Angrer på at jeg fortalte foreldrene mine om hvor jeg jobber, nå har jeg mistet lysten på å jobbe der, hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg har vært heldig og fått en veldig bra jobb i et prestisjefylt selskap i utlandet. Alle sier at det er veldig stort å ha fått det til, selv blant de innfødte i dette landet. Jeg var utrolig stolt og glad for dette og følte som jeg svevde på skyer. Men jeg har et ekstremt dårlig forhold til foreldrene mine og vi har egentlig ingen kontakt utover plikttreff til jul. Jeg har måttet slite meg gjennom en tung utdannelse uten at de har giddet å bidra med noe for å hjelpe meg tross at de er rike. Min mor er en narsissist som har bedrevet mye psykisk mishandling og min far er en regelrett psykopat som både har drevet med slåing, spark og psykisk mishandling. Jeg ble også overvåket på nettet (min far/psykopaten hadde lastet ned et program for dette og siden vi hadde delt nettverk kunne han se alt) og ting jeg skrev til venner i samtaler ble brukt mot meg eller avslørt i familietilstelninger (da med tanter, onkler, besteforeldre tilstede). Det har også vært sabotasje av min hobby som barn og ungdom da de brukte pengene sine som en måte å trykke meg ned på gjennom å nekte å bidra, men at jeg fortsatt ble holdt på gress gjennom å håpe at de ville bidra. Ellers har det vært mye løgn, manipulasjon og gaslightning. Det har altså vært en vond og vanskelig oppvekst.

Jeg har gang på gang sagt til meg selv at jeg ikke skal involvere dem i livet mitt og heller lyve om hva jeg driver med. Dessverre er jeg naiv og tenker alltid at de kanskje kan forandre seg og når det har gått lenge mellom hver gang vi har hatt kontakt så kan jeg bite på og tro det blir bedre denne gangen. Så dessverre avslørte jeg hvor jeg jobbet. Så møttes vi igjen til jul og dritten begynte igjen. De hadde selvsagt ikke forandret seg. Jeg overhørte også at min mor/narsissisten sa at jeg sikkert løy om hvor jeg jobbet (tross at jeg beviste det med å sende mail med mitt navn knyttet til selskapets mailadresse). Hun kritiserte meg også for garderoben min, sa at jeg hadde stygge klær og at jeg kunne ha en "sånn jobb" med en slik garderobe. For det første er ikke jobben noe der man går kledd i dress, alle gikk likt kledd som meg (vanlige, pene klær men ikke dress og fancy ting) og for det andre har jeg vært student og ikke hatt masse penger og slenge rundt (og de bidrar jo ikke med noe heller). Så jeg føler meg nå utlevert og jeg føler panikk knyttet til det. Jeg åpnet meg opp og delte noe jeg var glad for, for så bare å få dritt tilbake. 

Jeg er så sint på meg selv for at jeg ikke lærer! Og nå har jeg mistet lysten og piffen på jobb. Jeg har bestemt meg for å kutte ut foreldrene mine for godt etter alt jeg har vært gjennom, men jeg klarer ikke bli kvitt denne følelsen av å være utlevert og at de fortsatt overvåker meg ved å vite hvor jeg jobber. Jeg vil liksom være fri fra dem og ikke ha dem inn i noe av det jeg driver med. Jeg er forresten 28 år og har en master innen teknologi.

Hva skal jeg gjøre? 

 

Anonymkode: 33d9b...3fa

[Emmelise]

Terapi. Definitivt start med terapi.

Det er forøvrig ikke skam i å gå til en terapaut. Det er bare bra at man har en objektiv tredjepart som kan hjelpe deg med å få satt ord på tanker og hjelpe deg med å gi deg de verktøy du trenger for å enten komme deg gjennom hverdagen eller den obligatoriske familiemiddagen.

[AnonymBruker]

Ikke angre, gjort er gjort.

