Når er man klar for barn?

[AnonymBruker]

Jeg trenger å dele noen tanker. Jeg orker ikke snakke med noen jeg kjenner om dette , blir for privat.

Jeg er 34 år, meg og samboer har vel bestemt oss for å få et barn nå. Begge to har sagt at vi ønsker det. Han har et barn fra før, men det var i starten av 20 årene og han har vel følt seg litt snytt for noe ordentlig farsrolle for det barnet som nå er 13 år. Vi har en god relasjon idag til dette barnet, men blir besøk bare nå og da.

Vi ønsker jo et barn som er hos oss hele tiden ..

Men nå etter vi har begynt å prøve merker jeg at jeg har blitt skikkelig redd. Får til tider panikk. Håper vel nesten på at det tar lang tid. Jeg ser for meg alt sammen, graviditeten. Legetimer og angst for en kropp som endrer seg. Masse plager. Redd for at barnet ikke er friskt. Jeg gruer meg også til å føde. Ser for meg meg selv som ligger i dyp smerte, skriker og har det jævlig. Hører masse fælt om spedbarnstiden. Ingen søvn, masse stress. Og hører folk si det er oppskrytt i tillegg. Du blir møkka lei. Du savner fort friheten.

Jeg gruer meg til å gå gravid også. At folk skal titte på magen min. Synes liksom ikke det blir så stas jeg .

Betyr alt dette at jeg egentlig ikke burde få barn?

Samtidig har jeg lyst på ett barn. Har ikke lyst å se årene rase forbi meg og plutselig er det for sent .

Men hvorfor er jeg nå så redd. Skal man ikke helst gå rundt og glede seg og håpe inderlig på at man blir gravid på første forsøk ? Får helt angst jeg. Typisk at jeg blir kjørt på tjukka umiddelbart og får enda mer panikk. Pleier det ta litt tid?

Sorry for et litt hysterisk innlegg, vil bare høre om jeg egentlig burde sette det hele litt på vent. ( Selv om det kanskje allerede er for sent ) 

 

Anonymkode: fc44d...a18

[Myre]

Jeg tror at det at du er blitt så "gammel" gjør at du overtenker alt! Det gjorde hvertfall jeg og fikk forsiktige beskjeder om det fra mine nærmeste:) det gikk forresten helt fint, men var og er nok ikke like avslappet som yngre mødre:)

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Myre skrev:

Jeg tror at det at du er blitt så "gammel" gjør at du overtenker alt! Det gjorde hvertfall jeg og fikk forsiktige beskjeder om det fra mine nærmeste:) det gikk forresten helt fint, men var og er nok ikke like avslappet som yngre mødre:)

Det gjør jeg. Men vi "gamlingene" har jo ofte utsatt barn nettopp fordi vi synes det er så stor omveltning. Fint å høre at det gikk bra. 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å få litt panikk, det er jo stort og omveltende og egentlig helt greit å ikke ta veldig lett på det. Min var ekstremt planlagt (ivf) men allikevel ble det litt sånn «shit hva har jeg gjort» når spiren først satt. Det er mye sannhet i at det er det man bruker de 9 mnd på, å forberede seg mentalt på det som kommer. Graviditeten kan bli tung, fødselen kan bli kjip, spedbarnstiden kan bli veldig slitsom, men det er en kort periode i livet og de aller fleste kommer seg gjennom og tenker at de kunne godt gjort det på nytt og mange gjør det jo faktisk også. Det går nok helt fint. Pust med magen, det ordner seg. 

Anonymkode: 73a11...58a

[AnonymBruker]

Du blir aldri klar. Eg var litt som deg. Hoppa i det! Overtenkte konstant. Men det gjekk over all forventning. Kjærligheten og interessa for barnet vårt har slukt oss begge. Vi angrer at vi ikkje begynte før, vi rekker ikkje mangen søsken. Kanskje vi klarer eit barn til. Søvnmangel er ok når vi er to, vi deler på det. Om eg står opp med barnet sover eg litt etterpå. Trur det er veldig tøft åleina når man er «gammal». 

Anonymkode: aa2dd...96d

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var klar. Men angrer. Ikke bli gravid om du ikke er sikker.

