Når er man klar for barn?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det er både slitsomt og utfordrende å være mor, men den altoppslukende kjærligheten jeg har til barna mine, og den gleden jeg får ved å se dem leke sammen er faktisk verdt det. Alt ser annerledes ut gjennom barneøyne. Savner likevel mye av det gamle livet mitt, og bekymringsløs blir jeg aldri igjen, men det skal bli gøy å reise verden med mann og barn. 

Anonymkode: 1c007...964

Ja det hører jeg ofte, om den kjærligheten som trumfer alt. Mange sier derimot det motsatte, at den kjærligheten er der, men innerst inne angrer de likevel. De skulle ønske de ikke hadde blitt mor. Og dette er folk som utad later som de er så lykkelige mødre. Fine folk også, empatiske, men angrer da voldsomt 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

Dette var som om jeg skulle skrevet det selv.

Er selv 33 år, og vi har "prøvd" i to måneder. Dvs ikke gått "all in" riktig enda, men bruker ikke prevensjon. Da jeg fikk mensen sist tenkte jeg "åh, en ekstra måned med frihet". Vi ønsker oss veldig barn, og jeg har hatt lyst på barn i mange år. Jeg har dog utsatt og utsatt, og skal vi ha så bør det bli i nærmeste framtid. Men nå når vi faktisk skal ta/har tatt skrittet, så får jeg plutselig litt panikk og ekstra angst rundt det hele. Alle momentene du beskriver kjenner jeg meg igjen i. 

Lurer kanskje litt på om det er at man har blitt mer voksen og ser realiteten mer tydelig rundt det hele, og ikke en slags idyll som man gjerne trodde da man var yngre? Skal nevnes at jeg sliter med angst i hverdagen og liker å ha en viss "kontroll" på ting som skal skje i livet mitt. Det å få barn er vel kanskje noe av det man kan ha minst kontroll over her i livet - både med tanke på sin egen kropp og det å skulle ta vare på et annet menneske.

Anonymkode: dc487...296

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selv om jeg alltid har ønsket meg barn, så lurte jeg på om jeg egentlig passet til det. Jeg er glad i å ha tid for meg selv, og i å kunne være spontan. Så jeg fryktet at det var naivt av meg å tro at det skulle gå fint. En kan vel si at jeg så for meg at jeg både skulle være 25 og fri og ha barn på én gang. Jeg var 34 da førstemann kom og snart 36 da vi fikk nr. 2, og vi lever ikke helt som da vi var 25 mer, nei. Men jeg opplever at vi har det veldig fint likevel.

For meg er to viktige faktorer som bidrar til at det går lettere. Det ene er at de intense periodene er nettopp perioder. Jeg vet at det vil gå over igjen. Og så syns jeg det er mye som er fint også når det er som tøffest da. Men de tingene vi må gi avkall på til tider fordi livet er hektisk, de vil vi få mer tid til igjen senere. Det andre er nettopp dette med å nyte de små stundene av frihet. Om det så er å nyte en lang dusj nå mens babyen sover og toåringen er i barnehagen. Eller første gang foreldrene mine passet eldstemann og samboeren og jeg var alene ute og spiste, for en herlig følelse (og samtidig så savnet vi babyen og gledet oss til å komme hjem til henne). 

Anonymkode: 35f79...625

Var du redd for å få barn i alder av 34? Er det stor risiko for oss å få barn? Sa helsepersonell noe spesielt om det? Jeg ønsker å få en nå, og kanskje en til som 36 åring hvis alt går bra. Tipper jeg da fort har lyst på en til.

Ellers smiler jeg av det du skriver. Fint å få litt andre perspektiver enn mitt paniske hode akkurat nå. 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette var som om jeg skulle skrevet det selv.

