Venner med barn, fase ut?. Mødre som havner totalt inn i bobblen sin.

[AnonymBruker]

De fleste av mine venninner har fått barn nå, da ser men jo hvordan livet forandres. Alt handler om barna, det er jo naturlig. Snakker kun om barna, forstår at de er opptatt av barna sine. Men går vel ann å tenke litt utenom også?

Man skal jo alltid være den som skal ta hensyn, man er jo ikke mer viktig pga man har barn. Det er jo et valg man tar selv, en ekstra belastning i livet.

Tror som barnløs at det er lurest å satse på venner uten barn.

Anonymkode: 74688...ebb

[AnonymBruker]

Når man kommer opp i en viss alder er det mer normalt å ha barn enn å ikke ha barn. Jeg skal ikke ha barn, og har begynt å skaffe meg venner med samme tankegang. Det blir så mye unge-snakk i livet uansett som man ikke kommer unna (f.eks på jobb..), at jeg trenger mennesker rundt meg som er barnløse. 

Det sagt er jeg glad i mine venner med barn, barna deres også! 

Anonymkode: 87e61...d1c

[AnonymBruker]

Jeg faset ut vennene mine som fikk barn i takt med at de faset meg ut fordi de fikk barn. Er gammel nok nå til at de plutselig har begynt å ta kontakt igjen fordi ungene er blitt eldre. Syns det er helt merkelig at de tror vi fortsatt er venner. Etter å ikke ha snakket sammen på flere år. 

Anonymkode: 2e861...662

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg faset ut vennene mine som fikk barn i takt med at de faset meg ut fordi de fikk barn. Er gammel nok nå til at de plutselig har begynt å ta kontakt igjen fordi ungene er blitt eldre. Syns det er helt merkelig at de tror vi fortsatt er venner. Etter å ikke ha snakket sammen på flere år. 

Anonymkode: 2e861...662

Kan jo være noen av dem faktisk har savnet deg men ikke har hatt tid til å prioritere seg selv og vennskap på årevis. 

Anonymkode: b15d0...6e7

[AnonymBruker]

Merkelig. Jeg er frivillig barnløs og har mange venner med barn, og de evner å prate om så mye mer enn barna sine. Det kommer nok an på hvem de var før de fikk barn og hvilke interesser de har i livet ellers. Ikke opplever jeg masse barneprat på jobb heller.

Anonymkode: bd3be...d39

[AnonymBruker]

Ser det an. Syns der er to typer foreldre:

1. Folk som kaster seg over barna sine ett år før de de er født og der barna pålegges ansvar for å være deres eneste verdi i livet. Foreldre som mer eller mindre spiser barna sine levende og jager bort selv besteforeldre, tanter og onkler for ingen andre enn de vet hvordan øyestenen skal behandles. De kutter jeg bare ut. De tenker jo egentlig bare på seg selv. De er ikke sunn for ungene sine engang. 

2. Folk som ser barna som en berikelse og fortsetter livet sitt med flere og flere mennesker, der alle blir venner og man bare tilpasser aktiviteter til barnevennlige. Helt uproblematisk å fortsette vennskap, selv om de får litt mindre tid og sånn.

Anonymkode: 584a1...ccb

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser det an. Syns der er to typer foreldre:

1. Folk som kaster seg over barna sine ett år før de de er født og der barna pålegges ansvar for å være deres eneste verdi i livet. Foreldre som mer eller mindre spiser barna sine levende og jager bort selv besteforeldre, tanter og onkler for ingen andre enn de vet hvordan øyestenen skal behandles. De kutter jeg bare ut. De tenker jo egentlig bare på seg selv. De er ikke sunn for ungene sine engang. 

2. Folk som ser barna som en berikelse og fortsetter livet sitt med flere og flere mennesker, der alle blir venner og man bare tilpasser aktiviteter til barnevennlige. Helt uproblematisk å fortsette vennskap, selv om de får litt mindre tid og sånn.

Anonymkode: 584a1...ccb

Det var godt beskrevet. Jeg kjenner bare foreldre i kategori 2, og de er supre venner fremdeles selv om de har fått barn. De i kategori 1 har jeg bare lest om på KG.

Anonymkode: bd3be...d39

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan jo være noen av dem faktisk har savnet deg men ikke har hatt tid til å prioritere seg selv og vennskap på årevis. 

Anonymkode: b15d0...6e7

Da kan man ikke forvente at vennskapet har holdt og bli snurt når det ikke har det. 

Anonymkode: 2e861...662

[AnonymBruker]

Dette kommer mer an på person enn at de har barn. Etter jeg ble mamma har jeg fortsatt prioritert å treffe venner, ikke alltid jeg har kunnet være like spontant, men har beholdt alle vennskap fra før jeg fikk barn. Er det noe jeg ikke vil snakke om på jentekveld så er det bleier og trassalder 😅 veldig deilig med andre samtaleemne! Venninner som ikke har barn har jeg knapt snakket om noe barnerelatert med, regner ikke med de har så stor interesse av dem. Venninner som har barn kan jeg feks diskutere barn med om det er noe spesielt, men generelt foretrekker alle i min gjeng å bare kunne være oss selv og ikke bare mammaer når vi treffes. 

Anonymkode: 1882b...0dd

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at mine barnløse venninner faset meg ut allerede når jeg var gravid. Veldig sårende, men jeg gikk videre. Har heldigvis fått meg nye venner, både med og uten barn 😊 Ja, man havner i en boble en periode etter at man har barn, men jeg er jo fortsatt den samme personen. Og jeg klarer å snakke om andre ting enn barn, finnes grenser for hvor spennende det er å snakke om barn.

Jeg tenker at vennskap bør være sterke nok til at man takler lengre og kortere perioder hvor den ene eller den andre ikke klarer å ha like mye kontakt som før. Har to slike venner og de tviholder jeg på. Her kan det gå år uten at vi snakkes, og det er akkurat som før når vi endelig møtes 😊

Anonymkode: 47649...7be