sex, men ikke med mannen min.

[Gjest lystige klara]

Har sex med en annen enn mannen min.

Vi er separert men er innstilt på og få alt til å funke.

Han er ikke dårlig i senga, tvert i mot, men han får meg ikke til skjelve.

Har er sexforhold til en gift mann, vi begynte med dette før mannen min og jeg traff hverandre og vi klarer ikke å slippe taket i det vi har, selv om begge også er innstilt på og fortsette hvert sitt liv.

Og dette har pågått endel år nå.

Ja vi er ikke snille, menhva skal jeg gjøre da?

Forholdet og samlivet er bra, det er bare den spennende sexen jeg vil ha mer av.

Noen som har lignende erfaringer.

Lystige klara.

[Tullerusk]

For din og mannen sin skyld, og for å få forholdet til å fungere i det hele tatt, så bør du kutte tvert med denne mannen!

Har ingen erfaringer, bare med at samlivet kan bli litt dødt innimellom... :blunke:

Bruk heller tiden på deg og mannen din, finn på ting sammen med han.

Gjør det du kan for å få forholdet til å fungere.

Da har du iallefall prøvd!

Du kan vel ikke tenke deg å ha et forhold til denne mannen resten av livet?

Hvis ikke du bryter nå, så kanskje du aldri klarer det!

Hvis ikke det er han du vil ha da?

[Kevin]

Det er nok veldig enkelt å sitte her med pekefinger og si "fy, det er ikke riktig", men noe annet er det vel når man har surret seg opp i situasjonen selv. Du vet det du gjør er feil, og når du skrev dette innlegget visste du at du kom til å få en del reaksjoner.

Tullerusk har egentlig sagt det som er å si... Akkurat som du forventet.... så kommer det an på hva som er viktigst for deg, kjærlighet eller sex. Du kan ikke få i pose og sekk. Demningen vil briste etterhvert, og det vil bli mye verre for alle parter. Er du klar for å møte problemene på en slik måte? Dersom du sier ja, ønsker jeg deg bare lykke til, men sympatien min ligger igjen hos typen din....

[Thea]

Det jeg ikke helt skjønner er hvordan du kan sitte her å si

Vi er separert men er innstilt på og få alt til å funke

Det kan godt hende mannen din har denne innstillinga, men det kan umulig du ha. Hvordan forventer du at forholdet til mannen din skal kunne fungere når du hopper i seng med en annen???

[Gjest lystige klara]

Dere tror det bare er sex når jeg sier at han får meg til å sjelve, livet er ikke så enkelt.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde det slik.

Det er meget frustrerende og jeg sier ikke dette for å synes synd på meg selv, for det er det ikke.

Bare det å sitte ved vedkommende får meg til å føle varme, ikke kåthet.

Vi vet begge at det ikke kan bli oss to, vi sliter på hver vår kant og har det koselig når vi treffes, ikke sex alltid, faktisk meget sjelden.

Er det egentlig så galt det da?????????

Hvis det kan gjøres på en skånsom måte.

Jeg veit jo ikke hva gubben foretar seg når han er borte.

Ingen har garanti for at partneren man stoler fult og fast på ikke har sidesprang.

Det er ikke derfor jeg gjør det altså, mannen min skal ikke ha skylden for at jeg gjør dette.

I mange år har jeg følt slik for ham, det skulle gå noen år uten denne kontakten, men vi glemte aldri hva vi hadde.

Dere kan bli så sinna dere bare vil og synes synd på mannen min, men livet er ikke bare svart hvitt.

Lystige klara. 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8)

8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8)

8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8) 8)

[Tiriltunge]

Jeg veit jo ikke hva gubben foretar seg når han er borte.  

Ingen har garanti for at partneren man stoler fult og fast på ikke har sidesprang.

Så det at du ikke vet hva mannen din gjør gir deg rett til å være utro? Fordi han like godt kan være det mot deg? :o :o :o :o :o :o :o

Det er det mest forbanna vrøvl jeg har hært i mitt liv! Så her gjelder det altså: Ikke stol på partneren din, h*n er sikkert utro likevel, så da kan jeg også være det! Dette provoserte meg skikkelig, Lystige Klara! :evil: :evil: Du får i hvert fall ikke noen sympati fra meg!

