Hva hjalp deg å komme videre etter samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

Etter 15 år som kjærester, 12 år som ektepar og to felles barn, bestemte mannen min seg for å ta ut separasjon. Det har vært vanskelig mellom oss siden vi fikk minstebarnet på to år, men jeg var innstilt på å prøve å finne tilbake igjen. Dessverre ønsket ikke han det samme. Nå venter en helt ny hverdag for oss alle. Vi har fortalt ungene om bruddet, og eldstejenta tok det svært tungt. Minstegutten er for liten til å forstå. Eksmannen min har vært mye borte pga jobb de siste to årene og hadde heller ikke pappaperm med ham, så han vil ikke merke så stor forskjell i det daglige. Jeg skal ha hovedomsorgen og blir boende i huset sammen med barna. Pappaen skal ha samvær med overnatting annenhver helg og besøk noen ettermiddager annenhver uke. Vi er altså enige om økonomi og samværsordning, så tilsynelatende er dette er fint brudd. Men følelsesmessig er det jo likevel et kaos, og jeg kjenner på en følelse av svik for å at han velger å gi opp ekteskapet og familielivet. I mitt hode er dette et "unødvendig brudd" siden minstebarnet er så liten og det har vært noen krevende år. Men jeg må respektere avgjørelsen hans og se fremover alene. Har dere noen tips til veien videre? Hva hjalp for deg? 

Anonymkode: 494b5...67b

[AnonymBruker]

Det dere har per nå er jo da et dødt forhold. Det er litt sjokk i starten, å plutselig bli alene. Ofte er det mer frykten for å skilles fra hverandre etter så mange år, enn ønsket om å være med vedkommende, som er sterkest i første fase av et brudd.

Plutselig må du kjenne på: Alene.

For min del gikk det fort fra å være et sjokk etter ti år sammen til å bli pur glede. Møtte raskt en ny mann. Hva skulle jeg vente på, hadde kasta bort flere år i et dødt forhold.

Nå forstår jeg ikke at jeg var med han forrige engang. Er så sjeleglad det tok slutt.

Prøv å se fremover. Se muligheter, nå kan du starte helt på nytt. Er spennende egentlig =)) 

Anonymkode: 9755a...d75

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg har ikke opplevd ekteskapet som dødt; det har vært mye nærhet, gode samtaler og jevnlig sex. Men vi har hatt lite tid til hverandre og vært fanget i en hektisk og krevende hverdag med små barn og mye jobb på han. Derfor var jeg innstilt på å fortsette å jobbe for forholdet, selv om samspillet mellom oss var vanskelig. 

Jeg har aldri vært singel som voksen, vi møttes i slutten av tenårene, så jeg kjenner nok absolutt mest på frykten for å være alene. Hvordan gikk du frem for å finne en ny mann? Hadde du barn med eksen? Hvordan reagerte de? 

 

Anonymkode: 494b5...67b

[AnonymBruker]

Først av alt, så må du ikke tenke på å finne en mann enda. Nå skal du finne deg selv. Hvem er du som voksen? Kanskje er det ting du har hatt lyst til å gjøre, men som eksen din ikke likte så godt, og så ble det aldri prioritert? Treff vennene dine mer. Bruk frihelgene.

Ikke håp at han kommer tilbake. Dette har han nok tenkt over lenge før han sa det. Du må også være forberedt på at han finner ei annen, eller at han allerede har gjort det. Ikke kast bort mer tid på han. Du sier selv at 2-åringen ikke vil merke så stor forskjell av at han ikke er der lenger. Hva slags familiefar er det? Ikke den du drømte om da dere ble sammen, regner jeg med.

Ja, jeg vet det gjør vondt. Jeg ble forlatt etter 19 år av en drittsekk. Jeg kjente at det var befriende. Likevel gjorde det vondt. Men da jeg ga opp håpet, så gikk følelsene fort over! Det er det forbaska håpet som tviholder på kjærlighetssorgen. Sett strek, og innse at det ikke blir noe mer. Og så vil det bli bedre. Etter en stund. Sorgen er det meningen at du skal igjennom. Han har mistet familien han også. Selv om han på en måte har valgt å gi opp, så gjør det nok vondt for han også.

Anonymkode: 427ad...36e

[AnonymBruker]

Føler med deg 🧡 Vi gikk hvert til vårt etter 25 år, barna rett før tenåringer. Til å begynne med bodde barna i huset mens vi flyttet inn og ut for stabilitet, men jeg skjønner at dette blir annerledes hos dere. Jeg hadde 100% fokus på barna den tiden jeg var hos dem og kan ikke huske at jeg følte meg så veldig ensom egentlig. Nå trives jeg i eget selskap da, men barna var jo der og litt større enn dine. Eksen var kjapt ute og møtte en dame og skulle leve litt midtlivskrise i tillegg, så når han var i huset så var han stadig borte og barna hjemme alene en del timer. Det syns jeg ikke var noe særlig ok! Dårlig oppskrift på å ivareta barna. Du vil få mye igjen for å investere masse tid med dem fremover. Du kan jo allikevel ha familie og venner på besøk hvis du føler deg alene / ensom. Det hjelper jo veldig på humøret å være sammen med noen. Det hjelper også å snakke fortrolig om hvordan du har det med mine nærmeste. 