Er selv 33 år, og vi har "prøvd" i to måneder. Dvs ikke gått "all in" riktig enda, men bruker ikke prevensjon. Da jeg fikk mensen sist tenkte jeg "åh, en ekstra måned med frihet". Vi ønsker oss veldig barn, og jeg har hatt lyst på barn i mange år. Jeg har dog utsatt og utsatt, og skal vi ha så bør det bli i nærmeste framtid. Men nå når vi faktisk skal ta/har tatt skrittet, så får jeg plutselig litt panikk og ekstra angst rundt det hele. Alle momentene du beskriver kjenner jeg meg igjen i. 

Lurer kanskje litt på om det er at man har blitt mer voksen og ser realiteten mer tydelig rundt det hele, og ikke en slags idyll som man gjerne trodde da man var yngre? Skal nevnes at jeg sliter med angst i hverdagen og liker å ha en viss "kontroll" på ting som skal skje i livet mitt. Det å få barn er vel kanskje noe av det man kan ha minst kontroll over her i livet - både med tanke på sin egen kropp og det å skulle ta vare på et annet menneske.

Anonymkode: dc487...296

Dette hjelper meg veldig. Har følt at alle steder jeg leser er folk så innmari giret på dette og nærmest ligger og tryglet ved siden av graviditetstesten om at de nå må være gravide 

Jeg er dødsnervøs for om neste periode kommer. Jeg tror jeg kommer til å feire med champagne hvis den gjør det .

Jeg er også en engstelig type, skyr leger og helsepersonell, får fort helseangst. Vet jeg kommer til å uroe meg non stop for alle endringer i kroppen, bekymre meg grønn for at noe er galt med meg eller barnet 

Huff, det er vondt å ha det sånn. Virker så far out å skulle plutselig holde en frisk baby i armene på sykehuset. Føles helt fjernt og skummelt nå,alt sammen.

Vi må vel bare hoppe i det.. godt å vite at man er ikke alene om det man føler 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Exactly. Folk har blitt mer ærlige. Så du hadde foretrukket å leve barnløs hele livet? Er det så oppskrytt. To i nær omgangskrets til meg ble psykisk syke etter de fikk barn. Spesielt hun ene savnet så friheten og mistrives som mor, og hun må jo skjule det for de fleste, for det er så tabu. Min sjef sa også til meg at jeg var smart om jeg bare droppet barn. Hun har to sønner og sa det negative veier ikke opp for det positive. ( Hun er pensjonist nå så det var ikke et forsøk på å holde meg på jobb ) 

Anonymkode: fc44d...a18

Ja. Jeg var en fantastisk tante og barnevakt. Elsket barn. Opplevde det var forventet at jeg ville ha barn, og var i passende alder.

Etter jeg ble mor for 8 år siden har jeg vært stort sett utslitt, hatt to depresjoner og masse helseplager etter fødselen. Jeg har etter flere år på venteliste nå fått dato for å få operert fremfall av blære, livmor og tarm.

Barnet kom ut med alle 10 negler på hendene foran ansiktet gjennom fødselskanal, det tok mange timer med sying. Jeg skulle ha vært på do, men sykepleierne var mer opptatt av å få sydd alle revner, så blæren ble overstrukket. Har ikke tisset normalt siden. Barseltid var ikke bra, jeg gikk på jobb da hun var 6 mnd, men sov selvfølgelig ikke nok, hun sov aldri natten gjennom før hun var 3,5 år. Og ja, vi prøvde ulike metoder og fikk hjelp av helsepersonell, uten resultat. Jeg fungerer dårlig med 4-5 timer søvn oppstykket.

Da hun var 2 år kom et par netter hvor hun sov lenger enn til 04:45. Jeg ble lettet.. Men da var hun syk. Vi har hatt helsesøster, fastlege, oppfølging fra forskjellige steder.

Har nå en en glad, frisk, flink datter jeg er veldig glad i, hun sover 21-06 og jeg stiller opp for henne i forhold til sosiale ting, skole og fritid. Men skal jeg være ærlig -og  skulle jeg valgt på nytt ville jeg ikke utsatt min egen kropp eller psyke for dette. 