Anonymkode: 8fb57...955

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt å få litt panikk, det er jo stort og omveltende og egentlig helt greit å ikke ta veldig lett på det. Min var ekstremt planlagt (ivf) men allikevel ble det litt sånn «shit hva har jeg gjort» når spiren først satt. Det er mye sannhet i at det er det man bruker de 9 mnd på, å forberede seg mentalt på det som kommer. Graviditeten kan bli tung, fødselen kan bli kjip, spedbarnstiden kan bli veldig slitsom, men det er en kort periode i livet og de aller fleste kommer seg gjennom og tenker at de kunne godt gjort det på nytt og mange gjør det jo faktisk også. Det går nok helt fint. Pust med magen, det ordner seg. 

Anonymkode: 73a11...58a

Ja, " shit hva har jeg gjort" tanken er det første som slår meg hver morgen nå. Den har blitt veldig sterk. Det som gir meg så panikk. Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal gjøre hvis jeg nå er gravid. 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å svare deg godt i et innlegg, syns jeg. Jeg vet at det ikke er uvanlig å få kalde føtter når man har bestemt seg for få barn. Det er jo en veldig stor endring i livet. Jeg selv har alltid ønsket meg barn, og det tok lang tid, så jeg rakk å bli veldig klar. Men jeg har gode venninner som har beskrevet det litt som deg, og som har grudd seg til en del av det som følger med. De har fått barn, og sier at de ikke angrer på det. Begge har valgt å stoppe med ett barn. Det er jo likevel ikke sikkert det samme gjelder deg og dere.

Kan du sette deg ned med samboeren og snakke grundig gjennom det? Skrive opp hva du bekymrer deg for og hvorfor. Og hva du gleder deg til ved å ha barn, hva er grunnene til at du likevel ønsker det? 

Når det gjelder dette med å høre masse fælt om fødsel og spedbarnstid, så trenger det ikke å bli slik, det kan jeg i hvert fall si. Jeg følte det var litt svarthvitt da jeg hørte om det å få barn før jeg fikk det selv. Enten var det rosenrødt, med graviditet som noe helt fantastisk og sped- og småbarnstid som den største gave eller så var det helt ille slitsomt, noe man bare ville bli ferdig med. Og jeg tror nok det sjelden er en av de to. Men man kan jo bli litt skremt, i hvert fall ble jeg det.

Graviditet og babytid har hverken vært noe glansbilde eller fælt her. Det har vært spennende, og jeg er så glad jeg har fått to barn som jeg elsker mer enn jeg visste det gikk an å elske noen. Og en del har vært slitsomt også. Fødsel gikk lettere enn jeg trodde, jeg sover mer enn jeg fryktet, selv med to tette. Jeg er til tider stresset, men det jobber jeg med, og jobbingen funker. Det er ikke oppskrytt for min del. Endringene som har skjedd med kroppen er helt ok for meg. Det er stunder hvor jeg savner frihet, men jeg nyter den friheten (alenetid eller voksentid) jeg har i mye større grad enn før (en tur i skogen med hunden, til byen med ei venninne for et glass vin mens mann og barn er hjemme, en kaffekopp en tidlig morgen). 

 

Anonymkode: 35f79...625

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde jeg var klar. Men angrer. Ikke bli gravid om du ikke er sikker.

Anonymkode: 8fb57...955

Exactly. Folk har blitt mer ærlige. Så du hadde foretrukket å leve barnløs hele livet? Er det så oppskrytt. To i nær omgangskrets til meg ble psykisk syke etter de fikk barn. Spesielt hun ene savnet så friheten og mistrives som mor, og hun må jo skjule det for de fleste, for det er så tabu. Min sjef sa også til meg at jeg var smart om jeg bare droppet barn. Hun har to sønner og sa det negative veier ikke opp for det positive. ( Hun er pensjonist nå så det var ikke et forsøk på å holde meg på jobb ) 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Exactly. Folk har blitt mer ærlige. Så du hadde foretrukket å leve barnløs hele livet? Er det så oppskrytt. To i nær omgangskrets til meg ble psykisk syke etter de fikk barn. Spesielt hun ene savnet så friheten og mistrives som mor, og hun må jo skjule det for de fleste, for det er så tabu. Min sjef sa også til meg at jeg var smart om jeg bare droppet barn. Hun har to sønner og sa det negative veier ikke opp for det positive. ( Hun er pensjonist nå så det var ikke et forsøk på å holde meg på jobb ) 

Anonymkode: fc44d...a18

Unnskyld, hun sa det positive veier ikke opp for det negative sa hun. Altså at det var mest negativt med det å være mor. 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

Tror det er veldig vanlig å få panikk! Og du rekker mye panikk og katastrofetanker før barnet er ute. Men det kan fort gå godt også!

