Psykisk helse og eget ansvar.

[Gjest lille frk sommer gjest]

Psykisk helse er betent emne, iallfall depresjon og angst. Vi vet litt for lite om slike lidelser så alle tilfeller blir unike, eller særegne om du vil. Alle reagerer forskjellig, og av forskjellige årsaker, men en ganske sikker fellesnevner er den selvdestruktive holdningen det skaper. Uansett definisjon eller tolkning er det vondt å ha det slik, hele tiden, lenge lenge.

Man ser ingen løsninger, ingen håp om bedring, bare forverring og når man mister enhver tro på seg selv og egen evne til å skape seg selv noe bra, vil det også alltid gå galt. Jeg vet det blir litt på kanten for mange at jeg drar opp eget ansvar, for jeg mener virkelig ansvar for selv å dra seg ut av sirkelen man sitter fast i langt der nede i elendighet. Det er stein tøft for en del av deg vil jo faktisk være der, uten håp og uten mulighet til å klare noe bra på egenhånd. Si det slik da, om du ikke stiller noen forventninger til deg selv, ingen mål du tror du vil nå, vil du aldri kunne leve opp til noe, ikke føle anerkjennelsen eller gleden av å oppnå noe. Det er bryskt, men det er sant. Ingen ting godt kommer til den som ikke unner seg noe, ikke klarer å ønske seg noe eller se seg fortjent til annet enn elendighet. Man må innse at dette er en tilstand, en sinnsstemning som går over. Først da kan man ta tak på selvbilde, se seg selv for alt godt det er. Det gjelder å finne små del mål, som ikke er urealistiske, du trenger liksom ikke forandre alt i livet med en gang, skriv ned små ting du vet er vanskelig, men ikke umulige. Det fungerer faktisk, om man ikke haster seg. Psyken må behandles varsomt og forsiktig.

[Gjest *kosejoker*]

Jeg vet det blir litt på kanten for mange at jeg drar opp eget ansvar, for jeg mener virkelig ansvar for selv å dra seg ut av sirkelen man sitter fast i langt der nede i elendighet.

Det er nok litt på kanten. Men ærlig talt, det ligger da sannhet i det også. Man kan hjelpe deprimerte så mye man vil, men til syvende og sist er det den personen som tar skrittet ut av elendigheten man har bodd i så lenge. Elendigheten blir et slags trygt skall, der kjenner man seg igjen, og vet hva man har å forholde seg til. Er man redd for å prøve å satse på å komme seg ut av det? Fordi man er redd for å få et slag i trynet og falle sammen igjen? :klø:

[aline]

Alle reagerer forskjellig, og av forskjellige årsaker, men en ganske sikker fellesnevner er den selvdestruktive holdningen det skaper. Uansett definisjon eller tolkning er det vondt å ha det slik, hele tiden, lenge lenge.  

Man ser ingen løsninger, ingen håp om bedring, bare forverring og når man mister enhver tro på seg selv og egen evne til å skape seg selv noe bra, vil det også alltid gå galt. Jeg vet det blir litt på kanten for mange at jeg drar opp eget ansvar, for jeg mener virkelig ansvar for selv å dra seg ut av sirkelen man sitter fast i langt der nede i elendighet. Det er stein tøft for en del av deg vil jo faktisk være der, uten håp og uten mulighet til å klare noe bra på egenhånd. Si det slik da, om du ikke stiller noen forventninger til deg selv, ingen mål du tror du vil nå, vil du aldri kunne leve opp til noe, ikke føle anerkjennelsen eller gleden av å oppnå noe. Det er bryskt, men det er sant. Ingen ting godt kommer til den som ikke unner seg noe, ikke klarer å ønske seg noe eller se seg fortjent til annet enn elendighet. Man må innse at dette er en tilstand, en sinnsstemning som går over. Først da kan man ta tak på selvbilde, se seg selv for alt godt det er. Det gjelder å finne små del mål, som ikke er urealistiske, du trenger liksom ikke forandre alt i livet med en gang, skriv ned små ting du vet er vanskelig, men ikke umulige. Det fungerer faktisk, om man ikke haster seg. Psyken må behandles varsomt og forsiktig.

jeg sliter med angst, men kjenner meg ikke igjen i det du sier, så at det er en fellesnevner er faktisk ikke sant!

