Forklare skillsmisse til et barn?

[Gjest Cyan]

Hvordan forklare en fireåring at mor og stefar ikke skal bo sammen lengre?

Vi er kommet i den situasjonen, og det er jo ikke enkelt å skulle forklare dette til et barn. Man har jo håp om at stefar vil se noe til barnet etterpå og, men tvilen er der. Barnet kommer til å ta dette tung, men hvordan gjøre det mest skånsomt?

Barnet er vant til at stefar er mye borte, noe han også har vært de siste mnd. Men barnet spør jo når stefar skal komme. Hva skal man si? Hvordan skal man forklare dette til et barn, og hvordan skal man takle/håntere sorgen?

[Ann Forup]

Da jeg blev seperet valgt jeg ikke at sige så mye til de to minste men forklarte til den ældste som da var 10, fortæl at mor og far som jeg går ud fra han bliver kaldt skal være borte for hinande for en stund, dit barn vil glemme når det ikke er ældre.

[liv]

Barn forstår utrolig mye! I forbindelse med jobb så skal jeg hjelpe mor å fortelle barna på 2, 4 og 6 år at mor og far skal gå fra hverandre. Og vi kommer til å fortelle det til de to største ganske rett frem. At pappa ikke har vært snill mot mamma (det vet de, vold mot mor) og at mamma nå ikke har lyst å bo sammen med pappa lenger. Og så si litt om hva det innebærer.. Til den minste så er jeg ikke helt sikker enda om hva han kommer til å forstå.

[Gjest Cyan]

Men hvordan forklare et barn at en kjær voksenperson kanskje kommer til å bli borte for godt?

Dette knuser morhjertet mitt

[Tiit]

Må han virkelig bli borte for godt? Er det ikke mulig å få til noe samvær med denne stefaren som barnet er glad i? Kan de skrive brev/sende bilder/mail/bruke telefonen?Bryr han seg om barnet, er det kanskje mulig å få til noe kontakt, slik at han ikke plutselig blir helt borte fra barnets liv.

Om han nå av en eller annen grunn blir helt ute av livet til barnet, bør dere sørge for å informere på en konkret og enkel måte til barnet hva det innebærer, og kort om hvorfor. Da er det viktig at barnet ikke sitter igjen med en følelse av at det er barnets skyld at stefar blir borte. Barn er sentrum i eget univers på den måten at de ofte tror skjer med utgangpunkt i dem selv.

Lykke til!

[Gjest Violetta]

Men samtidig er barn utrolig omstillingsdyktige. Det merker jeg godt på min datter, hun er ni nå og vi flyttet fra samboer som vi hadde bodd sammen med i fjor høst.

Litt trist var det jo, men det har også gått utrolig greit. Hun snakker om han som en venn av og til, men ikke så ofte. De har også hatt kontakt noen få ganger etterpå, og det synes hun er greit.

Det jeg valgte å gjøre var å forklare at vi ikke passet til å være sammen som kjærester, men at vi heller ville være venner. Dette stemmer også, vi er venner og har hatt noe kontakt i ettertid også. Det aksepterte hun helt greit.

[Gjest Embla s]

Jeg tror i allefall det er utrolig viktig å ikke være tvetydig eller vag i fht hva dette faktisk innebærer! Hvis det er lite trolig at stefar vil komme til å ha en betydelig rolle i livet hans framover, så bør han ikke forespeiles det (og barn tolker jo på sin måte, spesielt hvis det er noe de ønsker seg..).