Jeg gruer med så jeg vil dø til fødsel!

[AnonymBruker]

Uff, ser nå etterpå hvor grusomt langt dette ble 😥

Jeg fødte mitt første barn for snart 1,5 år siden, og har termin med nr 2 om 8 uker.

Jeg gruer meg så jeg har bare lyst å grave meg et hull å ikke komme ut igjen!  

Forrige gang gruet jeg meg ikke, da gledet jeg meg til fødsel og tiden etter.  Men nå er jeg bare redd. 

Fødselen sist gikk greit, men de prøvde å sende hjem mannen min 2 ganger. Så etter fødsel skulle vi over til barsel.  Min distriktsjordmor hadde snakket med de på barsel om at vi trengte familierom, vi forsikret oss også om at dette var tilgjengelig når vi kom for å føde.  Og de sa de hadde et familierom klart, fødselen min gikk fort og etter 6 timer på fødestue skulle vi til barsel.  Men da var alle hodeløse høns og ingen hadde fått med seg at vi skulle ha familierom og vi ble sendt inn på 2mannsrom.

Jeg har ett par diagnose som gjør at jeg er psykisk avhengig av mannen min, og etter fødsel var det bare 100x verre.  Og de pa barsel var til ingen hjelp, å ringe i snora hjalp ikke, når vi trengte hjelp måtte mannen min ut å finne noen.  Så mannen til hun jeg delte rom med måtte gjøre det samme.  Det var bare kaos, og det virket som ingen av de ansatte snakket med hverandre.  De skulle komme med medisinene min (jeg fikk ikke ta de jeg hadde med) men de kom aldri, så hun som skulle hente var gått av vakt... Var mye sånn tull. 

Fordi vi delte rom måtte han dra hjem på kvelden.  Det var helt grusomt, jeg gråt nesten hele natten for jeg var så redd.  Og da mente de på barsel det var best at de tok barnet så jeg kunne hvile meg, men det var absolutt ikke det jeg ville!  Jeg var og er ennå livredd for å la noen andre enn mannen min passe barnet mitt.  Og jeg hadde ikke noe lyst å la noen hodeløse høns passe han.  Jeg var redd og engstelig fordi jeg ikke hadde mannen min der!

Hele barseloppholdet var et mareritt!  Så vi dro ettter 2 grusomme netter!  Men det var ikke så lett å komme seg vekk derfra heller. Vi sa fra tidlig på dagen at vi ville hjem, og de sa noen skulle komme å skrive oss ut. Så vi ventet, og ventet. Til slutt måtte mannen min igjen finne noen å spørre, når vi kunne dra hjem.  Og da var hun med det ansvaret på tur hjem, og om vi kunne vente til i morgen.  Men det da heldigvis mannen min var uaktuelt.  Så hun kom tilbake, og vi kunne til slutt dra. Hun var hele tiden sur, som om det var var feil at de ikke hadde kontroll!

Så nå gruer jeg meg veldig til neste fødsel.  Pga corona kan ikke mannen min være med så mye, og uansett kan han kanskje ikke være med i det hele tatt siden han må være hjemme med barnet.  Vi har ingen besteforeldre eller annen familie eller venner i nærheten.  Så jeg gruer meg sånn til å måtte håndtere den psykiske påkjenningen alene.  Og jeg tror jeg kanskje har hatt fødselsdepresjon, men at det bare har gått over til en svangerskapsdepresjon.  Men var ofte deprimert før jeg fikk barn også.  Og søsteren min som fikk fødselsdepresjon og ble lagt inn, og hun sa at alt ble mye verre når hun ble skilt fra barnet sitt.  Så da jeg fikk sånt skjema på helsestasjonen løy jeg for jeg ikke ville bli innlagt.

