Hvordan klare å stå opp, når man ikke ønsker å leve?

[Gjest]

Tråden er ryddet for brukerangrep og beskrivelse av selvmordsmetoder.

Anki, mod

[AnonymBruker]

7 timer siden, Uatskillelig skrev:

Dyrke depresjonen?

Enda en fordom mot psykiske lidelser.

Du skriver som om personen selv valgte å forbli deprimert. En depresjon er en sykdom, ikke et valg. 
 

 

Ligger du bare i senga å har tankekjør så dyrker du depresjonen. Det krever egeninnsats for å bli frisk. 

Anonymkode: aa4aa...282

[Purple_Pixiedust]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ligger du bare i senga å har tankekjør så dyrker du depresjonen. Det krever egeninnsats for å bli frisk. 

Anonymkode: aa4aa...282

Synes uttrykket "å dyrke depresjonen" blir feil. Å "la seg overmanne" blir mer riktig. De periodene jeg går inn i alvorlig depresjon så har jeg en tendens til å la meg overmanne i starten. Jeg blir sånn satt ut av spill at jeg ligger omtrent kun i sofaen og stirrer i taket med rolig musikk på. Ender som regel opp med å bli innlagt da jeg gradvis blir suicidal av det, og i starten må de gjerne pushe meg litt/motivere meg litt i gang, men så begynner jeg å kjempe igjen. På en måte trenger jeg å la meg overmanne litt i starten for jeg har allerede kjempet i mot lenge da og er så sliten. Men så, sakte, men sikkert begynner jeg å kjempe i mot igjen. Tiden jeg kun ligger på sofaen og ikke orker å kjempe i mot varer sjeldent mer enn to uker. Det betyr ikke at jeg kommer meg ut av den alvorlige depresjonen så fort, men jeg tvinger meg selv til å ikke la meg overmanne mer og begynner å sette meg helt små mål for hver dag. Så kommer jeg gradvis ut av den tunge depresjonen. Dessverre er jeg jo kronisk deprimert så jeg er aldri fri for depresjon, så det å jobbe i mot depresjon er noe jeg gjør hver dag. Så varierer det bare hvor krevende og vellykket det er. 

Jeg liker ikke uttrykket å dyrke depresjonen. Ingen ønsker å være deprimert. Men, også som deprimert har man ansvar for å gjøre noe med det, enten det er å oppsøke hjelp eller å gjøre tiltak hjemme. Derfor bruker jeg uttrykket "å la seg overmanne", for i det uttrykket ligger det at man er ikke skyld i at man er deprimert, men man har ansvar for å gjøre noe med det. Og akkurat det kan være beintøft. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du forsøkt å gjøre noe frivillig arbeid for andre? Sier ikke at det er noe mirakelkur, men noe må jo prøves

Anonymkode: ff5b1...d8f

Er så lei! Hvorfor skal man prøve alskens? Selvfølgelig kan man prøve, men meningen med er kanskje at man skal trives LITT i livet sitt? 
Kloden er overbefolket så er ingen krise om hun ikke deltar på noe vel? Noen har jobbet hun kunne hatt så det gjør ikke noe. 
Hva er vi skal stå så på for? Er faen meg ikke hennes skyld at du hun lever. Men moren som klarte å bære henne frem. Mødre er de verste som finnes. De gir oss livet. Egoistiske drittfolk med en rosenrød drøm om å ha en familie.

Anonymkode: 051cb...d15

[AnonymBruker]

Kjenner til følelsen TS.

Jeg er selv helt på randen av å klare å stå i jobb, og har vært det de siste 3 årene. Før det, så var det studiene som jeg var på randen av å håndtere. Før der, så var det skolegang, fattigdom hjemme osv. Jeg tror jeg har vært deprimert siden barndommen. Det er tar liksom ikke slutt. Denne konstante, intense kampen for å komme meg gjennom dagen er igrunn alt jeg makter med. Per nå er det jobb, sove, jobb, sove, jobb, sove. Og det er det. Jeg klarer knapt å holde tilfredsstillende hygiene til å kunne stille på job. Kosthold, helse, trening, ta medisiner osv. er også helt på bærtur. Klarer ikke med leiligheten som er konstant bombet. Alle interesser er meningsløse, livet mitt er meningsløst, jeg er verdiløs, så hva er poenget med å være her? Den tanken flyr rundt hodet på meg konstant. Jeg er så lei av at alt er en kamp hele tiden. Om det er alt livet mitt skal være, hvorfor skal jeg orke? Jeg er sliten. Og jeg er sliten av å være sliten!