Den halve tiden jeg var uten barna og i en leid leilighet, trente jeg og var med venner og familie. Det var det første halve året som var "verst" for oss alle, så begynte det å gå seg til. Venninnene mine ringte og stilte opp ekstra i den tiden, så det sammen med treningen og fellesskapet der var det som fungerte for meg. Vi hadde brukt lang tid på bruddet og bodde sammen i over en måned etter vi bestemte oss, så jeg var ferdig med de verste sorgriene egentlig. De hadde jeg sammen med eksen, og det var veldig fint. Da støttet vi hverandre.

Jeg begynte så smått med nettdating etter hvert, og da var jo chatting et spennende tidsfordriv både etter ungene var lagt / lekte på egenhånd eller da jeg var alene. Så begynte jeg å møte menn, og siden jeg bare hadde hatt en kjæreste i livet så var jo det interessant å møte så mange ulike menn på den måten. Er jo en veldig annen setting enn kollegaer og treningskompiser etc. 😄 Etter 8 måneder som singel møtte jeg en som fort ble kjæresten min. Det betydde ikke at jeg var ferdig med å sørge over familielivet som gikk tapt. Det er forskjell på at jeg ikke vil ha eksmannen min tilbake og det å savne livet vi hadde innimellom. Men det er sjeldnere og sjeldnere jeg blir trist ved tanken, stort sett er det gode minner som jeg heller blir glad av å tenke på. Det har gått litt i faser egentlig, om jeg tenker med vemod på familietiden eller bare lever i nuet. 

Så tenker jeg noen ganger på stakkars barna som må vokse opp i to hjem, men de sier selv at det går greit. Han yngste sliter litt med å sove noen ganger når han er hos meg, det er ikke "hjemme" på ordentlig. Eksen har huset. Men alt i alt har det gått bra og det viktigste er at samarbeidet fungerer og barna har det bra uansett hvem de er hos. Barn svinger i tanker og humør veldig raskt. Han yngste sa en dag at det er sjelden han tenker på at han vil gå til meg når han er hos pappa, og det er jo helt supert! Det betyr at han ikke sitter og savner den andre hele tiden. Han vet at han har oss begge og vi er glade i han selv om vi ikke er sammen hver dag. Det samme tenker jeg. Jeg er veldig glad i barna mine, men det går helt fint å bare se de halve tiden. Er litt vanskeligere når det går langt i mellom som nå i ferien. 

Dette ble litt langt og rotete. Sånn oppsummert det som hjalp:
- Snakke veldig mye med eksen, vite at dette var den beste løsningen selv om det var vondt, støtte hverandre
- Svelge noen kameler, heller godt samarbeid enn kjepphester og krangling
- Felles middag en dag i uka, gjøre litt ting sammen i overgangen, venne oss "av" med å være familie. Full fokus på barna spesielt første halvåret, snakke med dem også om hvordan det går,
- Støtte fra venner og familie, være ekstra mye sammen dem, eller ringe når man trenger å prate ut
- Tenke gjennom hva jeg ville med livet mitt
- Pusle med egne ting, drive med hobbyen min mye når jeg har barnefri
- Legge planer for de helgene jeg ikke har barna, både for å oppleve fine ting og unngå ensomhetsfølelse

Lykke til! Det er tøft i starten, men det går seg til  

Anonymkode: 9346f...c8d

[AnonymBruker]

Takk for fine svar. Jeg har heldigvis en fantastisk familie, svigerfamilie og gode venner som stiller opp, så jeg trenger ikke å være alene om jeg ikke vil. Det er nok mest tapet av "familielykken" jeg sørger over. Vi hadde det veldig fint sammen da vi fikk første barnet, men så endret jobbsituasjonen hans seg, så det ble en helt annet barsel- og småbarnstid med andre barnet enn hva vi egentlig var enige om. Det gjør vondt å føle at han "velger bort" familien til fordel for jobben. 

Når det gjelder tiden fremover, vil jeg nok få det travelt i hverdagen med jobb og barna. Heldigvis har jeg mange venner med barn, så jeg skal få være sosial i tillegg. I frihelgene blir det nok trening, lange turer og tid med venner. Begynte dere med noen nye hobbyer eller annet for å treffe nye mennesker og komme dere mer ut? Tar gjerne i mot flere tips  

Anonymkode: 494b5...67b

[AnonymBruker]

Etter 4 år som venner og 13 år som kjærester, kasta kjæresten meg og barneplaner på båten. Merkelig å kjenne på at en epoke var over. Vi hadde kjent hverandre nesten hele mitt voksne liv og han gleda seg til å bli gammel med meg osv.

Jeg kom meg videre ved å kaste meg inn i nye hobbier, nye og gamle vennskap og videreutdanning. 

Følte meg veldig sveket i tida etter bruddet, men følte til slutt at det var "på ham". Og jeg fant meg ny mann etterhvert. 

Anonymkode: 0405f...0cc