Sliten og lei

[AnonymBruker]

Jeg trenger bare å få lettet på trykket, skal til terapeut på helsestasjon i begynnelsen av august. Jeg er så fryktelig lei av dette livet, ikke suisidal. Vi har 2 barn. Førstemann var en bestemt liten baby som sov hele natten fra han var 3 mnd. Til gjengjeld var han våken absolutt hele dagen fra da, hvis jeg holdt på et par timer kunne jeg få han til å sove Max 15 min... han var veldig selskapssyk, så jeg måtte underholde han absolutt hele tiden. Da han ble 2,5 år ble ting bedre, han begynte å prate bedre og ble roligere. Selvom han fremdeles ikke kan leke alene over tid.. Vi bestemte oss for å få en til da eldste var 2,5 år. Og spiren satt på første forsøk. Vi kjøpte hus, med god plass, og alt var egentlig helt perfekt. Så en uke før jeg skulle ut i fødselspermisjon får jeg en telefon om at jeg har kreft og må hasteopereres. Det var risikabelt å legge meg i narkose med baby i magen, i hvert fall siden det var så nære termin. Så jeg fikk beskjed om at de skulle ta han med keisersnitt, for meg som aldri hadde operert var det fryktelig skremmende, og etter å ha jobbet på barsel så fristet keisersnitt veldig lite, men etter en del ringing, fikk jeg de til å vurdere igangsetting, og fikk heldigvis gjennom det. Gutten kom, jeg ble operert og ble da relativt bevegelseshemmet en periode. Jeg fikk da lite tid med eldste, men mye tid til babykos, han var en rolig bedagelig baby som knapt gråt før han var over 1 mnd. Da han ble 3 mnd. Startet utfordringene. Han begynte å gulpe mye og ble etterhvert utredet for reflux, og vi måtte begynne med melkefri diett, han måtte i få flaske i tillegg, noe som ble slutten for ammingen.. fra han var rundt 3 mnd. Har det vært veldig mye gråt, han blir liksom aldri fornøyd, fra han begynte å bevege seg så har han klatret på og under alt. Det er nesten umulig å mate han da han klatrer ut av stolen, får han på seler så hyler han NON stop. Så fort han ikke får viljen sin så setter han i et hyl som skjærer gjennom marg og ben og det er mange ganger om dagen, det er samme hylene som når han setter seg fast eller skader seg, og han er ikke smertepåvirket når han ikke får viljen sin, men det gjør jo at jeg ikke akkurat løper til hver gang han hyler sånn.. Jeg er så fryktelig lei denne hylingen. De legger seg heldigvis 19, uten de aller største problemene hver kveld. Men vi er oppe hos minste 10-12 ganger hver kveld før vi legger oss.. Og eldste som sov hver natt fra han var 3 mnd. Sluttet med det da minste kom, så meg og mannen får ikke sove sammen, da eldste trenger å sove vedsiden av noen. I tillegg sover aldri noen av dem lenger enn 6, mens både jeg og mannen er B mennesker..

 Jeg har studert deltid fra vi fikk første, og jobbet ved siden så mye det har gått uten at det har gått utover ungene, så jeg har jo hatt mye tid hjemme med dem begge, eldste går i barnehagen, begynte da han var 1,5, og yngste begynner nå i august, da er han nesten 1,5 år, og jeg gleder meg helt vannvittig til at han skal få litt annet å Bryne seg på, forhåpentligvis roer han seg litt. Jeg er jo veldig glad for at vi har sluppet å ha barna i barnehagen fra før de var 1 år, men det har vært veldig krevende, jeg tror ikke jeg er skapt for å være så mye hjemme.. Jeg er ferdig utdannet å skal ha opplæring 3 dager fra i morgen, da skal ungene sove borte siden minste ikke går i bhg. Og jeg gleder meg så til å bli «kvitt» de noen dager, og syntes nesten det er synd de ikke skal være borte lenger. Jeg kan nesten ikke vente til å begynne å jobbe fullt og få meg et «eget» liv. Jeg føler jeg ikke har vært annet enn mamma fra første ble født, har ikke så mange venner, og de jeg har bor nå i Oslo for studier og jobb, og det har ikke vært så enkelt å besøke dem.

Nå er jeg så lei av barn, lei av å leke, lei av å ikke få se noe på TV uten å bli forstyrret flere ganger hver kveld, lei av å ikke kunne gå på do i fred, lei av å ikke kunne spise ett eneste måltid uten mas og hyling, lei av å ikke få sove ut, lei av at det ALLTID er rotete, selvom jeg rydder HELE tiden..

Jeg klarer ikke lenger å engasjere meg ordentlig, særlig ikke når 4 åringen forteller noe.. det er ikke sånn jeg vil ha det..

Egentlig lever jeg det livet jeg alltid har drømt om jeg er gift, vi eier hus, har 2 barn, stor hage, vi har begge nå gode jobber, og mangler egentlig ingenting, jeg skulle bare ønske jeg kunne nyte det slik jeg egentlig burde. Håper og tror mye vil ordne seg når jeg bare kommer ut i jobb og blir noe annet enn mamma, og får en litt mer stabil inntekt

Anonymkode: d92dd...e93

[AnonymBruker]

Det gjør det sikkert! Jeg er hjemme i permisjon med barnet mitt som skal begynne i barnehagen i august. Og jeg holder på å bli gal. Har attpåtil en mann som er syk som (dessverre) er en enorm belastning oppå det hele, og som overhodet ikke bidrar med én eneste ting hjemme, verken med hus eller barn. Er så dritt lei! Gleder meg sånn til å begynne i jobb igjen og få tenke på noe annet og være noe annet enn bare omsorgsperson (for både mann og barn). Selv om jeg elsker den lille ungen min altså ❤