jeg vet når jeg har angstanfall og angst-perioder at dette er noe som går over, jeg gjør alt jeg kan for å komme meg over de fortest mulig, og prøver det meste for å ha så få dårlige perioder som mulig, også når jeg er i dem!

at noe av oss vil være der, nede på bånn.... :-x

vet du, den der hørte jeg mye før... og nei, ikkenoe av meg ØNSKET å være der nede!! har du vært der? vet du hvordan det føles å være på bånn? og om du har vært der, VILLE noe av deg faktisk ha det så jævlig?

jeg har det ikke sånn ihvertfall, ikkenoe av meg VIL ha det jævlig, jeg vil helst klare alt jeg! at jeg ikke alltid klarer det er så, men jeg VIL, og prøver stadig, selv mens jeg er dårlig.

at noen har det sånn, kanskje! som du helt riktig sier, etthvert tilfelle er forskjellig, fordi etthvert menneske som sliter er forskjellig og sliter på forskjellige måter.

en ting til du sier som er riktig, er at det er jævlig, helt ufattelig jævlig!

men man kan faktisk både tro at man kan komme seg ut av det, jobbe for å komme seg ut av det, og klare det! selv om det kommer tilbake gang på gang, så går det faktisk an å være en kjemper selv om man lider av psykiske lidelser.

[Gjest *kosejoker*]

Jeg vet ikke helt hvem av oss du svarte, eller om det var oss begge to. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg faktisk har vært der, og at jeg i perioder ville være der. Både fordi jeg var i en situasjon hvor jeg trykte meg selv lenger og lenger ned for hver dag, helt til det nådde bunnen. Der visste jeg hvordan smerten var, og det var godt og vondt på samme tid. Likevel var det helt for jævlig å være der nede. Og jeg hadde flere venner som stilte opp for meg og prøvde å dra meg opp igjen når jeg hadde falt sammen. Nå har jeg det så bra jeg kan ha det; jeg tok tak i meg selv og fulgte etterhvert rådene til mine venner.

Synes det er supert at du kjemper, og jeg synes du er tapper som fortsetter selv om du vet at angstanfallene kommer. Stå på!

[aline]

det var trådstarter jeg svarte til, mest fordi jeg vil bort fra den tanken at det er en fellesnevner for alle med angst og depresjoner at de er selvdestruktive og ikke prøver, at alt bare går nedover og at alle andre ser hvilken vei det tar utenom en selv.

det kan godt hende det er mange som har det sånn, men det er faktisk mange som ikke har det sånn også.

jeg brukte åtte år på å forstå at det jeg sleit med var psykisk, fordi det alltid har vært fokus på de som har det aller tyngst, på de som ikke ser løsninger og som har "gitt opp" og bare graver seg lenger og lenger ned.

det var ett bilde jeg ikke kjente meg igjen i, ergo slo jeg fast for meg selv at det ikke kunne være psykisk, for jeg hadde det ikke sånn, jeg følte det ikke sånn.

det tok lang tid før jeg skjønte at ikke legene kunne finne ut hva som var feil, fordi det kanskje ikke var fysisk, og når jeg kom i terapi tok det ikke mer en første møtet før jeg fikk konstatert at det er angst jeg har slitt med. skjønte det ikke helt da heller, for jeg hadde jo lest om angst rundt om, ikke fagstoff... , og jeg hadde det jo ikke sånn?

så leste jeg litt fagstoff om det, og fikk selvsagt informasjon fra psykologene jeg brukte, og så plutselig hva det var.

jeg tror det er fler som sliter "unødvendig" med angst ihvertfall, uten å klare å se at det er det de har fordi de ikke har det sånn som det sies at man skal ha det, fordi man faktisk aldri ønsker eller vil ha det slik. går man slik for lenge, slik jeg gjorde, så ødelegger man mer en psyken.

jeg har ødelagt mye av de fysiske systemene i kroppen, noe jeg sliter med hver dag i form av intoleranse til forskjellige ting. det KOMMER av at jeg i altfor lang tid ikke så at det psykiske var ett problem, ikke gjorde noe og dermed hadde plager som tæret på den naturlige fysikken i kroppen.

er friskere en noen gang etter at jeg fant ut hva det var, selv om det går i bølgedaler. men tviler aldri på at jeg kommer ut av det, og jobber stadig for å finne uprøvde måter på å bli kvitt det på, og jobber mer for det i dårlige perioder en gode perioder.

