Hvordan klare å stå opp, når man ikke ønsker å leve?

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Får du ikke behandling for depresjon da? Første skritt på veien 👍🏻

Anonymkode: 9a012...e48

Gått til psykolog i maaange år og får nå halvhjertet hjelp av kommunen. Ønsker ikke kaste bort mer av fylkeskommunen sine ressurser, så psykolog er ikke lenger aktuelt. Hva angår teorien jeg har lært der, er jeg nok utlært. Problemet er å sette det til livs. 

Anonymkode: 35f67...be7

[AnonymBruker]

Har du forsøkt å gjøre noe frivillig arbeid for andre? Sier ikke at det er noe mirakelkur, men noe må jo prøves

Anonymkode: ff5b1...d8f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ganske dyster tittel. Jeg er ikke suicidal. Så hadde vært fint om tråden IKKE ble slettet. 

Som mange andre lider jeg av depresjon. Jeg har ingen grunn til å eksistere. Jeg finner ikke en eneste gyldig grunn. Dager jeg jobber (turnus) står jeg opp og drar på jobb, men jeg sover til det er 5-10 minutter til jeg skal på jobb. Så er jeg våken noen timer når jeg kommer hjem og legger meg. Jeg bruker sovemedisin fast og gjort det i flere år, så jeg får sove uten problemer. 

Nå er jeg fire dager inni ferien min og jeg sliter. Jeg sover bare. Hver dag hittil har jeg sovet i 16-17 timer. De timene jeg er våken spiser jeg og hater livet, og så legger jeg meg igjen. Jeg har INGEN GRUNN til å stå opp. Ingen som prater med meg. Ingen som er avhengig av meg. Ikke en døyt å gjøre. Nå ser ikke leiligheten min så bra ut, så jeg burde kanskje ha vaska den. Jeg får besøk om fire dager. Men kjenner jeg meg selv rett venter jeg til noen timer før besøket kommer, og gjør et skippertak da. Men helst burde jeg gjøre det f.eks i dag, eller i morgen. 

Hvordan klarer dere å stå opp? Hvordan er det mulig å faktisk like å stå opp, bli glad for å eksistere....? Jeg hører stadig "finn deg en hobby", men ingen av hobbyene jeg har (som er å gå tur, spille spill, lese bøker) gir meg lyst til å stå opp. Det er faktisk ikke alltid jeg har lyst til å gjøre noen av tingene heller, når jeg er våken. Jeg sitter bokstavelig talt bare å glor i veggen, trykker på mobilen og datamaskinen. Husker f.eks ikke hva jeg gjorde i går. Jeg bare var våken... 

Jeg burde ta tak i min egen psykiske helse, jeg burde gå ned i vekt, jeg burde fylle dagene med noe men jeg bare nei. Det er ikke verdt det. 

Anonymkode: 35f67...be7

Har du mye tankekjør? Du nevner at ingen er avhengig av deg. Vi mennesker er avhengig av sosialt samvær med andre. Ensomhet tror jeg forsterker depressive tanker, frivillig eller ufrivillig ensomhet. 

Du klarer å tvinge deg på jobb, flott. Kan du tvinge deg selv ut på fritiden, omså bare noen timer i uka? Savner du et nettverk, hva med å da melde seg på et kurs (feks padling, SUP, matlaging, yoga, språkkurs, Grete Roede kurs eller hva som helst)? Vi mennesker slutter aldri å lære, og vi utvikler oss ved å presse oss ut av komfortsonen ved å lære og mestre nye ting. Dette samtidig mens du stifter bekjentskap på veien. Jeg starter selv videreutdanning i voksen alder snart. En hund eller katt kan være fin å ha. Da får du ansvar for et liv, får en god venn og det å ha bikkje kan være sosialt☺️ (kreves at du kan ta deg av den såklart, fysisk/psykisk) 

Fysisk aktivitet er billig medisin uten negative bivirkninger. Fastsett gjerne et klokkeslett hver dag: Klokka 11-12 skal du gå/løpe en tur, feks. Klarer du bare 30 minutter, vel, da kom du deg hvertfall ut! Bedre enn å ligge i senga i 30 minutter ekstra. Videre bør du selvsagt søke hjelp fra lege, medikamenter og psykolog kan være en god start. 

