Å arbeide til tross for sykdom

[AnonymBruker]

Jeg leser i avisen i dag om en dame som har kreft, og som uttaler at hun ikke har råd til ikke å arbeide.

Det er synd for henne, for hun hadde sikkert hatt godt av å være sykemeldt. 

Samtidig så tenker jeg at hvis hun hadde vært sykere, så hadde hun ikke klart å arbeide. 

Dette setter jo oss uføre i et dårlig lys, for mange som leser dette og som er friske,  tror jo at det egentlig er bare å ta seg sammen, så klarer man å arbeide. 

Jeg har heldigvis aldri hatt kreft, men forstår jo at man føler seg på forskjellige måter når man er kreftsyk. Noen er utmattet og har store smerter mens andre merker nesten ingenting. 

Min søster rakker ned på meg ofte fordi jeg er ufør, og sier at hun har en kollega som har kreft og at denne kollegaen synes det er så kjedelig å være sykemeldt, så hun foretrekker å jobbe for da får hun tankene over på noe annet. 

Så sier jeg til min søster at det er fordi hennes kollega føler seg egentlig ganske frisk selv om hun er kreftsyk, og at man ikke kan rake alle med samme kam... 

Anonymkode: 2c6b9...33a

[AnonymBruker]

Tror de fleste klarer å jobbe noe. Vondt i viljen er en kjent sak.

Jeg har hatt hjerneslag og var tilbake på jobb etter 4 uker. Ikke fullt og med tilrettelegging. Balanse, kortidsminnet og støy er de største utfordringer. Men jeg gir meg ikke😊 Til høsten er det 6 måneder siden slaget og jeg skal prøve meg i full jobb igjen. 

Anonymkode: 7568c...3dd

[AnonymBruker]

Det kommer jo i stor grad an på jobben også vil jeg si. Jeg kjenner en som er kreftsyk som jobber som daglig leder. Selv om han har mye ansvar så legger han opp dagene selv, jobber hjemmefra så mye han vil, kan gå og legge seg nedpå hvis han trenger det osv. Det hadde aldri gått hvis han for eksempel hadde vært hjelpepleier og måtte vært 100% til stede i 8 timer, ellers så hadde pasientene blitt overlatt til seg selv.

Anonymkode: 2500b...d0e

[AnonymBruker]

Det kommer vel helt an på hvilke type jobb man har, og om man får lov å gå ned i en mindre stilling, eller komme og gå som man vil. 

Det er jo forskjell på å jobbe som assistent i barnehage med masse bråk og måtte forholde seg til 50 andre mennesker hele tiden, enn  å sitte for seg selv inne på et lite kontor.. 

Ts

Anonymkode: 2c6b9...33a

[AnonymBruker]

Kutt kontakten med søsteren din, hun mobber deg, og det er ikke greit selv om dere er i familie. Noen ganger misbruker søsken eller foreldre sine familiemedlemmer psykisk og fysisk. Da er de tlike greit å slette dem fra livet sitt og aldri snakke med dem igjen. 

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Tror de fleste klarer å jobbe noe. Vondt i viljen er en kjent sak.

Jeg har hatt hjerneslag og var tilbake på jobb etter 4 uker. Ikke fullt og med tilrettelegging. Balanse, kortidsminnet og støy er de største utfordringer. Men jeg gir meg ikke😊 Til høsten er det 6 måneder siden slaget og jeg skal prøve meg i full jobb igjen. 

Anonymkode: 7568c...3dd

Hvorfo ventet du hele 4 uker med å jobbe? Har du vondt i viljen? Hvorfor jobber du ikke fult? Du er kanskje lat?

Anonymkode: dc142...668

[AnonymBruker]

Jeg jobber 100% til tross for kronisk sykdom. Arbeidsgiver vet ingenting. For tiden er jeg på jobb 7,5 time og kan kun skrive 6 timer effektiv jobbing mot kunder. Ergo har jeg1,5 time å jobbe inn. Surt, men jeg har akseptert at sånn er det.

Anonymkode: e924a...015

[AnonymBruker]

Jeg syns derimot at det er bra at det er fokus på oss som er syke og klarer å arbeide, for det er mange som tenker at deltagelse i arbeidslivet ikke er for folk "som meg". "Som oss". Vi er mange flere enn folk tror, som jobber på tross av, og ikke på grunn av, vår helse. Og som får det godt til! Det må være lov å si det høyt uten at andre, i helt andre situasjoner, tar det ille opp. At arbeidsevne er sammensatt, er en kjensgjerning. 