[Gjest *kosejoker*]

Det er supert. Trist å høre at du slet med det så lenge før du fant ut hva det egentlig var som "feilte deg". Det burde iverksettes et eller annet som gjør at færre må slite med det samme. Finnes det noe sånt nå? Jeg er ikke så vel bevandret i temaet, jeg slet mer med depresjoner.

[aline]

jeg har funnet veldig lite som har vært til hjelp for meg ihvertfall, men er generellt enig i at det burde vært satt mer fokus på, vært lettere å få "rett" informasjon og også fokuseres på de som har angst og depresjoner uten å være av de værste sortene.

men føler at de tingene jeg har kommet borti av "hjelpeinstanser" stort sett er for de som har det hakket værre en meg.... og kjenner meg lite igjen i ting jeg leser annet en fagstoff.

jeg tror det går an å finne styken i seg selv nettop VED at man forstår hva man har, psykologene jeg hadde var utrolig flinke til det, til å vise meg styrkene mine på tross av at de lærte meg å kjenne hva som slet meg ned.

så jeg føler jeg er både sterkere og mer på rett vei nå etter at jeg har både forstått og akseptert at jeg har angst.

depresjon vet jeg ikke nok om, jeg tror ikke man er i særlig stand til å forstå det heller dersom man ikke har vært der.

føler ihvertfall at det er slik med angst, at de som faktisk ikke har hatt det selv, har fryktelig vanskelig for å faktisk forstå. og jeg har nære og kjære som virkelig prøver å forstå, men kan man? når man ikke har følt det på kroppen?

[Gjest *kosejoker*]

Jeg er enig med deg i at det bør vies mer tid til info om disse temaene. Du har nok truffet spikeren på hodet uten at du vet det selv du.

men føler at de tingene jeg har kommet borti av "hjelpeinstanser" stort sett er for de som har det hakket værre en meg.... og kjenner meg lite igjen i ting jeg leser annet en fagstoff.

Mange kjenner igjen akkurat denne følelsen. "Det er nok ikke det som feiler med meg, det er så mange andre som har det verre, så jeg det er sikkert ikke det." Blir man redd for å tro at man har angst eller en annen psykisk lidelse? Fordi man tror man ikke har det "ille nok"?

Jeg hadde også samme følelsen som deg; at man ikke kan forstå om man ikke har vært der selv. Eller kan man det? Hvis man virkelig prøver? Jeg aner ikke, men jeg føler at de som har vært der; føler det lettere. Om du skjønte det.

[aline]

jeg ble ihvertfall litt "redd" for å skulle finne ut at jeg skulle ha angst, fordi jeg da så for meg at jeg på sikt kom til å bli ett usosialt vesen som forsvant mer og mer ned i mørket uten mulighet til å se lyset og fungere normalt igjen.

så jeg var ikke redd for det fordi jeg hadde det for lett, men jeg forsto ikke at angst kunne være MER en bare utslettende.

man har blitt gitt ett bilde av at om man har psykiske problemer som angst og depresjoner, så går det bare ned da! da HAR man det så jævlig at man på sikt bare kan glemme hele greia, mure seg inne like godt først som sist for man har ikke sjans til å unngå det.

det stod nok for meg ihvertfall mer som en sykdom som bestemte over deg, nesten som kjøttetende bakterier eller noe som spiste deg opp og det fantes ikke noen annen måte, sånn var det.

og jeg kan da tidvis ha så sterk angst at psyken min bare ønsker å ligge sammenkrøpet på gulvet å gråte og riste i timesvis til jeg sovner av utmattelse, men jeg må faktisk ikke ligge slik, og jeg kan faktisk tenke samtidig, og gjøre mitt beste for at det skal gå over. det føles på ingen måte som om jeg ikke har sjans, selv om jeg vet det kan ta tid og være tøft.

informasjon er det store cluet i forhold til så mye, også her.

savner som sagt generell informasjon altså, og en "ufarliggjøring" av begrepene angst og depresjoner, vise verden at man faktisk KAN ha disse tingene uten at man er svak og destruktiv, at man kan være både blid og glad og sterk og aktiv og sosial til tross for at man lider av dette, enten tidvis eller annet.