Anonymkode: 067a8...6d5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du mye tankekjør? Du nevner at ingen er avhengig av deg. Vi mennesker er avhengig av sosialt samvær med andre. Ensomhet tror jeg forsterker depressive tanker, frivillig eller ufrivillig ensomhet. 

Du klarer å tvinge deg på jobb, flott. Kan du tvinge deg selv ut på fritiden, omså bare noen timer i uka? Savner du et nettverk, hva med å da melde seg på et kurs (feks padling, SUP, matlaging, yoga, språkkurs, Grete Roede kurs eller hva som helst)? Vi mennesker slutter aldri å lære, og vi utvikler oss ved å presse oss ut av komfortsonen ved å lære og mestre nye ting. Dette samtidig mens du stifter bekjentskap på veien. Jeg starter selv videreutdanning i voksen alder snart. En hund eller katt kan være fin å ha. Da får du ansvar for et liv, får en god venn og det å ha bikkje kan være sosialt☺️ (kreves at du kan ta deg av den såklart, fysisk/psykisk) 

Fysisk aktivitet er billig medisin uten negative bivirkninger. Fastsett gjerne et klokkeslett hver dag: Klokka 11-12 skal du gå/løpe en tur, feks. Klarer du bare 30 minutter, vel, da kom du deg hvertfall ut! Bedre enn å ligge i senga i 30 minutter ekstra. Videre bør du selvsagt søke hjelp fra lege, medikamenter og psykolog kan være en god start. 

Anonymkode: 067a8...6d5

Også vil jeg påpeke at søvnhygiene og riktig kosthold er viktig! Legg deg til et fast klokkeslett og stå opp til et fast klokkeslett. Sjekk vitaminmangel og B12 (men det har du kanskje gjort?) Unngå sukker og raske karbohydrater. Lag deg sunn mat med nok vitaminer i. Unngå nikotin og alkohol, men dette vet du jo sikkert

Om du tenker det er meningsløst å stå opp: Slutt å tenk, bare gjør det. Tanker kan vi til en viss grad styre. Aksepter at tanken er der, men at den ikke trenger overstyre dine valg, eller at det nødvendigvis er en rasjonell tanke. Har du bekymringer, skriv de ned og sett av et klokkeslett på dagen du bekymrer deg på. 

Anonymkode: 067a8...6d5

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2020 den 17.00):

Nei hva er vitsen med å stå opp når man kan ligge i senga og slappe av hele dagen..  Luksusliv for noen dette ja!

Anonymkode: 7a4d9...7c4

Vil ikke si at man lever noe luksusliv om man har alvorlig depresjon. Det er en grusom sykdom. Forstår godt at det ikke er lett å stå opp da. Det blir vanskelig å holde rutiner når man har mer enn nok med å overleve dagene. Alt blir en kamp.

Får du noe terapi eller medisiner TS? 
 

Endret 10. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Jaybird]

1 minutt siden, Uatskillelig said:

Alt blir en kamp.

En kamp som man ofte ikke har energi eller klarer å ta av andre grunner. Det er som du sier, bekmørkt å være "ordentlig" deprimert. Man ligger ikke og slapper av, selv om man holder senga hele dagen. De som tror det har noe som helst med noe luksuriøst å gjøre bommer kraftig!

[Silva Pluvialis]

5 minutter siden, Jaybird skrev:

En kamp som man ofte ikke har energi eller klarer å ta av andre grunner. Det er som du sier, bekmørkt å være "ordentlig" deprimert. Man ligger ikke og slapper av, selv om man holder senga hele dagen. De som tror det har noe som helst med noe luksuriøst å gjøre bommer kraftig!

De som tror at det er luksus å ha det sånn har ikke peiling. Det er så langt fra luksus man kan komme - rett og slett et sant helvete uten sidestykke. 
 

[AnonymBruker]

Du har jobb og du får besøk av noen. Det er ganske mye det, ihvertfall for de som hverken har det ene eller det andre av de to.

Som de andre skriver, prøv å ta tak i tankegangen din, kontakt fastlegen din og få tak i en psykolog. Snakk ut om depresjonen din. Jeg har en livslang depresjon, på mitt 30 år nå, men jeg har gjort noe med det. Det går aldri helt over, men det kan bli bedre...

