelige forventninger, vite forskjellen mellom rett og galt, lære seg folkeskikk, deling, vente på tur osv. Dette utelukker ikke omsorg og kjærlighet. Barna mine vet at jeg elsker dem mer enn noe annet, men de vet også å oppføre seg. Får helt noia av denne frie oppdragelsen som foregår og får fnatt når vi har besøk av barn som veldig tydelig ikke har noen kjøreregler hjemme 🤯 de er rett og slett ganske ufyselige å omgås, og andre barn reagerer også på det.

Anonymkode: 552ef...368

[tirben]

Oppdra barna slik at også andre kan like dem! Foreldre elsker alltid sine barn,  men viktig at også andre kan like dem! Barn får det lettere gjennom livet hvis de blir godt likt.  

[AnonymBruker]

Vel, det er ihvertfall milevis fra tanker og teori og til praksis. Når en selv blir mor , gjør en ganske mye som ikke er etter boka. Spar på innlegget, og ta det fram når poden er i trassalderen. Venninnen din sin strategi vil gi mer mening, og du vil forstå at det er tanker og refleksjoner bak hennes handling

Anonymkode: 6124b...91f

[AnonymBruker]

Tenker du skal fokusere på deg selv og ta det som det kommer.

Anonymkode: b6029...00f

[AnonymBruker]

Du er ikke rar, og absolutt inne på noe! Samfunnet er ganske i uttakt hva angår barn og unge og hvordan man som foreldre bør gå frem. Jeg har ett lite eksempel.

Når poden var 1 år så nevnte ped.leder i bhg at man skulle ikke si "nei" til barn, det var liksom ett slikt negativt ladet ord. ( Sikkert noe nytt pedagogisk de har lært gjennom kursing).

Det morsomme er at da russen herjet,slost og havnet i arresten i syden ett år, (var det i 2018?)  så ble det mye medieoppslag i Norge. Jeg bet meg fast i ett innlegg fra politiet. De anmodnet foreldre til å si "nei" til barna sine! ( politiet mente sikkert at foreldre burde si nei til at poden fikk lov å dra til Syden)

Morsomt? Egentlig ikke! Hvordan skal dagens foreldre navigere seg? Bare vent å se hvor Norge åker hen. Norge har lengst foreldrepermisjon, vi er velstående ++, likevel er andelen som ikke klarer å komme seg gjennom videregående altfor høy, andelen som havner på uføretrygd er økende, og det er gruppen under 34 år som står for den største økningen. Disse burde ikke ha så mye fysiske plager, men angst, depresjon og psykiske lidelser ser ut til å spise dem opp. Jeg lurer på hvorfor?

Anonymkode: 2bcaf...463

[AnonymBruker]

At barnet spiser så mye/lite det vil er vel helt greit,hvorfor er det galt?

Vi prøver å finne Andre ord enn nei, det går helt fint

Anonymkode: e7c55...7b3

[AnonymBruker]

Poenget med å ikke si nei er jo at man skal forklare i stedet for å bare si nei. Det betyr ikke at det ikke skal finnes grenser for barna.

Anonymkode: 4f72d...4f3

[AnonymBruker]

Jo, barn behøver grenser. 

Svigerinnen min har en datter som har null grenser og aldri fått et nei i hele sitt liv. Barnet er så forferdelig bortskjemt nå at det er ingen andre barn som vil være venner med henne. 

Foreldre som ødelegger barna sine! 

Anonymkode: 066a2...6e7

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men har ikke barn godt av å få et nei av og til? Bli vant med å ikke alltid få vilja si

Dette med å ikke si nei betyr ikke nødvendigvis å la ungen få viljen sin hele veien. Men man kan finne andre ord i stedet. Man kan si "Bruk skjeen til å spise med" i stedet for "Nei!" når barnet leker med bestikket. Eller "Gå ned fra sofaen" i stedet for bare "NEI!" når fireåringen hopper i sofaen. Det samme med hvordan man sier fra om at noe skal skje; vi har vel alle spurt "skal vi (sett inn verb)?" uten at man egentlig har rom for å svare nei. Det er ikke så lett å forstå for de som nettop har forstått at de også kan si nei.