Men, du må fjerne disse menneskene fra livet ditt. Ser du ikke det selv? Man velger ikke sine foreldre.

Jeg kuttet ut min far som var likedan som du beskriver, bare mentalt overgrep og nedtrykking.

Livet er så kort, så slutt å bruk tiden din på feil mennesker i livet. Det MÅ du lære deg!! Ikke føl deg rådløs, gjør det som er rett for deg. Du trenger ikke forklare dine valg i livet, du skal leve livet ditt. Ikke leve livet til andre.

Du er jo heldig om du bor i et annet land enn dine foreldre, det gjør alt mye enklere. 

Anonymkode: f72b2...9bb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Emmelise skrev:

Terapi. Definitivt start med terapi.

Det er forøvrig ikke skam i å gå til en terapaut. Det er bare bra at man har en objektiv tredjepart som kan hjelpe deg med å få satt ord på tanker og hjelpe deg med å gi deg de verktøy du trenger for å enten komme deg gjennom hverdagen eller den obligatoriske familiemiddagen.

Den trenger man ikke delta på.

Terapi hjelper ikke i dette tilfellet. Er jo foreldrene som må endres, noe de aldri vil klare. Mennesker klarer svært sjelden å endre adferd.

Anonymkode: f72b2...9bb

[Emmelise]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Den trenger man ikke delta på.

Terapi hjelper ikke i dette tilfellet. Er jo foreldrene som må endres, noe de aldri vil klare. Mennesker klarer svært sjelden å endre adferd.

Anonymkode: f72b2...9bb

Jo, når man er såpass "skadet" av sine foreldre så bør man søke hjelp for å bygge seg opp igjen og finne sin selvstendighet, trygghet og egen person.  Det kommer ikke akkurat av seg selv på magisk vis. 

[Lodifor]

Meget trist at foreldre kan bli så avskrudd. Alt det beste til deg ❤️

 

Hvor var Barnevernet når man virkelig trenger dem? Kan dem ikke bruke mer tid på slike saker enn på alle disse tullesaker de har virret seg inn i og tapt i menneskerettsdomstolen? 

Psykisk vold er dette, og det er like skadelig som fysisk vold.

Endret 14. juli 2020 av Lodifor

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke angre, gjort er gjort.

Men, du må fjerne disse menneskene fra livet ditt. Ser du ikke det selv? Man velger ikke sine foreldre.

Jeg kuttet ut min far som var likedan som du beskriver, bare mentalt overgrep og nedtrykking.

Livet er så kort, så slutt å bruk tiden din på feil mennesker i livet. Det MÅ du lære deg!! Ikke føl deg rådløs, gjør det som er rett for deg. Du trenger ikke forklare dine valg i livet, du skal leve livet ditt. Ikke leve livet til andre.

Du er jo heldig om du bor i et annet land enn dine foreldre, det gjør alt mye enklere. 

Anonymkode: f72b2...9bb

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den trenger man ikke delta på.

Terapi hjelper ikke i dette tilfellet. Er jo foreldrene som må endres, noe de aldri vil klare. Mennesker klarer svært sjelden å endre adferd.

Anonymkode: f72b2...9bb

Takk for at dere ser det er de som må endre seg og ikke meg. De vil aldri endre seg nei, men så lenge jeg har dem i livet mitt biter jeg på gang på gang og håper de har endret seg fordi jeg gjerne vil ha en god familie. Men må innse at jeg aldri får det. 

Det er også vondt å vite at de kan skryte til folk de kjenner som blir imponerte og det blir status for dem, så de kan sole seg i glansen av å være "gode foreldre", mens virkeligheten er at de trykker meg ned og jeg har jobbet beinhardt for å komme meg ut av den dritten og den ekstremt dårlige selvfølelsen jeg hadde da jeg var yngre på grunn av alle årene fanget med dem. De har ikke hjulpet meg til noe av det jeg har fått til idag, de har prøvd så godt de kan å trykke meg ned og knuse meg. Mine søsken har de faktisk klart å ødelegge, da de begge er helt dysfunksjonelle. Og selv om jeg vet disse tingene fortsetter jeg å prøve å gjøre dem stolte og få et godt forhold til dem. Det er så dumt. 

