Hvordan klare å stå opp, når man ikke ønsker å leve?

[AnonymBruker]

Ganske dyster tittel. Jeg er ikke suicidal. Så hadde vært fint om tråden IKKE ble slettet. 

Som mange andre lider jeg av depresjon. Jeg har ingen grunn til å eksistere. Jeg finner ikke en eneste gyldig grunn. Dager jeg jobber (turnus) står jeg opp og drar på jobb, men jeg sover til det er 5-10 minutter til jeg skal på jobb. Så er jeg våken noen timer når jeg kommer hjem og legger meg. Jeg bruker sovemedisin fast og gjort det i flere år, så jeg får sove uten problemer. 

Nå er jeg fire dager inni ferien min og jeg sliter. Jeg sover bare. Hver dag hittil har jeg sovet i 16-17 timer. De timene jeg er våken spiser jeg og hater livet, og så legger jeg meg igjen. Jeg har INGEN GRUNN til å stå opp. Ingen som prater med meg. Ingen som er avhengig av meg. Ikke en døyt å gjøre. Nå ser ikke leiligheten min så bra ut, så jeg burde kanskje ha vaska den. Jeg får besøk om fire dager. Men kjenner jeg meg selv rett venter jeg til noen timer før besøket kommer, og gjør et skippertak da. Men helst burde jeg gjøre det f.eks i dag, eller i morgen. 

Hvordan klarer dere å stå opp? Hvordan er det mulig å faktisk like å stå opp, bli glad for å eksistere....? Jeg hører stadig "finn deg en hobby", men ingen av hobbyene jeg har (som er å gå tur, spille spill, lese bøker) gir meg lyst til å stå opp. Det er faktisk ikke alltid jeg har lyst til å gjøre noen av tingene heller, når jeg er våken. Jeg sitter bokstavelig talt bare å glor i veggen, trykker på mobilen og datamaskinen. Husker f.eks ikke hva jeg gjorde i går. Jeg bare var våken... 

Jeg burde ta tak i min egen psykiske helse, jeg burde gå ned i vekt, jeg burde fylle dagene med noe men jeg bare nei. Det er ikke verdt det. 

Anonymkode: 35f67...be7

[AnonymBruker]

Sikkert lett for meg å si som ikke lider av depresjon, men jeg hender jeg sliter med motivasjon eller gruer meg til å gjøre ting. Jeg setter meg da klokkeslett at feks kl 11 skal jeg gå den turen eller ta den telefonen, når jeg gjør det mange nok ganger -selvom det føles som ett ork så går det lettere for hver gang. «Belønningen» når jeg går tur er feks en 10 min ved en fin utsikt den dagen eller at jeg faktisk får noe å snakke med andre om. Men da må man kanskje skjønne poenget med de «små gleder«. Ting blir jo meningsløst om man tenker for mye over hvorfor man gjør ting, da er jo egentlig alt meningsløst.... Håper det gav mening -lykke til med å fine din vei til en mindre meningsløs tilværelse. 

Anonymkode: 33122...e8d

[AnonymBruker]

Føler meg deg ts. Jeg er uføretrygdet så har virkelig ingenting å stå opp for. Ting som hobbyer gir meg ikke lyst til å stå opp mer eller gir noe særlig glede. Behandling hjelper ikke særlig heller. Er i behandling på attende året uten særlig bedring. 

Anonymkode: cc789...f05

[AnonymBruker]

Nei hva er vitsen med å stå opp når man kan ligge i senga og slappe av hele dagen..  Luksusliv for noen dette ja!

Anonymkode: 7a4d9...7c4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei hva er vitsen med å stå opp når man kan ligge i senga og slappe av hele dagen..  Luksusliv for noen dette ja!

Anonymkode: 7a4d9...7c4

Skikkelig luksus å være deprimert og ikke se vitsen med å gjøre noenting, ja. 🙄

Anonymkode: 2e9a0...d51

[Pondus72]

Nettopp blitt dumpet. Ser heller ikke vitsen med å stå opp "bare for å leve". 😕💔

[AnonymBruker]

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei hva er vitsen med å stå opp når man kan ligge i senga og slappe av hele dagen..  Luksusliv for noen dette ja!

Anonymkode: 7a4d9...7c4

Slappe av? Luksusliv? Vi har ulike definisjoner på hva det å slappe av er, og hva et luksusliv er. Vi kan godt bytte. 

 

Akkurat nå, Pondus72 skrev:

Nettopp blitt dumpet. Ser heller ikke vitsen med å stå opp "bare for å leve". 😕💔

Kjærlighetssorg går heldigvis over (opplevd det to ganger i livet). Kronisk depresjon derimot.... Er på femtende året. Går ikke over. 

Anonymkode: 35f67...be7

[Pondus72]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Slappe av? Luksusliv? Vi har ulike definisjoner på hva det å slappe av er, og hva et luksusliv er. Vi kan godt bytte. 

 

Kjærlighetssorg går heldigvis over (opplevd det to ganger i livet). Kronisk depresjon derimot.... Er på femtende året. Går ikke over. 

Anonymkode: 35f67...be7

Trøster meg med det ja.  

