Svigerfamilie som aldri har godtatt

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min i straks 20 år og vi er bosatt på mitt hjemsted , ca 2timer fra der han er oppvokst. Vi har 2 barn i tenåra sammen.

Svigerfamilien har aldri godtatt at mannen min flyttet hit vi bor. Opp gjennom årene har vi vært mye på hans hjemsted i ferier, helger og fridager da vi har en hytte der. Da treffer vi hans familie. De er så å si bare opptatt av hva som skjer der.

Foreldrene hans har i snitt vært hos oss 1 gang pr år. Noen av søsknene har vært hos oss 1-3 ganger i løpet av 20 år, da i forbindelse med dåp, konfirmasjon osv.

Mannen min sier han har sluttet å tenke på det, han har et mye fjernere forhold til sine foreldre enn jeg er vandt med.

I mange år sa jeg de måtte komme å besøke oss når vi møttes hos svigers , skrev personlige julekort der de ble invitert osv. Mindre enn minimal respons. 

Når vi er på hans hjemsted inviterer jeg de på bakst, mat ++. Det møter de stort sett opp på.  Men aldri om vi blir invitert tilbake. 

Nå er jeg helt tom å håper ikke lenger at de kommer. Men jeg synes fremdeles det er trist. Det er noen vi må forholde oss til hele livet på merkedager og andre familiære sammenhenger. 

Tips til hvordan jeg kan forholde meg til dette, så jeg ikke bruker så mye energi på det?

 

 

Anonymkode: c894f...ef2

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært sammen med mannen min i straks 20 år og vi er bosatt på mitt hjemsted , ca 2timer fra der han er oppvokst. Vi har 2 barn i tenåra sammen.

Svigerfamilien har aldri godtatt at mannen min flyttet hit vi bor. Opp gjennom årene har vi vært mye på hans hjemsted i ferier, helger og fridager da vi har en hytte der. Da treffer vi hans familie. De er så å si bare opptatt av hva som skjer der.

Foreldrene hans har i snitt vært hos oss 1 gang pr år. Noen av søsknene har vært hos oss 1-3 ganger i løpet av 20 år, da i forbindelse med dåp, konfirmasjon osv.

Mannen min sier han har sluttet å tenke på det, han har et mye fjernere forhold til sine foreldre enn jeg er vandt med.

I mange år sa jeg de måtte komme å besøke oss når vi møttes hos svigers , skrev personlige julekort der de ble invitert osv. Mindre enn minimal respons. 

Når vi er på hans hjemsted inviterer jeg de på bakst, mat ++. Det møter de stort sett opp på.  Men aldri om vi blir invitert tilbake. 

Nå er jeg helt tom å håper ikke lenger at de kommer. Men jeg synes fremdeles det er trist. Det er noen vi må forholde oss til hele livet på merkedager og andre familiære sammenhenger. 

Tips til hvordan jeg kan forholde meg til dette, så jeg ikke bruker så mye energi på det?

 

 

Anonymkode: c894f...ef2

Her lærer du at det er ikke alle familier som er vant med selskaper. Dine svigerforeldre er nok av den selvopptatte og hjemmekjære og rolige sorten som bare er hjemme. Hva slags folk er de?  reker de rundt til venner eller er mye på tur ellers?

Anonymkode: 17aa9...beb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her lærer du at det er ikke alle familier som er vant med selskaper. Dine svigerforeldre er nok av den selvopptatte og hjemmekjære og rolige sorten som bare er hjemme. Hva slags folk er de?  reker de rundt til venner eller er mye på tur ellers?

Anonymkode: 17aa9...beb

De har noen venner de er sammen med. Noen turer, men ja er mye hjemme. 

De er nok ikke så glad i selskaper, der er for så vidt ikke meg og mannen heller. Men vi har tidligere savnet at de kunne komme å være med oss. Kanskje gjøre noe sammen. Hjelpe litt til. Generelt vise litt interesse for det vi driver med.

 Men som jeg skrev så er vi forbi det nå. Tida har gått og ungene er større. Så er vel kanskje bare tanker som kommer  når det på mange måter er for seint.. ønske om at ting kunne blitt annerledes. 

Anonymkode: c894f...ef2

[AnonymBruker]

Min svigerfamilie er ganske lik din. Det tar noen år, før man som voksen lærer hva det er verdt å bruke tankekraft på, hvilke kamper man skal kjempe. Du har gjort det du kan. Du inviterer dem. Fortsett med det, men ikke bruk tid på å håpe at de kommer. Det handler om å beskytte dine forventninger. Pass også på at du postlegger julekort og invitasjoner i posten selv, slik at du er helt sikker på at det kommer frem til dem. Da er du sikker på at du har gjort din del.

Min bedre halvdel har også et slikt labert forhold til sin forelder som fortsatt er i live, samt den personens "bedre halvdel". Kombiner det med at ingen i familien er særlig snakkesalige, og voil'a, så skjønner man litt mer, at det ikke er en selv som er feilen. 

Dine svigers tror nok selv at de har sine grunner for det. Jeg tipper at det kan være noe med relasjonen mellom din bedre halvdel og dem, like mye som mellom deg og de. Synd de ikke har oppdratt din bedre halvdel til å stå opp for seg selv og slike relasjoner. 

Jeg føler med deg.

Anonymkode: af9f7...60c

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min svigerfamilie er ganske lik din. Det tar noen år, før man som voksen lærer hva det er verdt å bruke tankekraft på, hvilke kamper man skal kjempe. Du har gjort det du kan. Du inviterer dem. Fortsett med det, men ikke bruk tid på å håpe at de kommer. Det handler om å beskytte dine forventninger. Pass også på at du postlegger julekort og invitasjoner i posten selv, slik at du er helt sikker på at det kommer frem til dem. Da er du sikker på at du har gjort din del.

Min bedre halvdel har også et slikt labert forhold til sin forelder som fortsatt er i live, samt den personens "bedre halvdel". Kombiner det med at ingen i familien er særlig snakkesalige, og voil'a, så skjønner man litt mer, at det ikke er en selv som er feilen. 

Dine svigers tror nok selv at de har sine grunner for det. Jeg tipper at det kan være noe med relasjonen mellom din bedre halvdel og dem, like mye som mellom deg og de. Synd de ikke har oppdratt din bedre halvdel til å stå opp for seg selv og slike relasjoner. 

Jeg føler med deg.

Anonymkode: af9f7...60c

Godt å høre vi er flere.

Ja, vet ikke om det stemmer, men jeg tenker de i starten hadde en holdning om at når vi velger å bosette oss et annet sted enn der de bor, så får vi "klare oss selv". Og at det bare har fortsatt. 

Min bedre halvdel, ja det kan nok være noe. Helt fra han var liten så har han nok ikke regnet med noe hjelp eller særlig støtte fra foreldrene sine. De er en større søskenflokk og det var nok mange for foreldrene  å fordele omsorgen på. 

Ambivalensen mellom å ta initiativ , men ikke ha forventninger  er vel det som blir slitsom i lengda.

TS

Anonymkode: c894f...ef2