Småbarnsmor med sinneutfordring. Jeg setter pris på svar..

[AnonymBruker]

Jeg blir så s i n t for tiden, og jeg skammer meg.

Etter alle coronaukene under samme tak med mann og barn kjenner jeg at jeg er brakkesyk, og jeg blir fort lei av dem. Nå har vi tillegg en baby som er 1 måned, og tilværelsen er smått kaotisk.

Jeg kan frese til treåringen min som fyller stuegulvet med masse leker hun ikke leker med, som jeg snubler i. Jeg rydder stadig vekk leker ned i kjelleren, men de kommer fort opp igjen.

Jeg får en klaustrofobisk følelse av å ha så mye leker og rot rundt meg, i tillegg til møbler og babyutstyr i et lite hus. For ikke å snakke om støvet som flakser, og konstant møkkete hus. 

Jeg hater at jeg ikke har tid til å lage skikkelig mat.

Jeg strever med å håndtere «trassen» til 3 åringen min.

Jeg vet at hennes atferd er normal for alderen, samt at hun reagerer på alle endringene de siste månedene, for ikke å snakke om at hun er blitt søster. 

Jeg er selv oppvokst med en mor som mislikte rot og støv. Som tvang meg som lite barn til å være med å rydde/vaske istedenfor å leke med vennene mine. Hun var mye sint og eksplosiv, og jeg hatet det så intenst. Jeg var ofte redd min egen mor. Jeg fikk ikke lov til å være sint, frekk eller trassig. Jeg lar min treåring få vise disse følelsene, det er viktig for meg.

De situasjonene som utløser mitt sinne er for eksempel når jeg holder på med noe husarbeid, ønsker å gjøre noe husarbeid, men så «hindrer» treåringen meg med å gjennomføre det. Eller hvis vi skal komme oss ut av døren og det skjer mye, og ofte under kveldsstellet når hun har sterke meninger..

Jeg ser at treåringen min blir redd meg når jeg blir sint, og da blir jeg så lei meg. Jeg ber alltid om unnskyldning, men hater meg selv så sterkt fordi jeg er så lik min egen mor. 

Det ble mye jeg jeg jeg her. Jeg hater mitt eget sinne, og vil IKKE være som min mor. 
 

Hvorfor går jeg i samme felle hver gang?

Anonymkode: 9d497...bd7

[AnonymBruker]

Kansje du trenger en pause? og komme deg ut og blåse litt i at det flyter hjemme.. Gå turer med vogn og så kan mannen passe 3 åringen. Evt kan dere dra til lekeplasser og være mye ute?

Anonymkode: e396a...635

[AnonymBruker]

Det høres ut som du sliter med balansen mellom oppdragelsen moren din ga deg og den du gir ditt barn. Det er klart at det ikke er bra å føle at man ikke kan vise følelser. Men grunnen til at du føler det slik ang. din mor er nok at det har vedvart gjennom barndommen på en uheldig måte.

Man SKAL sette på plass trassige barn, og vise dem at det de gjør får konsekvenser. Roter de, må de plukke opp. Er de urolige ved bordet, blir de fjernet fra bordet. Det er de voksne som bestemmer i huset, ikke barna.

Når du har et barn på 1 mnd synes jeg også at mannen kan ta seg av 3-åringen mens du fokuserer på den minste.

Anonymkode: 348b0...826

[AnonymBruker]

Kan du be om hjelp fra noen? Noen som kan gjøre praktiske oppgaver for deg nå når du har en liten baby?

Øve på å kjenne på følelsene bare noen sekunder før du reagerer? Utsette reaksjonene litt. Etter hvert klarer du kanskje å kontrollere reaksjonene. 

Anonymkode: 64060...86a

[AnonymBruker]

Jeg har også temperament og forstår hva du mener. Det jeg gjør er å telle inni meg til 10 når jeg kjenner at det begynner å koke over og jeg er obs på å roe meg ned når jeg kjenner det begynner å bli litt for mye. Ved å være oppmerksom på dette så har jeg aldri så mye så mye som hevet stemmen til barnet mitt. I verste fall kan du ta en liten time out på deg selv i noen få minutter for å få samlet deg. Bra at du ønsker å ta tak i det  

Anonymkode: 62a8a...6c1

[AnonymBruker]

Hallo! Jeg kjenner meg veldig igjen, og det gjør vondt i hjertet 💔 

For meg hjelper det litt å gjøre noe hyggelig sammen på "deres" premisser typ ta med treåringen på shopping, cafe eller se film med godteri i sofaen. Det er selvsagt med forbehold om at det kan bli kortere enn ønsket for deg.. Heldigvis for meg liker barnet mitt sånne ting. Ser sånn ut ihvertfall. Er det kanskje noe annet du synes er gøy som du vet treåringen også liker? Skogstur, Stranda, sykletur..? 