Det kan nevnes at vi ikke har hatt 4 friske nyttige besteforeldre slik mange andre har hatt god nytte av. Avlastning og barnefri. Jeg har fantasert om å gå fra mannen for å få fri annenhver uke som mange andre rundt meg.

 

Mine venner som allerede hadde barn sa vel også da hun var 2-3 at "vi kunne jo ikke fortelle deg hvordan det egentlig var, da hadde du fortsatt hatt friheten din mens bare vi var stuck "...

Jeg trener 3 ganger i uken, og holder motet oppe så godt jeg kan. Men dette er ikke "mitt liv" lenger. 

Anonymkode: 8fb57...955

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var du redd for å få barn i alder av 34? Er det stor risiko for oss å få barn? Sa helsepersonell noe spesielt om det? Jeg ønsker å få en nå, og kanskje en til som 36 åring hvis alt går bra. Tipper jeg da fort har lyst på en til.

Ellers smiler jeg av det du skriver. Fint å få litt andre perspektiver enn mitt paniske hode akkurat nå. 

Anonymkode: fc44d...a18

Nei, jeg tenkte ikke så mye på alderen da. Samboeren var litt mer redd for det enn meg, han er også noen år eldre enn meg. Jeg trodde jeg skulle dø av nervøsitet før ultralyd i uke 12, fordi jeg fryktet at noe skulle være galt da. Men da alt så helt fint ut der, klarte jeg å slå meg til ro med det, selv om man ikke har noen garanti. Det er ikke spesielt stor risiko som 34-åring. Man regnes fortsatt som en helt vanlig gravid av helsepersonell. Jeg var skikkelig plaget av kvalme og oppkast i svangerskapene, men ellers var det helt ukomplisert alt sammen. 

Mens jeg skriver dette løper jeg ut og inn av soverommet til babyen som våkner og våkner og våkner. Det er slitsomt altså, men siden det er baby nr. to, vet jeg at dette går over. 

Anonymkode: 35f79...625

[AnonymBruker]

Fikk lyst å fortelle litt om meg selv da jeg leste innlegget ditt... Ville aldri ha barn, ikke lyst på. Møtte mannen min, han sa ok, da skal vi ikke ha barn.  Men kort fortalt ombestemte han seg, han ville ha familie, jeg måtte ta noen runder med meg selv, veldig vanskelig. Bestemte meg for å prøve, la skjebnen bestemme. Tenkte at jeg ikke ville bli gravid naturlig som 42åring. Det ble jeg.. etter kun å ha prøvd i 4mnd. Fikk totalt panikk, angret, søkte nesten om abort men noe i meg klarte ikke å gå videre med det. Men hadde det fælt, spiste ikke på to uker, fikk krisetime hos sosionom etc. Bekymret meg for det du også nevner. Så aksepterte jeg det, men var litt distansert til alt. Graviditeten fikk smertefritt, ingen plager,. Var i full jobb helt til uke 37, han kom i uke 38. Fødselen var veldig enkel, og ingen plager etterpå. Ungen sov nesten hele tiden og siden 4 mnd alder sovet 10+t hver natt. En drømmeunge. Men, om ikke ungen din blir slik så vil du takle det og, fordi du elsker ham/ henne og det er sant det som blir sagt, det er noe meget spesielt å bli mor. Nei, livet blir ikke det samme. Men savner ikke å gå på byen, det går bra å stå opp 6-7 hver morgen feks. Det går an å ha enkle svangerskap og fødsler og, ikke alt er en pine og plage, men de som har hatt tøffe tak glemmer det etterpå, fordi... Det bare er slik. Synes du skal hoppe i det. En blir kanskje aldri klar, men om du gjør det vil du nok aldri angre ❤️

Anonymkode: dd3b8...960

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg tenkte ikke så mye på alderen da. Samboeren var litt mer redd for det enn meg, han er også noen år eldre enn meg. Jeg trodde jeg skulle dø av nervøsitet før ultralyd i uke 12, fordi jeg fryktet at noe skulle være galt da. Men da alt så helt fint ut der, klarte jeg å slå meg til ro med det, selv om man ikke har noen garanti. Det er ikke spesielt stor risiko som 34-åring. Man regnes fortsatt som en helt vanlig gravid av helsepersonell. Jeg var skikkelig plaget av kvalme og oppkast i svangerskapene, men ellers var det helt ukomplisert alt sammen. 