[Gjest SVK]

Skjønner at det ikke er lett, men man må huske på at man kan skape sin egen mening med livet. Det er ikke slik at siden du nå ikke ser noe å leve for så vil du aldri kunne få noe å leve for.  Samtidig synes jeg du burde kontakte fastlegen og få profesjonell hjelp til å finne noe å leve for. 

Du skriver at det er ingen som er avhengig av deg. Men kanskje du f.eks kan bli besøksvenn for noen som trenger venner?  Da får du jo selv en venn og hjelper noen som trenger en venn. Finnes flere organisasjoner som organiserer slikt, så gode muligheter for at det er noen rundt der du bor.

Kanskje du kan finne noen nye hobbyer? 

Viktig å huske på at svært mange(muligens flertallet) har i perioder hatt det som deg og senere klart å finne en mening med å stå opp om morgenen. Så jeg har troen på at du også vil finne noe å stå opp for. 

Endret 11. juli 2020 av SVK

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i noe, uten at jeg er deprimert. Jeg kjeder meg lett og er rett og slett lat. I dag sto jeg opp kl 09, som for meg er tidlig på fri dag, hadde en avtale om fjelltur, gikk tur i 3 timer. Nå ligger jeg på sofaen, og ser på at leiligheten burde vært ryddet, men her ligger jeg, kjeder ihjel meg og trykker på tlf. Hadde jeg ikke hatt plan om tur i dag, hadde jeg sovet bort mye av dagen, nettopp fordi jeg ikke har planer og skjønner ikke poenget med å være våken og kjede seg. Så med mindre du hadde en veldig sprudlende og aktiv hverdag før du ble kronisk deprimert, så kan det jo også være litt av personligheten din? Helt fra jeg har vært liten har jeg kjedet meg ekstremt lett, samtidig som jeg som sagt er lat og har problemer med å gjøre "fornuftige" ting som å rydde og vaske for å få tiden til å gå. 

Anonymkode: 84ec7...ee8

[AnonymBruker]

Får du ikke behandling for depresjon da? Første skritt på veien 👍🏻

Anonymkode: 9a012...e48

[AnonymBruker]

1) Legg om kognitiv strategi og attribusjoner. Du er ikke hjelpeløs. Livet har mye godt å by på. Andre ser ikke ned på deg osv. 

2) Kom deg opp på lette trimturer i starten slik at du får i gang hjernens produksjon av serotonin. Sol deg også. Lys og luft. 

3) Gjør noe som gjør deg glad. Noen andre har det alltids verre. 

 

Depresjoner er som en psykisk influensa og rammer svært mange i løpet av livet. Ta tak i livet ditt og vær en ansvarlig voksen. 

 

Vær så god. Dette var oppskriften så får du gjøre med den som du vil. Lykke til ut av depresjonen. 

Anonymkode: 612ec...670

[AnonymBruker]

Forstår hvordan du har det. Nettopp fått høre at jeg er udugelig på jobb. Har hatt en tøff periode, har hjernetåke, konsentrasjonsproblemer, sitter ofte bare å stirrer i skjermen, klarer ikke å ta tak i oppgavene, er helt likegyldig og apatisk. 
Fikk høre at jeg var en udugelig arbeidstaker, gikk hjem og har grått og grått. 
Fin måte å begynne ferien på å sitte å stirre i veggen hjemme og føle meg helt udugelig. Sitte å se på at verden min raser sammen (så mye annet kjipt har skjedd de siste årene). Er så sliten og lei 😢😪😪

 

Sorry, eg var ikke så mye til hjelp her. 

Anonymkode: 3f1c7...cfd

[Kaffefrøken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei hva er vitsen med å stå opp når man kan ligge i senga og slappe av hele dagen..  Luksusliv for noen dette ja!

Anonymkode: 7a4d9...7c4

Ha ha. For en uvitende kommentar. Det er nok ikke snakk om noe luksusliv å råtne bort i sin egen seng. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1) Legg om kognitiv strategi og attribusjoner. Du er ikke hjelpeløs. Livet har mye godt å by på. Andre ser ikke ned på deg osv. 

2) Kom deg opp på lette trimturer i starten slik at du får i gang hjernens produksjon av serotonin. Sol deg også. Lys og luft. 

3) Gjør noe som gjør deg glad. Noen andre har det alltids verre. 

 

Depresjoner er som en psykisk influensa og rammer svært mange i løpet av livet. Ta tak i livet ditt og vær en ansvarlig voksen. 

 

Vær så god. Dette var oppskriften så får du gjøre med den som du vil. Lykke til ut av depresjonen. 

Anonymkode: 612ec...670

Er det oppskriften for alle? Hjelper dette for alle? 

Om man ikke har noe som gjør en glad? Hva skal man gjøre da? Man blir ikke glad av noe... og man orker ikke dra ut og trene i hvert fall. Det er for varmt ute, blir dårlig i varmen. Hva da?

Og hva hjelper det å tenke at andre har det verre? Det er alltid noen som har det verre... det hjelper i hvert fall ikke. Da blir man jo bare enda mer deprimert og får dårlig samvittighet for det også. 