Det er ikke en elendighetskonkurranse, akkurat.

Anonymkode: 1f362...1eb

[AnonymBruker]

Nå kan jeg bare snakke for meg selv... men jeg klarte faktisk ikke å jobbe i flere år på grunn av psykisksykdom. Det var ikke fordi jeg ikke ville, men kroppen min klarte bare ikke,hodet mitt klarte ikke. Jeg prøvde flere forskjellige yrker uten at det hjalp.... Nå er begge sykdommene under kontroll, og jeg jobber 80% - men det har tatt meg 10 år og verdens mest forståelsesfulle arbeidsplass å komme så langt.

Derfor kjenner jeg at jeg blir sint når noen mener at alle kan jobbe. Da jeg var på mitt sykeste hadde jeg mer enn nok med å prøve å fortsette å eksistere. Noen ganger er faktisk det jobb nok i seg selv, og om man ikke har vert der selv, kan man ikke forestille seg hvordan det er. Og akkurat slik vil jeg tro det er med andre sykdommer også.For tro det eller ei, flertallet vil faktisk jobbe. Det er ikke viljen men evnen det står på!

Anonymkode: 8cc2f...b27

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns derimot at det er bra at det er fokus på oss som er syke og klarer å arbeide, for det er mange som tenker at deltagelse i arbeidslivet ikke er for folk "som meg". "Som oss". Vi er mange flere enn folk tror, som jobber på tross av, og ikke på grunn av, vår helse. Og som får det godt til! Det må være lov å si det høyt uten at andre, i helt andre situasjoner, tar det ille opp. At arbeidsevne er sammensatt, er en kjensgjerning. 

Det er ikke en elendighetskonkurranse, akkurat.

Anonymkode: 1f362...1eb

Helt enig med deg, men det burde vært mye lettere å tilrettelegge for de som bare klarer å jobbe på gode dager eller i små stillingsprosent er. 

Ts

Anonymkode: 2c6b9...33a

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kutt kontakten med søsteren din, hun mobber deg, og det er ikke greit selv om dere er i familie. Noen ganger misbruker søsken eller foreldre sine familiemedlemmer psykisk og fysisk. Da er de tlike greit å slette dem fra livet sitt og aldri snakke med dem igjen. 

Hvorfo ventet du hele 4 uker med å jobbe? Har du vondt i viljen? Hvorfor jobber du ikke fult? Du er kanskje lat?

Anonymkode: dc142...668

Jeg lå på sykehus og var ikke mobil ☺ 

Anonymkode: 7568c...3dd

[AnonymBruker]

Jeg er i en prosess med å akseptere at mitt liv i arbeid vil bli kortere enn ønskelig, og det er en stor sorgprosess for meg. Jeg har alltid vært en slik "klarer det selv" jente, og begynte å tjene mine egne lommepenger fra jeg var 12 år. 

Jobben er utrolig viktig for meg. Det er en sosial arena, den arenaen i livet der man stadig får lov til å lære og utvikle seg, og dessuten den eneste plassen man får anerkjennelse og skryt for god jobb egentlig. Hjemme tas alt som en selvfølge. Joda man gjør en innsats, og kan innimellom få et godt ord, men ikke som på jobb. På jobb blir man faktisk anerkjent for god innsats jevnlig. Iallefall i min jobb. 

Jobben er og har derfor vært min boost, som jeg har hentet nye krefter og positivitet fra. Da barna var mindre var det en lettelse å gå på jobb innimellom også. Mindre pes det, og mer positivt. Nå er de store, men likevel føler jeg at jobben er mitt fristed og stedet jeg får lov til å blomstre på ulike måter. Være noe annet enn kone og mor. 

Kroppen vil ikke mer. Jeg har vært syk noen år nå, og det går ikke rett vei. Jeg jobber ennå 50%, men jeg har begynt å innse at det ikke kan fortsette. At jeg må innstille meg på at jeg ikke klarer det stort lenger. Det er som nevnt en stor sorgprosess. Såpass stor at jeg nå er henvist til psykolog for å lære meg å akseptere dette. 

Logisk sett vet jeg at jeg er på overtid allerede. Følelsesmessig klarer jeg ikke å gi slipp. Jeg kan tenke det rent logisk, vite at det er nødvendig, men så får jeg full panikk og klarer det ikke. Klarer ikke engang å innlede prosessen med å få 50% ufør. Trekker ut det å være på aap, selv om jeg vet at det ikke er håp. 