Hvorfor noe mammavennlig? Hun ser at du også har det gøy med henne og det er viktig! Samtidig som at du deler noe av dine interesser med henne det er så viktig ❤️

Når man skal inn i en situasjon som kan resultere i trass, feks kvrldstellet som er et skikkelig stressmoment for meg, erfarer jeg at det er lettere hvis du forbereder deg mentalt på at dette kan bli kaotisk. Forbered deg på å løpe etter henne, få den sinte geleen til å stå opp fra gulvet etc etc.. Når dette kanskje ikke skjer, et det en positiv overaskelse. Når man forbereder seg mentalt, er det med på å flate ut toppene. 

Er hun litt ekstra rampete, så synes jeg det ofte gjør seg med en "på-tid" hvor du har kvalitetstid med henne på hennes premisser. Hvis hun liker å leke med kosedyrene sine, og hun vil ha med deg, så bli med! Øyekontakt, samtaler, litt "påfyll" gjør underverker for dere begge ❤️

Anonymkode: dc2d4...a1e

[Jytte]

Synd du sliter med dette. Kan noen hjelpe mer til, f.eks. barnas far eller familie? Når jeg gikk på p-pillen kunne jeg også kjenne på sinne, da gikk jeg rett og slett i et annet rom og trakk pusten dypt noen ganger, og minnet meg selv på at jeg ikke har noen rett til å la mitt dårlige humør gå utover andre. 

En nabo for mange år siden, hadde en datter som også måtte gjøre husarbeid fra hun var liten. Moren kunne virke urimelig mange ganger. Datteren vasket hele badet, ett eksempel. 

De flyttet så jeg vet ikke hvordan det gikk videre. Det var frem og tilbake med barnets far også, og der var moren ekstra urimelig, nektet å lage middag til han f.eks. inntil han fikk ny jobb og kunne flytte. Husker jeg brukte leke med barbie med datteren, leker hadde hun plenty av og selv om jeg var voksen likte jeg å kle på dukkene, var helt overveldet over hvor mye klær de hadde... Barnet var vennlig, høflig og jeg tenker ofte på henne. Kan gjette at hun er cirka 35 år nå. 

Med en baby på bare en måned er nok hormonene dine litt løpske. Tror det er ganske normalt, har også sett en som jobber i barnevernet bli irritert i samme situasjon. Ingen er perfekte. 

Hva sier barnas far? Kan han la deg ha alenetid, både for deg selv og sammen med treåringen? Eller for å si det sånn, si at du har behov for det, ikke som et spørsmål men som et krav. 

 

 

Endret 12. juli 2020 av Jytte

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kansje du trenger en pause? og komme deg ut og blåse litt i at det flyter hjemme.. Gå turer med vogn og så kan mannen passe 3 åringen. Evt kan dere dra til lekeplasser og være mye ute?

Anonymkode: e396a...635

Trenger absolutt pause ja, men lillesøster trenger meg hele tiden nå. Vi har ikke så mange som kan avlaste. Vi prøver å være så mye som mulig ute, men minsten er ikke så glad i vogn!😏

Anonymkode: 9d497...bd7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres ut som du sliter med balansen mellom oppdragelsen moren din ga deg og den du gir ditt barn. Det er klart at det ikke er bra å føle at man ikke kan vise følelser. Men grunnen til at du føler det slik ang. din mor er nok at det har vedvart gjennom barndommen på en uheldig måte.

Man SKAL sette på plass trassige barn, og vise dem at det de gjør får konsekvenser. Roter de, må de plukke opp. Er de urolige ved bordet, blir de fjernet fra bordet. Det er de voksne som bestemmer i huset, ikke barna.

Når du har et barn på 1 mnd synes jeg også at mannen kan ta seg av 3-åringen mens du fokuserer på den minste.