Anonymkode: 2e9a0...d51

[Gjest AHorseWithNoName]

Anbefaler deg å lese "Kropp og Sinn" av Egil Martinsen, i den står det mye nyttig - spesielt for dem som sliter med depresjon. Du lister opp det å lese bøker som en hobby, tror derfor at det skal være en overkommelig oppgave.

Essensen i boka er hvor mye fysisk aktivitet har å si for din "sjelelige velvære". Disse tingene har i mange år vært svært nyttige for meg å være klar over, det hjelper å se seg selv utenfra, rasjonalisere og forhåpentligvis oppnå en viss kognitiv restrukturering i måten man tenker om seg selv og verden på. Boka vil fortelle deg (og fremlegger vitenskapelig bevis for det) at fysisk aktivitet er en svært nyttig måte å oppnå bedring fra depresjon og angst.

Denne anbefalingen går selvsagt også til alle andre som sliter med det samme.

Lykke til - jeg håper du snart klarer å innse at din plass i verden er like mye verdt som alle andres!

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det oppskriften for alle? Hjelper dette for alle? 

Om man ikke har noe som gjør en glad? Hva skal man gjøre da? Man blir ikke glad av noe... og man orker ikke dra ut og trene i hvert fall. Det er for varmt ute, blir dårlig i varmen. Hva da?

Og hva hjelper det å tenke at andre har det verre? Det er alltid noen som har det verre... det hjelper i hvert fall ikke. Da blir man jo bare enda mer deprimert og får dårlig samvittighet for det også. 

Anonymkode: 2e9a0...d51

Se på hva du selv skriver. Det er umodent og sutring. Bare unnskyldninger. Skal man komme seg ut av en depresjon må man ta tak i livet sitt. Sett deg opp et oppnåelig mål og delmål på veien dit. Det du kom med nå er de dårligste unnskyldningene jeg har hørt på lenge. Du kan bedre enn dette. Jeg snakket om lett trim og ikke hard trening. 

Treningsstudio har klimaanlegg. Sunt kosthold som er bra for hjernen behøver ikke være dyrt. Punkt tre kan du ta senere, og de går an å prøve ut ulike ting. Jo, andre har det verre og vi er faktisk privilegerte her til lands. Det er grunn til å være lykkelig over å bo her.  Beklager at jeg ble litt streng nå, men regner med du ser tegninga. 

Får man kritikk på jobb ja så bit tenna sammen og jobb for å bli dyktigere. Du skal behandle deg selv som din egen beste venn og ikke som din egen verste kritiker. Oppskriften er rimelig universell og hjelper dem som vil ut av depresjon, men en helsesjekk hos psykiater kan være en fordel i tilfelle en biologisk årsak. Ta blodprøver om du har gått i 18 år med depresjon. Er alt i orden så spør deg selv: Vil du egentlig bli frisk? Er psykisk sykdom blitt en trygghet? (Her ser jeg bort fra tungpsykiatri). 

Livet er brutalt og uendelig godt. Det førstnevnte nytter det ikke å grave seg ned for. Nyt livet mens du har det. 

Anonymkode: 612ec...670

[AnonymBruker]

Man bare tvinger seg selv og lar så dagen snegle seg i sted. Du er i hvert fall heldig som har en jobb å gå til. Det må du ikke glemme å sette pris på.

Anonymkode: fe8e5...1ec

[AnonymBruker]

1 time siden, Pondus72 skrev:

Nettopp blitt dumpet. Ser heller ikke vitsen med å stå opp "bare for å leve". 😕💔

Hvorfor ble du dumpet? 

Anonymkode: ab99c...909

[Purple_Pixiedust]

Jeg er også mer eller mindre kronisk deprimert i tillegg til andre (alvorlige) diagnoser. Jeg ser heller ikke vitsen i å stå opp, men jeg har en regel om å stå opp 0930. Sengen er til å sove i. Selv om jeg bare forflytter meg til sofaen. Prøver så godt jeg kan å lage sunn middag hver dag, og jeg tvinger meg til å trene/gå tur hver dag. Er ikke i jobb. De rutinene jeg har tviholder jeg på. Noen ganger blir jeg så dårlig at alt sklir ut. Hadde nettopp 9 dager uten noen trening eller tur, men har måttet operere pga selvskading da, så det er litt av grunnen. Men nå har jeg trent tre dager på rad. Det er skikkelig tungt å komme seg ut, men der blir jeg litt ekstra pushet av spiseforstyrrelsen da. 

Men poenget mitt er bare at selv om alt føles meningsløst, selv om jeg ikke har noe håp for framtiden og jeg skulle ønske jeg bare ble borte, så tvinger jeg meg til å gjøre visse ting. For det blir definitivt verre hvis jeg IKKE gjør dem. 

Når depresjonen er på sitt tyngste så klarer jeg ikke tung og produktiv trening, men jeg tvinger meg likevel ut. Til tross for at jeg da gjerne er innlagt på psykiatrisk. 

Men hva som er vitsen...Nei jeg vet ikke. Jeg ser på ordene på tightsen min "just do it".