Ensom i forholdet

[Gjest Tom]

Hvor på rangeringslisten kommer du i din manns liv?

Hos meg føles det slik:

1. Barna

2. Kamerater

3. Jobb

4. Meg

Jeg er 37 år og har 3 små unger. Vi har en tøff hverdag med mange plikter. Begge er i 100 % jobb. Han har mye overtid. Har ingen til å avlaste oss med unger slik at vi kan ha tid for oss selv. Når kvelden kommer er jeg så trett og sliten at jeg ikke orker å oppsøke bekjente.

Har tatt det opp med han mange ganger at jeg føler meg ensom og tilsidesett, men får ingen forståelse for hvordan jeg føler det. Føler at forholdet vårt virkelig er kommet inn i en vond spiral. For meg er det naturlig at forholdet til den man ønsker å dele livet med kommer øverst på rangeringslisten, på lik linje med barna. Noen med lignende erfaring? Hva gjør jeg? Finnes det noen andre løsninger enn å gå til en familieterapaut?

[Gjest Madam Felle]

Jeg hadde ikke akseptert å komme etter kamerater. Men om man skla se det positivet i dette, så setter han tross alt barna først, som han også bør gjøre. Men deretter bør du komme, for så jobb og kamerater.

Har heldigvis en mann som tar meg alvorlig, om jeg snakker med han om slike ting. Du kan jo prøve å sette hardt mot hardt under samtalen, og si at du faktisk føler deg så tilsidesatt at du har vurdert å gå fra han. Kanskje han da forstår alvoret. For enkelte ganger er det slike virkemidler som må til, for at enkelte skal forstå. Uansett så må du ikke slutte å ta det opp, for da vil det i alle fall ikke ende bra.

[Gjest L@dy in red]

Jeg følger med dere i denne situasjonen og vet så altfor godt hvordan dere har det. :-?

Dere trenger avlastning til alle ungene, så hvorfor ikke bruker familie og venner i første omgang? Hva med å melde seg på arrangementer til Røde kors, da får dere muligheten å komme litt vekk. Og det kan gjørde godt for dere alle sammen.

Om ikke dette skulle være noe for dere, så ville jeg tatt kontakt med barnevernet for avlastning. Det kan være til hjelp i en periode, og jeg vil nok tro at pga. at dere er så slitene som dere er, så har dere for liten overskudd til hverandre, noe som er avgjørende i et forhold.

Jeg vet at barnevernet kan være behjelpelig med turer også, så det er absolutt verd et forsøk.

Det er også noe som heter frivillighetssentralen, ta kontakt med dem vist det er noe i nærheten av der dere bor.

Å gå rundt som dere gjør ganger hverken dere eller ungene. Heller tvert imot.

Vil også råde dere til å tenke gjennom livssituasjonen. Er det noe dere vil forandre på, så sett dere ned skriv det på papair og prat med hverandre. Det er viktig at dere er innstilt på å forandre noe for at forholdet skal bli bedre, også situasjonen rundt barna.

Hva med å jobbe 50% stilling? Ta ut permisjon, eventuelt sykemelding, noe jeg ville ha sett på som nødvendig i en periode for å bedre situasjonen. Mulig du vil få mer overskudd da.

Når det gjelder kamerater, så er det minst like viktig at du også får dyrket dine interesser. Det kan være en idet å avtale dere om hvor ofte og når dere skal ut og treffes. F.eks. en dag i uken.

Lykke til videre.

[Gjest Tari i.i]

Jeg føler meg også ganske lavt rangert for tiden...

Men, tror listen hans er mer slik:

Sønnen

Jobb

Kamerater/meg.

Det er litt stusselig egentlig for min liste er slik:

Sønnen/mannen

Jobb

Venninner...

[smidja]

Dette er resultatet av at samfunnet er blitt som det har blitt, med et enormt forventningspress, alt er blitt dyrt og man må ha jobb begge to for å i det hele tatt klare å henge med. Noen ganger tenker jeg at de hadde det bedre i tidligere generasjoner. Ja, de slet som dyr enkelte ganger for å overleve. Men de hadde hverandre og prioriterte helt annerledes.

Dere må snakke sammen. Du må fortelle han at forholdet ikke fungerer for deg fordi at du føler du er sist på prioriteringslisten. Det er vondt og vanskelig å ha det som du har det nå. Jeg har vært der tidligere.

Noen ganger må man bremse ned fra farten resten av samfunnet har og tenke ut hva som er riktig for en selv. Det har jeg startet på og det kommer jeg til å forsette med. Man begynner i det små, og jobber seg videre.