Anonymkode: 348b0...826

Selv om mamma i dag er en av mine nærmeste som jeg deler mye med, har jeg et veldig anstrengt forhold til henne. Hun merker det, men jeg tror ikke hun skjønner hvorfor. Jeg kan ikke ta det opp med henne, hun blir så sint.. 

Vi jobber mye med og veileder treåringen vår, men etter dagens prinsipper og teorier, heldigvis..

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du be om hjelp fra noen? Noen som kan gjøre praktiske oppgaver for deg nå når du har en liten baby?

Øve på å kjenne på følelsene bare noen sekunder før du reagerer? Utsette reaksjonene litt. Etter hvert klarer du kanskje å kontrollere reaksjonene. 

Anonymkode: 64060...86a

Det sitter langt inne å be om hjelp fra de få som kan hjelpe oss. 

Takk for tips!

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også temperament og forstår hva du mener. Det jeg gjør er å telle inni meg til 10 når jeg kjenner at det begynner å koke over og jeg er obs på å roe meg ned når jeg kjenner det begynner å bli litt for mye. Ved å være oppmerksom på dette så har jeg aldri så mye så mye som hevet stemmen til barnet mitt. I verste fall kan du ta en liten time out på deg selv i noen få minutter for å få samlet deg. Bra at du ønsker å ta tak i det  

Anonymkode: 62a8a...6c1

Prøver å telle til 10 når jeg merker at det kommer, men noen ganger sier det bare BANG.. 

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hallo! Jeg kjenner meg veldig igjen, og det gjør vondt i hjertet 💔 

For meg hjelper det litt å gjøre noe hyggelig sammen på "deres" premisser typ ta med treåringen på shopping, cafe eller se film med godteri i sofaen. Det er selvsagt med forbehold om at det kan bli kortere enn ønsket for deg.. Heldigvis for meg liker barnet mitt sånne ting. Ser sånn ut ihvertfall. Er det kanskje noe annet du synes er gøy som du vet treåringen også liker? Skogstur, Stranda, sykletur..? 

Hvorfor noe mammavennlig? Hun ser at du også har det gøy med henne og det er viktig! Samtidig som at du deler noe av dine interesser med henne det er så viktig ❤️

Når man skal inn i en situasjon som kan resultere i trass, feks kvrldstellet som er et skikkelig stressmoment for meg, erfarer jeg at det er lettere hvis du forbereder deg mentalt på at dette kan bli kaotisk. Forbered deg på å løpe etter henne, få den sinte geleen til å stå opp fra gulvet etc etc.. Når dette kanskje ikke skjer, et det en positiv overaskelse. Når man forbereder seg mentalt, er det med på å flate ut toppene. 

Er hun litt ekstra rampete, så synes jeg det ofte gjør seg med en "på-tid" hvor du har kvalitetstid med henne på hennes premisser. Hvis hun liker å leke med kosedyrene sine, og hun vil ha med deg, så bli med! Øyekontakt, samtaler, litt "påfyll" gjør underverker for dere begge ❤️

Anonymkode: dc2d4...a1e

Takk for tips❤️

31 minutter siden, Jytte skrev:

Synd du sliter med dette. Kan noen hjelpe mer til, f.eks. barnas far eller familie? Når jeg gikk på p-pillen kunne jeg også kjenne på sinne, da gikk jeg rett og slett i et annet rom og trakk pusten dypt noen ganger, og minnet meg selv på at jeg ikke har noen rett til å la mitt dårlige humør gå utover andre. 

En nabo for mange år siden, hadde en datter som også måtte gjøre husarbeid fra hun var liten. Moren kunne virke urimelig mange ganger. Datteren vasket hele badet, ett eksempel. 

De flyttet så jeg vet ikke hvordan det gikk videre. Det var frem og tilbake med barnets far også, og der var moren ekstra urimelig, nektet å lage middag til han f.eks. inntil han fikk ny jobb og kunne flytte. Husker jeg brukte leke med barbie med datteren, leker hadde hun plenty av og selv om jeg var voksen likte jeg å kle på dukkene, var helt overveldet over hvor mye klær de hadde... Barnet var vennlig, høflig og jeg tenker ofte på henne. Kan gjette at hun er cirka 35 år nå. 

Med en baby på bare en måned er nok hormonene dine litt løpske. Tror det er ganske normalt, har også sett en som jobber i barnevernet bli irritert i samme situasjon. Ingen er perfekte. 

