Jeg har nådd bunnen, hvordan akseptere det?

[AnonymBruker]

Jeg har virkelig nådd bunnen i samfunnet. Virkeligheten slo meg hardt i ansiktet rett og slett, det verste var at min sønn måtte være med på denne kollapsen. Jeg hadde alt på stell, flott leilighet i fint barnevennlig område, umiddelbar nærhet til servicetilbud og barnehager. Muligheten til å kjøpe det jeg ville, god utdanning og god stabil jobb. 
 

Så gikk alt under. Jeg ble alvorlig syk og innlagt på sykehus i lang tid. Min mann som var utenlandsk gikk ifra meg og flyttet tilbake til sitt hjemland. Før han dro tømte han sparekontoen min. Mine foreldre måtte overta omsorgen for barnet mitt de periodene jeg var innlagt på sykehuset eller for syk til å greie dette selv. Etter en stund med alvorlig sykdom tok sykepengerettighetene slutt. Jeg ble offisielt en del av nav systemet, som jeg tidligere hadde sett ned på. Inntekten ble betydelig redusert og helseproblemene tok overhånd. Jeg greide ikke å betjene huslånet på den reduserte inntekten. Så da ble det til at leiligheten ble solgt. Hadde akkurat overskudd nok til å dekke depositum til leiebolig.

Nå bor jeg i leid bolig, uten mulighet til å komme inn på boligmarkedet noen gang. Har en alvorlig kronisk lidelse som gjør hverdagen uutholdelig, og usikker. Jeg vet at jeg aldri blir frisk fra denne sykdommen. Er mye inn og ut av sykehus. Min sønn blir ofte overlatt til mine foreldre, da jeg må ha sykehusopphold.  Mine foreldre kjøper vintertøy og annet nødvendig utstyr til barnet mitt. Ikke det at jeg bryr meg, men jeg har blitt en skygge av meg selv. Sliten, undervektig og har for mye smerter til å gjøre noe som helst. 

Greier ikke å se lyst på livet, og synes veldig synd på min sønn som må vokse opp i ett sånt hjem. 
 

Er det flere som har opplevd lignende? Hvordan greier dere å komme dere videre? 

Anonymkode: 344ad...ea9

[AnonymBruker]

Jeg håper du får noen svar her fra noen med liknende erfaring. Ble trist av å lese dette. 💔

Anonymkode: c5c18...2c7

[AnonymBruker]

Greia er at å lære seg å akseptere er vanskelig og tar lang tid. 

Du kan bare forandre de tingene du kan forandre og ikke mer enn det. 

Skal ikke be deg kutte ned på forbruket for regner med du som de fleste andre kronisk syke ikke kan 'spare 25k i året på å lage kaffen hjemme'. 

Hvis du aldri blir frisk. Det får du ikke gjort noe med. Men du får kanskje gjort noe med innstillingen til det? Jeg har ME, men jeg har et godt liv. Nå er min situasjon litt annerledes enn din for jeg er ikke alene, men jeg har vært det. 

Aksepter at du er den du er. Aksepter det. Sett deg mål du faktisk KAN nå. 

Ikke start urealistiske sparemål eller feriemål. Vekten kan du kanskje endre på. Mange med dårlig råd spiser lite og dårlig. Du sier du er sliten, men virker å ha dårlig samvittighet over å ta imot hjelp? Hva med å ta imot hjelp i gode perioder? 

Har du noen venner? Hvor bor du? 

Jeg syns du høres ensom ut og det virker som du skammer deg over noe som ikke er din feil. 

Anonymkode: 4df23...e8e

[AnonymBruker]

Hvordan tømte han kontoen din? Hvorfor hadde han tilgang? Ellers så skjønner jeg dette er et nederlag

Anonymkode: b9a91...466

[AnonymBruker]

Du har i hvert fall en sønn og hjelpende foreldre! 🙂  Når du blir deppa, fokuser på det gode du har!

Anonymkode: d695e...86d

[AnonymBruker]

Uff så grusomt 💔 Sender deg en stor god klem, dette kan ikke være enkelt. 

Kanskje du bør oppsøke psykolog hjelp til å akseptere situasjonen. 