Det eneste som jeg merker har en minimal effekt for meg, så jeg ikke selvskader så mye, er søvn. Jeg må ha nok søvn. Tilnærmet umulig med den turnusen jeg jobber, så jeg trenger å bytte jobb. Men så var det jo dette med overskuddet til det da. Før de siste 3 årene hadde jeg en sånn fake it til you make it-holdning, men den er borte:\ Men kanskje den er til nytte for andre.

Anonymkode: 33a0d...2d9

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner til følelsen TS.

Jeg er selv helt på randen av å klare å stå i jobb, og har vært det de siste 3 årene. Før det, så var det studiene som jeg var på randen av å håndtere. Før der, så var det skolegang, fattigdom hjemme osv. Jeg tror jeg har vært deprimert siden barndommen. Det er tar liksom ikke slutt. Denne konstante, intense kampen for å komme meg gjennom dagen er igrunn alt jeg makter med. Per nå er det jobb, sove, jobb, sove, jobb, sove. Og det er det. Jeg klarer knapt å holde tilfredsstillende hygiene til å kunne stille på job. Kosthold, helse, trening, ta medisiner osv. er også helt på bærtur. Klarer ikke med leiligheten som er konstant bombet. Alle interesser er meningsløse, livet mitt er meningsløst, jeg er verdiløs, så hva er poenget med å være her? Den tanken flyr rundt hodet på meg konstant. Jeg er så lei av at alt er en kamp hele tiden. Om det er alt livet mitt skal være, hvorfor skal jeg orke? Jeg er sliten. Og jeg er sliten av å være sliten!

Det eneste som jeg merker har en minimal effekt for meg, så jeg ikke selvskader så mye, er søvn. Jeg må ha nok søvn. Tilnærmet umulig med den turnusen jeg jobber, så jeg trenger å bytte jobb. Men så var det jo dette med overskuddet til det da. Før de siste 3 årene hadde jeg en sånn fake it til you make it-holdning, men den er borte:\ Men kanskje den er til nytte for andre.

Anonymkode: 33a0d...2d9

Hva slags behandling og medisiner bruker du da? 

Anonymkode: aa4aa...282

[AnonymBruker]

Hva er du du føler du trenger i livet ditt? Det sosiale? Er du ensom? Å henge litt med venner eller gå ut sammen med noen kan hjelpe. 
å være alene, sove og gruble er næring til depresjonen. Det er lurt å tvinge seg selv til å komme seg ut å møte folk. 

Anonymkode: 7c907...df7

[AnonymBruker]

På 12.7.2020 den 22.25, AnonymBruker skrev:

Hva slags behandling og medisiner bruker du da? 

Anonymkode: aa4aa...282

Akkurat nå er jeg uten behandling. Jeg merket at jeg begynte å slite og tenkte at klok av skade skal jeg være ute i god tid denne gangen, kontaktet fastlege og fikk henvisning. Dessverre tok dette så lang tid pga. koronaviruset at det smalt før jeg kom i gang med det:\ Endte nettopp i legevaktx2, ambulant team osv. Akk:\ Tenkte jeg skulle høre om jeg kunne få forsøke antidepressiva, om så bare for en stund. Venter på å få komme til fastlegen for sykemelding for når det er så ille som nå er det ikke forsvarlig at jeg er på jobb:\ Mulig jeg får til gradert SM.

Anonymkode: 33a0d...2d9

[AnonymBruker]

Jeg la ut en annonse på gratis-siden til finn.no om at jeg gjerne luftet hund gratis. Jeg liker hunder, de gir mye glede og den blir som en krykke ute i samfunnet hvor ting kjennes veldig skummelt for meg. Men jeg kan ikke ha hund her jeg bor, ei heller har jeg helse til å ta meg av en hund 100%. Men noen lufteturer i uka trengte jeg. Ble kontaktet av datteren til en gamling som bor ikke langt unna meg, som var dårlig til beins og hunden trengte mer mosjon. Så da har jeg begynt å gå lange turer med den, det har definitivt bedret sinnstilstanden min. På tunge dager er det godt å gråte i pelsen til hunden og en dårlig dag kan fort gli over til en god etter en gåtur med min nye firbeinte venn. 

Anonymkode: a284e...1b6

[Silva Pluvialis]

På 11.7.2020 den 16.36, AnonymBruker skrev:

Ganske dyster tittel. Jeg er ikke suicidal. Så hadde vært fint om tråden IKKE ble slettet. 

Som mange andre lider jeg av depresjon. Jeg har ingen grunn til å eksistere. Jeg finner ikke en eneste gyldig grunn. Dager jeg jobber (turnus) står jeg opp og drar på jobb, men jeg sover til det er 5-10 minutter til jeg skal på jobb. Så er jeg våken noen timer når jeg kommer hjem og legger meg. Jeg bruker sovemedisin fast og gjort det i flere år, så jeg får sove uten problemer. 