Hva sier barnas far? Kan han la deg ha alenetid, både for deg selv og sammen med treåringen? Eller for å si det sånn, si at du har behov for det, ikke som et spørsmål men som et krav. 

 

 

Takk for tips. Barnas far er en tålmodig klippe. Han gjør så godt han kan. Han bærer rundt på lillesøster så hun får sove, og prøver å være så mye med treåringen som mulig. «Problemet» er at hun er veldig mammadalt, det har hun alltid vært. Og etter lillesøster kom spiser hun meg nesten opp.

Anonymkode: 9d497...bd7

[AnonymBruker]

Planlegg disse situasjonene du nevner - går det an å ta på pysjen en time tidligere - slik at pysjen ikke MÅ på fordi det haster med å bli ferdig med situasjonen?

Ha alltid en sekk klar med bleier og skift, slik at det ikke må gjøres klar når alle holder på å kle seg for å gå ut.

Lag store porsjoner med sunn nok mat, frys ned og tin når tiden kniper (lapskaus - full av grønnsaker!).

 

Anonymkode: aae2a...e72

[Gjest WhisperingWind]

Kanskje det kunne vært lurt å snakke med noen. Ofte er slikt mønster vanskelig å bryte på egen hånd. 

En psykolog kan hjelpe deg med sinnemestring og gi deg verktøyet du trenger for å endre deg og hvordan du reagerer. 

Ikke minst jobbe med at et perfekt og ryddig hjem ikke nødvendigvis er et lykkelig hjem. 

Lære deg å gi litt mer faen, senke skuldrene og ikke ha så høye forventninger til deg selv. 

Ikke minst må jo far også trå litt til, spesielt med nyfødt baby i hus. 

 

[Skalperud]

Kjenner meg veldig godt igjen, med tre små barn koker det innvendig og utvendig flere ganger om dagen.. enig at det er fornuftig å reflektere over det, men er det så farlig at man blir sint innimellom? Når man som voksen viser hele følelsesspekteret normaliseres dette ovenfor barn. De lærer at vi voksne også er mennesker.

Jeg får helt fnatt av at man ikke skal vise følelser ovenfor ungene, og bare være milde/pedagogiske.   En treåring vil plutselig føle seg unormal hvis h*n er sint, og aldri opplever andre sinte osv. Husk vi er bare mennesker, og jeg er sikker på barna dine har det trygt og godt selv om mor kan bli sint av og til. I tillegg slipper de å bli sjokkskadet om de kommer ut i dem virkelige verden og opplever at noen kjefter på de 🤣

Endret 12. juli 2020 av Skalperud

[AnonymBruker]

Strevde med det samme en periode, spurte helsesøster om råd og det hjalp veldig❤️

Anonymkode: bd7dc...73a

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Skalperud skrev:

men er det så farlig at man blir sint innimellom?

Mulig jeg legger for mye i det, men jeg syns det høres ut som at for tiden er det mer enn bare innimellom. Og hvis man ikke kommer seg ut av den, kan det føre til at barna ikke tør å komme til deg før de MÅ. Min fars standardfrase var "helsikes unge som aldri kan lære å...", og den kom nesten hver gang vi gjorde noe galt/rotet vekk noe/glemte viktige beskjeder. Om vi var uvanlig uskikkelige eller om han bare var hissig er jeg ikke sikker på, jeg husker i grunn bare den tiraden om hvor udugelig jeg var.

(Nå sier jeg ikke at ts har påført sin eldste samme skade som meg allerede. Jeg fikk høre den der til jeg var ca myndig. Og pappa var definitivt hissigproppen i forholdet. Jeg sier bare at den "innimellom" bør kanskje ikke være for ofte.)

Anonymkode: 8b322...f3e

[AnonymBruker]

Du er ikke alene kjære deg, ikke det at det gjør det noe bedre, men jeg har det på samme måte, er rett og slett dritt møkk lei av ungene, og skulle ønske jeg kunne ha mer tid med bare mannen. Jeg var en tålmodig mor, som ga mer eller mindre alt av meg selv til min eldste, så kom minsten, og jeg har knapt sovet siden, det er litt over ett år siden nå. Og dessverre går det ut over den fantastiske 4 åringen vi har, han er tålmodig, og ønsker å bidra på sin måte, men han kan også være trassig til tider, og det håndterte jeg "etter boka" før, nå klarer jeg ikke, nå vil jeg bare ha fri, bare bort, helt klart korona som har satt sitt spor her.. Prøv å få mest mulig avlastning, bytt på å sove lenge, selvom det ikke er så lett med den minste, prøv å få tid alene med 3 åringen, uten at babyen får forstyrre dere.