Mens jeg skriver dette løper jeg ut og inn av soverommet til babyen som våkner og våkner og våkner. Det er slitsomt altså, men siden det er baby nr. to, vet jeg at dette går over. 

Anonymkode: 35f79...625

Det var godt å høre. Endel på jobben har skremt meg med at etter 30 er det for sent og masse skremselspropaganda.. blitt helt ødelagt. Men da har jeg fra deg som har vært gjennom det at slik er det ikke. Føler meg jo så ung! Synes dette er perfekt alder å få barn. 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fikk lyst å fortelle litt om meg selv da jeg leste innlegget ditt... Ville aldri ha barn, ikke lyst på. Møtte mannen min, han sa ok, da skal vi ikke ha barn.  Men kort fortalt ombestemte han seg, han ville ha familie, jeg måtte ta noen runder med meg selv, veldig vanskelig. Bestemte meg for å prøve, la skjebnen bestemme. Tenkte at jeg ikke ville bli gravid naturlig som 42åring. Det ble jeg.. etter kun å ha prøvd i 4mnd. Fikk totalt panikk, angret, søkte nesten om abort men noe i meg klarte ikke å gå videre med det. Men hadde det fælt, spiste ikke på to uker, fikk krisetime hos sosionom etc. Bekymret meg for det du også nevner. Så aksepterte jeg det, men var litt distansert til alt. Graviditeten fikk smertefritt, ingen plager,. Var i full jobb helt til uke 37, han kom i uke 38. Fødselen var veldig enkel, og ingen plager etterpå. Ungen sov nesten hele tiden og siden 4 mnd alder sovet 10+t hver natt. En drømmeunge. Men, om ikke ungen din blir slik så vil du takle det og, fordi du elsker ham/ henne og det er sant det som blir sagt, det er noe meget spesielt å bli mor. Nei, livet blir ikke det samme. Men savner ikke å gå på byen, det går bra å stå opp 6-7 hver morgen feks. Det går an å ha enkle svangerskap og fødsler og, ikke alt er en pine og plage, men de som har hatt tøffe tak glemmer det etterpå, fordi... Det bare er slik. Synes du skal hoppe i det. En blir kanskje aldri klar, men om du gjør det vil du nok aldri angre ❤️

Anonymkode: dd3b8...960

For en fortryllende historie! Også som 42 åring gitt =)) gav meg masse håp og pågangsmot. Takk kjære deg. Vet min bestemor fødte min mor som 40 åring på 50 tallet. Vi er jo skapt for å føde! Tenker at media har bidratt litt til at mange av oss har blitt redde. De aller fleste kommer seg jo helt greit gjennom det 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg var en fantastisk tante og barnevakt. Elsket barn. Opplevde det var forventet at jeg ville ha barn, og var i passende alder.

Etter jeg ble mor for 8 år siden har jeg vært stort sett utslitt, hatt to depresjoner og masse helseplager etter fødselen. Jeg har etter flere år på venteliste nå fått dato for å få operert fremfall av blære, livmor og tarm.

Barnet kom ut med alle 10 negler på hendene foran ansiktet gjennom fødselskanal, det tok mange timer med sying. Jeg skulle ha vært på do, men sykepleierne var mer opptatt av å få sydd alle revner, så blæren ble overstrukket. Har ikke tisset normalt siden. Barseltid var ikke bra, jeg gikk på jobb da hun var 6 mnd, men sov selvfølgelig ikke nok, hun sov aldri natten gjennom før hun var 3,5 år. Og ja, vi prøvde ulike metoder og fikk hjelp av helsepersonell, uten resultat. Jeg fungerer dårlig med 4-5 timer søvn oppstykket.