Anonymkode: 33d9b...3fa

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Emmelise skrev:

Jo, når man er såpass "skadet" av sine foreldre så bør man søke hjelp for å bygge seg opp igjen og finne sin selvstendighet, trygghet og egen person.  Det kommer ikke akkurat av seg selv på magisk vis. 

Hva tenker du er det som beviser at jeg er mest skadet? At jeg ikke vil fortelle dem ting? Eller at jeg faktisk må være skadet pga de absurde handlingene deres?

Jeg har faktisk vært litt hos psykolog som student men hadde ikke råd til å fortsette. Har bare vært i denne jobben i 10 måneder og er ikke helt "på plass" i nytt land enda og jeg må orientere meg litt om psykologer. Men skal ta tak i dette.

Anonymkode: 33d9b...3fa

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for at dere ser det er de som må endre seg og ikke meg. De vil aldri endre seg nei, men så lenge jeg har dem i livet mitt biter jeg på gang på gang og håper de har endret seg fordi jeg gjerne vil ha en god familie. Men må innse at jeg aldri får det. 

Det er også vondt å vite at de kan skryte til folk de kjenner som blir imponerte og det blir status for dem, så de kan sole seg i glansen av å være "gode foreldre", mens virkeligheten er at de trykker meg ned og jeg har jobbet beinhardt for å komme meg ut av den dritten og den ekstremt dårlige selvfølelsen jeg hadde da jeg var yngre på grunn av alle årene fanget med dem. De har ikke hjulpet meg til noe av det jeg har fått til idag, de har prøvd så godt de kan å trykke meg ned og knuse meg. Mine søsken har de faktisk klart å ødelegge, da de begge er helt dysfunksjonelle. Og selv om jeg vet disse tingene fortsetter jeg å prøve å gjøre dem stolte og få et godt forhold til dem. Det er så dumt. 

Anonymkode: 33d9b...3fa

Ikke bruk tiden din på det, bygg opp ditt eget liv med ditt eget nettverk. Etterhvert vil du møte en mann å stifte egen familie kanskje.

Dette klarer du fint, gå videre! 🙂 Aldri hatt det bedre etter jeg kuttet ut min far, savner ingenting. Gikk 1års tid før det var borte mentalt.

Anonymkode: f72b2...9bb

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Lodifor skrev:

Meget trist at foreldre kan bli så avskrudd. Alt det beste til deg ❤️

 

Hvor var Barnevernet når man virkelig trenger dem? Kan dem ikke bruke mer tid på slike saker enn på alle disse tullesaker de har virret seg inn i og tapt i menneskerettsdomstolen? 

Psykisk vold er dette, og det er like skadelig som fysisk vold.

Takk ❤️ Dessverre var de flinke på å unngå å gjøre slikt i offentligheten. Fasaden var viktig å opprettholde så de gjorde ikke slikt offentlig. Så de kan ha fremstått normale utad men bak lukkede dører var det en helt annen sak. 

Det var både psykisk og fysisk vold, så jeg slapp ikke unna noen av delene dessverre. Trist at man som barn er fanget med sånt. 

Anonymkode: 33d9b...3fa

[Emmelise]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker du er det som beviser at jeg er mest skadet? At jeg ikke vil fortelle dem ting? Eller at jeg faktisk må være skadet pga de absurde handlingene deres?

Jeg har faktisk vært litt hos psykolog som student men hadde ikke råd til å fortsette. Har bare vært i denne jobben i 10 måneder og er ikke helt "på plass" i nytt land enda og jeg må orientere meg litt om psykologer. Men skal ta tak i dette.