Anonymkode: 63a99...97a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger bare å få lettet på trykket, skal til terapeut på helsestasjon i begynnelsen av august. Jeg er så fryktelig lei av dette livet, ikke suisidal. Vi har 2 barn. Førstemann var en bestemt liten baby som sov hele natten fra han var 3 mnd. Til gjengjeld var han våken absolutt hele dagen fra da, hvis jeg holdt på et par timer kunne jeg få han til å sove Max 15 min... han var veldig selskapssyk, så jeg måtte underholde han absolutt hele tiden. Da han ble 2,5 år ble ting bedre, han begynte å prate bedre og ble roligere. Selvom han fremdeles ikke kan leke alene over tid.. Vi bestemte oss for å få en til da eldste var 2,5 år. Og spiren satt på første forsøk. Vi kjøpte hus, med god plass, og alt var egentlig helt perfekt. Så en uke før jeg skulle ut i fødselspermisjon får jeg en telefon om at jeg har kreft og må hasteopereres. Det var risikabelt å legge meg i narkose med baby i magen, i hvert fall siden det var så nære termin. Så jeg fikk beskjed om at de skulle ta han med keisersnitt, for meg som aldri hadde operert var det fryktelig skremmende, og etter å ha jobbet på barsel så fristet keisersnitt veldig lite, men etter en del ringing, fikk jeg de til å vurdere igangsetting, og fikk heldigvis gjennom det. Gutten kom, jeg ble operert og ble da relativt bevegelseshemmet en periode. Jeg fikk da lite tid med eldste, men mye tid til babykos, han var en rolig bedagelig baby som knapt gråt før han var over 1 mnd. Da han ble 3 mnd. Startet utfordringene. Han begynte å gulpe mye og ble etterhvert utredet for reflux, og vi måtte begynne med melkefri diett, han måtte i få flaske i tillegg, noe som ble slutten for ammingen.. fra han var rundt 3 mnd. Har det vært veldig mye gråt, han blir liksom aldri fornøyd, fra han begynte å bevege seg så har han klatret på og under alt. Det er nesten umulig å mate han da han klatrer ut av stolen, får han på seler så hyler han NON stop. Så fort han ikke får viljen sin så setter han i et hyl som skjærer gjennom marg og ben og det er mange ganger om dagen, det er samme hylene som når han setter seg fast eller skader seg, og han er ikke smertepåvirket når han ikke får viljen sin, men det gjør jo at jeg ikke akkurat løper til hver gang han hyler sånn.. Jeg er så fryktelig lei denne hylingen. De legger seg heldigvis 19, uten de aller største problemene hver kveld. Men vi er oppe hos minste 10-12 ganger hver kveld før vi legger oss.. Og eldste som sov hver natt fra han var 3 mnd. Sluttet med det da minste kom, så meg og mannen får ikke sove sammen, da eldste trenger å sove vedsiden av noen. I tillegg sover aldri noen av dem lenger enn 6, mens både jeg og mannen er B mennesker..

 Jeg har studert deltid fra vi fikk første, og jobbet ved siden så mye det har gått uten at det har gått utover ungene, så jeg har jo hatt mye tid hjemme med dem begge, eldste går i barnehagen, begynte da han var 1,5, og yngste begynner nå i august, da er han nesten 1,5 år, og jeg gleder meg helt vannvittig til at han skal få litt annet å Bryne seg på, forhåpentligvis roer han seg litt. Jeg er jo veldig glad for at vi har sluppet å ha barna i barnehagen fra før de var 1 år, men det har vært veldig krevende, jeg tror ikke jeg er skapt for å være så mye hjemme.. Jeg er ferdig utdannet å skal ha opplæring 3 dager fra i morgen, da skal ungene sove borte siden minste ikke går i bhg. Og jeg gleder meg så til å bli «kvitt» de noen dager, og syntes nesten det er synd de ikke skal være borte lenger. Jeg kan nesten ikke vente til å begynne å jobbe fullt og få meg et «eget» liv. Jeg føler jeg ikke har vært annet enn mamma fra første ble født, har ikke så mange venner, og de jeg har bor nå i Oslo for studier og jobb, og det har ikke vært så enkelt å besøke dem.

Nå er jeg så lei av barn, lei av å leke, lei av å ikke få se noe på TV uten å bli forstyrret flere ganger hver kveld, lei av å ikke kunne gå på do i fred, lei av å ikke kunne spise ett eneste måltid uten mas og hyling, lei av å ikke få sove ut, lei av at det ALLTID er rotete, selvom jeg rydder HELE tiden..

Jeg klarer ikke lenger å engasjere meg ordentlig, særlig ikke når 4 åringen forteller noe.. det er ikke sånn jeg vil ha det..

Egentlig lever jeg det livet jeg alltid har drømt om jeg er gift, vi eier hus, har 2 barn, stor hage, vi har begge nå gode jobber, og mangler egentlig ingenting, jeg skulle bare ønske jeg kunne nyte det slik jeg egentlig burde. Håper og tror mye vil ordne seg når jeg bare kommer ut i jobb og blir noe annet enn mamma, og får en litt mer stabil inntekt

Anonymkode: d92dd...e93

Ingen som "bør" nyte en sånn fase. Det er dritt og det er jævlig.

 

Avlastning.

 

Egentid.

 

Tenke som en voksen. Prate med voksne.

 

 

Dette trenger vi!!!

 

Og ja, jeg droppet selv å få barn nr 2 pga erfaring hos venninner med flere barn. Men de med to tette har det ganske fint fra barna er ca 6-8år.

 

Det er lov å syns perioden før er fæl.

Anonymkode: 37df9...d0d