Alt er bare så uutholdelig akkurat nå.  Og nå fikk jeg endelig time på dps, men fikk bare en time før behandleren ville avslutte!  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!  Vurderer sterkt å bare drite i å dra på sykehuset, å heller bare føde hjemme uten å si det til noen, for å slippe å være uten mannen min.  Og jeg får ikke lov til planlagt hjemmefødsel så hva skal jeg gjøre. 😭😭😭😭😭😭😭

Anonymkode: 8e389...4ac

[Gjest gjest- silje]

Nå er du klar over at du kanskje må føde uten mannen din, så dette er noe du kan forberede deg på. Hvis du har forberedt deg og er mentalt klar til å være alene under fødsel, så går det nok helt greit å føde. 

Hvis fødselen går fint, så kan du jo reise hjem rett etter fødsel? Det er mange som gjør det. Si det til jordmor, før fødsel, og ikke la de overføre deg til barsel, så kan du dra hjem. 

[AnonymBruker]

Du er nødt til å snakke med sykehuset du skal føde på og jordmor om bekymringene dine. Ingen kan lese tankene dine og tilrettelegge uten at de vet hva du føler. Dette burde jo i utgangspunktet blitt tatt tak i for lenge siden. 

Og slik som hun over sier, du kan dra hjem rett etter fødsel hvis både barnet og du er friskt. Oppsøk legen igjen å få en ny henvisning til dps eller annen psykolog. Helsestasjonene har også ofte psykologer som kan hjelpe deg frem til du får annen hjelp. 

Anonymkode: 00d8f...222

[AnonymBruker]

Blir helt rystet over at du i det hele tatt setter barn til verden når du er så ustabil og avhengig av et annet voksent menneske. Hvis det skulle skje noe med mannen din, hvordan skal det gå med deg og ungene dine da? 

Anonymkode: e1740...b77

[AnonymBruker]

Men sist så gikk fødselen bra, da går den sikkert bra den gangen her og. 

Du kan be på forhånd, om at du skal få reise hjem få timer etter fødselen. Jeg liker meg heller ikke på sykehus, og reiste hjem få timer etter fødselen. 

Anonymkode: b3f73...749

[AnonymBruker]

Dette må være satt veldig på spissen. Hvis ikke er det helt horribelt at du (og mannen din) synes det er en god ide å få et barn til. 

Anonymkode: 2f1fa...1a0

[Kaffefrøken]

Det må være grusomt å leve med sånn angst, men hvorfor valgte dere å få barn, da du tydeligvis ikke er mentalt klar for det? Du kan ikke forvente at mannen din vil være hos deg konstant. Hva om dere skilles?  Du har nok en avhengig-personlighet, det er noe som kan jobbes med i terapi - men om du setter deg ned og tenker "jeg er avhengig av ham, så sånn må det være" virker det jo som du faktisk ikke ønsker å kunne klare deg selv og slippe den angsten. 

Hva er så skremmende på et sykehus? Sykepleieren er der for å hjelpe deg. Ja, noen ganger må man vente, men det må alle. De ønsker deg bare godt. Det er større sannsynlighet for å dø under hjemmefødsel enn på sykehus. 

Hvordan klarte du deg før mannen? Har du blitt psykisk-syk etter du traff han? Er det slik at han har manipulert og gaslightet deg slik at du ikke klare deg selv?  

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det høres ut som at du bør ha barn, i og med at du er så avhengig av mannen din for å fungere. Jeg har også angst og jeg har slitt psykisk stort sett hele livet, men jeg hadde aldri fått barn hvis jeg var så avhengig av barnefar som du skisserer. Barna dine er helt sikkert godt i varetatt, men hva gjør du hvis noe skulle skje mannen din? Hvis forholdet skulle ta slutt, og han flytter ut? Klarer du fortsatt å ta vare på barna dine? 
Når det er sagt, så har du god tid til å forberede deg på sykehusopphold alene. Det er åtte uker til fødsel, så bruk tiden godt på å forberede deg til å være der litt alene. Du kan også velge å reise hjem rett etter fødsel. Vi er midt i en pandemi, så sykehuset kan ikke legge til rette for at du skal få familierom så du får med mannen din. Du er iallfall langt tryggere på et sykehus med helsepersonell tilgjengelig under fødsel enn hjemme. 