[Gjest *kosejoker*]

Ja, det virker som om man er dømt nedenom og hjem om man har depresjon eller angst. Mange prøver, som du sier å gjøre noe med det. Selv om en liten del av meg ville ha det vondt, var det ikke den som overstyrte alt annet. For jeg kjempet for å komme meg ut også.

Etter min mening bør det informeres mye mer om denne typen "sykdom". Bare slik kan det være lettere for de utenforstående å hjelpe, og bare slik kan det være lettere å få hjelp. Både av nære og av leger e.l..

Mange forbinder dessuten psykisk lidelse med å være gal. Selv om det går på mental helse er det jo en grusom antagelse. Dessverre er det ikke bare her det er fordommer, men også angående andre saker i samfunnet. (Diabetes, Aids). Noe må gjøres, men hvem skal gjøre det?

[Pleier]

Enig at man har et eget ansvar, men man må kunne forvente hjelp fra andre. Selv viste jeg ikke hvordan jeg skulle dra meg selv ut av depresjonen, så jeg trengte hjelp og veiledning. Da jeg satt nede på bånn, så så jeg ikke mine muligheter, jeg hadde smerte og tenkte ikke klart.

Så jeg mener at man må lære mer om depresjoner (mulig på skolen), få veiledning (ved eventuelle depresjoner og angst) og at tabuen om psykiske lidelser må fjernes.

[Gjest Bertine]

Da jeg var i praksis på en psyk avdeling, der det var både depresjon, selvskading, angst og spiseforstyrrelser, var det noen av psykologene og psykiatrene som faktisk ville vært enig i det trådstarter sier. En psykiater gav klar beskjed til en pasient at hun måtte skjerpe seg, hun kunne ikke komme ut av dette ved å bli bært på hendene.

Og det var faktisk denne jenta som fikk best fremgang de mnd jeg var der.

[Gjest Ananas]

Her er slik jeg ser det:

Hvis man skal hjelpe andre ut av depresjon så er det å forsøke å vise den syke at det er mulig å gjøre noe med dette selv en virkelig god ide.

Det å bygge opp under det negative selvbildet deprimerte ofte har ved å klandre den syke for manglende framskritt er ikke spesielt lurt.

[lillesky]

Jeg vet det blir litt på kanten for mange at jeg drar opp eget ansvar, for jeg mener virkelig ansvar for selv å dra seg ut av sirkelen man sitter fast i langt der nede i elendighet.

:o

Jeg fikk diagnosen depresjon for nesten et år siden. Jeg har fått høre flere ganger "skjerp deg", og det hjelper ikke. Uansett hvor mye jeg vil, så går det ikke an å skru av en depresjon.

Jeg tror ikke at folk som aldri har opplevd en depresjon kan skjønne hva vi sliter med (slik har iallefall jeg opplevd det).

Å være deprimert er ikke det samme som å være deppa.

Jeg vet f.eks. at enkelt tanker jeg har er feil, men likevel så kommer de, og jeg tror på dem. Og blir deppa.

Psykologen min sier "jeg skjønner at du har det kjempe tøft nå". Men hadde hun sagt "nå må du ta deg sammen", hadde jeg blitt helt knekt.

Som Pleier sier, man må få hjelp til å se muligheter.

Jeg står opp hver morgen, og jeg har en oppgave: å komme meg gjennom dagen.

Jeg er åpen om min depresjon, og det håper jeg at andre med depresjon, angst etc. også føler at de kan være.

[Gjest lille frk sommer gjest]

Når jeg skrev innlegget i går natt tenkte jeg nettopp på at det jeg skrev kunne tolkes akkurat som du gjorde. Håper å få forklart hva jeg legger i det jeg skrev, litt mer våken;) Jeg har slitt selv i mange år med depresjon og angst, ene etterfulgt av den andre..... Jeg hadde en samboer som sto på alt han kunne, men etterhvert ga opp fordi han ikke forsto, og fordi jeg ikke klarte forklare eller forsto helt selv og bare ville krype bort. Det er drit vanskelig å forklare hvordan skikkelig angst anfall kjennes ut,eller hvor smertefult det kjennes ut å ikke ha kontroll på livet, eller seg selv. Når panikken griper så hardt tak i deg at du ikke klarer puste, hva skal man liksom sammenligne med?