Anonymkode: c788e...609

[ikkevoksen]

Du sier ikke hvilken sykdom du har, men høres litt ut som chrons eller ulcerøs kolitt? Om det er en av de så har du hvert fall all min medfølelse, jeg har ulcerøs kolitt. Uansett - jeg vil bare si at når du har en kronisk sykdom så kan den forbedre seg selv om du ikke blir helt frisk igjen, så kan du ha friske dager/perioder og da er det viktig å sette pris på den tiden ❤️ Jeg skjønner godt at du har det fælt nå og det er jo lov å sørge! Det er en sorgprosess, tapet over den tidligere gode helsen, kroppen man hadde før. Det er ingenting å skamme seg over at du sliter nå. Jeg vil anbefale deg å starte opp hos en psykolog og snakke ut om dette. Ta en dag om gangen og prøv å distraher deg selv når du begynner å bekymre deg over fremtiden. Og det er også fint å melde seg inn i forening for de med lik sykdom som deg selv, jeg fant en av mine bestevenninner i Norilco (mage, tarmsykdommer og kreft). Det er så fint å snakke med andre i lignende situasjon, de har en helt annen forståelse for hva du går igjennom.

Når det gjelder sønnen din så husk at barn bryr seg mer om stabilitet og omsorg enn materielle goder. Dette høres kanskje irriterende ut og jeg beklager - men kan det være noe positivt å finne i dette så er det at du er mer tilstede hos han om du er hjemmeværende? 

For meg hjelper det å sette pris på de små tingene når de store går dårlig (økonomi, helse). Som å bake, prøve en ny hobby, lese en ny bok, høre på podkaster... Jeg håper du greier å finne glede hvor du kan ❤️ 

[AnonymBruker]

Jeg har selv opplevd å bli syk og miste økonomien min ja, som en gang var veldig sterk.

Jeg har likevel alltid fokusert mest på helsa, ikke det økonomiske. Jeg må nå faktisk bo hos mine foreldre. Men endelig har jeg begynt å jobbe litt igjen fordi formen min er bedre, og det betyr at jeg har fått litt av livet mitt tilbake. I istedenfor å kun være hjemme og synes synd på meg selv hver eneste dag. Det setter jeg veldig stor pris på!

Jeg skjønner helsa di ikke er bra. Om du har mulighet til å jobbe litt likevel ville jeg anbefalt det, ikke nødvendigvis for økonomien men for å føle deg som en del av samfunnet. Håper også at du får tilbrakt mye bra tid med sønnen din. Han bryr sen nok mer om deres reaksjon og at du har det bra, enn økonomien deres. Snart kan han sikkert begynne å tjene egne penger også.

Ta vare på helsa di og de rundt deg, og ikke se så mørkt på ting. Penger og materielle goder er virkelig ikke alt, og kanskje det er bra at du tar et opprør med de gamle verdiene dine. 

Anonymkode: 7aa11...ffa

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ikke start urealistiske sparemål eller feriemål. Vekten kan du kanskje endre på. Mange med dårlig råd spiser lite og dårlig. Du sier du er sliten, men virker å ha dårlig samvittighet over å ta imot hjelp? Hva med å ta imot hjelp i gode perioder? 

Har du noen venner? Hvor bor du? 

Ferie hadde jeg ikke klart å gjennomføre selv om jeg hadde økonomi til det  Grunnet sykdommen går store deler av dagen med til smerter og tolerere disse. Jeg er sliten konstant fordi sykdommen min gjør at jeg har konstant diaré og mageknip. Jeg greier bare å ta opp 30-40 av næringen i maten i spiser. Får mye hjelp av mine foreldre, de hjelper til med husarbeid, sønnen min. 
 

Jeg hadde flere venner, men mistet kontakt fordi jeg sluttet å jobbe og på fritidsaktiviteter. Nå har jeg bare kontakt med min ene venninne nå 

Anonymkode: 344ad...ea9

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har virkelig nådd bunnen i samfunnet. Virkeligheten slo meg hardt i ansiktet rett og slett, det verste var at min sønn måtte være med på denne kollapsen. Jeg hadde alt på stell, flott leilighet i fint barnevennlig område, umiddelbar nærhet til servicetilbud og barnehager. Muligheten til å kjøpe det jeg ville, god utdanning og god stabil jobb. 
 

Så gikk alt under. Jeg ble alvorlig syk og innlagt på sykehus i lang tid. Min mann som var utenlandsk gikk ifra meg og flyttet tilbake til sitt hjemland. Før han dro tømte han sparekontoen min. Mine foreldre måtte overta omsorgen for barnet mitt de periodene jeg var innlagt på sykehuset eller for syk til å greie dette selv. Etter en stund med alvorlig sykdom tok sykepengerettighetene slutt. Jeg ble offisielt en del av nav systemet, som jeg tidligere hadde sett ned på. Inntekten ble betydelig redusert og helseproblemene tok overhånd. Jeg greide ikke å betjene huslånet på den reduserte inntekten. Så da ble det til at leiligheten ble solgt. Hadde akkurat overskudd nok til å dekke depositum til leiebolig.