Anonymkode: 33d9b...3fa

Det er vel en kombinasjon tenker jeg. Vi er vel egentlig alle skadet av våre foreldre på et eller annet vis. Noen ganger harmløst, andre ganger ikke. 

Jeg tenker at om du ikke helt takler at de vet hvor du jobber, at du føler deg overvåket og umiddelbart mister interessen for jobben din som et resultat av de ikke vil "annerkjenne" den så er man jo ikke akkurat skadet på den harmløse måten.

Relasjoner mellom mennesker bygger også på tillit. Om dine foreldre har ødelagt alt som har med tillit å gjøre for deg blir det vanskelig å bygge sunne relasjoner til andre mennesker igjen senere. Det er ikke harmløst akkurat det heller.

Etter hvert som ting kommer mer på avstand, at man finner sin plass i verden og har noen å snakke med, så tror jeg du vil få det mye bedre. Jeg håper ihvertfall det.

[AnonymBruker]

1 time siden, Emmelise skrev:

Det er vel en kombinasjon tenker jeg. Vi er vel egentlig alle skadet av våre foreldre på et eller annet vis. Noen ganger harmløst, andre ganger ikke. 

Jeg tenker at om du ikke helt takler at de vet hvor du jobber, at du føler deg overvåket og umiddelbart mister interessen for jobben din som et resultat av de ikke vil "annerkjenne" den så er man jo ikke akkurat skadet på den harmløse måten.

Relasjoner mellom mennesker bygger også på tillit. Om dine foreldre har ødelagt alt som har med tillit å gjøre for deg blir det vanskelig å bygge sunne relasjoner til andre mennesker igjen senere. Det er ikke harmløst akkurat det heller.

Etter hvert som ting kommer mer på avstand, at man finner sin plass i verden og har noen å snakke med, så tror jeg du vil få det mye bedre. Jeg håper ihvertfall det.

Det er ikke fordi de ikke vil anerkjenne den, men fordi de vet om det. Jeg har følelsen av at de fortsatt kontrollerer meg gjennom at de vet hva jeg driver med. Skulle gjerne bare gått under jorda slik at de ikke visste hvor jeg bodde eller jobbet. 

Ja, er redd for at jeg ikke klarer å komme meg videre. Stoler generelt lite på folk og har lite/null sosialt nettverk. Tror ikke jeg kommer over det før de er fjernet fra livet mitt. Men de har en tendens til å ikke respektere ønskene mine og er redd de kommer til å fortsette å kontakte/trakassere meg om jeg prøver å kutte dem ut.

Ja, altså kommer på avstand gjennom at jeg kutter dem ut? Eller at jeg blir eldre? 

Takk for at du håper jeg får det bedre ❤️ Det er fælt å ha blitt utsatt for denne typen oppvekstmiljø. Utrolig nedbrytende.

 

Anonymkode: 33d9b...3fa

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Hva skal jeg gjøre? 

 

Anonymkode: 33d9b...3fa

Hvis det var mine foreldre som hadde gjort sånt mot meg, så hadde jeg sprengt hele huset deres mens de var ute på butikken. POOF, where the fuck is the house now? 😂 Men nå er jeg en mann, så vi tenker litt annerledes og ikke helt diplomatisk som kvinner 😀 

Digger at man bruker mest gass i andre land som oppvarming og ikke elektrisitet. Da blir det plutselig bang på kjøkkenet.  Poooop 😎

Anonymkode: 9dcb3...a61

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker du er det som beviser at jeg er mest skadet? At jeg ikke vil fortelle dem ting? Eller at jeg faktisk må være skadet pga de absurde handlingene deres?

Jeg har faktisk vært litt hos psykolog som student men hadde ikke råd til å fortsette. Har bare vært i denne jobben i 10 måneder og er ikke helt "på plass" i nytt land enda og jeg må orientere meg litt om psykologer. Men skal ta tak i dette.