 

Og ellers kommer det vel også litt an på hvor godt man tåler sutring og klaging. Jeg takler det dårlig, så jeg må jobbe hardt for å lære meg å stå i det. 🙈

 

Og det er lett å mene noe om andres måter å gjøre det på, og hvordan man selv skal gjøre det for den saks skyld, før man står oppi det selv. Jeg har ei på fire år, og jeg har møtt meg selv i døra så mange ganger at du vil ikke tro det. 

Anonymkode: aa14e...9e6

[AnonymBruker]

80-tallet, er det deg ? 😶

Selvsagt svarer man dersom barnet spør om noe om man sitter og snakker dillball på telefonen med ei venninne 🙄🤦‍♀️ 

Og man tvinger heller ikke barn til å spise dersom de ikke er sultne/ikke vil ha. Det er jo oppskriften på å skape et problematisk forhold til mat. 

Jeg tror for øvrig du kommer til å få en real realitetsorientering når barnet ditt kommer, så lykke til! 

Anonymkode: 0ae62...3e8

[AnonymBruker]

Jeg som startet tråden her... 

Forstår veldig godt at det er enkelt å sitte her nå og si hvordan jeg vil være, og at det sannsynligvis ikke blir helt sån. Og at det er stor forskjell mellom teori og praksis. 

Diskuterer ikke mye barneoppdragelse med venninnene mine som har barn, er redd for å si noe feil. Også føler jeg ikke at jeg kan mene så mye siden jeg ikke har barn selv. 

Ville bare lufte meg litt her og høre hva folk egentlig tenker om det. Men er jo tydeligvis delte meninger blant dere som har barn og 😂

Anonymkode: 07a15...1f1

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

80-tallet, er det deg ? 😶

Selvsagt svarer man dersom barnet spør om noe om man sitter og snakker dillball på telefonen med ei venninne 🙄🤦‍♀️ 

Og man tvinger heller ikke barn til å spise dersom de ikke er sultne/ikke vil ha. Det er jo oppskriften på å skape et problematisk forhold til mat. 

Jeg tror for øvrig du kommer til å få en real realitetsorientering når barnet ditt kommer, så lykke til! 

Anonymkode: 0ae62...3e8

Er mye mulig du har rett, og regner med at veldig mye ikke blir som jeg tenker meg. 

Men er jo ikke så dumt å reflektere litt over barneoppdragelse når man er gravid heller da. 

Anonymkode: 07a15...1f1

[AnonymBruker]

Tror det er mye man tenker man skal gjøre som blir annerledes etter man selv blir foreldre. 

Jeg reagerte veldig på at barna til venninna mi spiste middag/kvelds framfor TVen.... Så fikk jeg selv et barn med ernæringsproblematikk.. Plutselig var det ikke viktig hvor, hva og hvordan barnet spiste, bare at hun fikk i seg noe i det hele tatt. Så her ble det plutselig pledd i sofaen og middag/søl der mens hun så på barnetv, og vi var sjeleglad når hun spiste noen biter. Når vektoppgangen var tilfredsstillende igjen var det såklart tilbake til normale spiseforhold og i dag har hun både gode matvaner og spiser pent.

Tenker at noe kan man ta litt lettere på når man selv står i det. Ikke alle kamper som er verdt å ta der og da, eller har så mye å si for hvordan ungen blir tilslutt😊

Anonymkode: ff62d...9cc

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At barnet spiser så mye/lite det vil er vel helt greit,hvorfor er det galt?

Vi prøver å finne Andre ord enn nei, det går helt fint

Anonymkode: e7c55...7b3

Forklarte litt lite. Synes det er litt rart å ikke trenge å smake på middagen en gang, men kan hoppe rett til dessert og kaker. Hvor mye frokost/lunsj/ middag synes jeg jo selvsagt barn må bestemme selv. 