Det er suverent enkelt for "normale" å si -ta deg sammen, eller fortelle løsninger på hvordan du skal "komme over det" Jeg har også hørt det mange ganger selv, og det er både slitsomt og mer nedbrytende å høre hvor enklelt det er for andre, når man sliter sånn selv. Det jeg forsøker komme frem til om å bli selvdestruktiv, (og jeg skal selvfølgelig ikke legge alle under en kam) er at jo enklere løsninger alle kommer med, desto tøffere er det for den som ikke klarer å utføre det. Når man er langt nede, er selvbildet ganske knust fra før og selv om man virkelig har det vondt, som man selvfølgelig ikke har lyst til forblir man jo nede så lenge man ikke klarer å "sparke seg selv bak" og løse alt i en kjapp håndvending som "alle andre" klarer.

En lege ba meg stirre i speilet og si jeg elsket meg selv og rose alt jeg gjorde, selv den minste ting. Alle som har slitt psykisk vet at man har ikke lyst å se seg selv i speilet, det finnes ingen ting å rose, nettopp fordi det "sted" man er der og da har ikke rom for lykke og stolthet. Nei, ingen del av meg VILLE være så langt nede eller føle alt så vondt som det føltes, men min egen holdning og tro på meg selv hjalp holde meg nede.

Jeg er glad vi er enig i at psykiske problemer ikke råder over viljen til å kjempe, jeg tror faktisk at man er langt sterkere enn man tror nettopp fordi man har så tunge og vonde erfaringer bak seg.

Jeg leste en artikkel om hvorfor enkelte aldri står i risiko for psykiske "nedturer" jeg velger kalle de svevere... Svevere er de som aldri møter de store problemene i livet, de holder hodet høyt og svever over oss andre og slipper derfor nedre del av psyken vi andre kjenner så alt for godt. Det er også som regel de som alltid har holdt en arm lengde fra alle andre, og derfor ikke lar seg påvirke på samme måte.

Jo,mer følsom desto mer utsatt og om jeg tør dra opp en liten fellesnevner som mange med depresjon og angst sliter med så er det å skille mellom å ha mye samvittighet i seg og det å ha dårlig samvittighet.

Jeg vet ikke om jeg ryddet stort opp etter mine krasse utsagn, og kanskje tar jeg fullstendig feil. Velger alikevel å holde meg litt fast i den, det er jo trøst i tanken om at noen faktisk forstår hva du føler..!?

Uansett om vi ikke tenker å føler alt helt likt!

[lillesky]

Jo, nå ble det litt klarere for meg.

Håper du har detr fint.

[Gjest gjest1]

Jeg er delvis enig og uenig. Det er et vanskelig spørsmål, og jeg tror ikke det er lurt å lage fellesnevnere eller båssette ulike diagnoser osv. Diagnoser er bare retningslinjer, ingen fasit.

Har selv slitt med det meste. Alt fra angst, depresjoner, selvskading, spiseforstyrelser osv. Og jeg sliter fortsatt.

Når man havner i en dyp/alvorlig depresjon er alt - absolutt alt - uten mening. I hvert fall for meg. Jeg så ingen utvei noe sted. Jeg gav opp, men fikk akutt hjelp. Jeg måtte ha det. jeg tok ikke noe ansvar for mitt eget liv, og klarte det ikke heller. Virkelig ikke. Det var min siste utvei å gi alt ansvaret til andre, ellers hadde jeg vært død nå.

Angsten kan jeg heller ikke styre. Det bare skjer. Men gjennom terapi kan man lære seg å kjenne seg selv bedre og være føre-var om hvilke situasjoner og tankemønstre som gjør at det skjer. Jeg har blitt bedre, men det tar tid. Jeg må selv ta ansvar for tenkinga, kartlegging og utprøvelser, men får drahjelp og veiledning fra psykolog.

Spiseforstyrrelser derimot er et helt forjævlig tema. Det er så komplisert. Det er ikke bare å se en tynn jente med anoreksi og si at ja - du må spise! Selv om man vil bli frisk på en side, vil man likevel ikke gi slipp på kontrollen. Å spise betyr høyere vekt, å ikke spise betyr kontroll og død. en bulimiker kan la være å spise, men det nytter ikke å si til en bulimiker at "Hei, du må ikke spise så mye. Du må ikke kaste opp. Det er jo ikke sunt.".. Jeg vet jo det!!!