Anonymkode: 1332f...aa5

[AnonymBruker]

Jeg har det egentlig veldig greit, men vet litt hva du snakker om. Har et barn som ble alvorlig sykt, og som vi er usikre på hvor mye h*n kan fungere fremover. 

Noen dager har det vært knalltøft å stå opp. Men setter det ene beinet foran det andre, og tenker at målet er å stå i denne dagen også. Gir meg ikke akkurat noen godfølelse eller tilfredsstillelse, men mer som å sette et kryss. Og så vet jeg at alle barna mine er avhengige av at jeg fungerer, for at de skal få et så godt som mulig liv.

Jeg er så heldig at jeg også har lagt merke til at de gode øyeblikkene har blitt bedre, etter at livet ble tungt. Men noen dager... (For ikke å snakke om nettene).

Anonymkode: c2171...bb8

[AnonymBruker]

Du siterer selv at du burde ditt, burde datt.. Ja, det er akkurat det du må forsøke. Grusomt tungt og vanskelig.. Men det  er jo depresjonen som vinner når du bare ligger, sover, glor iveggen. Bare forsøk pitte litt endring/aktivitet ad gangen. Som en annen skriver, du vil bare bli verre og i allefall ikke bedre, om du ikke gjør noe..Jeg vet selv hvor tungt det er å overvinne den og starte opp med noe.. Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: dd374...4ce

[monrox]

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men har kjent på følelsen før, selv om det har vært korte perioder. Jeg anbefaler deg å søke opp «positive affirmations» på youtube. Lytt til det hver kveld og hver morgen. Du kommer til å oppleve en endring etterhvert. Du må ønske deg selv godt. Tenk at du er din egen beste venn, som kommer med ærlige og gode råd om hva du kan gjøre for å få det bedre. Alt er mulig, den eneste som setter en grense for din glede er hvordan du velger å se livet ditt, og hvordan du behandler deg selv. Naturen er verdens beste medisin, så anbefaler deg sterkt å komme deg ut å gå turer. Lykke til! 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ganske dyster tittel. Jeg er ikke suicidal. Så hadde vært fint om tråden IKKE ble slettet. 

Som mange andre lider jeg av depresjon. Jeg har ingen grunn til å eksistere. Jeg finner ikke en eneste gyldig grunn. Dager jeg jobber (turnus) står jeg opp og drar på jobb, men jeg sover til det er 5-10 minutter til jeg skal på jobb. Så er jeg våken noen timer når jeg kommer hjem og legger meg. Jeg bruker sovemedisin fast og gjort det i flere år, så jeg får sove uten problemer. 

Nå er jeg fire dager inni ferien min og jeg sliter. Jeg sover bare. Hver dag hittil har jeg sovet i 16-17 timer. De timene jeg er våken spiser jeg og hater livet, og så legger jeg meg igjen. Jeg har INGEN GRUNN til å stå opp. Ingen som prater med meg. Ingen som er avhengig av meg. Ikke en døyt å gjøre. Nå ser ikke leiligheten min så bra ut, så jeg burde kanskje ha vaska den. Jeg får besøk om fire dager. Men kjenner jeg meg selv rett venter jeg til noen timer før besøket kommer, og gjør et skippertak da. Men helst burde jeg gjøre det f.eks i dag, eller i morgen. 

Hvordan klarer dere å stå opp? Hvordan er det mulig å faktisk like å stå opp, bli glad for å eksistere....? Jeg hører stadig "finn deg en hobby", men ingen av hobbyene jeg har (som er å gå tur, spille spill, lese bøker) gir meg lyst til å stå opp. Det er faktisk ikke alltid jeg har lyst til å gjøre noen av tingene heller, når jeg er våken. Jeg sitter bokstavelig talt bare å glor i veggen, trykker på mobilen og datamaskinen. Husker f.eks ikke hva jeg gjorde i går. Jeg bare var våken... 

Jeg burde ta tak i min egen psykiske helse, jeg burde gå ned i vekt, jeg burde fylle dagene med noe men jeg bare nei. Det er ikke verdt det. 