Joda, jeg jobber selv om jeg er syk. Det gjør meg til og med sykere, men jeg klarer ikke å gi slipp. Det er ikke fornuftig, og jeg er ikke flink eller en man bør gi tommel opp for det. Det er ikke bra, antagelig vil det ødelegge min helse enda mer, barna lider under at jeg ikke klarer å gi slipp, og det er feil at det bare er bra å stå på, uansett. 

Sannheten er at jeg er redd og feig. Jeg klarer ikke å ta innover meg at jeg må gi slipp. Logisk ja, men likevel ikke. Jeg vil ikke, våger ikke, vet ikke engang hvem jeg er lenger om noen tar jobben fra meg. Mitt fristed. Der jeg får lov til å være mer enn kone og mamma. 

Så jeg jobber, og blir sykere. Ofrer for mye for å klare det. Klarer ikke å gi slipp. 

Anonymkode: b3113...7d6

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt enig med deg, men det burde vært mye lettere å tilrettelegge for de som bare klarer å jobbe på gode dager eller i små stillingsprosent er. 

Ts

Anonymkode: 2c6b9...33a

Helt enig. Men bare sånn hvis noen var i tvil, samme folka som hever et øyenbryn over kostnaden man er som ufør, er samme folka som hever et øyenbryn, kanskje enda mer, over kostnaden over å tilrettelegge for deltagelse i jobb og samfunn. Det er min erfaring. Det er trist å se, men det finnes, etter min erfaring som synlig syk, overraskende mange, som omtrent irriteres over at man får utnytta ressursene sine som syk. Jeg har derfor kommet fram til at det handler mindre om et skarpt skille mellom "produktiv arbeidstaker" eller "ufør", men at det handler om et grunnleggende syn på mennesket bak sykdommen. Mange mener liksom man er litt mindre, når man er syk. 

Anonymkode: 1f362...1eb

[AnonymBruker]

Drit i søsteren din. Folk er ulike, sykdommer er ulike og jobber er ulike. En uting å sammenligne alt og alle. 

Er selv for øyeblikket langtidssykemeldt, og jeg hater det. Føler jeg blir sykere av å gå hjemme, og jeg har et sterkt behov for å komme meg på jobb av og til. Til tross for det ikke er bra for min fysiske helse, så føler jeg meg mye bedre etterpå. Lettere til sinns.  

Jeg opplever en del kommentarer, "Burde ikke du være hjemme i sengen din?", er typisk. Virker også som folk betviler sykdommen min siden jeg noen dager dukker opp på jobb. 

Anonymkode: 01933...308

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer vel helt an på hvilke type jobb man har, og om man får lov å gå ned i en mindre stilling, eller komme og gå som man vil. 

Det er jo forskjell på å jobbe som assistent i barnehage med masse bråk og måtte forholde seg til 50 andre mennesker hele tiden, enn  å sitte for seg selv inne på et lite kontor.. 

Ts

Anonymkode: 2c6b9...33a

Man bør jo ikke bli ufør fordi man ikke klarer være barnehageassistent. Da har systemet sviktet helt. Kravet om en ikke klarer sin nåværende jobb må være å finne en man mestrer. Ikke først og fremst fordi samfunnet blir fattigere og fattigere av alle stønadene, men fordi en som menneske taper mye på å være ufør kontra å mestre en jobb. Vi som har en jobb og står i en jobb overlever jo dårligere sosiale goder - det er de som virkelig trenger stønader og hjelpetiltak som kommer til å gå på en smell i fremtidens Norge. 

Og så tenker jeg at det er viktig at folk har en realistisk forventning av hva man skal få ut av livet. Dersom du har akkurat nok krefter til å jobbe, og så må utsette alt sosialt liv til ferieukene dine? Ja, da bør du stå i jobb. For det å ha kun jobb, null fritid, er helt ok. Det er ikke greit når folk blir så kravstore at de tror alle, uansett sykdom, kan ha krefter til barn og fritid og innbiller seg at «fellesskapet» (les: de ordentlig syke) skal sponse livet deres. 

Anonymkode: 6c37f...379

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leser i avisen i dag om en dame som har kreft, og som uttaler at hun ikke har råd til ikke å arbeide.

Det er synd for henne, for hun hadde sikkert hatt godt av å være sykemeldt. 

Samtidig så tenker jeg at hvis hun hadde vært sykere, så hadde hun ikke klart å arbeide. 

Dette setter jo oss uføre i et dårlig lys, for mange som leser dette og som er friske,  tror jo at det egentlig er bare å ta seg sammen, så klarer man å arbeide. 

Jeg har heldigvis aldri hatt kreft, men forstår jo at man føler seg på forskjellige måter når man er kreftsyk. Noen er utmattet og har store smerter mens andre merker nesten ingenting. 