Ja, jeg har et ansvar for å orke å ta tak i mitt eget liv. Jeg har et ansvar for å møte opp hos psykologen. Jeg har et ansvar for å si ifra om mine behov og forsøke så godt jeg kan å formidle dem. Jeg har et ansvar for å leve hver dag og veksle mellom det å tenke på hvordan jeg har det, og hvordan andre har det - og ikke grave meg ned i møkka. Men av og til er det vanskelig, og av og til er det lett.

Hovedansvaret er mitt, men når jeg ikke kan ta vare på meg selv lenger fordi tanker, følelser og kjemiske balanser i hjernen ikke samstemmer - da må andre troppe opp og hjelpe meg.

Mange psykisk syke blir sett på som egoistiske og selvsentrerte - og jeg skjønner det godt. Jeg er opptatt av meg selv om min smerte og vansker fordi jeg må leve med det hver eneste dag. Men jeg kan ikke bare gi slipp på alt som kan være fint - for det er egoisme og det er å ikke være noe godt menneske i det hele tatt. Jeg kan ikke sitte og gruble over alt mitt og la verden gå sin gang. Det blir ikke bedre av det. Men av og til orker man ikke å tenke noe på noe som helst. SÅnn er det bare.

Jeg kan ikke snakke for andre, bare for meg selv. Jeg skjønner hvor du vil, og som du skjønner er jeg delvis enig og uenig.

Ha en fin natt!

[Gjest lille frk sommer gjest]

Hope, jeg ble helt satt ut av alt du skrev. Forstår hva du mener, forstår nok ikke alt du har rundt deg. Vi oppfatter og føler alle forskjellig. Ønsker deg alt godt.

Varme tanker til deg.

[aline]

jeg tror nok vi tenker ganske likt alle sammen, med litt nyanser, kanskje mest fordi vi har forskjellige erfaringer og forskjellige følelser rundt det med angst og depresjon, slik vil det jo alltid være siden det faktisk ER lidelser som er forskjellig fra individ til individ.

det er ødeleggende, det er vel de fleste enig om, og det er grusomt å høre at andre lider så mye av dette som man vet er helt grusomt.

selv er jeg nok litt på hugget, litt amper i forhold til det. jeg missliker sterkt å ha det, men har det jo og må pent akseptere det.

jeg er drittlei av folk som egentlig ikke verken bryr seg om meg eller har noen som helst kjennskap til angst, men som forteller meg at slik og sånn "fordi dattera til en kamerat av meg sliter med angst skjønner du.." :-x

jeg er lei av at folk setter i boks, fordi vi er like forskjellige vi med angst og depresjoner som alle andre er, og handler og opplever også da like forskjellig.

om det er noe i det med at "følelsesmennesker" er jeg litt usikker på... jeg vet om mindre følelses-voldsomme mennesker som sliter også, men kjenner meg veldig godt igjen i det selv.

er alltid, og har alltid vært ett menneske med mye følelser og tanker.

har noen helt fantastiks deilige topper, og har da funnet ut at jeg må leve med at jeg da også har tilsvarende jævlige bunner!

en av grunnene til at jeg ikke vil bruke medisiner, flere jeg vet om som er ganske lik meg i følelsesmønster har prøvd men følt at følelsene "flater ut"....

samvittighetsdelen stemmer også, både på meg og på mange andre jeg vet om som har angst og/eller depresjoner.

det er ett fryktelig interessant emne, det er faktisk en ting jeg kunne tenkt meg å jobbe med, psyke og hjelp/info til mennesker med psykiske lidelser som angst og depresjoner. kunne hjelpe, det måtte vært utrolig interessant og givende.

[Gjest Darcy]

Det er vel ingen som ønsker å være psykisk syk, selvfølgelig ønsker man å komme seg ut av det.

Problemet er bare at man som psykisk syk er forferdelig sliten etter mange års kamp for å holde hodet over vannet, og at man gjerne ikke øyner krefter til å kjempe videre når man har gjort det så lenge.

Det nytter ikke å si "ta deg sammen", ting er mer komplisert enn som så.

Vi har alle et ansvar, ingen blir frisk hvis man ikke virkelig vil og er motivert for det, man kan få all ekspertise som er tilgjengelig uten at det hjelper hvis man ikke er mottagelig for den.

Men, man må altså "være der" for å kunne oppnå et resultat på sikt, og det er der utfordringen og de store spørsmålene kommer, om hvor langt det er mulig å komme på grunnlag av hver enkelt sin situasjon.