Jeg skulle aldri i livet ha barn, da jeg var yngre. Rakk å tenke mye før og under graviditet. Og etterpå. Er på din alder, og fikk barn for 7 mnd siden. Alle mine verste antakelser slo til, fødsel er vondt, man blir sliten. Jeg var sikker på at jeg kom til å kjede meg i hjel hjemme. Men, jeg hadde glemt å ta med bioligien i beregningen. Hjernen din omprogrammeres til å klare å ta vare på det lille livet, og til å tåle det livet med mindre som skjer...

Jeg har enda ikke begynt å kjede meg hjemme, eller savne friheten så ekstremt. Derimot er det en dyp tilfredsstillelse på et biologisk og eksistensielt plan. Og jeg er så sykt imponert over hva min kropp kan!

Anonymkode: 63a72...d19

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er litt vanskelig å svare deg godt i et innlegg, syns jeg. Jeg vet at det ikke er uvanlig å få kalde føtter når man har bestemt seg for få barn. Det er jo en veldig stor endring i livet. Jeg selv har alltid ønsket meg barn, og det tok lang tid, så jeg rakk å bli veldig klar. Men jeg har gode venninner som har beskrevet det litt som deg, og som har grudd seg til en del av det som følger med. De har fått barn, og sier at de ikke angrer på det. Begge har valgt å stoppe med ett barn. Det er jo likevel ikke sikkert det samme gjelder deg og dere.

Kan du sette deg ned med samboeren og snakke grundig gjennom det? Skrive opp hva du bekymrer deg for og hvorfor. Og hva du gleder deg til ved å ha barn, hva er grunnene til at du likevel ønsker det? 

Når det gjelder dette med å høre masse fælt om fødsel og spedbarnstid, så trenger det ikke å bli slik, det kan jeg i hvert fall si. Jeg følte det var litt svarthvitt da jeg hørte om det å få barn før jeg fikk det selv. Enten var det rosenrødt, med graviditet som noe helt fantastisk og sped- og småbarnstid som den største gave eller så var det helt ille slitsomt, noe man bare ville bli ferdig med. Og jeg tror nok det sjelden er en av de to. Men man kan jo bli litt skremt, i hvert fall ble jeg det.

Graviditet og babytid har hverken vært noe glansbilde eller fælt her. Det har vært spennende, og jeg er så glad jeg har fått to barn som jeg elsker mer enn jeg visste det gikk an å elske noen. Og en del har vært slitsomt også. Fødsel gikk lettere enn jeg trodde, jeg sover mer enn jeg fryktet, selv med to tette. Jeg er til tider stresset, men det jobber jeg med, og jobbingen funker. Det er ikke oppskrytt for min del. Endringene som har skjedd med kroppen er helt ok for meg. Det er stunder hvor jeg savner frihet, men jeg nyter den friheten (alenetid eller voksentid) jeg har i mye større grad enn før (en tur i skogen med hunden, til byen med ei venninne for et glass vin mens mann og barn er hjemme, en kaffekopp en tidlig morgen). 

 

Anonymkode: 35f79...625

Det er et godt poeng. Når det ikke er en selvfølge lenger, så får det mer verdi. Jeg er jo så fri nå at jeg alltid kan gjøre som jeg vil. Kjeder meg litt iblant. Vil gjerne være 25 for alltid, men de rundt meg har jo blitt godt voksne og lever andre liv.

