Ett år og ekstremt «mammadalt»

[AnonymBruker]

Datteren min ble ett år i juni, og har siden hun var rundt åtte måneder vært veldig opptatt av meg. Hvis jeg går ut av rommet er det umiddelbart «mammamammamama» og hun begynner å grine, selv om hun er med pappaen. I familieselskap elsker hun å smile og tulle med de andre, men vil bare være på fanget mitt og helst bli bært hele tiden. Det har gradvis blitt verre, og nå vil hun knapt bli holdt av pappaen om jeg er i rommet (og vi tre er alene). Jeg sier alltid Hadet og vinker når jeg drar, hun har hatt svært lite barnevakt på kvelder (ikke vært på overnatting) og har ikke begynt i barnehage enda. Er egentlig veldig trygg på pappaen, han har vært i perm lenger enn vanlig og de har hatt det storartet. Har alltid kunnet legge henne uten problem feks, vi har byttet på ganske likt siden hun var 4 mnd. Jeg har ikke jobbet fulltid etter perm, men 50%, så har vært mye hjemme. 
 

dette har vært slitsomt en stund, men nå med ferie er det ekstremt. Er på hyttetur med svigers, og jeg måtte gå en tur alene for å gråte i går. Er så sliten av å alltid måtte bære, trøste og være den eneste som duger. Sleng inn noen kommentarer fra svigermor om at hun er bortskjemt og at jeg må la henne grine - så skal jeg love deg at den eneste som griner er meg 😛

 

antar det er seperasjonsangst? Noen som har erfart liknende og at det gikk over? Hilsen sliten mamma

Anonymkode: 5562f...f0b

[AnonymBruker]

Hmm, her var datteren vår pappadalt. En periode da fikk jeg nesten ikke lov å holde henne eller bytte bleie. Hvis hun slo seg løp hun i ring rundt meg og rett i armene på pappaaaaaa. Jeg syntes også det var helt grusomt å bli avvist sånn. Men det går seg til. Så jeg regner med at det vil gå seg til for dere også☺️

Anonymkode: 76b76...c23

[AnonymBruker]

Samme med guttungen her. Han ble 1 i mai. Han kan leke og kose seg med andre, men så snart han ser meg er det sutring og grining og han vil opp. Dette er helt normalt og jeg vet det snart går over. Har ei på 4 fra før. Hva skjer om du ikke er tilstede? Godtar hun trøst av andre da? 

Anonymkode: b2718...e94

[AnonymBruker]

Får andre lov til å holde? 

Anonymkode: 47602...e71

[AnonymBruker]

Er det bare faren hun ikke ønsker kontakt med, eller er det andre mennesker generelt? 

Anonymkode: 100c7...27c

[AnonymBruker]

TS her. Det er ikke det at hun ikke ønsker kontakt med pappa, han er helt klart mest best. De kan leke og ha det fint, helt til hun ser meg eller hører meg eller beveger meg i retning ut av rommet. Da er det panikk med en gang. Har jeg først gått, går det helt fint. Det siste gjelder også besteforeldre. 
 

Men jeg føler jeg ikke har bevegelsesfrihet hjemme. Må jeg på do vet jeg det blir grining. Går jeg for å lage mat, blir det grining og hun kommer krabbende inn til meg for å prøve å klatre opp benet mitt. Det betyr ikke at jeg ikke gjør disse tingene, men det innebærer et valg om å «forstyrre freden» på en måte. Synes det er psykisk slitsomt.

det eneste stedet hun slapper helt av og løper rundt, er på lekeplassen. Det elsker hun, så vi er der noen timer hver dag. Men blir lite av det på hytta så klart.

Anonymkode: 5562f...f0b

[AnonymBruker]

Andre enn meg og pappaen får ikke lov til å holde, med mindre de er alene med henne. Til nød kan mormor. 

Anonymkode: 5562f...f0b

[Gjest Albbas]

Klassisk separasjonsangst. Har nettopp blitt sterkere hos min ettåring også, og jeg tror det å reise vekk forverrer det (ukjente omgivelser = holde seg fast i trygge mamma). Det går over igjen, men fy det er slitsomt! 

Ta deg gode pauser. Så lenge hun får trøst er det ikke skadelig for henne å gråte og lengte etter deg. Ta flere pauser i løpet av dagen så du får hentet deg inn.