Rådløs, vet ikke hva jeg skal gjøre

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn med utfordringer, som nå er voksen. Bor sammen med oss (mor, stefar og lillebror). Oppførselen hans er "litt" utfordrende for tiden, jeg prøver så godt jeg kan å møte han på en positiv måte, vise interesse for livet hans osv. Men har holdt meg litt unna de siste ukene da han har vært veldig aggressiv. Jeg forventer at han snakker på en ordentlig måte til oss, og en liten grad av høflighet. I dag så jeg at han var veldig amper, så jeg holdt meg klokelig unna. Men stefaren går rett på, slik at begge tenner på alle plugger, og det ender med at guttungen sparket han for å få fred.

Det er ikke hver dag det er slike situasjoner, vanligvis litt munnhuggeri og så går gutten sin vei. Men jeg kjenner jeg er rådvill, burde jeg ta med gutten og flytte på hytta resten av sommeren? Kjemien mellom stefaren og han er kjempedårlig, og ingen av de har lyst til å gjøre noe for å fikse det. Det gjør meg kjempetrist. Nå er det bare en drøy måned til gutten skal flytte langt vekk for å gå på skole. Burde jeg bare bite sammen tennene, eller burde jeg flytte fra hele greia? Altså for godt, slik at de to aldri mer trenger å forholde seg til hverandre? Eller vil gutten bli voksen en dag?

Jeg har selv blitt fysisk og psykisk syk av påkjenningen det er å stå i pårørende-rollen i så mange år, og klarer ikke stå i alle kampene lenger, derfor trekker jeg meg unna. Jeg og mannen har bodd sammen i 14 år, så situasjonen er ikke nyoppstått, men jeg klarer ikke mer, og ser ikke lyset i tunnellen eller noen veier ut.

Anonymkode: f4dd1...5a9

[Gjest WhisperingWind]

Hvor gammel er sønnen din? 

Kanskje han burde bo i omsorgsbolig om hjemmesituasjonen er så uutholdelig. 

[Tatja]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en sønn med utfordringer, som nå er voksen. Bor sammen med oss (mor, stefar og lillebror). Oppførselen hans er "litt" utfordrende for tiden, jeg prøver så godt jeg kan å møte han på en positiv måte, vise interesse for livet hans osv. Men har holdt meg litt unna de siste ukene da han har vært veldig aggressiv. Jeg forventer at han snakker på en ordentlig måte til oss, og en liten grad av høflighet. I dag så jeg at han var veldig amper, så jeg holdt meg klokelig unna. Men stefaren går rett på, slik at begge tenner på alle plugger, og det ender med at guttungen sparket han for å få fred.

Det er ikke hver dag det er slike situasjoner, vanligvis litt munnhuggeri og så går gutten sin vei. Men jeg kjenner jeg er rådvill, burde jeg ta med gutten og flytte på hytta resten av sommeren? Kjemien mellom stefaren og han er kjempedårlig, og ingen av de har lyst til å gjøre noe for å fikse det. Det gjør meg kjempetrist. Nå er det bare en drøy måned til gutten skal flytte langt vekk for å gå på skole. Burde jeg bare bite sammen tennene, eller burde jeg flytte fra hele greia? Altså for godt, slik at de to aldri mer trenger å forholde seg til hverandre? Eller vil gutten bli voksen en dag?

Jeg har selv blitt fysisk og psykisk syk av påkjenningen det er å stå i pårørende-rollen i så mange år, og klarer ikke stå i alle kampene lenger, derfor trekker jeg meg unna. Jeg og mannen har bodd sammen i 14 år, så situasjonen er ikke nyoppstått, men jeg klarer ikke mer, og ser ikke lyset i tunnellen eller noen veier ut.

Anonymkode: f4dd1...5a9

Skjønner deg godt, det tar på å være pårørende i mange år. Jeg vet. 

Du skriver ingenting om hva utfordringene til din sønn består i, men jeg ville strukket meg langt for å få ro rundt dere den siste tiden før han drar.

Hvis det lite upraktisk at du og sønn drar på hytta, hva med at stefar drar? Han bør du kunne prate med, han kjenner vel til at du er sliten og trenger ro...

[AnonymBruker]

5 hours ago, WhisperingWind said:

Hvor gammel er sønnen din? 

Kanskje han burde bo i omsorgsbolig om hjemmesituasjonen er så uutholdelig. 