Min søster rakker ned på meg ofte fordi jeg er ufør, og sier at hun har en kollega som har kreft og at denne kollegaen synes det er så kjedelig å være sykemeldt, så hun foretrekker å jobbe for da får hun tankene over på noe annet. 

Så sier jeg til min søster at det er fordi hennes kollega føler seg egentlig ganske frisk selv om hun er kreftsyk, og at man ikke kan rake alle med samme kam... 

Anonymkode: 2c6b9...33a

Da noterer jeg med enda en ny variant av "å skjære alle over én kam". Den har jeg aldri sett før. Takk for bidraget.

Beklager avbrytelsen. Carry on!

Anonymkode: 8573b...0fa

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da noterer jeg med enda en ny variant av "å skjære alle over én kam". Den har jeg aldri sett før. Takk for bidraget.

Beklager avbrytelsen. Carry on!

Anonymkode: 8573b...0fa

☺️ Jeg husket ikke at det heter å skjære alle over med samme kam.

Det er jo ikke helt riktig det heller, for man skjærer jo ikke med en kam, man kammer.. 

Ts

Anonymkode: 2c6b9...33a

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror de fleste klarer å jobbe noe. Vondt i viljen er en kjent sak.

Jeg har hatt hjerneslag og var tilbake på jobb etter 4 uker. Ikke fullt og med tilrettelegging. Balanse, kortidsminnet og støy er de største utfordringer. Men jeg gir meg ikke😊 Til høsten er det 6 måneder siden slaget og jeg skal prøve meg i full jobb igjen. 

Anonymkode: 7568c...3dd

Veldig enig!!!! Vår tids verste sykdom! 

Anonymkode: 026fe...30a

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man bør jo ikke bli ufør fordi man ikke klarer være barnehageassistent. Da har systemet sviktet helt. Kravet om en ikke klarer sin nåværende jobb må være å finne en man mestrer. Ikke først og fremst fordi samfunnet blir fattigere og fattigere av alle stønadene, men fordi en som menneske taper mye på å være ufør kontra å mestre en jobb. Vi som har en jobb og står i en jobb overlever jo dårligere sosiale goder - det er de som virkelig trenger stønader og hjelpetiltak som kommer til å gå på en smell i fremtidens Norge. 

Og så tenker jeg at det er viktig at folk har en realistisk forventning av hva man skal få ut av livet. Dersom du har akkurat nok krefter til å jobbe, og så må utsette alt sosialt liv til ferieukene dine? Ja, da bør du stå i jobb. For det å ha kun jobb, null fritid, er helt ok. Det er ikke greit når folk blir så kravstore at de tror alle, uansett sykdom, kan ha krefter til barn og fritid og innbiller seg at «fellesskapet» (les: de ordentlig syke) skal sponse livet deres. 

Anonymkode: 6c37f...379

Det blir sånn at jo mindre utdanning, jo mindre muligheter. Så de med lite/lav utdanning blir lettere ufør enn de med høyere utdanning. Lav utdanning gir også jobber som er oftere fysisk tunge. Høyere utdanning gir ofte jobber hvor man står friere og det er lettere å tilrettelegge.

Så har du ingen utdanning og kun har jobbet som barnehageassistent så er det ikke så mange muligheter om du har en fysisk lidelse som hindrer at du kan ta et fysisk tungt yrke.

Anonymkode: 10807...d24

[AnonymBruker]

Folk er forskjellig, og jobber er forskjellig, så det hele er nok veldig sammensatt. Men enig med hun som skriver at det må være lov å snakke frem de som klarer å jobbe til tross for sykdom, uten at andre skal ta det ille opp. 

Jeg kjenner to som har vært kreftsyk (begge døde), han ene stod i jobb svært lenge, han andre ikke. Og begge dele må være lov tenker jeg. Jeg var selv deprimert en periode, men fikk lykkepillen og jobbet fult. Det fungerte for meg, for andre igjen ville det kanskje vært bedre å bli sykmeldt og roe ned.

Anonymkode: 1cfe7...4e1

[Gjest AnnaW]

Jeg savner ikke min gamle ordinære 100% jobb hvor jeg ble mobba av sjefen og miljøet var elendig... nå med delvis ufør/ delvis tilrettelagt arbeid gjør mine dager bedre. Mindre angst og depresjon, og jeg har det veldig bra nå:)

Ordinært arbeidsliv er ikke noe for meg lenger, klarte så vitt å klore meg fast i 10år før det smalt...