Anonymkode: 33d9b...3fa

Kanskje time med norsk psykolog over nett eller evt norsk psykolog i det nye landet kan være lurt slik at du får tatt det på morsmålet ditt? 😊 Vil absolutt anbefale å prøve igjen med psykolog, evt finne god litteratur på temaet.

Anonymkode: 1f8d7...6a7

[AnonymBruker]

Ikke dropp jobben hvertfall! Jeg ville tenkt at du ikke skal la de vinne. Du vet jo at oppveksten har gjort deg litt paranoid mtp foreldrene dine, men mye av dette er helt logiske følelser du får som likevel ikke har noe med deg og jobben du gjør å gjøre. Jobb deg gjennom det, og bygg opp selvtilliten og trua på at jobben er din greie og din stolthet igjen! Ikke la de vinne ved at negatibiteten deres skal ta fra deg dette også! Stå på, vi heier på deg ❤️

Anonymkode: 03e8d...09c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært heldig og fått en veldig bra jobb i et prestisjefylt selskap i utlandet. Alle sier at det er veldig stort å ha fått det til, selv blant de innfødte i dette landet. Jeg var utrolig stolt og glad for dette og følte som jeg svevde på skyer. Men jeg har et ekstremt dårlig forhold til foreldrene mine og vi har egentlig ingen kontakt utover plikttreff til jul. Jeg har måttet slite meg gjennom en tung utdannelse uten at de har giddet å bidra med noe for å hjelpe meg tross at de er rike. Min mor er en narsissist som har bedrevet mye psykisk mishandling og min far er en regelrett psykopat som både har drevet med slåing, spark og psykisk mishandling. Jeg ble også overvåket på nettet (min far/psykopaten hadde lastet ned et program for dette og siden vi hadde delt nettverk kunne han se alt) og ting jeg skrev til venner i samtaler ble brukt mot meg eller avslørt i familietilstelninger (da med tanter, onkler, besteforeldre tilstede). Det har også vært sabotasje av min hobby som barn og ungdom da de brukte pengene sine som en måte å trykke meg ned på gjennom å nekte å bidra, men at jeg fortsatt ble holdt på gress gjennom å håpe at de ville bidra. Ellers har det vært mye løgn, manipulasjon og gaslightning. Det har altså vært en vond og vanskelig oppvekst.

Jeg har gang på gang sagt til meg selv at jeg ikke skal involvere dem i livet mitt og heller lyve om hva jeg driver med. Dessverre er jeg naiv og tenker alltid at de kanskje kan forandre seg og når det har gått lenge mellom hver gang vi har hatt kontakt så kan jeg bite på og tro det blir bedre denne gangen. Så dessverre avslørte jeg hvor jeg jobbet. Så møttes vi igjen til jul og dritten begynte igjen. De hadde selvsagt ikke forandret seg. Jeg overhørte også at min mor/narsissisten sa at jeg sikkert løy om hvor jeg jobbet (tross at jeg beviste det med å sende mail med mitt navn knyttet til selskapets mailadresse). Hun kritiserte meg også for garderoben min, sa at jeg hadde stygge klær og at jeg kunne ha en "sånn jobb" med en slik garderobe. For det første er ikke jobben noe der man går kledd i dress, alle gikk likt kledd som meg (vanlige, pene klær men ikke dress og fancy ting) og for det andre har jeg vært student og ikke hatt masse penger og slenge rundt (og de bidrar jo ikke med noe heller). Så jeg føler meg nå utlevert og jeg føler panikk knyttet til det. Jeg åpnet meg opp og delte noe jeg var glad for, for så bare å få dritt tilbake. 

Jeg er så sint på meg selv for at jeg ikke lærer! Og nå har jeg mistet lysten og piffen på jobb. Jeg har bestemt meg for å kutte ut foreldrene mine for godt etter alt jeg har vært gjennom, men jeg klarer ikke bli kvitt denne følelsen av å være utlevert og at de fortsatt overvåker meg ved å vite hvor jeg jobber. Jeg vil liksom være fri fra dem og ikke ha dem inn i noe av det jeg driver med. Jeg er forresten 28 år og har en master innen teknologi.