Siden han tydeligvis har kamerater i nærheten, kanskje du kunne ta en prat med en av de og spørre om han/de kunne passe ungene en kveld? Fortell at du vil overraske mannen din med en romantisk middag f.eks?

Lykke til iallefall!

[Gjest Tari.i.i]

Forresten, om du har prøvd å prate med han uten at det fungerer så er vel familierådgivning neste steg. Jeg har også en mann som ikke er så lett å prate med, men jeg er ikke sikker på om han ville blitt med.

Det virker som mannen din tar deg for gitt som det ofte kan bli i et forhold. Du må som andre sier her ta det opp med han og kanskje spørre han om han ikke setter pris på deg lenger og fortelle han akkurat hva han får deg til å føle. Kommer det ingenting ut av dette kan du jo foreslå familierådgivning og se hvordan han reagerer på det.

Ønsker deg lykke til, jeg vet hvordan det føles når man ikke føler seg verdsatt.

[Gjest Tom]

Tusen takk for svarene. Sitter her og griner.

Ja vi trenger noen som kunne passet ungene noen kvelder/netter slik at vi kunne vært for oss selv og pleid det som en gang var et heftig forhold. Vi har vel ikke noen i familien og vennekretsen som gjør noe slik med glede, og jeg er ikke den som liker å "tvinge" ungene på folk. Å oppsøke barnevernet, Røde Kors etc har jeg vurdert, men syns det er et for langt og krevende skritt å ta. Hele familien må forholde seg til folk man ikke kjenner og privatlivet brettes ut til folk man "kjenner" på hjemplassen.

Samfunnet i dag krever for mye av oss. Pengene trenger vi og jeg ønsker å jobbe. Jobbet en periode 80 %. Erfaringen tilsa meg at å være hjemme noen dager i uka er det samme som å vaske hus, ta igjen alt det forsømte husarbeidet + å gi ungene det lille ekstra de så sårt trenger. Det er stort sett det livet handler om; passe unger, være på jobb, vaske/rydde hus, sove.

Jeg er glad mannen min bryr seg om barna. Han er veldig flink med dem. Men sånn som jeg føler det er jeg liksom med i denne "familiepakken". Han forstår ikke at jeg har et behov for å få oppmerksomhet som annet enn en mamma, husmor etc. Samtalene handler om hvem som skal hente og bringe til skole og barnehage, hva vi skal ha til middag og hvem som skal gjøre hva av plikter. Jeg trenger så sårt at noen sier fine ting til meg, gir meg et kyss på kinnet, ser på meg som en kvinne og elskerinne. Må jeg fortelle slike ting? Vel det har jeg gjort flere ganger. Problemet er at jeg klarer ikke å glede meg over blomstene han gir meg når jeg må fortelle han at nå er det på tide å kjøpe en ny bukett. Blir mer og mer sur og snurpete. Slik "kjerring" som jeg lo av da jeg var 20.

Hva gjør jeg videre? Jeg vet ikke. Jeg tenker mange ganger på å gå fra han. Men jeg ønsker ikke det. Vi har 3 barn sammen. Han er en viktig brikke i livet mitt. Har vært det siden jeg var 17 år. Vi har skapt ting sammen som ingen av oss vil miste. Da man var yngre trodde man vel at man ikke skulle havne i denne fella. Hadde et hav av tid til seg selv og forholdet. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Prøver å lulle meg inn med at dette blir bra bare barna blir større. Men det er vel å lure seg selv.

[Gjest Ananas]

:trøste:

Det virker ikke som han skjønner hvordan du har det. Kansje noe av det viktigste du kunne gjort var å finne ut en måte å kommunisere det til han.

[Gjest lurven]

setter alltid kamerater foran dame jeg, gode kamerater varer livet ut, det gjør som regel ikke damer

[Gjest TilLurven]

Hei Lurven! For å ta for seg den logikken din. Kansje den største bristen i den er at damene ikke varer lengre enn kameratene dine fordi nettopp at du prioriterer feil? Jeg bare spør jeg?

[Gjest Violetta]

Jeg er enig i at venner er viktig. Men gode venner skjønner at man har kone og barn, og at man ikke kan treffes like ofte som når man er ung og singel.

Når man har stiftet familie er det naturlig at barn og kone kommer først. Man har tatt på seg et veldig stort ansvar. Ikke bare for barna, men for den andre forelderen også.

[Gjest Milah]

setter alltid kamerater foran dame jeg' date=' gode kamerater varer livet ut, det gjør som regel ikke damer[/quote']

Ja, men ville du gjort det samme hvis du var gift og hadde barn også? I mine øyne stiller det hele seg i et annet lys når man velger å stifte familie med et annet menneske.