Anonymkode: 07a15...1f1

[SoWhat?]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

80-tallet, er det deg ? 😶

Selvsagt svarer man dersom barnet spør om noe om man sitter og snakker dillball på telefonen med ei venninne 🙄🤦‍♀️ 

Og man tvinger heller ikke barn til å spise dersom de ikke er sultne/ikke vil ha. Det er jo oppskriften på å skape et problematisk forhold til mat. 

Jeg tror for øvrig du kommer til å få en real realitetsorientering når barnet ditt kommer, så lykke til! 

Anonymkode: 0ae62...3e8

Nei. Man kan helt fint si til barn at nå skal en snakke med noen andre en stund, og så må de la være å avbryte! Hva er feil med det?? 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forklarte litt lite. Synes det er litt rart å ikke trenge å smake på middagen en gang, men kan hoppe rett til dessert og kaker. Hvor mye frokost/lunsj/ middag synes jeg jo selvsagt barn må bestemme selv. 

Anonymkode: 07a15...1f1

Å tvinge noen til å smake/spise ee ikke lurt

Anonymkode: e7c55...7b3

[cattleya]

Jeg tenker at «alle» vil ha hyggelige, høflige og medgjørlige barn. Forskjellen er hvilken taktikk man har troen på at får dem dit. Leser stadig her på kg om folk som etterlyser kjeft, «snakke strengt,» «Si bestemt nei» etc. Jeg prøver alltid Å unngå dette. Det har jeg 0 troen på.
 

Jeg tror at mine barn blir hyggelige, høflige og «snille» barn ved å ta deres følelser på alvor. Det betyr ikke at jeg gir meg, at de får viljen sin etc. men utenforstående kan tolke det dit, da jeg stort sett møter de med «jeg skjønner at du ble sint», «du ville jo ha is i butikken, og så fikk du ikke det. Det skjønner jeg at du ble sint for». Dette er ikke noe jeg sier fordi jeg faktisk har tenkt å gi etter, de kommer ikke til å få is, det er en strategi for å validere følelser. 

[AnonymBruker]

Vi har ikke en ettergivende oppdragelse, men med eldste har vi valgt våre kamper. Vi bruker heller ikke nei så mye, ikke fordi han skal få lov til alt, men vi bruker heller forklaringer på hvorfor/hvorfor ikke. Hvis ikke hadde vi sagt nei hele dagen og det er ikke spesielt konstruktivt. 

Når det gjelder mat er eldste veldig kresen og småspist, så vi er bevisste på at mat og måltider skal være positivt uten mas eller press om å spise. Det har helt motsatt effekt på et barn som allerede er småspist. Når fokus er vekk fra du må/du skal smake, så ser vi at han smaker på mer og mer, mens vi prater om helt andre ting ved matbordet

Ellers tror jeg du bare må vente til du får barnet og velge akkurat din oppdragerstil, som gjerne tilpasses akkurat ditt barn. Jeg har to barn og har forskjellig tilnærming til dem fordi det er det som fungerer best. Det var mange tanker jeg hadde om barneoppdragelse før jeg selv fikk barn, som endret seg. Blant annet har jeg lært at teori og praksis er to forskjellige ting ofte. 

Anonymkode: d1797...029

[AnonymBruker]

Jeg hater uoppdragne barn, og skulle absolutt ikke bli "slaven" for mine barn. Jeg skulle være konsekvent og ha rettferdige regler. 

Hva skjedde, jo jeg har blitt den største tøffelhelten som finnes. Helt til jeg ekspoderer fordi barnet ikke hører etter. 

Ble ikke en slik mamma som jeg hadde sett for meg at jeg skulle bli.  Men jeg jobber stadig med meg selv om å bli en bedre pedagogisk mamma, som ikke oppfostrer ett sta beist av dimensjoner. 

Anonymkode: f8a79...bdc