Anonymkode: 35f67...be7

Det enkle svaret er at man har noe som får en opp av senga, ja en hobby. Kanskje du må finne deg en hobby som gir deg noe mer?

En god ide hadde vært å kanskje fått hjelp hos en psykolog. Føler det er veldig mye tabu å si høyt at man trenger hjelp, men noen ganger trenger man faktisk hjelp. Det kan hjelpe å ha noen å snakke med, gjerne en som ikke står en nært, men en proff som vet mer om psyken, som kanskje kan komme med råd som kan hjelpe deg.

Når jeg har fri gjør jeg ikke så mye ut av meg. Jeg reiser ut for å få tak i mat. Jeg er ellers så å si alltid inne. Jeg leser litt bøker, spiller spill, ser tv, hekler/strikker, koser med kattene, rett og slett chiller og gjør akkurat det jeg vil og det jeg trenger for å lade opp til en ny uke med jobb. 

Anonymkode: d08a0...036

[Cinnamondiva]

Vel, å gå turer i naturen og å trene hjelper mye på depresjonen. Og selv om det kan føles litt hardt å vaske , så bør man egentlig bare gjøre det og så hjelper det på Depresjonen også. Et rent hjem hjelper mye. 

[AnonymBruker]

Du får det ikke bedre av å dyrke depresjonen og bli liggende iallefall. 

Lag deg faste rutiner på dusjing, spising, turgåing, rydding osv og følg de slavisk. Etterhvert så vil tåken løfte nok til at du klarer å ta tak i det. Men kom deg opp av senga. Du blir sykere av å ligge der å dyrke depresjonen. 

Anonymkode: aa4aa...282

[Purple_Pixiedust]

7 timer siden, Cinnamondiva skrev:

Vel, å gå turer i naturen og å trene hjelper mye på depresjonen. Og selv om det kan føles litt hardt å vaske , så bør man egentlig bare gjøre det og så hjelper det på Depresjonen også. Et rent hjem hjelper mye. 

Det er ikke alle som blir bedre av disse tingene. Jeg gjør disse tingene uten å bli frisk, men jeg gjør det uansett. 

[Gjest Koya]

2 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Det er ikke alle som blir bedre av disse tingene. Jeg gjør disse tingene uten å bli frisk, men jeg gjør det uansett. 

Samme her. Tvinger meg til å gjøre alt fra husvask , gjennomføre hobbyer, trening på senter og turgåing i naturen samt følge opp behandlingen jeg har måtte ha i årevis, men depresjonen og sykdommene er like sterke.

[Purple_Pixiedust]

57 minutter siden, Koya skrev:

Samme her. Tvinger meg til å gjøre alt fra husvask , gjennomføre hobbyer, trening på senter og turgåing i naturen samt følge opp behandlingen jeg har måtte ha i årevis, men depresjonen og sykdommene er like sterke.

Det er frustrerende. Ingen tvil om det. 

[AnonymBruker]

https://nhi.no/psykisk-helse/kognitiv-terapi/depresjon/depresjon-selvhjelpskurs-1/

Når alt blir helt meningsløst over lang tid og en blir liggende i sengen i mesteparten av døgnet så kan det hende at man trenger å snakke med en profesjonell og kanskje få medisiner til å hjelpe en litt på vei. Har du forsøkt medisiner TS?

Anonymkode: f6f60...380

[Silva Pluvialis]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du får det ikke bedre av å dyrke depresjonen og bli liggende iallefall. 

Lag deg faste rutiner på dusjing, spising, turgåing, rydding osv og følg de slavisk. Etterhvert så vil tåken løfte nok til at du klarer å ta tak i det. Men kom deg opp av senga. Du blir sykere av å ligge der å dyrke depresjonen. 

Anonymkode: aa4aa...282

Dyrke depresjonen?

Enda en fordom mot psykiske lidelser.

Du skriver som om personen selv valgte å forbli deprimert. En depresjon er en sykdom, ikke et valg. 
 

 

[AnonymBruker]

Det kan være sinnsykt tungt å jobbe seg ut av depresjon. Spesielt fordi hver minste lille ting krever så enormt mye energi. Dusje, rydde, lage mat. Tanken på å begynne å trene eller ta tak i sin egen jobbsituasjon kan virke overveldende. Det som er enda mer overveldende er følelsen av at alt er meningsløst - og det er den absolutt værste biten av alt.