Anonymkode: 109fd...3dc

[AnonymBruker]

Selv om en sliter med angst i et fremmed miljø, etter en tøff psykisk og fysisk påkjenning betyr ikke dette at angsten er like mye tilstede når hun er i trygge omgivelser. Ts kan ha gode forutsetbinger for å være mor.

Snakk med sykehuset og hør om det er mulig å få til tilrettelegging. Kjenner mange som ikke sliter med angst som har samme opplevelse av tiden på barsel som deg. Det er nok mange som ønsker tilrettelegging og vanskelig for sykehuset og gjøre en vurdering av hvor det er mest nødvendig. 

Alternativet er å snakke med jordmor/psykolog/hjemmefødsel. 

Anonymkode: 058ea...41b

[AnonymBruker]

Det er dessverre litt for seint å fortelle ts at hun ikke burde få en til selv om jeg er enig. Dette burde ha bli ryddet opp i før du ble gravid igjen. Jeg sier dette med en som er fysisk syk, og har 5 år mellom barna av en grunn. Belastningen på kroppen blir ikke like stor, jeg må ikke bære begge to. Vi må nødt til å sette det beste til barna foran oss. Nå har du allikevel blitt gravid, så det du lå gjøre er: be om samtale med sykehuset, de skal ha egen samtaleklinikk for fødsler etc. Du ja da få skrevet fødselsplan. Snakke med din egen jordmor. Snakke med din lege, om at du blir henvist til dps. Involvere barnevernet sånn at du kan få avlastning siden du virker veldig mentalt sliten. 

Anonymkode: 2de51...9e2

[AnonymBruker]

Reis hjem etter fødselen. Jeg fødte nr to for litt over et år siden pga vi ikke fikk rom der mannen kunne overnatte, og jeg trengte hans fysiske hjelp pga smerter i halebeinet. Var ikke noe problem at vi dro. Og det var helt fantastisk å komme hjem! 

Anonymkode: 37e80...703

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke det høres ut som at du bør ha barn, i og med at du er så avhengig av mannen din for å fungere. Jeg har også angst og jeg har slitt psykisk stort sett hele livet, men jeg hadde aldri fått barn hvis jeg var så avhengig av barnefar som du skisserer. Barna dine er helt sikkert godt i varetatt, men hva gjør du hvis noe skulle skje mannen din? Hvis forholdet skulle ta slutt, og han flytter ut? Klarer du fortsatt å ta vare på barna dine? 
Når det er sagt, så har du god tid til å forberede deg på sykehusopphold alene. Det er åtte uker til fødsel, så bruk tiden godt på å forberede deg til å være der litt alene. Du kan også velge å reise hjem rett etter fødsel. Vi er midt i en pandemi, så sykehuset kan ikke legge til rette for at du skal få familierom så du får med mannen din. Du er iallfall langt tryggere på et sykehus med helsepersonell tilgjengelig under fødsel enn hjemme. 

Anonymkode: 109fd...3dc

Jeg finner ikke ord for hvor ondskapsfullt dette og flere tidligere innlegg er. TS, du er et menneske med utfordringer som slett ikke er så uvanlige. Mange sykehus har en egen gruppe jordmødre som jobber med kvinner som tidligere har hatt vanskelige fødselsopplevelser. Kanskje ditt sykehus har det? Anbefaler deg ellers å skrive et ønskebrev til sykehuset slik at de vet litt om hvordan du hadde det sist. Tror du var ekstremt uheldig forrige gang og håper det kan bli bedre med nummer to. 

Anonymkode: f198b...665

[AnonymBruker]

Så mange slemme og dømmende svar. Så lenge barna har det bra, og er trygge, så bør det jo går helt fint, synes hvertfall ikke det er noe andre har noe med, så lenge man tar vare på barna. 

Å føde kan føles ut som en traumatisk opplevelse uten at man er psykisk syk.

TS spør i det minste om hjelp, og forutser at hun må finne løsninger på problemet.

Anonymkode: adfa8...10c

[AnonymBruker]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så mange slemme og dømmende svar. Så lenge barna har det bra, og er trygge, så bør det jo går helt fint, synes hvertfall ikke det er noe andre har noe med, så lenge man tar vare på barna. 

