Stort press som nyansatt, plutselig gått over til likegyldighet

[AnonymBruker]

Hei!

 

Dette innlegget er ganske sårt for meg å skrive, men jeg kjenner det er nødvendig å lufte mine tanker uten å legge lokk på noe. Jeg har snakket med mine nærmeste om situasjonen, men har likevel begrenset meg selv en del i disse samtalene, da jeg føler at denne brutale sannheten er . 

Jeg startet i en jobb rett etter endt masterutdanning, i en stilling som i utgangspunktet krevde minst 2 års erfaring. Jeg hadde null erfaring. Stillingen ble opprettet som et tillegg til en senior med samme bakgrunn som meg, som hadde vært i selskapet i flere år. Jeg skulle altså ikke jobbe alene i dette feltet, men ha noen å lene meg på/lære meg opp. Denne personen sa plutselig opp i ansettelsesprosessen, og forsvant etter et par måneder med å lære meg opp. Vi jobber dog i langvarige prosjekter hvor vi har ulike oppgaver gjennom hele prosessen, så det er svært begrenset hva kan få opplæring i på et par måneder.

Jeg, helt uerfaren, ble da ansatt i en rolle som krevde erfaring, og som egentlig skulle dekkes av 2 personer. Dette er en krevende stilling, hvor man har mye ansvar og blir ganske eksponert for negativitet. 

Starten her var svært tøft. I løpet av første uke påpekte lederen min at h*n håpte jeg forstod alvoret stillingen min innebærer, og at jeg måtte bevise at de hadde valgt riktig kandidat (sagt på en liksom humoristisk måte). Dette presset gjorde ikke saken noe bedre, og jeg har aldri følt ordentlig tillit til lederen min. Jeg gikk ofte rundt med en klump i magen, jobbet lange dager, vurderte om jeg skulle slutte. Det hendte jeg gråt på ettermiddagen/kvelden når jeg kom hjem, fordi jeg hadde så mye stress og angst i kroppen forbundet med jobben.

Jeg har nå vært her i halvannet år, og jeg vurderer nå for alvor å slutte i stillingen min. Jeg er på utkikk etter nye jobbmuligheter, men det er ikke et helt enkelt marked her hvor jeg bor. Jobbsituasjonen min har endret seg, men ikke til det bedre.

I løpet av koronaperioden (hjemmekontor) opplevde jeg å få en likegyldighet til jobben min som siden har vokst seg større. Hadde jeg vært min egen arbeidsgiver ville jeg vært svært misfornøyd med arbeidet som ble gjort. Jeg kan sitte en hel dag uten å klare å produsere noe som helst, selv om jeg oppriktig forsøker. Det verste er at jeg på en måte ikke klarer å bry meg, og det skremmer meg. Jeg har alltid betraktet meg selv som svært ansvarsbevisst og pålitelig, men nå føler jeg meg som det totalt motsatte. Jeg vet jeg har mye å gjøre, jeg vet at det er viktig at disse tingene blir gjennomført, men det er som om hodet mitt ikke klarer å ta det innover seg og reagere på det. Det føles litt som om lufta har gått ut av ballongen, og at det ikke er mer å hente.

Jeg innser at jeg må slutte i jobben min, for alles beste, men samtidig er jeg avhengig av en inntekt. Jeg tenker også stadig at "jeg skal ordne dette/dette klarer jeg å fikse", fordi det har gått frem til nå. Men nå er det litt som om jeg er nedi en spiral jeg ikke klarer å komme meg opp ifra. 

Ingen rundt meg har merket noe foreløpig, men jeg går rundt med en frykt for at jeg snart skal bli avslørt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal klare å forsvare mine halvhjertede (og nærmest ikkeeksisterende) arbeidsoppgaver når den tid kommer. Jeg vet heller ikke hva jeg vil med dette innlegget annet enn å lufte hodet litt. Kanskje høre om det finnes noen andre som har følt på noe liknende i sin jobb? 

 

Anonymkode: c22e4...f4d

[AnonymBruker]

Det første en bør gjøre er å gå til legen sin og legge frem situasjonen der og ikke til familien. Om du har en forståelsesfull lege (det er gull verdt å ha en lege som forstår deg og ikke motarbeider deg), så vil legen fort se at du sliter hardt psykisk og sykemelding er absolutt på sin plass. Hvor lang sykemelding det blir, er opp til legen å vurdere, men du tjener ikke noe på å sprelle vilt og leke "ansvarsfull" ovenfor en sjef som driter hardt i deg. Du tjener heller ikke noe på å ignorere din psykiske og mentale tilstand. Så gå til legen. Du får ikke noe gullmedalje av å ignorere din egen helse. Har prøvd det selv (lekt tøff og "ansvarsfull"), så møtte jeg på noe som heter Mr WALL - Bang! Så er man ødelagt og utbrent før man skjønner det selv. 

 

Anonymkode: 3a0b1...eea

[AnonymBruker]

Jeg er helt uenig med den over, sykemelding er ikke veien å gå. Derimot må du kontakte sjefen din og si at du mangler opplæring og erfaring til å gjøre alle oppgavene du er satt til, og be om en omdisponering av arbeidsmengden. Så bør du forhøre deg om det snart er flere ansatte på trappene, eller hvem du skal forholde deg til som kan gi deg opplæring underveis. Ellers er det jo åpenbart at hjemmekontor ikke er så smart når du trenger veiledning fra folk rundt deg, så ville tatt turen på kontoret. Skal du har ny jobb i et presset marked er ikke det lettere å få når det kommer ut at du er sykemeldt om du velger den veien. 

Anonymkode: 62b77...0d1