Nå bor jeg i leid bolig, uten mulighet til å komme inn på boligmarkedet noen gang. Har en alvorlig kronisk lidelse som gjør hverdagen uutholdelig, og usikker. Jeg vet at jeg aldri blir frisk fra denne sykdommen. Er mye inn og ut av sykehus. Min sønn blir ofte overlatt til mine foreldre, da jeg må ha sykehusopphold.  Mine foreldre kjøper vintertøy og annet nødvendig utstyr til barnet mitt. Ikke det at jeg bryr meg, men jeg har blitt en skygge av meg selv. Sliten, undervektig og har for mye smerter til å gjøre noe som helst. 

Greier ikke å se lyst på livet, og synes veldig synd på min sønn som må vokse opp i ett sånt hjem. 
 

Er det flere som har opplevd lignende? Hvordan greier dere å komme dere videre? 

Anonymkode: 344ad...ea9

Var oppvokst med mye av det samme selv. Det ble aldri bedre. Elendighet er det eneste jeg kjenner til og klarer ikke å få til noe i livet. 

Anonymkode: c0fb2...ed1

[Gjest WhisperingWind]

Aksepter at du ikke kan gjøre noe med hvordan livet ditt ble. 

Men du kan allikevel gjøre det beste ut av de kortene du har fått tildelt. 

Mye handler om tankegangen. 

Ikke foukuser på alt du har mistet og ikke kan gjøre. 

Fokuser på alt du har og hva du KAN gjøre. 

Om du er deprimert og nedfor vil det også påvirke helsen din i negativ retning. Så jeg ville definitivt oppsøkt psykolog, prøvd rehabilitering i form av stressmestring og aktivitetsavpassning etc. Ikke minst da møte andre mennesker i samme situasjon der du kan finne støtte i vanskelige perioder. 

Prøv å tenk løsninger og på å åpne nye dører fremfor å synke inn i en tilværelse der du isolerer deg mer og mer i selvmedlidenhet.

Tenk på barnet ditt og gjør det beste ut av livet ditt. 

[AnonymBruker]

Slik kan det gå når man ser ned på nav, plutselig er man der selv 😅

Anonymkode: 688d2...9c5

[sssssh!]

❤️❤️❤️ 
 

Jeg ble syk på en annen måte, men hele livet mitt raste samtidig i 2013. Ang økonomien måtte jeg snu opp ned på alt. NAV avviste meg etter sykepengene, så jeg fikk ikke støtte utover det. Var alene med huslån, billån og ansvar uten å kunne arbeide.
 

Min vei ble alternativ behandling, jeg forsøkte det jeg kunne. Jeg er mye friskere nå og kan derfor ta opp igjen mye av livet mitt. Lidelsen jeg fikk var uvanlig og ikke noe folk trodde jeg kom til å bli bedre av. Jeg tror kroppen har lyst til å hele seg selv, så jeg gikk all-in på å få det til - og det svarte seg. Tok meg flere år å komme dertil. Min redning var kosthold og osteopati. 
 

Ønsker deg lykke til og alt godt! 

[AnonymBruker]

1 time siden, ikkevoksen skrev:

Du sier ikke hvilken sykdom du har, men høres litt ut som chrons eller ulcerøs kolitt? Om det er en av de så har du hvert fall all min medfølelse, jeg har ulcerøs kolitt. Uansett - jeg vil bare si at når du har en kronisk sykdom så kan den forbedre seg selv om du ikke blir helt frisk igjen, så kan du ha friske dager/perioder og da er det viktig å sette pris på den tiden ❤️ Jeg skjønner godt at du har det fælt nå og det er jo lov å sørge! Det er en sorgprosess, tapet over den tidligere gode helsen, kroppen man hadde før. Det er ingenting å skamme seg over at du sliter nå. Jeg vil anbefale deg å starte opp hos en psykolog og snakke ut om dette. Ta en dag om gangen og prøv å distraher deg selv når du begynner å bekymre deg over fremtiden. Og det er også fint å melde seg inn i forening for de med lik sykdom som deg selv, jeg fant en av mine bestevenninner i Norilco (mage, tarmsykdommer og kreft). Det er så fint å snakke med andre i lignende situasjon, de har en helt annen forståelse for hva du går igjennom.

