Når den ene vil ha et barn (som vi nå har) og den andre vil ha to.. hva gjør man?

[AnonymBruker]

Vi har et barn på 2.5 år, trives og er en lykkelig liten familie. Vi har snakket om å begynne å prøve å få et til i 1 år nå, vi ble enige om at den diskusjonen kan vi ta om et år. Et år har gått og her står vi. Jeg vil ha et til og han er veldig usikker. Han vil gjøre meg fornøyd med å få et til men samtidig så orker han ikke babytiden igjen, og det å ha et barn til, og hva den jobben innebærer. For ja, det er mye mer med et til. Jeg vet at han kanskje blir med på dette for å gjøre meg glad.. men jeg vil ikke gå gravid hvis han ikke er glad for det. Da hadde jeg blitt så såret og lei meg for at han var med på noe han egentlig ikke ville. Og når det har så mye å si ifra 1-2 barn. Flere som har hatt dette dilemmaet? Jeg klarer liksom ikke å legge ifra meg det med at jeg har så sterkt ønske om to barn, er liksom det jeg har sett for meg hele tiden. Og all den jobben ifra graviditet og hvor mye mer det blir med to kontra et, blir liksom et lite problem i mine øyner når det er det jeg vil. Og det er jo her vi ser ulikt.. hva gjør man? 

Anonymkode: 73878...9bf

[AnonymBruker]

Her får du sikkert en del svar om at du ikke må tvinge han til noe han ikke vil, noe jeg forspist er enig i. Men du kjenner din partner langt bedre en anonyme mennesker på nett. Vil han virkelig ikke ha flere? Er han lykkelig slik dere er nå? Eller er han redd for om han skal klare å leve opp til egne forventninger om å få et barn til?

Min var usikker på barn nr 2. Men jeg kjente han og viser at han egentlig ville og var redd for å ikke klare det. Vi har 2 i dag og mannen er strålende fornøyd. Å gå fra 0-1 barn er en langt større overgang enn fra 1-2 barn. Men noen ønsker seg 1 barn og er lykkelig med det og føler at familien er komplett slik.

Men snakk sammen dere. Ofte holder det ikke med en prat, ta det opp igjen og snakk om håp, drømmer, ønsker og frykt for fremtiden så finner dere det som er rett for dere:)

Anonymkode: f269d...82b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her får du sikkert en del svar om at du ikke må tvinge han til noe han ikke vil, noe jeg forspist er enig i. Men du kjenner din partner langt bedre en anonyme mennesker på nett. Vil han virkelig ikke ha flere? Er han lykkelig slik dere er nå? Eller er han redd for om han skal klare å leve opp til egne forventninger om å få et barn til?

Min var usikker på barn nr 2. Men jeg kjente han og viser at han egentlig ville og var redd for å ikke klare det. Vi har 2 i dag og mannen er strålende fornøyd. Å gå fra 0-1 barn er en langt større overgang enn fra 1-2 barn. Men noen ønsker seg 1 barn og er lykkelig med det og føler at familien er komplett slik.

Men snakk sammen dere. Ofte holder det ikke med en prat, ta det opp igjen og snakk om håp, drømmer, ønsker og frykt for fremtiden så finner dere det som er rett for dere:)

Anonymkode: f269d...82b

Takk for fint svar. Jeg vet jo at han ikke hadde angret på nr to, når den ungen er her. Men er så usikker på hvordan han hadde følt det under graviditeten da han ikke følte noe spesielt over barnet før nr en var her, og da ville han ha barnet, mens nå vil han helst ha bare et. Vi har snakket mye om det i det siste, nå og da i flere uker. Vi havner ikke noe lengre enn at vi ikke vet hva vi skal velge. Virker som at han frykter at han ikke får til å gi like mye av seg selv, som han nå gjør til meg og barnet og at han da skal gi så mye som han vil gi til et til. Han sier at han er så sliten nå og vet ikke hvordan han skal ha energi til et til.. vi har snakket mye om det og her mener jeg at han må dele oppmerksomhet og kjærlighet, på en til, han kan ikke gi like mye som han gjør nå på to barn, iallefall ikke oppmerksomhet og av seg selv, han må dele det. Men vi kommer liksom ikke helt til en løsning, jeg vet at hvis han hadde blitt med så hadde han synes det hadde vært greit, men vil ikke få han til å bli med før han har lyst... og da føler jeg at det kanskje aldri skjer😐 er det sånn at mange menn på ha et lite puff for å bli me på en til? Eller blir det helt feil? 
ts

Anonymkode: 73878...9bf

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for fint svar. Jeg vet jo at han ikke hadde angret på nr to, når den ungen er her. Men er så usikker på hvordan han hadde følt det under graviditeten da han ikke følte noe spesielt over barnet før nr en var her, og da ville han ha barnet, mens nå vil han helst ha bare et. Vi har snakket mye om det i det siste, nå og da i flere uker. Vi havner ikke noe lengre enn at vi ikke vet hva vi skal velge. Virker som at han frykter at han ikke får til å gi like mye av seg selv, som han nå gjør til meg og barnet og at han da skal gi så mye som han vil gi til et til. Han sier at han er så sliten nå og vet ikke hvordan han skal ha energi til et til.. vi har snakket mye om det og her mener jeg at han må dele oppmerksomhet og kjærlighet, på en til, han kan ikke gi like mye som han gjør nå på to barn, iallefall ikke oppmerksomhet og av seg selv, han må dele det. Men vi kommer liksom ikke helt til en løsning, jeg vet at hvis han hadde blitt med så hadde han synes det hadde vært greit, men vil ikke få han til å bli med før han har lyst... og da føler jeg at det kanskje aldri skjer😐 er det sånn at mange menn på ha et lite puff for å bli me på en til? Eller blir det helt feil? 
ts

Anonymkode: 73878...9bf

Tja, jeg har virkelig ikke lyst til å fortelle deg hva som er passe for dere å gjøre eller ikke. Min trengte ikke et puff, men han trengte at jeg turte å velge for oss å stå fast i valget. Han hadde aldri blitt «klar» på egenhånd. Dvs han hadde ikke våknet en dag og sakt «nå er jeg klar for nr 2!». Han er veldig glad i dag for at jeg tok en «lederrolle» slik at vi har de to fine barna vi har i dag. Med ca 2års mellomrom på barna våre er det griseslitsomt til tider, men samtidig verdt det:) Vi har aldri angra på barna.

Han knytter seg raskere til nr 2 enn førstefødte. Mye fordi han visste hva han gikk til (på godt og vondt), og dermed involverte han seg mer i den lille babyen som gråt/sov/ville ha pupp. Mange menn blir litt usikre på egen rolle med så små babyer, men med nr 2 var han mye mer på fra starten av. 

Mannen min har i tillegg ADHD så han strever med oppmerksomheten. Det koster han masse å dele oppmerksomheten mellom kone, barn nr 1 og 2. Og det er umulig, ADHD eller ei, å klare å gi like mye oppmerksomhet til begge barna slik som man gjorde når man hadde et barn. Men det kan allikevel være godt nok. Og det er noe jeg trykker til mitt bryst, jeg når ikke alltid idealet mitt eller egne og andres forventninger. Men er det godt nok for barna? Og som regel er det det. 

Anonymkode: f269d...82b