[Kristian (71)]

Bare det å sitte ved vedkommende får meg til å føle varme, ikke kåthet. Vi vet begge at det ikke kan bli oss to, vi sliter på hver vår kant og har det koselig når vi treffes, ikke sex alltid, faktisk meget sjelden.

Hvorfor kan det ikke bli dere to om dere har følt det slik i så mange år?

Er det egentlig så galt det da?????????

Hvis det kan gjøres på en skånsom måte.

Ja det er galt, det er utroskap og det finnes ingen skånsom måte på dette området. Eneste grunn til at det foreløpig ikke har såret noen er rett og slett fordi ingen har funnet det ut enda. Skjer det, vil det ikke være skånsomt på noen som helst måte.

Det eneste måten dette ikke ville være galt på, er at dere fikk tillatelse fra deres partnere om ha et forhold på si, men da snakker man ikke lenger om utroskap.

Jeg veit jo ikke hva gubben foretar seg når han er borte. Ingen har garanti for at partneren man stoler fult og fast på ikke har sidesprang.

Nei man har ingen garanti for dette, det virker som om utroskap bli mer og mer akseptert desverre. Men denne usikkerheten til hva partneren "kanskje" gjør rettferdiggjør ikke at man selv er utro.

Det er ikke derfor jeg gjør det altså, mannen min skal ikke ha skylden for at jeg gjør dette.

Gir deg kreditt for de tankene

 Dere kan bli så sinna dere bare vil og synes synd på mannen min, men livet er ikke bare svart hvitt.

Ingen her har sagt at livet er like enkelt bestandig, men noen av oss mener at om man lever i et forhold så for man leve med at ikke alt er perfekt hele tiden, og at man faktisk da må forsake noe.

Og så sant mannen din ikke også er utro, ja så vil jeg ha medfølelse for han, sorry. Ville ha hatt det for deg den andre veien om det var han som skrev ditt inlegg.

[Thea]

Et utrolig bra innlegg fra Kristian. Klapper mye for den der

[Gjest Anonymous]

Lystige Klara!

Vil bare si at jeg også er i noe av den samme situasjonen som du. Forstår godt hva du tenker! Har vært gift selv i 3 år med en helt herlig mann, vi har hatt en fin tid, men i det siste har det vært oftere mellom periodene der jeg skremmende nok ikke har hatt "elske" følelsen. Det skremmer meg litt, for jeg trodde/tror virkelig at det er han jeg ville ha. Vi har tidligere tenkt på barn, har ikke brukt prevansjon på 3 år, men nå har jeg plutselig fått panikk og vil starte med prevansjon igjen. Har ikke lyst på barn akkurat nå (jeg studerer i tillegg til jobb). Mannen min ble skuffet, synest at vi går tilbake i tid. Mener vel at det er på tide med barn. Vi er i midten og slutten av 20 årene.

Men så skjedde det jeg ikke trodde skulle skje. Har møtt en mann som det sa pang med med en gang!! Det gjelder begge veier også. Han vet at jeg er gift og at 1 eller 3 av oss blir fryktelig såret om det blir oppdaget. Men vi klarer ikke å la være å tenke på hverandre. Vi har mye kontakt og ja, vi har gått hele veien. Det føles som om vi har kjent hverandre i lang tid og har det herlig når vi er sammen. Det at det er i smug sliter på oss ja.. Det er vel meningen også.....

Sliter veldig med dette, og vet at jeg må ta et valg snart. Mannen min vet ikke noe enda, det siste jeg vil er å såre han. Jeg er nå umoralsk og egoistisk, og det kan ikke vare. Tanken på separasjon har streifet meg, men alt det praktiske skremmer meg. Jeg er nok feig, men trenger litt mer tid til å bestemme meg for hva jeg vil.

Hjelp!

Hilsen meg