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

Jeg ble aldri klar for barn fordi det aldri passet. Ble så "med et uhell" gravid. Reaksjonen ble frykt, jeg ble redd for at barnet ikke ville være frisk. Etter prat med helsepersonell slapp frykten ganske fort. Var da 29. Var glad at "uhellet" skjedde. Hadde jeg bestemt, så ville jeg aldri ha blitt gravid fordi det passet jo aldri

Anonymkode: 529dd...a6a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror det er veldig vanlig å få panikk! Og du rekker mye panikk og katastrofetanker før barnet er ute. Men det kan fort gå godt også!

Jeg skulle aldri i livet ha barn, da jeg var yngre. Rakk å tenke mye før og under graviditet. Og etterpå. Er på din alder, og fikk barn for 7 mnd siden. Alle mine verste antakelser slo til, fødsel er vondt, man blir sliten. Jeg var sikker på at jeg kom til å kjede meg i hjel hjemme. Men, jeg hadde glemt å ta med bioligien i beregningen. Hjernen din omprogrammeres til å klare å ta vare på det lille livet, og til å tåle det livet med mindre som skjer...

Jeg har enda ikke begynt å kjede meg hjemme, eller savne friheten så ekstremt. Derimot er det en dyp tilfredsstillelse på et biologisk og eksistensielt plan. Og jeg er så sykt imponert over hva min kropp kan!

Anonymkode: 63a72...d19

Godt å høre at disse tankene er helt normale. Jeg skulle heller aldri ha barn, aldri i livet. Så møtte jeg mannen i mitt liv, og det føles som en stor sorg å ikke skulle dele et barn med han. 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble aldri klar for barn fordi det aldri passet. Ble så "med et uhell" gravid. Reaksjonen ble frykt, jeg ble redd for at barnet ikke ville være frisk. Etter prat med helsepersonell slapp frykten ganske fort. Var da 29. Var glad at "uhellet" skjedde. Hadde jeg bestemt, så ville jeg aldri ha blitt gravid fordi det passet jo aldri

Anonymkode: 529dd...a6a

Jeg håper egentlig også jeg bare er gravid allerede og slipper fundere så mye mer på det. Bare bli kastet inn i det. Tror det er eneste måten. Jeg har tenkt på dette i to år nå og sagt: neste måned, neste måned osv.. kunne sikkert fortsatt i en evighet slik. 

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er litt vanskelig å svare deg godt i et innlegg, syns jeg. Jeg vet at det ikke er uvanlig å få kalde føtter når man har bestemt seg for få barn. Det er jo en veldig stor endring i livet. Jeg selv har alltid ønsket meg barn, og det tok lang tid, så jeg rakk å bli veldig klar. Men jeg har gode venninner som har beskrevet det litt som deg, og som har grudd seg til en del av det som følger med. De har fått barn, og sier at de ikke angrer på det. Begge har valgt å stoppe med ett barn. Det er jo likevel ikke sikkert det samme gjelder deg og dere.

Kan du sette deg ned med samboeren og snakke grundig gjennom det? Skrive opp hva du bekymrer deg for og hvorfor. Og hva du gleder deg til ved å ha barn, hva er grunnene til at du likevel ønsker det? 

Når det gjelder dette med å høre masse fælt om fødsel og spedbarnstid, så trenger det ikke å bli slik, det kan jeg i hvert fall si. Jeg følte det var litt svarthvitt da jeg hørte om det å få barn før jeg fikk det selv. Enten var det rosenrødt, med graviditet som noe helt fantastisk og sped- og småbarnstid som den største gave eller så var det helt ille slitsomt, noe man bare ville bli ferdig med. Og jeg tror nok det sjelden er en av de to. Men man kan jo bli litt skremt, i hvert fall ble jeg det.

Graviditet og babytid har hverken vært noe glansbilde eller fælt her. Det har vært spennende, og jeg er så glad jeg har fått to barn som jeg elsker mer enn jeg visste det gikk an å elske noen. Og en del har vært slitsomt også. Fødsel gikk lettere enn jeg trodde, jeg sover mer enn jeg fryktet, selv med to tette. Jeg er til tider stresset, men det jobber jeg med, og jobbingen funker. Det er ikke oppskrytt for min del. Endringene som har skjedd med kroppen er helt ok for meg. Det er stunder hvor jeg savner frihet, men jeg nyter den friheten (alenetid eller voksentid) jeg har i mye større grad enn før (en tur i skogen med hunden, til byen med ei venninne for et glass vin mens mann og barn er hjemme, en kaffekopp en tidlig morgen). 