Da hun var 2 år kom et par netter hvor hun sov lenger enn til 04:45. Jeg ble lettet.. Men da var hun syk. Vi har hatt helsesøster, fastlege, oppfølging fra forskjellige steder.

Har nå en en glad, frisk, flink datter jeg er veldig glad i, hun sover 21-06 og jeg stiller opp for henne i forhold til sosiale ting, skole og fritid. Men skal jeg være ærlig -og  skulle jeg valgt på nytt ville jeg ikke utsatt min egen kropp eller psyke for dette. 

Det kan nevnes at vi ikke har hatt 4 friske nyttige besteforeldre slik mange andre har hatt god nytte av. Avlastning og barnefri. Jeg har fantasert om å gå fra mannen for å få fri annenhver uke som mange andre rundt meg.

 

Mine venner som allerede hadde barn sa vel også da hun var 2-3 at "vi kunne jo ikke fortelle deg hvordan det egentlig var, da hadde du fortsatt hatt friheten din mens bare vi var stuck "...

Jeg trener 3 ganger i uken, og holder motet oppe så godt jeg kan. Men dette er ikke "mitt liv" lenger. 

Anonymkode: 8fb57...955

Du er en tøffing da! All ære til deg som står i det og gjør det beste ut av det. Kanskje når barnet blir litt større og dere får en relasjon på et mer intellektuelt nivå føler du at alt var verdt det.

Hvis jeg får en frisk unge gleder jeg meg mest til den blir litt større, ikke så altfor glad i babyer og småbarn. Morsomst fra 8 år og oppover ( minus tenårene) =))

Setter uansett veldig pris på dere som er ærlige. Morsrollen er både blitt for mye oppskrytt og nedsnakket. Synes det skal være rom for å ytre alle opplevelser, gode og dårlige. Det er jo en blanding av alt av følelser  og en enorm livsendring. 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

Tror det er vanlig å få panikk og ha bekymringer som du har. Mest sannsynlig vil du oppleve at alt med graviditet og barn og gode og vanskelige perioder. Du har gravidplager som kommer og går. Du har perioder hvor det å ha barn går som en drøm, og perioder hvor mini våkner hver time i løpet av natta. Samme med fødsel - riene kan være vonde, men kanskje du slipper unna rifter og sår.

Jeg anser det som usannsynlig at du får en grusom graviditet med en påfølgende forferdelig fødsel som ødelegger kroppen din. Og hvor spedbarnstiden kun er preget av nattevåk og skrik.

Anonymkode: 8b6d8...d4b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette hjelper meg veldig. Har følt at alle steder jeg leser er folk så innmari giret på dette og nærmest ligger og tryglet ved siden av graviditetstesten om at de nå må være gravide 

Jeg er dødsnervøs for om neste periode kommer. Jeg tror jeg kommer til å feire med champagne hvis den gjør det .

Jeg er også en engstelig type, skyr leger og helsepersonell, får fort helseangst. Vet jeg kommer til å uroe meg non stop for alle endringer i kroppen, bekymre meg grønn for at noe er galt med meg eller barnet 

Huff, det er vondt å ha det sånn. Virker så far out å skulle plutselig holde en frisk baby i armene på sykehuset. Føles helt fjernt og skummelt nå,alt sammen.

Vi må vel bare hoppe i det.. godt å vite at man er ikke alene om det man føler 

Anonymkode: fc44d...a18

Det er det inntrykket jeg sitter med, også. "Alle" ser ut til å være 100 % klar med èn gang de hopper i det, og skulle helst blitt gravid i går. 

Samme her. Jeg tenker bare; "gi meg en måned til. Bare èn". Samtidig så vil jeg jo ha barn.