Å føde kan føles ut som en traumatisk opplevelse uten at man er psykisk syk.

TS spør i det minste om hjelp, og forutser at hun må finne løsninger på problemet.

Anonymkode: adfa8...10c

Men det er jo ikke fødselen i seg selv som var en traumatisk opplevelse for TS? Ifølge det hun skriver i HI så var fødselen ikke problemet, men det at hun ikke fikk familierom med mannen etter fødselen. Det er jo litt spesielt, men det burde jo være mulig å få til noe slikt denne gangen. Hvis det er umulig på grunn av korona kan hun sikkert få dra hjem så fort som mulig isteden. Men hun må jo snakke med sykehuset da, nå som det enda er mange uker til hun skal føde. 

Anonymkode: c8020...f43

[AnonymBruker]

Hjelpes for noen uvitende og slemme svar..

Altså, plenty av folk får barn helt alene. Mannen til ts kan nok helt fint ta vare på barna..

Anonymkode: 86b18...d14

[Nymerïa]

TS, du trenger ingens tillatelse for å forlate sykehuset. Det er ingen der som har hjemmel for å holde deg der med makt. Hva med å kontakte sykhuset først og forklare dem hva du tenker, se an hva slags barselsopplegg de lager, kanskje blir det bedre enn sist. Hvis du ikke synes det funker drar du hjem.

Jeg skjønner at dette føles tungt, men husk at det bare er snakk om et par dager uansett.

Jeg ønsker deg lykke til som tobarnsmor.

Endret 18. juli 2020 av NymeriaRhoynar

[VOX]

Nå må dere ta det litt med ro her, ungen kommer om ca. 8 uker om dere vil eller ikke. Til T:S:; du greide fødselen sist og det går helt sikkert bra denne gangen også. Om dere ikke har familie som kan stille opp må pappa bli hjemme og ta vare på barnet som er hjemme. Jeg vil råde deg til å ta en prat med legen din, ta gjerne med deg en du stoler på som kan hjelpe deg til å få fram din bekymring. Det skulle være mulig for fødeavdelingen å tilrettelegge så du får en trygg opplevelse. Masse lykke til, 

[AnonymBruker]

Så utrolig mange onde, slemme og dømmende svar i denne tråden. Jeg hadde gruet meg voldsomt til å måtte være uten mannen på barsel om natten selv, det er ikke noe rart det blir ekstra ille for en som sliter med psyken og svangerskapsdepresjon, det er da helt naturlig uten at det har noe som helst med omsorgsevnen hennes å gjøre! 

TS går til oppfølging for psyken sin og jeg tror behandlerne hennes er bedre i stand til å vurdere omsorgsevnen hennes enn tilfeldige folk som leser et innlegg på kvinneguiden. Fy skam dere for å slenge sånne ting.

Anonymkode: 96e12...ad5

[Kragebein]

Tråden er ryddet for brukerangrep og svar til dette.

Kragebein, adm

[AnonymBruker]

Jeg selv hadde ingen tanker om at mannen skulle bli på barsel før jeg fødte, og har ingen diagnoser. Etter fødsel derimot opplevde jeg litt av det samme som Ts, jeg ble plutselig ekstremt avhengig av mannen og fikk angst av tanken på at han skulle dra. Nå ordnet det seg i vårt tilfelle og han fikk bli, men poenget er at det er slett ikke uvanlig å ha veldig mange overveldende følelser og angst rett etter fødsel, man er veldig sårbar. Særlig dersom fødsel oppleves traumatisk noe det gjorde for meg. I tillegg opplevde jeg også litt det samme som du Ts når vi skulle dra, det var ikke så lett å komme seg derifra og det trakk ut og trakk ut i tid, jeg fikk nærmest panikk tilslutt og følte jeg aldri kom meg ut derifra. Har bestemt meg for at om det blir en neste gang så skal vi dra fra sykehuset etter fødsel. Det står du også helt fritt til å gjøre. Bare snakk med jordmor på forhånd, fortell hvordan du har det i forhold til dette og at du ikke ønsker å bli over natta 

Anonymkode: 18dfc...caa