Nå er jeg fire dager inni ferien min og jeg sliter. Jeg sover bare. Hver dag hittil har jeg sovet i 16-17 timer. De timene jeg er våken spiser jeg og hater livet, og så legger jeg meg igjen. Jeg har INGEN GRUNN til å stå opp. Ingen som prater med meg. Ingen som er avhengig av meg. Ikke en døyt å gjøre. Nå ser ikke leiligheten min så bra ut, så jeg burde kanskje ha vaska den. Jeg får besøk om fire dager. Men kjenner jeg meg selv rett venter jeg til noen timer før besøket kommer, og gjør et skippertak da. Men helst burde jeg gjøre det f.eks i dag, eller i morgen. 

Hvordan klarer dere å stå opp? Hvordan er det mulig å faktisk like å stå opp, bli glad for å eksistere....? Jeg hører stadig "finn deg en hobby", men ingen av hobbyene jeg har (som er å gå tur, spille spill, lese bøker) gir meg lyst til å stå opp. Det er faktisk ikke alltid jeg har lyst til å gjøre noen av tingene heller, når jeg er våken. Jeg sitter bokstavelig talt bare å glor i veggen, trykker på mobilen og datamaskinen. Husker f.eks ikke hva jeg gjorde i går. Jeg bare var våken... 

Jeg burde ta tak i min egen psykiske helse, jeg burde gå ned i vekt, jeg burde fylle dagene med noe men jeg bare nei. Det er ikke verdt det. 

Anonymkode: 35f67...be7

Er det dystymi du har? Tilbakevendende depressiv lidelse? 
 

 

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2020 den 17.58):

1) Legg om kognitiv strategi og attribusjoner. Du er ikke hjelpeløs. Livet har mye godt å by på. Andre ser ikke ned på deg osv. 

2) Kom deg opp på lette trimturer i starten slik at du får i gang hjernens produksjon av serotonin. Sol deg også. Lys og luft. 

3) Gjør noe som gjør deg glad. Noen andre har det alltids verre. 

 

Depresjoner er som en psykisk influensa og rammer svært mange i løpet av livet. Ta tak i livet ditt og vær en ansvarlig voksen. 

 

Vær så god. Dette var oppskriften så får du gjøre med den som du vil. Lykke til ut av depresjonen. 

Anonymkode: 612ec...670

Det hjelper ikke at andre har det verre om man selv har det jævlig.

Endret 9. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

På 12.7.2020 den 20.16, AnonymBruker skrev:

Ligger du bare i senga å har tankekjør så dyrker du depresjonen. Det krever egeninnsats for å bli frisk. 

Anonymkode: aa4aa...282

Hva vet du om hvor mye egeninnsats TS har lagt inn for å bli frisk? 

De fleste kronisk psykisk syke har prøvd det aller meste, og ikke alle blir friske. På samme måte som at ikke alle fysisk syke blir friske. 

 

[Gjest Warrior]

Vet ikke om det er blitt nevnt i tråden, men hva med å begynne å trene? Da har du noe å gjøre + det er bra for kropp og helse, og for min del kjempegøy. 

Har du ingen venner? Familie? Prøvd å bli kjent med nye folk? 

[Purple_Pixiedust]

1 time siden, Uatskillelig skrev:

Hva vet du om hvor mye egeninnsats TS har lagt inn for å bli frisk? 

De fleste kronisk psykisk syke har prøvd det aller meste, og ikke alle blir friske. På samme måte som at ikke alle fysisk syke blir friske. 

 

Det er sant. Jeg kommer aldri til å bli frisk sannsynligvis, så hos meg er ikke målet å bli frisk. Det er å bli mer stabil og å få færre veldig dårlige perioder. 

De som feks kun har hatt én depresjon som de kom seg ut av, og som da kommer og forteller andre som er kronisk syk at "hey, her er oppskriften! Jeg fulgte den og ble frisk. Hvis ikke du blir frisk av det så jobber du ikke hardt nok og du dyrker depresjonen", de vet egentlig ikke hva de snakker om. Når man er syk år etter år med diverse lidelser så tærer det veldig på, og det siste man trenger er dårlig samvittighet for at man ikke klarer å bli frisk. Man må jo likevel fortsette å jobbe mot/med sykdommen(e), men periodevis kan man bli så sliten at man blir skikkelig overmannet av det. Før man igjen begynner å kjempe i mot. Slik er det for meg i hvert fall. 

[AnonymBruker]

On 7/12/2020 at 9:55 PM, AnonymBruker said:

Hva er vi skal stå så på for? 

Anonymkode: 051cb...d15

For å få det bedre?

Anonymkode: 9efc8...2d4