Som en person som har vært veldig deprimert og som stadig vekk må jobbe med å ikke havne der jeg var før, vil jeg bare si en ting: De stemmene som forteller deg at alt er meningsløst: ignorer dem! For det er depresjonen som snakker og ikke virkeligheten. Det er løgn og bedrag og ikke sant i det hele tatt. Jo mer du lar disse tankene kverne oppi hodet ditt, jo mer blir du om til en levende død.
Du betyr noe og verden er så full av mening og opplevelser og gode ting!

En psykolog kan bare gi deg de redskapene du trenger for å komme deg ut av depresjonen. En psykolog hjelper deg kanskje 2t i uka. De resterende 166 timene må du hjelpe deg selv. Det er drithardt arbeid. Det er også latterlig hvor sykt vanskelig det er å ta seg en dusj. Noe friske folk ikke er i stand til å forstå. Og imotsetning til fysisk sykdom, kan ikke en lege reparere deg, sy igjen såret mens du ligger på benken og slapper av med en pille smertestillende. I psykisk sykdom er du din egen lege også, og du må pleie, gi omsorg og støtte til deg selv. Det er hardt, men du må.

For min del hjalp det å se på meg selv utenfra. Som om jeg forsøkte å hjelpe en god venninne, eller hjalp en pasient å bli frisk. Slik fikk jeg i det minste orden på "rammeverket" rundt meg selv. Når rutiner, jobb, hygiene osv var på plass ble det enklere å jobbe med det mentale.

Man føler det man tenker, er det mange psykologer som mener. (Også David Burns, som forøvrig har en podcast som heter "feeling good", som kan være verdt å sjekke ut. Den er bra for oss som må forstå ting på et mye dypere og intellektuelt nivå for å klare å hjelpe oss selv - man føler seg nesten som en psykologistudent når man lytter til episodene hans). Derfor må man konstant arbeide med å skille destruktive tanker fra konstruktive tanker, og trene seg selv opp til å tenke mer positivt i tråd med virkeligheten. Ikke minst må man lære seg selv å ikke tenke så jævla mye heller, og bare gjøre ting. Hva som helst nesten. I stedet for å legge seg ned å sove, for da blir man aldri frisk.

Blir du slank og muskuløs av og ligge i sofaen og spise potetgull og drit-mat? Nei.
Blir du glad og lykkelig av å sove 16-18 timer og tenke drit-tanker?

Det kan høres kynisk ut, men jeg sier det allikevel: Spark deg selv i rævva og kom deg opp og ut! Depresjonen går ikke over av seg selv.
(hilsen en politisk ukorrekt post-deprimert).

Jeg tror også mange deprimerte mennesker kan kjenne seg igjen når jeg forteller at veien ut av depresjon er så gradvis at man knapt merker det. Det er ikke før man plutselig begynner å reflektere og innser at hey, jeg har endret meg. Eller: hey, leiligheta er faktisk ren i dag. Men sånn er det jo med fysisk trening også - det kan gå lang tid med hardt arbeid uten at man ser noen resultater. Man føler seg motløs og gir nesten opp. Er sliten og dritlei. Men plutselig en dag begynner man å få komplimanger og man ser seg selv i speilet og føler seg bra. Det kan være lurt å veie seg og ta bilder underveis. Ved psykisk sykdom man det lønne seg å føre dagbok. Begynn med museskritt, sett deg noen mål. Ikke press deg for hardt i starten. Det er lov med tilbakeskritt, så lenge du ikke gir opp.

Så vil jeg til slutt bare si at man må aldri undervurdere effekten av fysisk trening. Det som skjer inni kroppen, med endorfiner og andre hormoner, har enorm innvirkning på det mentalte.
For min del har reiser hatt enormt mye å si. Bare det å komme seg ut av leiligheta (mitt sorte hull) og ut på en tur, en liten eller lang reise gjør at hjernen min tenker annerledes. Nye impulser, nye ideer, nye hjernebaner. Det er ikke alltid at jeg har kost meg så mye, men jeg tenker iallefall annerledes.

God bedring ❤️

Anonymkode: 77760...46d