 

Anonymkode: 35f79...625

Jeg tror det som veier mest er at jeg føler det er noe alle kvinner bør oppleve på en måte, hvis de ønsker det. Vi er jo skapt for å føde barn. Jeg tror det vil bli en sorg å ikke ha fått iallefall ett barn. Kjenner på meg at jeg vil angre og det vil bli som en del av meg ikke er oppfylt.

Også er det jo at jeg ønsker ett barn med mannen jeg elsker. Tror vår kjærlighet er sterk nok til at vi takler det bra, uansett hva som måtte komme.

Og jeg vet jeg vil bli en bra mor og han en bra far.

Tror problemet er at jeg aldri ønsket barn før jeg ble 31-32. Det var etter jeg møtte han. Noe i meg endret seg. Og jeg har jobbet med disse tankene i tre år og på en måte ikke akseptert helt at jeg plutselig vil ha barn. Jeg så på mødre med barn og tenkte : stakkars, så kjedelig.

Nå ser jeg på mødre med barn og synes det ser fint ut. Plutselig ser jeg babyen, synes de er søte. Det syntes jeg ikke før, da så jeg bare på hunder. 

Anonymkode: fc44d...a18

[Myre]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det gjør jeg. Men vi "gamlingene" har jo ofte utsatt barn nettopp fordi vi synes det er så stor omveltning. Fint å høre at det gikk bra. 

Anonymkode: fc44d...a18

Jeg utsatte ikke. Måtte gjennom flere prøverørsforsøk, tok ti år fra vi ønsket barn til vi fikk! Poenget mitt er uansett det samme!

 

[AnonymBruker]

Jeg syns det er både slitsomt og utfordrende å være mor, men den altoppslukende kjærligheten jeg har til barna mine, og den gleden jeg får ved å se dem leke sammen er faktisk verdt det. Alt ser annerledes ut gjennom barneøyne. Savner likevel mye av det gamle livet mitt, og bekymringsløs blir jeg aldri igjen, men det skal bli gøy å reise verden med mann og barn. 

Anonymkode: 1c007...964

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Myre skrev:

Jeg utsatte ikke. Måtte gjennom flere prøverørsforsøk, tok ti år fra vi ønsket barn til vi fikk! Poenget mitt er uansett det samme!

 

Tok poenget ditt, er så enig!  Så skjønt at dere fikk barnet deres til slutt ❤️

Anonymkode: fc44d...a18

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er et godt poeng. Når det ikke er en selvfølge lenger, så får det mer verdi. Jeg er jo så fri nå at jeg alltid kan gjøre som jeg vil. Kjeder meg litt iblant. Vil gjerne være 25 for alltid, men de rundt meg har jo blitt godt voksne og lever andre liv.

Anonymkode: fc44d...a18

Selv om jeg alltid har ønsket meg barn, så lurte jeg på om jeg egentlig passet til det. Jeg er glad i å ha tid for meg selv, og i å kunne være spontan. Så jeg fryktet at det var naivt av meg å tro at det skulle gå fint. En kan vel si at jeg så for meg at jeg både skulle være 25 og fri og ha barn på én gang. Jeg var 34 da førstemann kom og snart 36 da vi fikk nr. 2, og vi lever ikke helt som da vi var 25 mer, nei. Men jeg opplever at vi har det veldig fint likevel.

For meg er to viktige faktorer som bidrar til at det går lettere. Det ene er at de intense periodene er nettopp perioder. Jeg vet at det vil gå over igjen. Og så syns jeg det er mye som er fint også når det er som tøffest da. Men de tingene vi må gi avkall på til tider fordi livet er hektisk, de vil vi få mer tid til igjen senere. Det andre er nettopp dette med å nyte de små stundene av frihet. Om det så er å nyte en lang dusj nå mens babyen sover og toåringen er i barnehagen. Eller første gang foreldrene mine passet eldstemann og samboeren og jeg var alene ute og spiste, for en herlig følelse (og samtidig så savnet vi babyen og gledet oss til å komme hjem til henne). 

Anonymkode: 35f79...625