Anonymkode: e628f...f27

[Hjertestein]

Du ser problemet ditt og det er bra. Prøv så godt du kan og pust rolig og fokuser på at det blir bedre. For det gjør det.
 

Når du blir så sinna, prøv og tenk situasjonen utifra treåringens øyne. Hvordan den ser når situasjonen blir som den blir. Barnet tar ikke opp leker med vilje og roter. Prøv og se på det som en mestring og læringsfase. Barnet ditt er selvstendig og aktiv. Det er bra. Og vær ikke beskjeden med å spør om hjelp, deg er styrke og spørre om hjelp. Så du får litt avlastning, om det bare er en liten spasertur aleine. Drit nå i den perfekte middag og perfekte hus. Sleng med noe frysegrønnsaker og støvsug når det trengs - det er mer enn nok. Bli heller med barnet på gulvet og lek og skryt mye når den rydder. Vær på den sitt nivå❤️
 

Og husk: 

❤️DU ER EN GOD MOR

❤️DU ER  DEN BESTE MOREN DE KUNNE FÅTT!

[Blikkboks]

Babyen din er ein mnd. Du er sliten, det er lov. Tenk så heldige ungane dine er som har ei mor som ser problema sine og som ønsker å ta tak i dei! Ei mor som seier unnskyld når det har gått for langt og forklarer kva som skjedde. Det er det ikkje alle som har. 

Eg er også litt hissig av meg og kjenner meg veldig igjen i problema dine. Har tre barn på 3,6og 9, så begge mine eldste var omtrent tre når dei blei storesøsken. Det som ofte fungerte på trassen var å førebu,førebu,førebu. Om ein haltime/snart skal vi ... , også fleire beskjeder før NO skal vi gå/ta på pysj, etc. Når dei veit kva som skal skje er det lettare å få dei med. Nei, eg gjer det ikkje alltid,og då blir det ofte styrete😅

 

Ang rydding har eg også samme utfordingane som deg. Eg vil ha det ryddigare og reinare enn det til ei kvar tid er med tre barn i hus... Kanskje ei eiga kasse til leikane til treåringen i stua kan vere noko? Eller antall leikar? Skal du ein til leike inn, må du bytte ut ein. Eller vere på rommet. Konkurranse om å rydde mest mogleg i løpet av td ein ryddesang på stereoen, edeler klistermerkepremiering kan kanskje også virke? Ofte vil jo treåringar hjelpe til. 

Ikkkje ver for hard mot deg sjølv!❤️

[AnonymBruker]

Jeg er også vokst opp med en eksplosiv og uforutsigbar mor med støv på hjernen. Det er meget skadelig for barn. Jeg sier at det er bedre med støv i krokene, en et rent helvete. 

Anonymkode: 7faee...5a2

[AnonymBruker]

Littsint.no

Og helsestasjonen. De kan gi deg tips og triks som hjelper.

Anonymkode: 8c129...a0f

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om dette kjære deg. 
 

Først har jeg lyst å si at du må huske at du har født for bare 1 mnd siden! Det å bli tobarns familie er utfordrende for alle! Alle skal tilpasse seg, ikke minst den som har fått en utfordrer i oppmerksomheten fra mamma og pappa. Det går seg til, men tar litt tid. 
 

Jeg tenker at du hadde tjent på å få snakket med noen om forholdet ditt til mor, og oppveksten din. I tillegg ville jeg tenkt er foreldreveiledningskurs, feks COS! Jeg tenker at alle foreldre burde blitt tilbudt et slikt kurs, burde vært innbakt i helsestasjons programmet! Det er ikke så mye hokuspokus, men det går på bevisstgjøring, tenke annerledes i utfordrende situasjoner. Anbefales på det sterkeste! 
 

Ville tatt kontakt med helsestasjonen og hørt om de kan hjelpe deg videre! 
 

Og du, jeg vet alt om å ikke ønske å bli som egne foreldre! Du har et utrolig godt utgangspunkt da du ser dette selv, og du lar 3 åringen din vise følelser! Utrolig viktig og bra! Du er en god og reflektert mor, husk det! 

Anonymkode: 31d6e...ffa