Omsorgsbehovet er ikke så stort. Men for stort for meg. Særlig etter at jeg begynte å slite sånn med helsa. Men tro meg, vi har vurdert det. Har tenkt lenge at han skal flytte snart, så vi holder nok ut. Men der er tøft... 

Anonymkode: f4dd1...5a9

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Tatja said:

Skjønner deg godt, det tar på å være pårørende i mange år. Jeg vet. 

Du skriver ingenting om hva utfordringene til din sønn består i, men jeg ville strukket meg langt for å få ro rundt dere den siste tiden før han drar.

Hvis det lite upraktisk at du og sønn drar på hytta, hva med at stefar drar? Han bør du kunne prate med, han kjenner vel til at du er sliten og trenger ro...

Det har låst seg litt for stefar, og det gjør det tøffere for meg, føler jeg står alene i det. Jeg skjønner han godt, det skal mye til å ha nok raushet ovenfor slike barn. Tøffe tak og lite positiv feedback... det får meg til å revurdere hele forholdet, har dårlig samvittighet for at jeg utsetter han for dette. Men på den annen side så har han ikke stukket av, han er her frivillig. Vi har nok kjørt oss i en ond sirkel og trenger å puste litt. 

Han forstår meg, men klarer ikke la være ta kampene og skape konflikter. Han ser ikke at han gjør noe galt, han mener det er helt riktig fordi han har nulltoleranse for ufint språk og uhøflighet. Kombiner det med en gutt som er i identitetskrise og litt fjortis og adferdsvansker +++ 

Anonymkode: f4dd1...5a9

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Omsorgsbehovet er ikke så stort. Men for stort for meg. Særlig etter at jeg begynte å slite sånn med helsa. Men tro meg, vi har vurdert det. Har tenkt lenge at han skal flytte snart, så vi holder nok ut. Men der er tøft... 

Anonymkode: f4dd1...5a9

Han er 19 btw. 

Anonymkode: f4dd1...5a9

[Tatja]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har låst seg litt for stefar, og det gjør det tøffere for meg, føler jeg står alene i det. Jeg skjønner han godt, det skal mye til å ha nok raushet ovenfor slike barn. Tøffe tak og lite positiv feedback... det får meg til å revurdere hele forholdet, har dårlig samvittighet for at jeg utsetter han for dette. Men på den annen side så har han ikke stukket av, han er her frivillig. Vi har nok kjørt oss i en ond sirkel og trenger å puste litt. 

Han forstår meg, men klarer ikke la være ta kampene og skape konflikter. Han ser ikke at han gjør noe galt, han mener det er helt riktig fordi han har nulltoleranse for ufint språk og uhøflighet. Kombiner det med en gutt som er i identitetskrise og litt fjortis og adferdsvansker +++ 

Anonymkode: f4dd1...5a9

Jeg har en datter med ADHD. Ufint språk og utskjelling er en del av hverdagen. Det er helt klart slitsomt, men best fungerer det å ignorere den oppførselen, og belønne god oppførsel. Min mann (hennes far) kan også havne i huggeri med henne til stadighet, jeg må be ham roe seg, titt og ofte. 

Jeg, og sikkert du, er helt enig i prinsippet hans om nulltoleranse for ufint språk og uhøflighet. Men noen ganger må man jo bare forstå at på dette barnet fungerer ikke de allmenne reglene. 

Du har sikkert fått gode råd om hvordan håndtere din sønn, har din mann det? 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Tatja said:

Jeg har en datter med ADHD. Ufint språk og utskjelling er en del av hverdagen. Det er helt klart slitsomt, men best fungerer det å ignorere den oppførselen, og belønne god oppførsel. Min mann (hennes far) kan også havne i huggeri med henne til stadighet, jeg må be ham roe seg, titt og ofte. 

Jeg, og sikkert du, er helt enig i prinsippet hans om nulltoleranse for ufint språk og uhøflighet. Men noen ganger må man jo bare forstå at på dette barnet fungerer ikke de allmenne reglene. 

Du har sikkert fått gode råd om hvordan håndtere din sønn, har din mann det? 

Gode råd, vet ikke helt jeg. Har bedt om hjelp og råd fra bufetat, og andre som jobber med ungdom i kommunen, men får bare svada. De jatter bare med. Mannen min har fått høre det samme som meg, men han er jo så prinsipielt uenig. Jeg har i grunnen de samme prinsippene, men noen ganger trenger man litt fred... 

Anonymkode: f4dd1...5a9