Hva skal jeg gjøre? 

 

Anonymkode: 33d9b...3fa

Vil først bare si fy søren så mye du har vært igjennom. Du virker som en oppegående person og vil bare gi deg en stor klem! Kutt ut foreldrene dine helt, det høres ikke ut som de har noen gode sider i det hele tatt, enkelte mennesker burde aldri få barn og de er nok dessverre av den typen. Ikke la foreldrene dine ta fra deg gleden med jobben og alt du har oppnådd, det er de virkelig ikke verdt! Gratulerer med ny jobb!

Anonymkode: bce24...864

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det var mine foreldre som hadde gjort sånt mot meg, så hadde jeg sprengt hele huset deres mens de var ute på butikken. POOF, where the fuck is the house now? 😂 Men nå er jeg en mann, så vi tenker litt annerledes og ikke helt diplomatisk som kvinner 😀 

Digger at man bruker mest gass i andre land som oppvarming og ikke elektrisitet. Da blir det plutselig bang på kjøkkenet.  Poooop 😎

Anonymkode: 9dcb3...a61

Haha, ja, burde nok ha gjort det. Men dessverre er det jeg som hadde blitt straffet. Jeg har jo levd i et fengsel hele barndommen, så hvorfor la dem sende meg i et faktisk fengsel når jeg endelig er voksen nok til å komme meg bort fra dem og ha et eget liv?

Hva hadde du gjort i denne situasjonen? Kuttet dem ut? Eller prøvd å hevne deg på diverse måter? Er det ikke like greit å hevne deg ved å la dem råtne alene når de blir gamle uten noen som hjelper til?

Anonymkode: 33d9b...3fa

[AnonymBruker]

Først vil jeg bare si: de definerer ikke deg! Du er deg selv, på din måte, med dine drømmer og oppnåelser, det kan de aldri ta fra deg.

Når det gjelder jobben, så vil jeg anbefale å "ta den tilbake". Ved å tenke at de overvåker deg så gir du de makt, i ditt hode, og flotte ting blir ødelagt. I stedet kan du prøve å tenke at de har ingenting å gjøre med jobben din, det er DIN bragd som du har fått til helt alene. Det spiller ingen rolle om de vet hvor du jobber, for det handler ikke om dem. Sånn kan man tenke om alt. Unngår man et sted pga. minner, så skap nye og gode minner på den plassen. Om en matrett minner deg om noe fælt, lag en ny vri på den og gjør den til din egen. Ta makten, stedet, situasjonen, minnet, tilbake. Da har de ikke lenger noe makt. 

Anonymkode: 91d37...8c0

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje time med norsk psykolog over nett eller evt norsk psykolog i det nye landet kan være lurt slik at du får tatt det på morsmålet ditt? 😊 Vil absolutt anbefale å prøve igjen med psykolog, evt finne god litteratur på temaet.

Anonymkode: 1f8d7...6a7

Takk  Ikke så mange nordmenn her, men skal absolutt ta tak og se om jeg finner noe. Er ikke helt stødig i språket enda men kan sikkert finne noen som snakker engelsk iallefall. 

Anonymkode: 33d9b...3fa

[liljene]

Å bryte med familien er både positivt og negativt. Det mest krevende har vært andres bevisste og ubevisste kommentarer, og følelsen av å stå utenfor...

Vil anbefale deg å lese boken Women who love too much. Det fikk meg til å endelig akseptere at min mor er misunnelig på meg. At familien bryr seg katta om meg, og at livet mitt er bedre uten dem. 
 

Det gjelder å finne lyspunktene og aktiviteter på typiske familiedager. Det er også godt å snakke med noen som har det som deg og som aksepterer deg for den du er.