Skjønner. Det er ikke lett når man er engstelig av natur, eller sliter med ulike former for angst. Det føles farlig å skulle begi seg ut på dette. Det jeg har tenkt å gjøre om/når jeg blir gravid er å umiddelbart ta kontakt med fastlegen, slik at hun kan henvise meg til en jordmor eller psykolog som er spesialist på fødselsangst/generalisert angst. For å ta tak i det med èn gang. Men skjønner din angst for leger og slikt, og at det i seg selv kanskje blir tøft nok.

"Far out" var spot on. Det føles akkurat slik.

Ja, jeg tror nesten det.😬 Alltid godt å vite at man er flere i samme båt, selv om jeg ikke unner noen å ha det slik. For det er vondt, som du sier. ❤️ 

Anonymkode: dc487...296

[AnonymBruker]

På 13.7.2020 den 19.38, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger å dele noen tanker. Jeg orker ikke snakke med noen jeg kjenner om dette , blir for privat.

Jeg er 34 år, meg og samboer har vel bestemt oss for å få et barn nå. Begge to har sagt at vi ønsker det. Han har et barn fra før, men det var i starten av 20 årene og han har vel følt seg litt snytt for noe ordentlig farsrolle for det barnet som nå er 13 år. Vi har en god relasjon idag til dette barnet, men blir besøk bare nå og da.

Vi ønsker jo et barn som er hos oss hele tiden ..

Men nå etter vi har begynt å prøve merker jeg at jeg har blitt skikkelig redd. Får til tider panikk. Håper vel nesten på at det tar lang tid. Jeg ser for meg alt sammen, graviditeten. Legetimer og angst for en kropp som endrer seg. Masse plager. Redd for at barnet ikke er friskt. Jeg gruer meg også til å føde. Ser for meg meg selv som ligger i dyp smerte, skriker og har det jævlig. Hører masse fælt om spedbarnstiden. Ingen søvn, masse stress. Og hører folk si det er oppskrytt i tillegg. Du blir møkka lei. Du savner fort friheten.

Jeg gruer meg til å gå gravid også. At folk skal titte på magen min. Synes liksom ikke det blir så stas jeg .

Betyr alt dette at jeg egentlig ikke burde få barn?

Samtidig har jeg lyst på ett barn. Har ikke lyst å se årene rase forbi meg og plutselig er det for sent .

Men hvorfor er jeg nå så redd. Skal man ikke helst gå rundt og glede seg og håpe inderlig på at man blir gravid på første forsøk ? Får helt angst jeg. Typisk at jeg blir kjørt på tjukka umiddelbart og får enda mer panikk. Pleier det ta litt tid?

Sorry for et litt hysterisk innlegg, vil bare høre om jeg egentlig burde sette det hele litt på vent. ( Selv om det kanskje allerede er for sent ) 

 

Anonymkode: fc44d...a18

Var selv 34 da jeg fikk første. Men hun var etterlengtet da. Men uansett, jeg kjenner meg ikke igjen i så veldig mye av det du beskriver... høres ut til at du ser for deg det verste av alt og glemmer (eller ikke vet enda) alt det positive. Og sjelden ALT slår verst mulig ut da. 
 

ja, noen plager i svangerskapet, men alt livet i magen veier litt opp for det  Lite søvn ja, men med en god partner som stiller opp kan man sove ut. Og noen babyer sover masse! Ikke mine men det er en annen sak, haha. Men selv det ser jeg nå bare tilbake på som en kort fase av livet. Nå er de 2 og 4 og kan ikke huske sist våkenatt. Annet enn at da var jeg HELT ødelagt - blitt vant til å sove igjen 😛 

 

ikke se svart på alt da!

Anonymkode: a60f8...847

[AnonymBruker]

Hvordan går det, TS? Fått poppet champagnen enda? 👀 Ca. 4 dager unna mens her, så man får se hva som skjer. 😬 

Hilsen "hun som er i samme båt"

Anonymkode: dc487...296