[Gjest GreenSky]

Det høres ut som om han er vant med at du er der. Vil ikke skrive at han tar deg for gitt, for det vet jeg ikke noe om. Det høres på meg ut som om dere har synket inn i en modus som er vanskelig å komme ut av. Løsningen er like åpenbar som den er vanskelig. I en travel hverdag med tidsnød glemmer en ofte forholdet, og bare lar seg drive med. Men forholdet må pleies det også, akkurat som en plante. Sett av tid til bare dere. Begyn enkelt, f.eks et par timer i uka.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Uff og uff, dette er vanskelig.

For meg høres det nesten ut som det største problemet er at han rett og slett nekter å høre. Mitt inntrykk er at trådstarter har forsøkt og forsøkt å ta det opp, å snakke om det, å kommunisere. Uten at dette går inn. Uten at han evner å forstå hva hun sier og hva det gjør med deres forhold at han ikke forstår.

Spørsmålet blir: hvordan få han til å forstå? Familierådgivning foreslår noen. Godt forslag det, rent bortsett fra at dersom HAN ikke ser at det er noe problem, så er han neppe enkel å få med.

Så er det jo det grunnleggende da: man kan aldri endre andre enn seg selv. Det betyr konkret her at så lenge han ikke ser at det er noe problem, så vil ikke noe skje heller.

Kan du reise bort? Kan du ta deg noen dager fri og bare dra? Kanskje det kan være en vekker? Det er ofte man føler seg så låst at man ikke ser noen muligheter. Men som regel finnes de!

Du skriver at dere ikke har venner/familie som vil passe barna. Vet du det? VET du 100% at dersom du spør og sier at dere MÅ ha litt tid for dere selv, så er det INGEN som stiller opp?

Og jada - jeg VET hvor vanskelig det er å be om hjelp, når man føler at folk egentlig er uvillige. Men igjen - kanskje likevel verdt å prøve.

Dette var litt strøtanker fra meg,

sender deg en og ønsker lykke til

[Gjest Brudeberta 06/07?]

setter alltid kamerater foran dame jeg' date=' gode kamerater varer livet ut, det gjør som regel ikke damer[/quote']

Dette er det dummeste jeg har lest her på lenge!

:o

Hvor gammel er du?

[Gjest GreenSky]

Hvorfor ikke? En prioriterer det som er viktig, eller det som føles viktig der og da. Lurven har vel gått på en smell eller to da, og er kanskje litt oppgitt når det gjelder damefronten. Ellers er det ingen dum greie å ha et bra forhold til venner, enten en er i et forhold eller ikke. Alt for mange gjør den feilen at de nedprioriterer venner når de er i et forhold, og får seg en overraskelse når det blir slutt. Forøvrig vil jeg ikke prioritere hverken venner eller kjæreste først - begge deler er like viktig for meg.

[Gjest Tom]

Jeg og ungene drar på hytta i ferien. Han må jobbe. Det er nødt til å bli slik i år, noe jeg har forståelse for. Kanskje kommer han til å savne oss, men jeg tror ærlig talt han gleder seg. Da kan han og kompisene kose seg med hobbyer etter jobb uten sure komentarer fra kjerringa si. Vennepar av oss har begynt å gå fra hverandre, så det er vel nok av hurragutter som vil ha han med på fest.

[veslepus]

Jeg føler veldig med deg --- og forstår akkurat hvordan du har det, hvis det er noen trøst. Jeg opplever for tiden det samme selv --- bortsett fra at vi akkurat har blitt sammen... Det gjør det ikke akkurat mindre frustrerende!

Kjæresten min er 28, jeg er 23. Han har aldri hatt kjæreste før, jeg har to lange forhold bak meg før dette. Så -- det er vel kanskje der problemet ligger for vår del --- han trenger rett og slett tid til å venne seg til den nye situasjonen, siden han er vant til å bare ha seg selv... Jeg på min side prøver å være tålmodig og gi han tid, men det er fryktlig vanskelig... Vil jo helst være med han hele tiden, jeg da

Vel - det ikke om dette var til så mye trøst... Hjalp litt for meg å prate om det om ikke annet.

Håper det ordner seg for dere!

[Gjest GreenSky]

Men jo... Har hatt tre forhold, og følte meg ensom i alle, når jeg tenker over det. Det var nok fordi vi var så forskjellige. Kommuniserte forskjellig.

[Gjest lurven]

Dette er det dummeste jeg har lest her på lenge!

:o

Hvor gammel er du?

←

hva var dumt med mitt innlegg?

forklar er du snill

er mindre komplisert å ha venner enn kjæreste synes jeg, sånn er det bare