Når det gjelder sønnen din så husk at barn bryr seg mer om stabilitet og omsorg enn materielle goder. Dette høres kanskje irriterende ut og jeg beklager - men kan det være noe positivt å finne i dette så er det at du er mer tilstede hos han om du er hjemmeværende? 

For meg hjelper det å sette pris på de små tingene når de store går dårlig (økonomi, helse). Som å bake, prøve en ny hobby, lese en ny bok, høre på podkaster... Jeg håper du greier å finne glede hvor du kan ❤️ 

Du gjettet riktig, jeg har Ulcerøs kolitt. Jeg har dessverre ikke overskudd til å gjennomføre så mye nå. Er fremdeles der at jeg er inn og ut av sykehus og får tett oppfølging. Ikke sett så mye til de gode dagene enda. 

Anonymkode: 344ad...ea9

[Apis]

Når du er på bunnen kan det kun gå oppover, din sønn er heller ikke den første og blir ikke den siste som vokser opp med omsorgspersoner i nær storfamilie.

Endret 13. juli 2020 av Apis

[AnonymBruker]

2 minutter siden, sssssh! skrev:

 

Jeg ble syk på en annen måte, men hele livet mitt raste samtidig i 2013. Ang økonomien måtte jeg snu opp ned på alt. NAV avviste meg etter sykepengene, så jeg fikk ikke støtte utover det. Var alene med huslån, billån og ansvar uten å kunne arbeide.

Jeg har aldri blitt avvist av NAV. Har blitt møtt med stor forståelse og mye tilrettelegging der. Jeg har en saksbehandler som har ordnet det meste for meg og har alltid fått den hjelpen jeg trengte. 

Anonymkode: 344ad...ea9

[Gjest Blondie65]

Oi, TS. Min dype medfølelse.

Jeg forstår at dette er vondt. Men det kommer ingenting godt ut av å fokusere på hvordan ting var eller kunne vært. Man kan bare gjøre noe med her og nå. Akkurat nå er jobb nr en å få kontroll på sykdommen, vende seg til den og forbedre det som går an å forbedre.

Det kommer heller ingenting godt ut av å sammenligne deg med andre.

til deg.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Blondie65 skrev:

Oi, TS. Min dype medfølelse.

Jeg forstår at dette er vondt. Men det kommer ingenting godt ut av å fokusere på hvordan ting var eller kunne vært. Man kan bare gjøre noe med her og nå. Akkurat nå er jobb nr en å få kontroll på sykdommen, vende seg til den og forbedre det som går an å forbedre.

Det kommer heller ingenting godt ut av å sammenligne deg med andre.

til deg.

Jeg forstår hva du mener og innser det. Men har likevel veldig dårlig samvittighet ovenfor barnet mitt som jeg får sett så lite og gjort så lite sammen med. Mye av tiden min frem til nå har gått med på sykehusopphold og utredning. Er heldig som har foreldre som stiller opp, tar med barnet mitt på ferier og aktiviteter. Så han mangler ikke materielle ting, kun ett par gode foreldre. 

Anonymkode: 344ad...ea9

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg TS❤️ fikk selv MS plutselig. Jeg eide ikke noe da, så det har for så vidt ikke vært en overgang for meg. Eneste man kan håpe på er at behandling kan bli bedre og at man finner behandling som kan gjøre en bedre. Stamcellebehandling kan jo være aktuelt for deg også med tiden og immunterapi.

Går ut i fra du ikke hadde forsikring, det hadde ikke jeg. Viktig at folk skaffer seg forsikring på sykdom, sier bare jeg.

 

Anonymkode: ddab0...a21

[Gjest Blondie65]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår hva du mener og innser det. Men har likevel veldig dårlig samvittighet ovenfor barnet mitt som jeg får sett så lite og gjort så lite sammen med. Mye av tiden min frem til nå har gått med på sykehusopphold og utredning. Er heldig som har foreldre som stiller opp, tar med barnet mitt på ferier og aktiviteter. Så han mangler ikke materielle ting, kun ett par gode foreldre. 

Anonymkode: 344ad...ea9

Dette forstår jeg godt. Men det er jo lite du kan gjøre med det, når du er så syk. Jeg tenker også at du viser at du er glad i han på andre måter.